Vulgata
Biblia Vulgata, den alminnelige Bibel eller folkets Bibel, er navnet på den latinske oversettelse av Det gamle testamente fra hebraisk og Det nye testamente fra gresk. Oversettelsen ble utført av Hieronymus i tidsrommet 382-405 etter foranledning av pave Damasus. Formålet var å samle de forskjellige bibelversjonene til en enkelt enhet. Det er imidlertid tvilsomt om Hieronymus faktisk behersket hebraisk godt nok til å foreta en oversettelse, slik han selv hevdet. Mest sannsynlig bygget han videre på gammelgreske oversettelser av Septuaginta, som i all hovedsak omfatter Det gamle testamentet.[1]
Siden 1546 har Vulgata vært anerkjent som Den romersk-katolske kirkes offisielle bibeltekst, dog fra 1979 i en revidert utgave, Nova Vulgata.
Før Vulgata fantes et utall forskjellige latinske oversettelser av Bibelen, som nå samlet går under navnet Vetus Latina – det gamle latin. Da disse oversettelsene var foretatt av flere forskjellige og av hverandre uavhengige oversettere, var kvaliteten ikke tilfredsstillende, og man hadde derfor behov for en mer autorisert og ensartet oversettelse til bruk i kirken.
Hieronymus begynte arbeidet med den nye oversettelsen i Roma, men flyttet senere til Betlehem hvor oversettelsen ble fullført. Etter en litt motstrebende mottakelse ble Vulgata med tiden akseptert, og det finnes i dag mer enn 8000 bevarte avskrifter.
Disse avskriftene var ikke alle like vellykket, og det er blitt gjort mange forsøk på å forbedre Vulgata. I det 13. århundre ble den gjennomgått og revidert av teologer ved universitetet i Paris, og det var denne utgaven som lå til grunn for Gutenbergs første trykte bibel i 1456.
Da man i 1546 ved kirkemøtet i Trient besluttet at Vulgata skulle være den offisielle bibel i den katolske kirke ble den enda en gang revidert og omskrevet. Resultatet ble Vulgata Clementina i 1592, som ble den autoriserte katolske bibel.
Arbeidet med Nova Vulgata, 'den nye Vulgata', ble påbegynt i 1907.
Blant de mer vellykkede utgaver av Vulgata gjennom tidene kan nevnes Codex Amiatinus i Firenze, Codex Cavensis i Salerno, Codex Dublinensis (Book of Armagh) i Dublin, Irland, Codex Fuldensis i Fulda, Tyskland, samt Lindisfarne Gospels i British Library og Codex Sangallensis i Sankt Gallen i Sveits.
Fader Vår i Nova Vulgata
[rediger | rediger kilde]- Pater noster, qui es in caelis,
- sanctificetur nomen tuum,
- adveniat regnum tuum,
- fiat voluntas tua,
- sicut in caelo, et in terra.
- Panem nostrum supersubstantialem[note 1] da nobis hodie;
- et dimitte nobis debita nostra,
- sicut et nos dimittimus debitoribus nostris;
- et ne inducas nos in tentationem,
- sed libera nos a Malo.
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ I liturgien brukes quotidianum i stedet for supersubstantialem.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- C. H. Turner, The Oldest Manuscript of the Vulgate Gosopels (The Clarendon Press: Oxford 1931).
- The Vulgate New Testament, with the Douay Version of 1582. In Parallel Columns (London 1872).
- Biblia Vulgata på Katolsk Minileksikon
- Vetus Latina – Resources for the study of the Old Latin Bible
- BibleTexts.com – Glossary of Terms: Vulgate
- Vatikanets autoriserede oversættelse til latin
- Mer om Vulgata på Bibelselskapets nettbokhandel[død lenke]
(la) Vulgata – originaltekster fra den latinskspråklige Wikikilden |