Amenhotep II

Amenhotep II
Født		15. århundre f.Kr.
Død		1401 f.Kr. Theben
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Farao
Ektefelle		Tiaa
Far		Thutmose III
Mor		Merytre-Hatshepsut
Søsken		Meritamen Nebetiunet Menkheperre Iset Beketamun
Barn		8 oppføringer Iaret Nefertari Thutmose IV Ahmose Amenemopet Amenhotep Webensenu Nedjem
Nasjonalitet		Oldtidens Egypt
Gravlagt		Kongenes dal
Amenhotep II på Commons

Amenhotep II (også gjengitt som Amenofis II, betydning «Amon er tilfreds») var den sjuende farao av 18. dynasti i oldtidens Egypt. Amenhotep arvet et enormt kongerike etter sin far, Thutmose III, og beholdt det blant annet ved noen få militære kampanjer i Syria, men førte færre kriger enn sin far, og under hans styre opphørte fiendtlighetene mellom Egypt og Mitanni, de store kongerikene som tevlet om makten i Syria. Hans regjeringstid er vanligvis blitt datert til fra 1427 til 1401 f.Kr.; en alternativ datering er fra 1428 til 1397 f.Kr.^[1]

Amenhoteps far var Thutmose III og hans mor var en underordnet hustru av kongen, Merytre-Hatshepsut. Han var heller ikke sin fars eldste sønn; hans eldre bror Amenemhat var i tillegg født av faraos førstehustru Satiah og således i farens regjeringsår 24 utpekt som arving til tronen og i posisjonen som overvåket Amons kyr.^[2] Mellom faraos regjeringsår 24 og 35 døde imidlertid både dronning Satiah og prins Amenemhat, noe som fikk Thutmose III til å gifte seg med den ikke-kongelige Merytre-Hatshepsut.^[2] Hun kom til føde Thutmose III en rekke barn, inkludert den framtidige Amenhotep II.

Amenhotep II ble født og vokste opp i Memfis i nord framfor i Egypts tradisjonelle hovedstad Teben.^[3] Mens han var prins fikk han posisjon som overvåker av leveringen av tømmer og trevarer ved havnen Peru-nūfe i Memfis, og ble opphøyd til setem, yppersteprest av Nedre Egypt.^[3] Før Amenhotep ble kronet som farao etterlot han seg en rekke inskripsjoner som hyllet hans atletiske dyktighet mens han var leder av hæren. Amenhotep var ikke mindre atletisk enn sin far. Han hevdet var isteand til å skyte en pil gjennom et mål av kobber som var kun en palme tykk og han kunne ro sitt skip raskere og lengre enn to hundre medlemmer fra krigsflåten kunne ro sine.^[3] Disse overdrivelsene blir omtalt med overbærenhet av egyptologene.^[3]

Amenhotep overtok tronen den første dagen av den fjerde måneden av Akhet, men hans far døde på den trettende dagen av den tredje måneden av Peret.^[4] Om en egyptisk kronprins ble utropt som farao, men ikke tok tronen dagen etter sin fars død, kan det bety at han fungerte som medregent under sin fars styre. Et samstyre med Thutmose III og Amenhotep II er da antatt å ha vart i to år og fire måneder.^[5] Da han overtok makten var Amenhotep atten år gammel i henhold til en inskripsjon fra hans store sfinksstele:

«Nå opptrer hans majestet som konge som en flott ungdom etter at han hadde blitt ’godt utviklet’ og hadde fullført atten år i sin styrke og tapperhet.»^[6]

Etter at Amenhotep ble farao giftet han seg med en kvinne ved navn Tiaa, som egyptologene ikke har funnet informasjon om hennes bakgrunn.^[7] Så mange som ti sønner og en datter har blitt tilskrevet til ham, om nødvendigvis ikke fra en og samme hustru. Hans fremste sønn var Thutmose IV som også etterfulgte ham. Imidlertid er det betydelig bevis på at han hadde mange flere barn. Prinsene Amenhotep, Webensenu, Amenemopet, og Nedjem er bevitnet og Amenemhat, Khaemwaset, og Aakheperure foruten uten også en datter ved navn Iaret er også mulige barn.

