Vasco Núñez de Balboa

Vasco Núñez de Balboa
Født		ca. 1475[1] Jerez de los Caballeros
Død		15. jan. 1519 Acla
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, politiker, conquistador
Ektefelle		María de Peñalosa
Nasjonalitet		Spania
Signatur
Vasco Núñez de Balboa på Commons

Vasco Nunez de Balboa (født i 1475 i Jerez de los Caballeros, død 15. januar 1519 i Acla) var en spansk oppdagelsesreisende. Han var den første europeeren som nådde fram til Stillehavet fra øst, og erklærte det for spansk område.

Balboa deltok i Rodrigo de Bastidas´ ekspedisjon til Den Nye Verden 1499-1500. Etter ekspedisjonen gikk han i land i Santo Domingo og etablerte seg som encomendor. Dette gikk dårlig, han endte med stor gjeld, og han fikk dom med forbud mot å forlate øya før gjelden var betalt. Da kaptiein Ojeda dukket opp i Santo Domingo tidlig i 1509 med en flåte for å kolonisere landet på sørkysten av Karibia, fikk han tilbud om å delta, men var forhindret av reiseforbudet.

Da Ojedas suppleringsflåte under Fernandez de Enciso dukket opp i Santo Domingo noen måneder senere, hadde Balboa planene klare for å komme seg unna. Han lot seg smugle ombord i Encisos skip i en tønne (inkludert hans hund!). Da flåten var i rom sjø trådte han fram og ba om nåde. Enciso var rasende, og ville sette Balboa iland straks de kom til Tierra Firme. Men underveis ble de to gode venner, og Enciso innså at Balboa var en nyttig person å ha med videre, med hans erfaring fra hans tidligere reise 1499-1500 langs de kyster de nå var på vei mot. Han ble derfor med videre som en innflytelsesrik kjentmann.^{[trenger referanse]}

Encisos flåte ankom snart kolonien Santa Marta, som Ojeda hadde grunnlagt, men som allerede var forlatt. På veien hadde flåten møtt de gjenlevende av kolonistene på et skip som var på vei tilbake til Santo Domingo, men som nå fikk ordre om å følge Encisos flåte tilbake. Kolonien ble gjenoppbygget, men livet var like miserabelt som før. Balboa hevdet at han visste at det både var et bedre klima og større rikdommer å finne på Darién-kysten på vestsiden av Urabá-bukta, og kolonistene lyktes til slutt med å overtale Enciso til å oppgi den ulykksalige kolonien Santa Marta enda en gang og seile vestover.^{[trenger referanse]}

Ekspedisjonen krysset Urabá-bukta, og kom raskt i voldsom kamp med indianere på Darién-kysten. Spanjolene seiret, og plyndret indianernes landsbyer, som inneholdt store verdier av gull, slik Balboa hadde forutsagt. En ny koloni under navnet Santa Maria la Antigua de Darién ble etablert, og herfra fortsatte spanjolene sine erobrings- og plyndringstokter med hell. Enciso ønsket å følge en mer diplomatisk linje overfor indianerstammene i nabolaget, mens flertallet av hans menn, med Balboa i spissen, overkjørte ham med en krigersk linje. Encisos forsøk på å ta kontrollen ved å straffe overivrige undersåtter førte til opprør. Balboa påpekte at de nå var utenfor Ojedas og Encisos domene, ettersom de nå var på Darién-kysten, der Nicuesa var rettighetshaver. Enciso hadde derfor ingen rettmessig myndighet i kolonien Santa Maria, og han ble arrestert og satt i fengsel. Balboa ble valgt til koloniens borgermester.

Ikke lenge etter ankom en flåte med spanjoler kolonien. Det var suppleringsflåten til Rodrigo Enrique de Colmenares, kompanjongen til Nicuesa,som hadde organisert seg på samme måte som Ojeda. Colmenares var på vei vestover for å slutte seg til Nicuesa, som hadde reist i forveien til sitt domene Veragua og befant seg på et ukjent sted lenger vest. Colmenares fikk vite om hva som hadde hendt i kolonien, og anbefalte Balboa å sende to mann med Colmenares for å erklære koloniens lojalitet overfor Nicuesa.^{[trenger referanse]}

