Volpone

Volpone (italiensk for «Den store boks»), full tittel Volpone eller Reven (Volpone, or the Fox), er en komedie av Ben Jonson som første gang ble satt opp i 1606. Den trakk elementer fra bykomedien, svart komedie og dyrefabelen. Det er en morsom og nådeløs satire på grådighet og begjær som driver mennesker til de skjendigste handlinger, og har forblitt Jonsons mest spilte stykke, og er blant de fineste jakobinske komedier.

• Volpone (Den store boks) – en grådig, barnløs adelsmann fra Venezia
• Mosca (Fluen) – hans tjener
• Voltore (Gribben) – en advokat
• Corbaccio (Ravnen) – en gjerrig, gammel gjerrigknark
• Bonario – Corbaccios sønn
• Corvino (Svartkråken) – en handelsmann
• Celia – Corvinos hustru
• Sir Politic Would-Be (Politikk-vil-være) – en tåpelig engelskmann. Sannsynligvis basert på sir Henry Wotton^[1], og delvis på den reisende Anthony Sherley^[2]
• Lady Would-Be (Papegøyen) – en engelsk fru og hustru av sir Politic-Would-Be
• Peregrine – en annen, mer sofistikert, engelsk reisende
• Nano – en dverg, ledsager av Volpone
• Androgyno – en hermafroditt, ledsager av Volpone
• Castrone – en evnukk, ledsager av Volpone
• Avocatori – dommere i Venezia

Volpone, en adelsmann fra Venezia, later som om han ligger på sitt dødsleie etter en langt sykeleie for å kunne føre Voltore, Corbaccio og Corvino, som søker hans formue, bak lyset. De kommer hver for seg etter hverandre med store gaver i håp om å bli hans arving. Mosca, Volpones assistent, oppmuntrer dem, får hver og en av dem til tro at han har blitt navngitt i testamentet, og får Corbaccio til å gjøre sin egen sønn arveløs i favør av Volpone.

Mosca nevner i forbipassasjen at Corvino har en vakker hustru, Celia, og Volpone drar for å se henne forkledd som Scoto Mountebank. Corvino jager ham vekk, men Volpone er nå helt bestemt på at han må ha Celia for seg selv. Mosca forteller Corvino at Volpone krever å ha sex med en unge kvinne for å bli gjenoppfrisket, og han vil bli svært takknemlig til hvem det måtte være som kan skaffe ham den unge damen. Corvino tilby Celia.

Rett før Corvino og Celia er klar for å komme sammen dukker Corbaccios sønn Bonario opp for å konfrontere sin far for å gjøre ham arveløs. Mosca trekker ham inn i et siderom. Volpone er etterlatt alene med Celia, og etter at han feiler i å forføre henne med løfter om kostbare gaver og fantasier om rollespill, forsøker han å ta henne med makt. Bonario ser dette og kommer ut av sitt skjul og redder Celia. Imidlertid i den påfølgende sekvensen i rettssalen blir sannheten godt begravd i en hemmelig avtale mellom Mosca, Volpone, og alle tre av de lurte mennene som håper på å arve Volpone.

Volpone insisterer nå på å forkle seg selv som en offiser og lar det annonsere at han har dødd og etterlatt all sin rikdom til Mosca. Dette gjør Voltore, Corbaccio og Corvino rasende, og alle drar tilbake til rettssalen. Til tross for Volpones bønn og unnskyldninger nekter Mosca oppgi sin nye rolle som rik, og Volpone beslutter å avsløre seg selv for å dra Mosca ned med seg selv. Både han og Mosca, sammen Voltore, Corbaccio og Corvino, blir alle straffet.

Hovedhandlingen er innflettet med episoder som involverer de engelske reisende sir og fru Politic Would-Be og Peregrine. Sir Politic prater hele tiden om komplott og hans framstående forretningsplaner mens fru Would-Be plager Volpone med hennes uavlatelig prating. Mosca koordinerer en sammenblanding mellom dem som etterlater Peregrine, en mer sofistikert reisende, fornærmet. Han ydmyker sir Politic ved å fortelle ham at han vil bli arrestert for oppvigleri og får ham til skjule seg i et gigantisk skilpaddeskall.

Som et annet av Jonsons dramaer, Alkymisten (The Alchemist, første gang framført 1610) skjer all handling i løpet av en periode på 24 timer.

Skuespillet kom først i en quarto tidlig i 1607, trykt av George Eld for utgiveren Thomas Thorpe. Quartoen inneholdt Jonsons dedikasjon til universitetene Oxford og Cambridge foruten også et stort antall rosende vers i engelsk og på latin av medpoeter som Francis Beaumont og John Fletcher. Den neste trykte utgaven kom i en folio av 1616, og den sistnevnte, antagelig å ha blitt emne for Jonsons omsorgsfulle gjennomgang, danner grunnlag for de fleste moderne utgaver.

Stykket hadde premiere ved Globe Theatre våren 1606. Det ble oppført av skuespillergruppen King's Men, men sammensetningen er ukjent. John Lowin kan ha hatt hovedrollen ettersom han er assosisert med rollen i James Wrights Historia Histrionica (1699). William Gifford har kommet med hypotesen at Alexander Cooke kan ha spilt fru Would-be. Enten denne sommeren eller den neste fikk et utbrudd av pest alle teatrene til å stenge, og teatergruppen spilte stykket ved Oxford og Cambridge. Jonson kan ha lagt til den første aktens satire om Pythagoras for det akademiske publikumet ved de to universitetene. Skuespillet har med sikkerhet for blitt en del av King's Mens repertoar gjennom hele perioden. Det ble framført for Karl I av England i 1624 mens han fortsatt var prins av Wales, i 1630, og på nytt ved teateret Cockpit-in-Court i 1637.