Papyrus B.M. 10056, som er datert til en gang rundt Amenhoteps tiende regjeringsår, refererer til en konges sønn og setemprest Amenhotep.^[8] Denne Amenhotep kan også være bevitnet på en stele fra Amenhotep IIs tempel ved Giza,^[9] men stelens navn har blitt såpass ødelagt at en positiv identifikasjon er blitt umulig.^[10] Webensenus navn har blitt attestert på en statue av faraos hovedarkitekt Minmose og hans kanopiske krukker og en gravstatue har blitt funnet i graven til Amenhotep II.^[11] En annen stele på Giza, stele C, nedtegnet navnet av en prins Amenemopet, og som ellers ikke er dokumentert.^[10] Den samme statuen med navnet Webensenu på seg har også inskripsjonen av navnet til prins Nedjem, som ellers er udokumentert.^[11]

Amenhotep IIs kartusj viser senere skader og en variasjon av hans navn fra Karnak. Amenhoteps kroning kan bli datert uten større vanskeligheter grunnet et antall av månedatoer til styret til hans far Thutmose III. Disse observasjoner begrenser dato for Thutmoses tiltredelse til enten 1504 eller 1479 f.Kr.^[12] Thutmose døde etter å ha styrt i hele 54 år,^[13] og hvor Amenhotep ville ha kommet på tronen. Om Amenhotep styrte sammen med sin far en kort tid, ville det ha flyttet hans tiltredelse til to år og fire måneder tidligere,^[5] daterte hans tiltredelse til enten 1427 f.Kr. ved lav kronologi,^[14] eller i 1454 f.Kr. ved høy kronologi. Lengden på hans styre er indikert ved en vinkrukke som hadde inskripsjon med kongens personlige navn funnet i gravtempelet til Amenhotep II i Teben; den er datert til kongens høyeste kjente dato — hans 26. regjeringsår — og lister navnet på kongens vinhandler, Panehsy.^[15] Dødstempler ble generelt ikke fylt før farao var død eller var nær død; derfor kunne ikke Amenhotep ha levd lengre enn sitt 26. regjeringsår. Det er alternativ teorier som forsøker å gi ham et styre på opp til 35 år, noe som er den absolutt maksimumlengden han kan ha styrt. I denne kronologien styrte han fra 1454 til 1419 f.Kr.^[5] En alternativ datering er fra 1428 til 1397 f.Kr.^[1] Det er imidlertid problemer med disse teoriene som ikke kan bli løst med tilgjengelig informasjon.^[16] Særskilt ville dette bety at Amenhotep døde da han var 52 år, men røntgenanalyser av hans mumie har vist han må ha vært rundt 40 år da han døde.^[17] Vanligvis har Amenhotep II blitt gitt et styre på 26 år og styrt fra 1427 til 1401 f.Kr.^[14] men en alternativ datering strekker seg fra 1428 til 1397 f.Kr.^[1]

Amenhoteps første militære kampanje skjedde i hans 3. regjeringsår.^[18] Det er kjent at da han førte krig i Syria, ble farao angrepet av en fra Qatna da han krysset elven Orontes, men vant slaget og fikk rikt krigsbytte, blant dem er også utstyr fra en mitannisk hestestridsvogn nevnt. Farao var kjent for sin fysiske styrke og det ble sagt han personlig drepte sju opprørske fyrster ved Kadesj, en seier som endte hans første syriske kampanje.^[19] Etter kampanje beordret farao at likene til de sju fyrstene skulle bli hengt oppned i forstavnen av sitt skip. Da de kom fram til Teben ble alle de døde, unntatt en, hengt opp i triumf på bymurene. Den ene døde ble fraktet til det opprørske landet Nubia og hengt opp på bymuren av Napata som en advarsel om konsekvensene av gjøre opprør mot farao.^[19] Amenhotep kalte denne militære aktiviteten for hans første kampanje på en stele fra Amada, men han kalte også sin andre kampanje for den første, noe som har ført til forvirring.^[18] Den mest vanlige løsningen på dette, om enn ikke akseptert av alle forskere, er det var den første kampanjen han kjempet alene før hans far døde, og således før han var enekonge av Egypt, og han regnet sin andre kampanje som den første ettersom det var den første han utkjempet alene og ikke formelt sammen med sin far.^[18]

