Willie McCartney

Willie McCartney William McCartney
Død		24. januar 1948 Coatbridge, Skottland
Beskjeftigelse		Fotballspiller, fotballdommer, fotballtrener
Nasjonalitet		Storbritannia
Trenerkarriere
År		Klubber
1919–1935 1936–1948		Heart of Midlothian Hibernian

Willie McCartney (fødselsdato og sted er ukjent, død 24. januar 1948) var en skotsk fotballdommer^[1] og fotballtrener. Han trente begge de to store klubbene i Edinburgh, Heart of Midlothian og Hibernian.

Avisen Sunday Herald lanserte McCartney som nummer 22 på sin liste i 2003 over de 50 beste skotske fotballtrenerne gjennom tidene, og nevnte spesielt hans betydning for utviklingen av Hibernians berømte angrepslinje fra sent på 1940-tallet (de såkalte «fabelaktige fem»).^[2] Avisen skrev også at McCartney «var intelligent, jovial og hadde en sterk tilstedeværelse»,^[2] og beskrev hans nederlag ved ikke å vinne et stort trofé som «utrolig urettferdig mot ham».^[2]

McCartney ble utnevnt til Hearts-manager i november 1919, og han erstattet sin far, John McCartney.^[1] Han fikk i oppgave å gjenoppbygge laget som hadde blitt betydelig redusert på grunn av første verdenskrig, inkludert tre døde på første dag av slaget ved Somme.^[1] Selv om Hearts dro store publikumsmasser på begynnelsen av 1920-tallet, forble laget uten suksess og avverget så vidt det var nedrykk i 1921-1922-sesongen.^[1]

Hearts forbedret seg i resten av McCartneys periode i klubben, særlig etter at de signerte storscoreren Barney Battles jr. i 1928, men defensive svakheter gjorde at de aldri vant noen trofeer.^[3] I 1933 spurte McCartney om å bli fratatt sekretæroppgavene, slik at han kunne konsentrere seg om arbeidet med spillerne, men det viste seg å bidra lite til forbedringer.^[3] McCartney trakk seg fra stillingen i juni 1935, siden den nye styreformannen ønsket å ha større innflytelse på laguttak osv.^[4] McCartney hadde signert og utviklet mange gode spillere, men sviktet i å levere trofeer til utstillingsskapet.^[4]

Etter ett år utenfor fotballen ble McCartney utnevnt til Hibernian-manager i 1936. Hibs hadde lidd i en dårlig periode tidlig på 1930-tallet, og de rykket ned fra toppserien etter 1930-1931-sesongen, og maktet dessuten ikke å rykke opp igjen i 1931-1932-sesongen. Det var bare så vidt at klubben berget plassen i den skotske eliteserien i 1933-1934 og 1935-1936, etter at de hadde rykket opp i 1932-1933-sesongen. Utnevnelsen av McCartney som manager førte til stor entusiasme, og Hibs tiltrakk seg et publikum på over 25 000 til hans første kamp med ansvar for laget.^[5]

Hibs slet igjen i 1936-1937-sesongen, da McCartney prøvde å finne den rette blandingen av spillere etter de mange nye signeringene han hadde gjort.^[5] I løpet av 1938 hadde McCartney utviklet en sterk gruppe av yngre spillere,^[5] selv om klubben led et ydmykende nederlag i den skotske cupen for FC Edinburgh City.^[6] Hibs produserte imidlertid en langt bedre innsats i neste sesongs cup (1938-1939), men ble slått 1-0 av vinnerne Clyde FC i semifinalen.^[7]

Akkurat da det var klart at McCartney var i ferd med å bygge et nytt storlag på østkanten i Edinburgh, med avisen The Scotsman som spådde en stor sesong for Hibs, startet den andre verdenskrigen.^[8] Den skotske fotballigaen forbød videre spill etter at fem kamper av 1939-1940-sesongen var unnagjort, med bare tillatelse til spill av vennskapskamper utenfor de såkalte farlige områdene (det dreide seg om det sentrale Skottland med småbyer og storbyer).^[8] Disse restriksjonene ble snart lettet noe på, for å tillate fotballkamper også inne i storbyene, etter rådføring med innenriksministeriet i London, men ligaen ble regionalisert (for å forhindre reiser over store avstander).^[8]

Hibs benyttet likevel krigsårene produktivt. Gordon Smith og Bobby Combe ble signert i 1941, selv om Hearts hadde fulgt begge spillerne tett.^[9] Like etterpå scoret Smith et hat-trick for Hibs mot Hearts på Tynecastle.^[9] Combe scoret også i en 5–3-seier for Hibs.^[10] På samme tid rekrutterte McCartney gjestespillere som Matt Busby^[10][11] og Bobby Baxter.^[12]

Hibs vant sommercupen i 1941 ved å slå Rangers FC i finalen.^[13] Rangers var den dominante klubben i krigsårene, og de vant hver eneste Southern League og seks av ti cupturneringer.^[13] McCartneys Hibs var hovedutfordreren til Rangers og vant to av de fire andre cupene, samt tok like mange poeng som Rangers i innbyrdes ligaoppgjør under krigen.^[13]

Gjestespillerne flyttet på seg mot slutten av krigen i 1945, men McCartney fortsatte med å fortsterke laget. Willie Ormond og Eddie Turnbull ble signert i løpet av 1946-1947-sesongen,^[14] mens en ung Lawrie Reilly også signerte for Hibs den sesongen.^[15] McCartney hadde teknisk sett ikke lov til å signere 16-åringen Reilly, men maktet å omgå reglene ved å beholde kontraktspapirene på skrivebordet sitt inntil Reillys 17-årsdag.^[15]

Hibs avsluttet sesongen som nummer to i begge de to store turneringene, bak Rangers i ligaen og med 2-1-tap for Aberdeen i den skotske FA-cupfinalen. Hibs startet 1947-1948-sesongen sterkt, og ledet serien i januar før nøkkelkampen mot Rangers på Ibrox.^[16] Uken før hadde Hibs spilt mot Albion Rovers FC i den skotske FA-cupen på Cliftonhill.^[17] Hibs vant den lite minneverdige kampen 2-0, men manager McCartney kollapset under kampen og døde senere samme dag i sitt hjem i Queensferry Road i Edinburgh av hjertestans.^[15][16]

Førstelagstrener Hugh Shaw ble utnevnt som McCartneys erstatter, og Hibs fortsatte med å vinne ligaen den sesongen.^[15][16] Shaw kompletterte angrepslinjen «berømte fem» ved å signere Bobby Johnstone, og laget holdt fram med å vinne ytterligere to seriemesterskap i 1950-1951 og 1951-1952.

• Mackay, John (1986). The Hibees. John Donald Publishers Ltd. ISBN 0-85976-144-4. 

• London Hearts profile