Colmenares fant til slutt Nicuesa og hans flåte i en elendig forfatning i kolonien Nombre de Dios i Mosquito-bukta, og reddet dem fra en sannsynlig undergang ved sin ankomst. Representantene fra Santa Maria framførte sitt budskap, men ble overrasket av Nicuesas uventede respons. Nicuesa var rasende over at kolonistene hadde tatt seg til rette i Darién, og erklærte at alle skattene de hadde samlet seg straks ville bli beslaglagt og kolonistene straffet når han ankom Santa Maria. Med hjelp fra menn som var lei av Nicuesas harde styre,lyktes det utsendingene fra Santa Maria å nå kolonien før Nicuesa for å varsle om det uhellsvangre resultatet av møtet med Dariéns guvernør. Balboa gjorde straks forberedelser, og ved Nicuesas ankomst ble hans flåte nektet innseiling i koloniens havn. Nicuesas flåte var igjen kommet i trøbbel, forsyningene Colmenares hadde reddet Nicuesa med var snart brukt opp, og flåten var avhengig av å få hjelp i Santa Maria. Nicuesa skjønte han ikke hadde annet å gjøre enn å vise ydmykhet og be Balboa om å få slippe inn under de betingelser han måtte kreve. Balboa lot flåten finne nødhavn i Santa Maria mot at Nicuesa ble værende ombord, og mannskapet fikk slippe iland så lenge de var ubevæpnet. Balboa møtte dem med tilbudet om å bli værende i kolonien og erklære Balboa lojalitet, mens de som valgte å følge Nicuesa måtte forlate kolonien med det samme. De aller fleste, også Colmenares, valgte å bli i kolonien, mens Nicuesa og hans lojale menn ble plassert i et dårlig skip og sendt til havs, med Balboas hånlige ønske om lykke på reisen tilbake til Santo Domingo. Skipet kom aldri frem, og ingen vet hvor Nicuesa og hans menn ble av.

Enciso, som var tiltenkt som «bytte» til Nicuesa dersom han hadde handlet annerledes og tatt imot kolonistenes lojalitets-tilbud, hadde nå ikke noen verdi. Han ble også satt ombord i et skip med sine støttespillere og sendt tilbake til havs. I motsetning til Nicuesa nådde hans skip Santo Domingo, og derfra reiste Enciso ved første skipsleilighet tilbake til Spania for å formidle sin versjon av hendelsene i Tierra Firme, med krav om at opprørerne måtte straffes. Med de store avstandene og den administrative treghet skulle det ennå gå lang tid før det skjedde noe.

Balboa fryktet nettopp at Enciso og Nicuesa ville sette igang en prosess mot ham dersom de nådde hjem til Spania,og sendte et eget skip til Santo Domingo med kongens 5.del av de erobrede rikdommene og utsendinger for derfra å reise videre til Spania og tale hans sak og presentere opprørernes versjon av hendelsene. Dette skipet nådde heller ikke frem. Det gikk på grunn på revene utenfor Jamaica etter å ha drevet for langt vest på vei til Santo Domingo. Mannskapet hadde kommet seg ombord i redningsbåter, men var drevet med den sterke strømmen mot vest og havnet på Yucatán-halvøya, der spanjolene ble tatt til fange og straks ofret til gudene på toppen av templene. Bare to spanjoler, Guerrero og Aguilar, lyktes i å rømme, og levde blant mayaene i mange år. Aguilar skulle 8 år senere bli reddet av Hernán Cortés og få betydning som tolk under erobringen av aztekerriket.

Under Balboas ledelse fortsatte utforskingen av Darién, og innsamlingen av verdier. Der spanjolene møtte motstand, ble den slått ned med hard hånd, mens indianerhøvdinger som møtte dem med vennlighet ble det inngått vennskapsallianser med. Flere ganger deltok spanjolene i lokale feider mellom indianerstammer, der spanjolene hjalp sine allierte mot deres fiender. Slik sikret Balboa økt innflytelse, makt og tilgang på gull.

Etter en slik vennetjeneste overfor en høvding ved navn Comagre fikk en gang Balboa og hans menn overbragt gaver i form av smykker og andre gjenstander av gull. Spanjolene begynte å krangle om fordelingen av gullet. Høvdingens sønn trådte fram og kritiserte dem for deres gulltørst, og påpekte at dersom de var så ivrige etter gull, fikk de heller dra til Gull-landet som lå ved det store havet på andre siden av fjellene. Denne meldingen vakte straks interesse, og de fikk vite mer om landet hvor alt skulle være dekket av gull. Balboa begynte straks å planlegge en ekspedisjon for å finne havet som kunne føre dem videre til Eldorado.