I april i hans sjuende regjeringsår sto Amenhotep overfor et betydelig opprør i Syria av Naharin (Mitanni) og sendte sin hær til Levanten for å slå det ned.^[20] Hans seiersstele som ble reist etter kampanjen nedtegnet ingen betydelige slag, noe som har blitt tolket på mange måter. Det kan være at denne kampanjen var mer lik en av de oppleggene i Syria som hans far hadde kjempet, og at han kun angrep mindre garnisoner og tvang byer til sverge troskap til ham, eder som øyeblikkelig ble brutt etter at den egyptiske hæren forlot området.^[21] Alternativt kan det synes som at de to ukene hvor Amenhoteps hær var nærmest Mitannis hær, og om hans hær ble beseiret ble det utelatt fra stelen.^[22] Amenhoteps siste kampanje skjedde i hans niende år, men synes som om hæren ikke marsjerte lengre nord enn Genesaretsjøen i Israel.^[23] I henhold til en liste over plyndringer fra denne kampanjen, tok Amenhotep hele 101 128 slaver, noe som opplagt er et overdrevet tall.^[24] En del av disse slavene kan ha blitt medregnet fra den tidligere kampanjen fra hans sjuende år, slik som 15 070 innbyggere fra Nukhasj (Nuhašše) i nordvestlige Syria ettersom Amenhotep ikke var i nærheten av Nukhasj i hans niende år.^[25] Selv med disse medregnet er tallene altofr høye til å være realistiske, og er antagelig rent skryt.^[26]

Etter krigføringen i Amenhoteps niende år kjempet den egyptiske hæren aldri mot Mitanni igjen, og de kongerikene synes å ha kommet fram til en form for fredsavtale. Amenhotep selv nedtegnet at kongene av babylonene, hettittene, og mitannene kom for å inngå fred og betale tributt til ham etter hans niende år, noe som kan være rent skryt.^[27] Imidlertid opptrer en annen tekst på murene i Karnak som hevder at fyrstene fra Mitanni kom for å søke fred med Amenhotep, og det kan ikke like enkelt bortforklares.^[27] Den voksende makten til hettittene i Anatolia kan til sist ha tvunget Mitanni til å søke en alliert, og at det bestemt ble en gjensidig avtale mellom Egypt og Mitanni på tiden av Amenhoteps etterfølger. Det kan også ha blitt tvunget fram etter Amenhoteps kampanjer for å forhindre ytterligere massedeportasjoner.^[27] Uansett når en formell fredsavtale ble inngått, ble en uformell fred opprettholdt mellom Amenhotep og kongen av Mitanni. Deretter konsentrerte Amenhotep seg om innenrikspolitikken, med et mulig unntak. En helligdom for faraos visekonge eller guvernør i Nubia viser at Amenhotep mottok tributt etter krigføring i landet i sør, men det er ikke mulig å plassere en særskilt dato for når det skjedde.^[28]

Ettersom Thutmose III hadde benyttet mye energi på å utvide Karnak, var Amenhoteps byggeprosjekter i stor grad fokusert på å utvide mindre templer over hele Egypt. I Nildeltaet er hans fars oppsynsmann for byggeprosjekter, Minmose, bevitnet på en inskripsjon ved Tora, det fremste steinbruddet for kalkstein, halvveis mellom Helwan og Kairo,^[29] som administrator for byggingen av flere templer.^[3] I Øvre Egypt er små helligdommer bevitnet ved Medamud, el-Tod, og Armant, til tross for at de ikke fikk samme oppmerksomhet som fra hans far, ble ikke helt oversett.^[30] Amenhotep bestilte også en søyle for å stå i gårdsplassen mellom fjerde og femte pyloner som feiret mottakelsen av tributt fra Mitanni.

I Nubia bygget Amenhotep ved Qasr Ibrim og Semna, og beordret dekorasjon for tempelet i Kalabsha (omtrent 50 km sør for Aswan).^[31] Hans viktigste tempel i Nubia var ved Amada.^[32] Thutmose III hadde begynt byggingen av et tempel som teknisk sett var dedikert Horus der, men tilstedeværelsen av guddommene Ra-Harakhti og Amon-Ra er lett å se.^[32] Amenhotep fullførte tempelet og plasserte en stele i det i sitt 3. regjeringsår, som fram til 1942 var kilden til det meste av informasjonen om Amenhoteps kriger.^[18]

Amenhoteps mumie ble oppdaget i mars 1898 av Victor Loret i faraos grav KV35 i Kongenes dal innenfor hans opprinnelige sarkofag. Han hadde bygget et dødstempel ved utkanten av Teben nekropolis, rett ved det stedet hvor Ramesseum senere ble bygget, men det ble ødelagt i antikken. Graven til Amenhotep II viste seg også til å være et forråd hvor flere mumier av faraoer fra det nye riket, inkludert Thutmose IV, Seti II, Ramses III, Ramses IV, og Ramses VI. De hadde blitt gravlagt på nytt i graven til Amenhotep av Amons yppersteprest Pinedjem II under Siamuns styre i 21. dynasti for å beskytte mumiene fra gravplyndrere. De mest detaljerte og balanserte diskusjoner om kronologi, hendelser og virkninger av Amenhotep IIs styre ble utgitt av Peter Der Manuelian, professor i egyptologi ved Universitetet i Harvard i USA,^[33] i hans bok fra 1987 om denne farao.

