Anaïs Nin

Anaïs Nin
Anaïs Nin, ca. 1920
Født		Ángela Anaïs Juana Antolina Rosa Edelmira Nin Culmell 21. februar 1903 Neuilly-sur-Seine, Paris
Død		14. januar 1977 (73 år) Los Angeles, California
Beskjeftigelse		Forfatter
Ektefelle		Hugh Parker Guiler (1923–1977)[1] Rupert Pole (1955–1966)[2]
Far		Joaquín Nin[3]
Mor		Rosa Culmell Vaurigaud
Søsken		Joaquín Nin-Culmell Thorvald Nin Culmell
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Santa Monica Bay
Morsmål		Spansk
Språk		Fransk, engelsk
Medlem av		American Academy of Arts and Letters
Utmerkelser		Æresdoktor Los Angeles Times Women of the Year Silver Cup
Viktige verk		Delta of Venus
Signatur
Anaïs Nin på Commons

Anaïs Nin (født Angela Anaïs Juana Antolina Rosa Edelmira Nin y Culmell; 21. februar 1903 – 14. januar 1977) var en fransk forfatter av spansk-kubansk opprinnelse. Hun var født og vokste opp i Frankrike, tilbrakte også en del tid i Spania og Cuba, men bodde det meste av sitt liv i USA hvor hun ble en etablert forfatter. Hun utga dagbøker i mer enn 60 år, fra hun var 11 år og fram til kort tid før hun døde. Hennes øvrige litterære produksjon består av romaner, litterære analyser, essayer, korte fortellinger, og erotisk litteratur. En stor del av hennes verker, inkludert de pikante novellesamlingene Venusdeltaet og oppfølgeren Ut av redet ble utgitt etter hennes død og som opprinnelig ble skrevet på 1940-tallet på oppdrag fra en ukjent samler. Etter utgivelsen sent på 1970-tallet fikk bøkene og forfatteren raskt kultstatus.

Anaïs Nin ble født i Neuilly i Frankrike av kunstneriske foreldre. Hennes far, Joaquín Nin, var en spansk-kubansk pianist og komponist da han møtte hennes mor, Rosa Culmell,^[4] en klassisk utdannet sanger av fransk og dansk avstamning som arbeidet på Cuba.^[5] Hennes fars bestefar hadde flyktet fra Frankrike under revolusjonen, først til Saint-Domingue, deretter til New Orleans. Til sist slo han seg ned i Cuba, hvor han bidro til å bygge landets første jernbane.^[6]

Nin ble oppdratt som katolikk^[7] og tilbrakte sin barndom og tidligste ungdom i Europa. Etter at hennes foreldre gikk fra hverandre tok moren Anaïs og hennes to brødre, Thorvald Nin og Joaquin Nin-Culmell, med seg til Barcelona, og senere videre til New York City. I sine dagbøker, Volume One, 1931–1934, skriver Nin at hun sluttet på skolen da hun var 16 år og at hun senere begynte å arbeide som kunstnermodell. Etter flere år i USA i flere år behersket hun ikke lenger spansk, men hun beholdt sitt franske språk og ble samtidig flytende i engelsk.^[8]

Nin inngikk sitt første ekteskap i Havanna på Cuba den 3. mars 1923. Hennes første ektemann var Hugh Parker Guiler (1898–1985), en bankmann og kunstner som ble kjent under kunstnernavnet «Ian Hugo» da han begynte å produsere eksperimentelle filmer på slutten av 1940-tallet. Paret flyttet til Paris i 1924, og Guiler fortsatte der sin karriere innen bankvesenet mens Nin begynte å skrive. I sine dagbøker oppgir hun at hun dessuten lærte seg å danse flamenco i Paris på midten og slutten av 1920-tallet. Den første teksten hun fikk utgitt var en kritisk vurdering av hennes litterære D. H. Lawrence kal; utgivelsen bar tittelen Lawrence: An Unprofessional Study (1923), hvilkogskrev av seetudien i løpet av en periode på sn dager.^[4] Den første utgivelsen var kbleptrykket i å 55opieeksemplarer ble godt mottatt.^[9]

Hun begynte i terapi hos østerrikske Otto Rank, som hadde brutt med Sigmund Freud fordi Freud ikke verdsatte kraften i kvinners seksualitet, verdien av kunst, og betydningen av forholdet mellom mor og barn. Etter sitt andre besøk hos Rank reflekterte hun over sin higen etter å bli «gjenfødt» som kvinne og kunstner. Hun mente Rank hjalp henne med å bevege seg mellom det hun klarte å gi uttrykk for i sine dagbøker og det hun ikke evnet å sette ord på. Hun oppdaget kvaliteten og dybdene i sine følelser i ordløse overganger mellom hva hun kun si og hun ikke kunne si. «Mens vi snakket, tenkte jeg på mine vanskeligheter med skrivingen, min strid med å artikulere følelser som ikke lett lar seg uttrykke. min kamp for å finne et språk for intuisjon, følelse, instinkter, som i seg selv er flyktige, finurlige og ordløse.»^[10]

