Yangshaokulturen

Yangshaokulturen (kinesisk: 仰韶文化; pinyin: Yǎngsháo wénhuà) utbredte seg ved siden av Peiligangkulturen og Cishankulturen i tiden fra 5000 til 2000 f.Kr. i en del områder av det sentrale og det nordlige Kina samt i kystområdene østenfor. Med over 1000 funn av gravsteder fra Hebei over Henan, Shaanxi, Shanxi, og helt til Qinghai og Gansu langs Huang He er denne kulturen særlig godt dokumentert arkeologisk.

Kulturen er oppkalt etter Yangshao i provinsen Henan, den først utgravde representative landsby av denne kultur, som ble oppdaget i 1921 av den svenske arkeologen Johan Gunnar Andersson (1874–1960).

Det er en kultur fra neolittisk tid, og karakteristisk for den er blant annet dens fargerike keramikk. Deres krukker ble laget til uten bruk av dreieskive (i motsetning til den senere Longshankulturen), og ble bemalt svart og rødt på en bunn med brun og teglfarget grunnfarge. Forsiringene var dels geometriske figurer, dels figurative.

Både funnstedene Banpo og Jiangzhai har gitt funn av omdiskuterte innrissede merker på keramikk, og noen har tolket dette som tall, og kanskje som forløpere til kinesisk skrift.^[1] Men slike konklusjoner er det kanskje for tidlig å trekke.^[2]

Yangshaokulturen benyttet redskaper av polert stein eller av knokler. Det ble benyttet pil og bue, harpun, fiskekroker og spyd. Næringsgrunnlaget var dyrking av hirse, svine- og hundehold (og mer sjeldent kveg, geit og sau), og jakt og fiske. Man gikk på jakt etter hjort, hest, neshorn, antilope, leopard, harer og andre dyreslag. Kulturen var også kjent med silkeormen.

Som typisk Yangshaobosetting kan nevnes den som er blitt utgravd i landsbyen Banpo (eller Banpocun) ved Xi'an i provinsen Shaanxi. Bosettingen var oval over et areal på 50 000 m². Bolighus, fellesskapshus, forrådssiloer og dyreskjul var omgitt av en seks meter bred og dyp grav. Begravelsesfeltene lå i nord, skjønt små barn ble bisatt i urner i boligdelen.

De døde ble begravd med næringsmidler og andre gaver, og av det kan man slutte av kulturen hadde forestillinger om et liv etter døden.

Husene kunne firkantede, helt kvadratiske eller runde, og var relativt stabile. Tak og delvis murer ble delvis holdt oppe av trebjelker.

Man kan på grunnlag av forskjeller mellom keramikktypene skjelne mellom en rekke undergrupper innen yangshaokulturen, med navn etter funnsteder: Banpo, Shijia, Miaodigou, Xiwangcun, Qinwangzhai, Hougang, Dasikongcun og Xiawanggang.

Det er på dette og andre grunnlag også mulig å dele inn kulturen i flere tildels overlappende faser:

• Banpofasen, ca. 4800 f.Kr. til 4200 f.Kr., den kinesiske sentralslette
• Miaodigoufasen, ca. 4000 f.Kr. til 3000 f.Kr., etterfulgte Banpo
• Majiayaofasen, ca. 3300 f.Kr. til 2000 f.Kr., i Gansu og Qinghai
• Banshanfasen, ca. 2700 f.Kr. til 2300 f.Kr., etterfulgte Majiayao
• Machangfasen, ca. 2400 f.Kr. til 2000 f.Kr.

Selve funnstedet ved landsbyen Yangshao ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.

• Hermann Müller-Karpe: Neolithische Siedlungen der Yangshao-Kultur in Nordchina, nach den Arbeiten von Shi Xingbang u.a., München Beck, 1982
• Zhongguo kexueyuan Kaogu yanjiusuo, Banpo bowuguan (Det kinesiske vitenskapsakademis arkeologiske institutt, og Banpomuseet) [utg..]: Xi'an Banpo (Banpo-bosettingen ved Xi'an), Beijing: Wenwu chubanshe, 1963
• Yan Wenming: Yangshao wenhua yanjiu (Forskning om Yangshaokulturen), Beijing: Wenwu chubanshe, 1989

• Site of Yangshao Village *5,500-years-old caves found^{[død lenke]}