En stele fra denne faraos siste år har kastet lys på hans åpent foraktelige holdning mot ikke-egyptere. I dette dokumentet, som er datert til «År 23 IV Akhet [dag] 1, dagen for festivalen» til Amenhotep IIs tiltredelse til makten, er det en kopi av et personlig brev som farao skrev selv til Usersatet, hans guvernør av Kusj (her ment Nubia).^[34] I brevet minnet farao sin guvernør om deres militære erfaringer i Syria og fortsatte med å kritisere hvordan denne myndighetspersonen har utført sin stilling som guvernør/visekonge.^[35] Amenhotep skrev:

Kopi av ordren som hans majestet skrev selv, med sin egen hånd, til visekonge Usersatet. Hans majestet var i [kongelige] bolig… han tilbrakte en fridag sittende og drikke. Se, denne ordren fra farao er brakt til deg… som er fjerntliggende Nubia, en helt som brakte krigsbytte fra alle fremmede land, en stridsvognfører... du [er] herre av en hustru fra Babylon og en tjenestepike fra Byblos, en ung pike fra Alalakh og en gammel kvinne fra Arapkha. Nå, disse folkene fra Tekshi (Syria) er verdiløse, hva er de godt for? Annen beskjed til visekongen: Ikke stol på nubierne, men pass deg for deres folk og deres trolldom. Ta denne tjeneren av folket, for eksempel, som du gjorde til en myndighetsperson, selv om han ikke er en myndighetsperson som du burde ha foreslått for hans majestet, eller ønsket du å henspille på ordtaket: «Om du mangler en stridsøks i gull innlagt med bronse, vil en tung klubbe av akasietre gjøre samme nytten»? Så, ikke lytt til deres ord og ikke følg deres beskjeder! ^[35]

Usersatet var så imponert (eller engstelig) over Amenhoteps beskjed at han beordret en kopi av den til å bli gravert inn i stelen «som en gang [var lokalisert] ved andre katarakt [i Nubia] og er nå i Boston.»^[36]

Amenhotep II nedtegnet ikke åpent navnene på sine dronninger; en del egyptologer har teoretisert at han følte at kvinner hadde blitt for mektige under titler som «Guds Amonhustru». Det er pekt på det faktum at han deltok i sin fars aktivitet med å fjerne Hatshepsuts navn fra hennes monumenter og ødela hennes bilder. Ødeleggelsen av Hatshepsuts bilder begynte under Amenhoteps samstyre da hans far var meget gammel, men stoppet under hans egen styre. Imidlertid kan farao ha tatt til seg sin fars bekymring over at enda en kvinne kunne komme på tronen. Til tross for hans anstrengelser er det mulig at en kvinnelig medregent av Akhenaton styrte før slutten av hans egen 18. dynasti.

Årsaken til Amenhotep IIs død er ikke kjent.

• Beckerath, Jürgen von (1999): Handbuch der ägyptischen Königsnamen, Deutscher Kunstverlag.
• Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, bind II, Chicago: University of Chicago Press.
• Cline, Eric; O'Connor, David (2006): Thutmose III: A New Biography, Ann Arbor: University of Michigan Press.
• Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford University Press.
• Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt, Blackwell Books.
• Hornung, Erik (1997): «The Pharaoh», Donadoni, Sergio: The Egyptians, Chicago: The University of Chicago Press.
• Manuelian, Peter Der (1987): Studies in the Reign of Amenophis II, Hildesheimer Ägyptologische Beiträge(HÄB) Verlag.
• Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton NJ: Princeton University Press.
• Reisinger, Magnus (2005): Entwicklung der ägyptischen Königsplastik in der frühen und hohen 18. Dynastie, Münster: Agnus-Verlag, ISBN 3-00-015864-2.
• Siclen, Charles C. Van (2001): «Amenhotep II», The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Red. Donald Redford. bind 1, Oxford University Press.
• Shaw, Ian; and Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt, The British Museum Press.
• Wente, Edward F. (1975): «Thutmose III's Accession and the Beginning of the New Kingdom», Journal of Near Eastern Studies, The University of Chicago Press.