Mot slutten av sommeren 1939, da amerikanere ble oppfordret til å forlate Frankrike på grunn av utsiktene til en ny krig, forlot Nin Paris og vendte tilbake til New York City sammen med sin ektefelle. Guiler var etter eget ønske så å si helt fraværende i de av hennes dagbøker som ble utgitt mens hun levde, og det er derfor vanskelig å vurdere hvor stor innvirkning han hadde på hennes liv.^[11] Under krigens forløp sendte Nin sine bøker til Frances Steloff ved Gotham Book Mart i New York for at Steloff skulle ta vare på dem.^[12]

I henhold til hennes dagbøker, Vol.1, 1931–1934, levde Nin et bohemliv i Paris sammen med den amerikanske forfatteren Henry Miller. I de dagbøkene som omhandler 1930-tallet er Guiler overhodet ikke nevnt, men Nin skrev i innledningen til første bind at hun var gift, og teksten kan ellers tolkes dithen at ektemannen hadde nektet henne å omtale ham i dagbokutgivelsene sine. De dagbøkene som etter Nins død ble utgitt med hennes andre ektefelle som redaktør forteller at forholdet til Henry Miller var meget lidenskapelig, og at hun mente at det var hans barn hun fikk abortert i 1934.

I 1947, da hun var 44 år, møtte hun den tidligere skuespilleren Rupert Pole i en heis på Manhattan; hun var da på vei til et selskap.^[13][14] De to ble et par og reiste til California sammen. Han var seksten år yngre enn henne. Den 17. mars 1955 giftet de seg i Quartzsite i Arizona, til tross for at Nin fortsatt var gift med Guiler. Etter vielsen fulgte Nin med Pole til California, som var Poles hjemstat.^[15] Guiler ble værende i New York City og kjente ikke til Nins andre ekteskap før etter hennes død i 1977, skjønt biografen Deirdre Bair mener at Guiler må ha kjent til hva som skjedde mens Nin var i California, men bevisst «valgte å ikke vite».^[14]

Nin refererte til sine to samtidige ekteskap som sin «bicoastal trapeze», det vil si «trapeshopping fra kyst til kyst».^[14] Biografen Deidre Bair omtalte denne situasjonen slik: «[Anaïs Nin] konstruerte fasader i Los Angeles og i New York, men det hele ble så komplisert at hun måtte finne opp noe hun kalte løgnboksen. Hun hadde en gigantisk håndveske, og i den oppbevarte hun to sjekkhefter. Det ene sjekkheftet var utstedt til Anaïs Guiler og var til bruk i New York, det andre var utstedt til Anaïs Pole og ble brukt i Los Angeles. Hun hadde resepter fra leger i California og fra leger i New York, utstedt til de to forskjellige navnene. Og hun hadde en samling kartotekkort. Og hun fastslo: «Jeg forteller så mange løgner at jeg må skrive dem ned og oppbevare dem i løgnboksen så jeg kan holde dem fra hverandre.»^[14]

I 1966 fikk Nin sitt ekteskap med Pole opphevet, fordi det oppstod juridiske komplikasjoner som følge av at både Guiler og Pole oppgav å ha forsørgeransvar for henne i sine respektive skatteligninger.^[16] Selv om ekteskapet ble opphevet fortsatte hun å bo sammen med Pole helt fram til hun døde i 1977. Ifølge Barbara Kraft hadde Nin sendt et brev til Hugh Guiler rett før sin død der hun ba om hans tilgivelse. Han skrev tilbake at takket være henne hadde hans liv blitt meningsfylt.^[17] Etter Guilers død i 1983 ble de usensurerte utgavene av hennes dagbøker bestilt av Pole.^[18] Pole døde i juli 2006.

Anaïs Nin oppgav ofte forfattere som Djuna Barnes og D. H. Lawrence som sine inspirasjonskilder. Hun hevdet i første bind av sine dagbøker at hun også hentet inspirasjon fra Marcel Proust, André Gide, Jean Cocteau, Paul Valéry og Arthur Rimbaud.

Anaïs Nin er kanskje best kjent for sine dagbøker. De strekker seg over flere tiår og gir et dypt, granskende innsikt i hennes personlige liv og forhold. Nin ble kjent med, ofte meget intimt, med en rekke framtredende forfattere, kunstnere, psykoanalytikere, og andre figurer, og skrev ofte om dem, særlig Otto Rank. Som en kvinnelig forfatter som beskrev hovedsakelig den mannlige sammenstilningen av berømtheter, har Nins dagbøker fått betydning som et motbalanserende perspektiv.