Etter restaurasjonen i England fikk teaterstykket en lengre tids prominens: John Genest har nedtegnet over femti oppsetninger før 1770. Da teatrene igjen ble åpnet var stykket eid av King's Men ved Thomas Killigrew; det hadde ny-premiere ved Drury Lane i 1663. Michael Mohun spilte Volpone til Charles Harts Mosca; Katherine Corey spilte Celia; og Rebecca Marshal spilte fru Would-be. Det samme ensemblet ble sett av Samuel Pepys i 1665.

Skuespillet fortsatte å bli satt opp gjennom resten av den påfølgende århundret. Richard Steele nevner en framføring i et nummer av Tatler i 1709. Berømte rollebestninger av Volponer fra 1700-tallet omfatter James Quin; berømte Moscaer som Charles Macklin. Colley Cibber spilte Corvino i sine oppsetninger; hans hustru Katherine Shore spilte Celia, det samme gjorde Elizabeth Inchbald en generasjon senere. Som mange andre jakobinske skuespill ebbet interessen ut før slutten av århundret. En oppdatert utgave av George Colman den eldre ble en fiasko ved Drury Lane i 1771, og skuespillet ble ikke lenger satt opp. Selv tidlig på 1700-tallet klaget kritikere over usannsynlighetene i femte akt som først og fremst lignet på en farse, og Jonsons latininfluert språk var heller ikke lenger særlig godt likt. Ved slutten av dette århundret hadde disse innvendingene blitt sett på som uoverstigelig av produsentene, og skuespillet overlevde kun som lest tekst.

Stykket ble gjenoppfrisket av Phoenix Society ved Lyric Hammersmith i 1921; W. B. Yeats var blant publikumet, og han nevner oppsetningen bifallende i et brev til Allan Wade. Birmingham Repertory Theatre satte opp stykket ved Malvernfestivalen i 1935.

En oppsetning i 1938 introduserte to av de dominerende elementene av 1900-tallets oppsetninger: Donald Wolfit og dyrebilder. Wolfits dynamiske framføring i tittelrollen, gjentatt flere ganger i løpet av de neste tiårene, satte en form for moderne tolkninger av Volpone: Politics komplott ble forminsket eller fjernet, og Mosca (spilt i 1938 av Alan Wheatley) ble forvandlet til en sekundær rolle.

Skuespillet har blitt satt opp av en rekke kjente teaterselskaper i tiårene siden. I 1952 regisserte George Devine Anthony Quayle (Mosca) og Ralph Richardson (Volpone) ved Bristol Old Vic. Det samme teateret hadde en ny oppsetning i 1955 med Eric Porter i rollen som Volpone. I 1968 framhevet Tyrone Guthries produksjon ved Royal National Theatre dyremotivet; denne oppsetningen hadde scenedekorasjon formgitt av Tanya Moiseiwitsch.

I 1972 ble stykket atter satt opp ved Bristol Old Vic, men den mest minneverdige produksjonen på 1970-tallet var Peter Halls for National Theatre. Oppsetningen presenterte Paul Scofield som Volpone, med Ben Kingsley som Mosca og John Gielgud som sir Politic. Matthew Warchus mottok en Olivierpris-nominering for hans oppsetning i 1995 for Royal National Theatre med Michael Gambon og Simon Russell Beale i hovedrollene.

I 1918 ble temaet en mann som forfalsker sin egen død for å lure sin venner tatt opp av Giacomo Puccini i den tredje delen av Il Trittico, det vil si operaen Gianni Schicchi.

Volpone ble tilpasset av Jules Romains og Stefan Zweig i deres oppsetning fra 1928 hvor slutten ble endret slik at Mosca faktisk satt igjen med Volpones penger.

En nyere operalignende versjon av komponisten John Musto og librettoforfatteren Mark Campbell hadde premiere i mars 2004 ved Barns ved Wolf Trap og fikk positive anmeldelser. Vinneren av en prisen Tony Award, Lisa Hopkins, deltok i stykket.

En kortvarig oppsetning musikal-utgave ved Broadway i 1964 hadde tittelen Foxy og flyttet stykkets plassering til Yukon i løpet av gullrushet i 1898.

Sly Fox, en tilpasning til scenen av Larry Gelbart, oppdaterte settingen fra renessansens Venezia til 1800-tallets San Francisco, og endret tonen fra satire til farse.

Honey Pot (Honningfellen) er en film fra 1967 av Joseph Mankiewicz som var basert på Volpone, men med en romantisk underliggende fortelling og en del mer sentimental i tonen. Filmen hadde Rex Harrison i hovedrollen, Cliff Robertson som Mosca («McFly»), og Maggie Smith som den kvinnelige kjærlighetsinteressen. En del av det opprinnelige stykket er bevart i private framføringer av Harrisons figur og som selv hevdet at det var hans favoritt.

I 1988 ble filmen tilpasset italiensk filmpublikum ved Maurizio Ponzi under tittelen Il volpone. Den hadde setting i moderne Liguria og med Paolo Villaggio som Ugo Maria Volpone og Enrico Montesano som Mosca.

• Volpone ved Internet Broadway Database
• Volpone ved Internet off-Broadway Database
• Volpone^{[død lenke]} ved Internet Movie Database
• John Mustos Volpone ved PeerMusic Classical
• Online Sparknotes for Volpone ved Sparknotes
• Baker, Christopher & Harp, Richard: Jonson's Volpone and Dante, Comparative Drama, våren 2005