Women’s Social and Political Union

Women’s Social and Political Union
Stiftet		10. oktober 1903
Land		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Hovedkontor		London
Ideologi		Suffragistbevegelsen
Grunnlegger(e)		Emmeline Pankhurst, Christabel Pankhurst
Opphørt		1917

Women's Social and Political Union (WSPU) var en britisk radikal kvinneorganisasjon som eksisterte fra 1903 til 1917 og som arbeidet for kvinners stemmerett, før den i senere år slo inn på en nasjonalistisk og krigsvennlig kurs. Organisasjonen ble egenrådig styrt av Emmeline Pankhurst og hennes døtre Christabel og Sylvia. Den ble kjent for sin bruk av sivil ulydighet og direkte aksjon, og etterhvert det de selv beskrev som et «terrorvelde» med brannstiftelser, hærverk og legemsbeskadigelse, og satte seg fore å «gjøre England og alle sider av livet i England usikkert og utrygt».^[1] Som følge av de radikale metodene fikk de mye medieoppmerksomhet i samtiden, til ergrelse for den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen. WSPU fikk fra 1906 kallenavnet «suffragetter» i media, i kontrast til begrepet «suffragister» som betegnet den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, som arbeidet med reformistiske og moderate virkemidler. WSPU var uglesett i den etablerte britiske kvinnestemmerettsbevegelsen og deres hovedorganisasjon National Union of Women’s Suffrage Societies – ledet av Millicent Fawcett – som sterkt distanserte seg fra dem og som sørget for at de ble nektet medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Da første verdenskrig brøt ut ga WSPU opp stemmerettskampen og slo inn på en sterkt nasjonalistisk og krigsvennlig kurs, en kursendring som ble bestemt av Pankhurst-familien mot noen av medlemmenes vilje. WSPU nedla da sitt tidsskrift The Suffragette, som i 1915 ble erstattet av det nasjonalistiske tidsskriftet Britannia. Organisasjonen mistet da raskt betydning og ble nedlagt i 1917. WSPU laget i 1908 sitt eget flagg med lilla, hvitt og grønt som farger, ofte kalt «suffragetteflagget».

Den var den ledende radikale eller «militante» organisasjonen innen den britiske stemmerettskampen, og var i motsetning til andre organisasjoner som kjempet for kvinners stemmerett bare åpen for kvinner. WSPU ble styrt og strengt kontrollert av Emmeline Pankhurst og hennes døtre Christabel og Sylvia. Fra 1906 fikk WSPU tilnavnet «suffragetter», som oppstod som et nedsettende kallenavn i media i kontrast til det etablerte begrepet «suffragister» som beskrev den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen. WSPU var kjennetegnet av bruk av sivil ulydighet og direkte aksjon, og begynte etterhvert å engasjere seg i det de selv beskrev som et «terrorvelde».^[2] Ved siden av demonstrasjoner og mer konvensjonelle aksjonistiske virkemidler omfattet dette brannstiftelser, sending av farlige kjemikalier i posten som skadet flere postansatte, forstyrrelse av politikere gjennom avbrytelser og tilrop, vindusknusing og annen vandalisme mot offentlige bygninger og fremprovosering av arrestasjoner. Da medlemmer ble fengslet deltok de i sultestreiker og ble tvangsfôret. Emmeline Pankhurst sa at gruppens mål var å «gjøre England og alle sider av livet i England usikkert og utrygt».^[1]

WSPU var svært uglesett i den eldre og etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, kjent som suffragistene, som vektla konstruktivt arbeid for lovreformer gjennom lovlige kanaler som samarbeid med ledende politikere og påvirkning i media, som var redde for å bli forvekslet med suffragettene og som mente suffragettene ødela for kampen for kvinners stemmerett. Den ledende britiske suffragistlederen var Millicent Fawcett, som var også var en av de mest kjente stemmerettsforkjemperne internasjonalt som medstifter og visepresident i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen og som sørget for at WSPU ble nektet medlemskap der i 1906.^[3] Fawcetts organisasjon National Union of Women’s Suffrage Societies (NUWSS) – den britiske søsterorganisasjonen av Landskvindestemmeretsforeningen og Norsk Kvinnesaksforening – begynte å omtale seg selv med slagordet «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til WSPU.^[4]

I 1908 tok WSPU lilla, hvitt og grønt som farger, også kalt «suffragettefargene» eller «suffragetteflagget». Disse stod i motsetning til NUWSS' farger (rødt, hvitt og grønt) og også til Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansens farger (gull og hvitt) som liberale suffragister i USA hadde brukt siden 1860-årene. Gjennom sitt eget flagg skilte de seg dermed ut fra den etablerte og reformistiske kvinnestemmerettsbevegelsen.

Da første verdenskrig brøt ut levde Christabel Pankhurst i Paris, for å unngå arrestasjon. Hun erklærte da at WSPU ville avbryte sin kampanje for kvinners stemmerett, og i stedet gå inn for et nasjonalistisk ståsted med full støtte til den britiske regjeringens krigføring. Pankhurst-familiens autokratiske styring av organisasjonen gjorde denne nye kursen mulig, til tross for at flere medlemmer var uenige. WSPU sluttet dermed å publisere tidsskriftet The Suffragette, og begynte i april 1915 i stedet å utgi Britannia med et sterkt nasjonalistisk program. WSPU mistet raskt betydning og ble formelt nedlagt i 1917. Christabel Pankhurst ble etterhvert sterkt kristenkonservativ og var etter første verdenskrig virksom som vekkelsespredikant i den lavkirkelige adventistbevegelsen i USA.