Volcae

Volcae eller Volcæ er den latinske gjengivelsen av det keltiske navnet til et stammeforbund av gallere som invaderte Makedonia på 270-tallet f.Kr. og kjempet mot en allianse av grekere i slaget ved Thermopyle i 279 f.Kr. Stammer ved navn Volcae, volkere, fantes på samme tid i sørlige Gallia, Mähren, elvedalen Ebro i Hispania, og Galatia i Anatolia. Volkerne synes å ha vokst ut av den sene La Tène-kulturen, og en keltisk identitet har blitt tilskrevet dem basert på omtaler i greske og latinske kilder, foruten også onomastiske (navnforskning) bevis.

Drevet av meget mobile grupper som opererte utenfor stammesystemet og innbefattet ulike elementer, var volkerne en av de nye etniske enhetene som dannet seg i løpet av den keltiske militante ekspansjonen fra begynnelsen av 200-tallet f.Kr.,^[1] Samlet i den berømte utflukten inn i Balkan, tilsynelatende, sette fra grekernes synsvinkel, for å herje og plyndre Delfi, skilte en gren av volkerne ut fra hovedgruppen på veien inn i Balkan og dannet to nye stammer, Tolistobogii og Trocmi, for å bosette seg i sentrale Anatolia ca. 277 f.Kr. hvor de etablerte en ny identitet som galatiere. I henhold til Strabon kom Tolistobogii opprinnelig fra en region i nærheten av dagens Toulouse i Frankrike.

Julius Cæsar var overbevist om at volkere hadde opprinnelig vært bofast øst for Rhinen ettersom han nevner volker-tektosagerne som en gallisk stamme som fortsatt oppholdt seg i vestlige Germania på hans tid:

Men før i tiden overgikk gallerne germanerne i tapperhet, og gikk til krig mot dem; på grunn av sitt store folketall og mangelen på jord sendte de også kolonister over Rhinen. Således ble de fruktbare steder i Germania rundt Hercyniaskogen (nord for Donau) - som jeg ser Eratosthenes og andre grekere kjente, og kalte Orcyniaskogen - okkupert av volker-tektosagerne, som slo seg ned der. Dette folket har til denne dagen holdt til der, og nyter den høyeste anseelse for rettferdighet og tapperhet. Da germanerne fortsatt er i samme situasjon og må lide under fattigdom og mangel, fortsetter de med samme slags mat og kroppspleie, mens gallerne, som bor nær de romerske provinser og har lært å kjenne oversjøiske varer, nå vet hva velstand er. Litt etter litt er gallerne blitt vant til å bli beseiret, og etter å ha tapt i mange slag tenker de ikke engang selv på å måle seg med germanerne når det gjelder tapperhet.

Julius Cæsar: Gallerkrigen, 6.24^[2]

Cæsar brakte forbindelse med en tradisjon som knyttet volkerne til den store Hercyniaskogen,^[3] skjønt de var antagelig heller lokalisert til den østlige fjellkjeden av de sentrale bøhmiske fjellene (tsjekkisk: České středohoří). Dog var volkerne på Cæsars tid bosatt i Mähren, øst for boiere. Deres tydelige bevegelse kan indikere at volkerne var nykommere i regionen. Cæsars bemerkning om rikdommen i denne regionen kan ha vært en referanse ikke bare til landbruket, men også til forekomstene av mineraler her.^[4] Sammen med boierne i den øvre delen av elven Elben i vest og Gotini, gotinere, i Slovakia i øst. Dette området av keltisk bosetning i oppida førte til en utnyttelse av naturressursene i en storstilt skala og konsentrasjonen av dyktige håndverkere under beskyttelse av sterke og rike høvdinger. Denne kulturen blomstret fra midten av 200- til midten av 100-tallet f.Kr. inntil den bukket under fra det kombinerte presset fra germanske folk fra nord og dakere fra øst.

Det må bli gitt spillerom for Cæsars sedvanlige utligning om primitiv fattigdom med djervhet og militær overlegenhet og forbindelsen til import av luksusvarer og nærheten til «sivilisasjon», det vil sin hans egen, med svakhet og dekadanse. I virkeligheten hadde lenge vært etablert handelsforbindelsene som utstyrte den galliske eliten med rav fra Østersjøen og greske og etruskiske handelsvarer.

