Venstresiden

Venstresiden, eller bare venstre (med liten «V»), er en fløy i politikken der de tilhørende partiene eller personer har visse politiske fellestrekk. Fellestrekket mellom ideologier på venstresiden er et mål om høyere grad av sosial likhet og egalitarisme mellom innbyggerne i et samfunn. Undergrener av sosialismen (som kommunismen, venstresosialismen, demokratisk sosialisme, syndikalismen og sosialdemokratiet), anarkismen og venstrenasjonalismen regnes for å tilhøre venstresiden, samt sosialliberalismen i flere land.

I norsk politikk blir betegnelsen ofte brukt om sosialistiske partier som støtter offentlig styring og økonomisk omfordeling, det vil Rødt, NKP, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Begrepene venstre- og høyresiden stammer fra den franske revolusjon der de radikale og revolusjonære, som ønsket en ny, sekulær republikk, satt til venstre for formannen i den provisoriske nasjonalforsamlingen, mens de konservative, altså de som ønsket å beholde monarkiet, satt til høyre.

Tidligere omfattet venstresiden også liberale partier, men i moderne europeisk politikk blir disse vanligvis ansett som sentrumspartier eller tilhørende høyresiden.^[1] Bruken av begrepene venstre og høyre kan variere utenfor Europa, for eksempel i USA der liberale grupperinger ofte regnes som venstresiden.^[1] I land som Japan og Sør-Korea spiller sikkerhetspolitiske holdninger en viktig rolle i definisjonen av høyre- eller venstresiden.^[1]

Det er vanskelig å definere hva venstresiden i dag faktisk står for, fordi partiene som tilhører venstresiden spriker i mange politiske saker. Felles for venstresiden er kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og at dette skal skje ved å ha en aktiv og sterk stat som forvalter mange velferdstjenester og tar aktivt del i næringslivet. Det er for øvrig stor strid mellom partiene på venstresiden om hvor aktiv staten faktisk skal være, skjønt alle partiene er enige i at infrastruktur, samt grunnleggende velferdstjenester som utdanning og helse bør være det offentliges ansvar. De mer ytterliggående kreftene på venstresiden går enda lenger og vil avskaffe den private eiendomsretten fullstendig. En annen fellesnevner for venstresiden er skepsisen mot frie markedskrefter og kapitalismen fordi dette medfører større klasseskiller. Den klassiske venstresiden var inspirert av marxismen og stod for en fullstendig utjevning av klasseskillene. I dag har mesteparten av venstresiden gått bort i fra dette målet og støtter seg til en sterk stat i et markedsøkonomisk system, såkalt sosialdemokrati. Denne økonomiske modellen har også fått navnet blandingsøkonomi.

Noen av de viktigste konfliktlinjene som skiller venstresiden er pasifismen kontra krigsdeltagelse, parlamentarisme kontra revolusjon, samt utenrikspolitikken og miljø. De første sosialistene var enige om at samfunnet trengte en omveltning fra et kapitalistisk system til et sosialistisk. Men det var strid om hvordan dette skulle gjøres. De mest ytterliggående tok til ordet for at arbeiderklassen skulle ta makten ved hjelp av en væpnet revolusjon. Moderate krefter på venstresiden hadde ikke tro på en slik total omveltning og mente samfunnsendring måtte skje innenfor det parlamentatiske demokratiets rammer og sakte forandringer. De som stod for dette synet ble kalt sosialdemokrater og demokratiske sosialister. Mange sosialister hadde ikke tro på bruk av våpen overhodet og ble derfor pasifister.

Den pasifistiske fraksjonen av den sosialistiske bevegelsen kulle senere markere seg sterkt under antikrigs-demonstrasjoner, blant annet under vietnamkrigen og irakkrigen.

Forskjellen mellom marxistene og sosialdemokratene har eskalert flere ganger. I Norge skjedde dette allerede på 20-tallet da Arbeiderpartiet meldte seg inn i komintern og støttet seg til en sosialistisk verdensrevolusjon, etter model av marxisme-leninismen, noe som førte til partisplittelse. Etter Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern brøt den marxistiske fraksjonen seg ut og etablert Norges Kommunistiske Parti (NKP). På 1960- og 1970-tallet eskalerte striden igjen i konflikten mellom Sosialistisk Folkeparti (senere SV) og SUF/ AKP. SF brøt med Arbeiderpartiet etter uenigheter om utenrikspolitikken til Ap, imens SUF brøt med SF grunnet ideologiske uenigheter.

De øvrige konfliktlinjene i Norge har oftest stått mellom de sosialdemokratene og ytre venstreside. Ofte har Ap vært i konflikt med partiene lengre ute på venstresiden. Et eksempel på dette er utenrikspolitikken. Mens partiene ytterst til venstre har vært skeptisk til amerikansk utenrikspolitikk og NATO har tvert i mot sosialdemokratene, med Ap i spissen, vært en pådriver for allianse med USA og norsk NATO-medlemskap. Dette førte i sin tid til partisplittelse i Arbeiderpartiet i 1961 da Sosialistisk Folkeparti ble dannet.

En tredje konfliktlinje som kan nevnes er miljø. SV og Rødt tradisjonelt stått for en grønnere politikk og mest mulig reduksjon av klimagasser. Ap har derimot vært en pådriver for olje- og gassindutri.

I dag regner man kommunismen, sosialismen, anarkismen, sosialdemokratiet og venstrenasjonalismen for å tilhøre venstresiden.

• Rødfargen er gjennomgående for partier og bevegelser på venstresiden
• De forskjellige retningene og partiene på venstresiden har hatt en rekke ulike politiske symboler. I Sovjetunionen og blant en rekke kommunistiske bevegelser har bruken av hammer og sigd vært svært vanlig. En rød stjerne, eller en gul stjerne på rød bakgrunn, er også et svært mye brukt symbol blant kommunister og sosialister, mens en rød rose er symbolet til sosialdemokratiet.

• Høyre og venstre i politikken
• Arbeiderbevegelsen
• Høyresiden
• Sentrum
• Sentrum-venstre
• Venstrenasjonalisme