Etter nøye planlegging, og med hjelp fra sine allierte, satte Balboa avsted over fjellene 1. september 1513 fra sin allierte høvding Caretas landsby en del mil nordvest for Santa Maria. Etter flere kamper med fiendtlige indianerstammer på veien nådde ekspedisjonen en fjelltopp 25. september, hvorfra de kunne se havet for første gang. De så havet syd for seg, og Balboa kalte det derfor Sydhavet. 29. september nådde de kysten av det nyoppdagede havet. Balboa vasset ut i havet, plantet kongens flagg i sandbunnen og erklærte på vegne av kongen hele havet for spansk. Sydhavet er det vi i dag kaller Stillehavet.

Balboa anskaffet kanoer fra nabolandsbyer og utforsket kysten de var kommet til. De oppdaget at de var i en stor bukt, og Balboa døpte bukta San Miguel-bukta, ettersom de hadde ankommet bukta på San Miguel-dagen 29. september. Balboa plyndret de lokale landsbyene for verdier, og tok mange fanger, som han brukte som bærere, nedlastet med gull, på veien tilbake over fjellene til Santa Maria. En av oppdagelsene i San Miguel-bukta var at lokalbefolkningen var eksperter i å dykke etter perler. Dette hadde Balboa utnyttet i stort monn, og vendte tilbake til kolonien med store mengder perler. 19. januar 1514 var Balboa tilbake, og han sendte straks et skip fylt med kongens femtedel av rikdommen og med meldingen av oppdagelsen av Sydhavet, tatt i besittelse på vegne av den spanske krone.

I juli 1514 ankom en stor flåte med 17 skip og 1500 mann under ledelse av admiral Pedro Arias de Avila, som var blitt utnevnt til guvernør av Castilla de Oro, navnet kongen hadde gitt landområdene mellom Cabo de Vela og Nombre de dios på Tierra Firme, fastlandet på sørkysten av Karibia. Han var sendt ut av kongen som et resultat av vitnemålet til Enciso, og landet skulle nå erobres og disiplineres under kongelig kontroll. Balboa og kolonistene tok ydmykt imot den kongelige flåte og underkastet seg den nye guvernøren. Den raske underkastelsen gjorde at Balboa på tross av sitt tidligere opprør likevel fikk beholde sin frihet. Men da det ble avslørt at Balboa på et hemmelig sted utenfor kolonien noe senere tok imot et skip med forsterkninger fra Cuba som et ledd i en plan om å organisere en ny ekspedisjon til Sydhavet, ble Balboa arrestert for oppvigleri. Skipet med forsterkninger ble returnert til Cuba, mens Balboa havnet i kasjotten i påvente av en dom.^{[trenger referanse]}

Men noen straffeforfølgelse ble det ikke noe av. Før så skjedde ankom et skip med kongelig brev om at kongen hadde mottatt meldingen om oppdagelsen av Sydhavet og store verdier i gull og perler fra Balboa. Balboa ble gitt tittelen adelantado av sydhavet og Avila ble beordret til å behandle ham med respekt og rådføre seg med ham i erobringen av landet. Balboa ble satt fri, og Avila innså at det lønte seg for ham å følge opp kongens ordre på alle måter. Han inngikk en allianse med Balboa gjennom et formelt ekteskap mellom Balboa og en av Avilas døtre, som befant seg i Spania, og fikk dermed en svigersønn-svigerfar-relasjon som ble behørig pleiet. Balboa ønsket å ta opp igjen utforskingen av Sydhavet, men guvernøren var svært skeptisk til å slippe sin svigersønn avsted. Han ble fortsatt betraktet som en rival, da han var populær og respektert blant kolonistene. Etter en rekke utsettelser fikk Balboa likevel tillatelse i 1518, og han satte igang med grundige forberedelser og utstyrte en stor ekspedisjon. I San Miguel-bukta etablerte han en egen koloni, bygget flere skuter, og seilte ut til bl.a. Perleøyene,der innbyggerne var mestere i å dykke etter perler. Balboa skaffet seg store rikdommer, mens guvernøren ble mer og mer mistenksom. Balboa ble bedt om å vende tilbake til Santa Maria for å konferere med guvernøren. På veien ble han møtt av en tropp med soldater, ledet av Francisco Pizarro, som hadde ordre om å arrestere ham. Balboa ble ført som fange til Santa Maria, og ble dømt av Enciso for oppvigleri og forsøk på å løsrive seg fra Avila og etablere eget styre på Sydhavskysten, noe Balboa nektet for at han hadde gjort. Balboa ble ført tilbake til hans egen koloni ved Sydhavet, der han ble halshogd i januar 1519, til skrekk og advarsel overfor Balboas følgesvenner.^{[trenger referanse]}