Cæsar tok det som gitt at gallerne i Hercyniaskogen innvandrende nybyggere fra Gallia som hadde «tatt landet», men moderne arkeologi har identifisert regionen som en del av La Tène-kulturens hjemland og tektosagerne, som rapportert av Cæsar i Hercyniaskogen i hans tid, var faktisk boende i det gamle området til deres folk, og hvor fra en del av dem satte ut på den store ekspedisjonen mot Hellas, og til sist bosatte seg i Galatia innenfor Anatolia.

Volcae Arecomici (Οὐόλκαι Ἀρικόμιοι i Klaudios Ptolemaios’ Geografike, ii), i henhold til Strabon,^[5] bodde på vestbredden av nedre Rhône med deres metropolis,^[6] ved Narbo (dagens Narbonne): «Narbo er snakket om som havnen til disse folkene alene, skjønt det vil være mer riktig å legge til ’for resten Celtica’ også, for så stort har den overgått andre i antall av folk som benytter den som handelssenter.»^[5]

Volcae Arecomici overga seg frivillig til den romerske republikk i 121 f.Kr. De var spredt i mellom Garumna (Garonne), Cebenna mons (Cévennes),^[7] og Rhône.^[8] Dette området dekket det meste av den vestlige delen av den romerske provinsen Gallia Narbonensis. De holdt deres ting i den hellige skogen til guddommen Nemausus, stedet for dagens Nîmes.

I Gallia var de delt i to stammer i utstrakte og adskilte regioner, Arecomici i øst som levde sammen ligurere, og tektosagerne som levde i et område som også inkluderte tolostere og aquitanere i vest. Områdene var adskilt av elva Arauris (dagens Hérault) eller en linje mellom elvene Arauris og Orbis (dagens Orb).

Volcae Tectosages (Οὐόλκαι Τεκτόσαγες i Klaudios Ptolemaios’ Geografike, ii) i Gallia lå utenfor det området som den romerske republikk kontrollerte, sørvest for Volcae Arecomici. Fra 200-tallet f.Kr. lå det fremste senteret for volker-tektosagerne i Tolosa (Toulouse). Da kimberne og teutonerne invaderte Gallia, allierte tektosagerne seg med dem, og deres by Tolosa ble herjet i en straffeaksjon av Quintus Servilius Caepio i 106 f.Kr. Blant det som ble plyndret fra Tolosa var dets gull, aurum Tolosanum, og som Straton nevner det ble hevdet at det stammet fra plyndringen Apollons helligdom i Delfi i 279 f.Kr., og som senere forsvant under frakten til Roma.^[9] Tolosa ble underlagt den romerske republikk som en del av provinsen Gallia Aquitania ved erobringen av Gallia av Julius Cæsar i 52 f.Kr. Med den romerske erobringen av Tolosa forsvant også den kulturelle identiteten til volker-tektosagerne.

De fleste moderne eksperter på keltisk vurderer stammenavnet Uolcae (Uolcæ) som beslektet med walisiske gwalch, «hauk», kanskje beslektet (på urindoeuropeisk nivå) til latinske falco, «hauk» (sammenlign galliske personnavnet Catuuolcus til walisiske cadwalch, «helt», bokstavelig «kamphauk»), skjønt en del foretrekker å oversette galliske *uolco- som «ulv» og ved semantisk forlengelse, «flakkende kriger».^[10] Det synes å være en indikasjon at deres navn er knyttet til deres art av krigshunder siden før 600 f.Kr. da gallere herjet Delfi. Overlevende etterlot redegjørelser av ville gallere og store ulvehunder som kjempet sammen med dem. Det ble beskrevet av Julius Cæsar i hans Commentarii de Bello Gallico, utgitt på norsk som Gallerkirgen.^[11]

Tectosages, tektosagerne, som betyr bokstavelig «besittelse-søkere», hadde meningen «land-grafsere» eller «de som staker ut krav på land», og er en direkte kognat i gammelirske techtaigidir, «han/hun søker å (re)etablere et landkrav».^[12]