William Jones (språkforsker)
| William Jones | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. sep. 1746[1][2][3][4] Westminster[5] London[5] | ||
| Død | 27. apr. 1794[6][2][3][4] (47 år) Kolkata[6][3] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, lingvist, dommer, oversetter, lyriker, skribent, botaniker, politiker, orientalist | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | University College[7] Harrow School[7] | ||
| Ektefelle | Anna Maria Shipley[8] | ||
| Far | William Jones[9][8] | ||
| Mor | Mary Jones[8] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia England[9] | ||
| Gravlagt | South Park Street Cemetery[3] | ||
| Medlem av | Royal Society[7] | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society[7] Knight Bachelor | ||
William Jones (født 28. september 1746 i Beaufort Buildings i Westminster i London, død 27. april 1794 i Calcutta i Britisk India) var en britisk filolog, kjent for å ha foreslått at det kunne være slektskap mellom mange asiatiske og europeiske språk (indoeuropeiske språk).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Beaufort Buildings i Westminster, hvor faren, som også het William Jones, var matematiker. Den unge William Jones var et språklig vidunderbarn; han lærte gresk, latin, persisk, arabisk og grunnleggende kinesisk i ung alder. I løpet av sitt liv lærte han 13 språk grundig og 28 ganske godt.
Skjønt faren døde da han var bare tre år gammel, kunne han likevel gå på universitetet. Han gikk ut fra University College i Oxford i 1764.
Karriere
[rediger | rediger kilde]De neste seks årene tok han arbeid som huslærer og oversetter. I løpet av disse årene ga han ut Histoire de Nader Chah, en fransk oversettelse av et opprinnelig persisk verk, på forespørsel fra kong Christian VII av Danmark, som hadde besøkt Jones. Han hadde nemlig alt som 22-åring skaffet seg et navn som orientalist. Dette skulle bli det første av mange verk om Persia, Tyrkia og Midtøsten generelt.
Fra 1770 studerte han jus i tre år. Dette førte ham til en karriere i India; i 1783 ble han ansatt ved høyesterett i Bengal. I India ble han begeistret for indisk kultur, og grunnla Asiatick Society of Bengal. I løpet av de neste 10 årene utga han en mengde arbeider om India, og kom derved til å grunnlegge det moderne studiet av subkontinentet. Han skrev om lokale lover, musikk, litteratur, botanikk og geografi, og skrev de første engelske oversettelsene av mange viktige indiske litterære verker.
Indoeuropeiske språk: Blant alle hans oppdagelser er han i dag mest kjent for ha observert og skrevet om likheten sanskrit har med klassisk gresk og latin. I The Sanscrit Language (1786) foreslo han at alle de tre språkene kunne ha et felles opphav, og at de dessuten kunne være videre beslektet med gotisk og de keltiske språkene, samt persisk. En avhandling han utga i 1798 angis ofte som begynnelsen til fagfeltet sammenlignende lingvistikk og studiet av indoeuropeiske språk.
Nederlenderen Marcus Zuerius van Boxhorn (1612–53) og hadde sett at gammelpersisk tilhørte samme språkgruppe som de européiske språkene så tidlig som på midten av 1600-tallet. Dessuten var det blitt antatt av Filippo Sassetti på 1500-tallet, Benjamin Schulze i 1725 og Gaston-Laurent Cœurdoux i 1767. Men det var Jones' utdypning av argumentene som gjorde den indoeuropeiske språkfamilien kjent.
Minnesmerker
[rediger | rediger kilde]Kunstneren John Flaxman utformet i 1801 et minnesmerke i marmor over William Jones. Det var opprinnelig meningen at monumentet skulle plasseres i katedralen i Calcutta, der Jones hadde blitt begravet. Det ble imidlertid besluttet at minnesmerket skulle installeres i University College Chapel i Oxford, som fra før hadde to andre arbeider av Flaxman.[10]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Raphael Arnold: William Jones. Ein Orientalist zwischen Kolonialismus und Aufklärung. Ergon-Verlag, Würzburg 2001 (Arbeitsmaterialien zum Orient, Band 11), ISBN 3-935556-66-7.
- Garland Cannon & Kevin Brine: Objects of enquiry: life, contributions and influence of Sir William Jones. New York [u.a.] 1995, ISBN 0-8147-1517-6
- Harald Wiese: Eine Zeitreise zu den Ursprüngen unserer Sprache. Wie die Indogermanistik unsere Wörter erklärt, Logos Verlag Berlin, 2007.
- Sir William Jones i Encyclopædia Britannica
- Encyclopædia Britannica von 1911, 11. Auflage. Bd 15. London 1910–1911, S. 501: Sir William Jones. Archiviert in: Project Gutenberg.
- Jones, William i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «williwm jones biography», besøkt 29. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Find a Grave, Find a Grave-ID 68928860[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 29302[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «william jones biography», besøkt 29. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «William Jones biography», besøkt 29. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «William Jones Biography», besøkt 29. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «William jones Biography», besøkt 29. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ «www.univ.ox.ac.uk». www.univ.ox.ac.uk (på engelsk). University College Oxford. Arkivert fra originalen 9. februar 2016. Besøkt 23. juni 2017. «In the centre of this wall is Flaxman’s third memorial in the Chapel, and his grandest, for Sir William Jones (1746–94). Jones, a former undergraduate and Fellow of Univ, was one of the greatest polymaths of his day, knowing over two dozen languages, and devoting himself in particular to the study of oriental literature. In 1783 he joined Robert Chambers to work as a judge in India, and there became fascinated by Indian language and culture, as reflected by the relief on this monument, which shows him eagerly taking notes from three Indian scholars. The monument was intended for Calcutta Cathedral, where Jones is buried, but it was offered to the College instead.»