Whose Line Is It Anyway?

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Den amerikanske versjonen bør skilles ut som egen artikkel

Whose Line Is It Anyway?, noen ganger kalt bare Whose Line? (1988–), er opprinnelig et britisk radioprogram som baserer seg på improvisasjon. Konseptet ble på slutten av 1988 flyttet over på britisk fjernsyn hvor det ble sendt 136 episoder fordelt på 10 sesonger. Programmet er ikke et tradisjonelt underholdningsprogram med utkonkurering, premier eller poeng, men det har likevel en useriøs poengutdeling og kåring av en «vinner». Programmets konsept består av et panel med fire deltakere som ved hjelp av improvisasjon lager sketsjer ved hjelp av karakterer og handlinger eller synger og danser på en scene foran et publikum. De ulike formene er gitt på forhånd, men innholdet blir til ved hjelp av publikum eller ferdigskrevet plot fra programlederen.

En amerikansk versjon gikk fra 1999 til 2007, og igjen fra 2013.

Whose Line Is It Anyway? ble skapt av Dan Patterson og Mark Leveson som et underholdningradioprogram på BBC Radio 4. De flyttet så programmet over til fjernsyn på britiske Channel 4 med noen forandringer i innholdet. Både det britiske radioprogrammet og fjernsynsserien ble ledet av Clive Anderson.

Den amerikanske komikeren Drew Carey, som jobbet med skuespilleren og improvisatoren Ryan Stiles på sin egen serie The Drew Carey Show, ble oppmerksom på programmet og overbeviste ABC om å sende noen prøveepisoder i USA. Programmet viste seg å være et billig og populært underholdingsbidrag, og ABC beholdt Drew Carey i rollen som programleder i den amerikanske versjonen. Det dro fordeler av de lave forventningene i sendeplanen på torsdagskvelder, som i stor grad var dominert av NBC og de sendte ofte to nye episoder etter hverandre, noe som gjorde at noen episoder ble flyttet eller utsatt på grunn av spesielle episoder.

Den amerikanske versjonen var nesten identisk til den britiske, men rotasjonen av de forskjellige sketsjene og deltakerne var begge i mer eller mindre grad forskjellige. Det var også direkte innblanding av programlederen i de ulike sketsjene når det var kjente gjestedeltakere med i programmet. I løpet av de tidlige årene av den amerikanske versjonen foregikk det en debatt om den nye versjonen hadde den samme kvaliteten som den originale britiske versjonen, men den amerikanske ble etterhvert akseptert på grunn av grunnleggende likheter, tilnærmelser og fordi begge versjonene har noenlunde samme faste deltakere.

Den siste sesongen av den britiske versjonen var i 1998, med Clive Anderson som programleder, og ble filmet i det samme studioet som den amerikanske versjonen. Den amerikanske versjonen ble kansellert av ABC i 2003 på grunn av lave seertall, men fortsetter å sendes på kabelkanalen ABC Family. Disse episodene ble riktignok så populære at ABC laget nye episoder ved hjelp av gamle opptak som ikke ble vurdert gode nok for tidligere sendinger. Det siste av disse opptakene ble sendt 24. mars 2006 og det er hverken avkreftet eller bekreftet av ABC om det vil komme flere episoder.

Whose Line Is It Anyway? er også inspirasjonskilden for Drew Carey's Green Screen Show, som premierte i 2004 på WB Television Network.

• Colin Mochrie, Greg Proops, Wayne Brady, Ryan Stiles, Chip Esten og Brad Sherwood er de eneste som har deltatt i både den britiske og amerikanske fjernsynsversjonen.

Den originale radioversjonen ble ledet av Clive Anderson sammen med de faste deltakerne Stephen Fry og John Sessions. Disse sendingene hadde to gjester.

Clive Anderson fortsatte som programleder og rotasjonen av gjester ble mer variert. Kjente skuespillere, improvisatører og komikere med erfaring fra radio og fjernsyn var med. Mest kjent er Stephen Fry og John Sessions, samt Josie Lawrence, Paul Merton, Tony Slattery, Ryan Stiles, Sandi Toksvig, Colin Mochrie, Mike McShane, Brad Sherwood, Stephen Frost, Chip Esten, Wayne Brady og Greg Proops. Av disse var Ryan Stiles den som deltok på flest episoder og er en av de som var mer eller mindre fast deltaker.

Den amerikanske reinkarnasjonen av programmet inkluderte Wayne Brady, Colin Mochrie, og Ryan Stiles som sine faste deltakere, men med Greg Proops, Chip Esten, Brad Sherwood, Denny Siegel, Jeff Davis, Kathy Greenwood og flere andre som det fjerde medlemmet. Noen ganger tok gjestende kjendiser også den fjerde plassen, inkludert Robin Williams, Kathy Griffin, Stephen Colbert, Whoopi Goldberg, David Hasselhoff, Florence Henderson, Jerry Springer, og Richard Simmons. I en episode var komikerlegenden Sid Caesar den fjerde gjesten, og den påfølgende applausen og stående ovasjonen for Caesar var så lang at mye av det måtte kuttes før det kunne sendes.

Flere av sketsjene inkluderte musikk, og det har vært flere musikere i løpet av sesongene. Britiske Colin Sell var musiker på de originale radioepisodene, mens, Richard Vranch tok jobben da konseptet ble flyttet til fjernsyn. Den amerikanske musikeren Laura Hall begynte på slutten av den britiske versjonen, da det ble bestemt at programmet skulle bli flyttet over til USA. Hun fikk i de senere episodene med seg andre musikere som Linda Taylor, Cece Worral-Rubin, Anne King, Candy Girard og Anna Wanselius for å få litt mer variasjon i musikksketsjene. De mest populære musikksketsjene var «Greatest Hits», «Hoedown» og «Song Styles», som alle var sterkt basert på musikk.

• (en) Whose Line Is It Anyway? på Internet Movie Database
• (en) Whose Line Is It Anyway? på The Movie Database – TV
• (en) Whose Line Is It Anyway? på Metacritic