Tidligere ikke-utgitt verker har kommet fram i lyset i A Café in Space. the Anaïs Nin Literary Journal, som mest nylig også innbefatter «Anaïs Nin and Joaquín Nin y Castellanos: Prelude to a Symphony—Letters between a father and daughter». Så langt har femten bind av hennes dagbøker blitt utgitt.

Nin er framhevet av mange litteraturforskere som en av de mest framtredende forfattere av kvinnelig erotikk. Hun var en av de første kvinner som helt utforsket erotisk skriving. Før henne var erotika skrevet av kvinner en sjeldenhet, med kun noen få unntak, eksempelvis Kate Chopin.

I henhold til første bind av hennes dagbøker, utgitt i 1966, kom Nin første gang over erotika da hun kom tilbake til Paris med sin ektemann, mor og sine to brødre da hun var i slutten av tenårene. De leide en leilighet av en amerikansk mann som var borte for sommeren, og Nin kom over en rekke franske billigbøker. «En etter en leste jeg disse bøkene som var fullstendig nye for meg. Jeg hadde aldri lest erotisk litteratur i USA... De overveldet meg. Jeg var uskyld før jeg leste dem, men etter at jeg hadde lest dem alle var ingenting jeg ikke kjente til om seksuell utforsking... Jeg hadde tatt min eksamen i erotisk lære.»^[19]

I desperat behov for penger begynte Nin, Henry Miller og poeten Robert Duncan på 1940-tallet å skrive erotiske og pornografiske fortellinger for en anonym «samler» for en dollar per side, hvilket var i begynnelsen noe av en spøk.^[20] Det er uklart om Miller faktisk skrev disse fortellingene eller om han bare ga tillatelse til hans navn ble brukt.^[21] Da samleren fikk tekstene ga han tilbakemeldingen om at de skulle «kutte ut poesien og holde seg til sex.» Nin advarte da om at «Vi hater deg. Sex mister all sin makt og magi om den blir eksplisitt, mekanisk, overdrevet, når den blir en mekanisk besettelse. Det blir kjedelig. Du har lært oss mer enn noen jeg kjenner om hvor galt det ikke er å blande det med følelse, sult, begjær, lyst, innfall, ustadighet, personlige bånd, dypere forhold som endrer dens farge, smak, rytme, intensitet.»^[22] Nin betraktet sine erotiske figurer som ekstreme karikaturer og hadde ikke til hensikt å offentliggjøre dem, men endret mening tidlig på 1970-tallet.^[23][24] De ble samlet i to bind, Venusdeltaet og Ut av redet.

Nin var en venn med, og i enkelte tilfeller også sengekamerat med en rekke ledende litterære navn, inkludert Henry Miller, John Steinbeck, Antonin Artaud, Edmund Wilson, Gore Vidal, James Agee, James Leo Herlihy, og Lawrence Durrell. Hennes lidenskapelige kjærlighetsaffære med Miller påvirket henne sterkt både seksuelt og litterært. Nin skrev om sin forgapelse med den surrealistiske kunstneren Bridget Bate Tichenor i sine dagbøker.^[25][26] Påstander om at Nin var biseksuell ble fremmet ytterligere av Philip Kaufmans film Henry & June (1990) om Henry Miller og hans andre hustru June Miller. Anaïs Nin ble framstilt i filmen av skuespilleren Maria de Medeiros. Nins første uavkortede dagbokutgivelse, kalt for Henry and June, utgitt 1986, som dannet grunnlaget for filmen, gjør det klart at Nin var besatt av June til et punkt som hun selv karakteriserte som «Jeg har blitt June», skjønt det er uklart om disse følelsene innbefattet seksualitet. For både Anaïs Nin og Henry Miller var June en femme fatale — uimotståelig, listig, og erotisk. Nin ga June penger, smykker, klær, ofte gjorde seg selv blakk i den samme prosessen.

I hennes andre uavkortede dagbok, Incest, skrev hun om at hun hadde et incestuøst forhold til sin far, noe som var grafisk beskrevet over flere sider.^[27] Da Nins far fikk høre om tittelen på hennes første skjønnlitterære bok, House of Incest, fryktet han at sannheten om deres forhold ville bli avslørt, mens den faktisk ble meget tilslørt i Nins tekst.

Utbruddet av kvinnebevegelsen på 1960-tallet har gitt feministiske perspektiver på Anaïs Nins forfatterskap de siste tjue årene, noe som gjorde Nin til en populær foreleser ved en rekke amerikanske universiteter, men Nin selv ville ikke la seg assosiere med feminismens politiske del.^[4]

I 1973 ble Anaïs Nin gjort til æresdoktor ved Philadelphia College of Art. Hun ble valgt til medlem av USAs American Academy of Arts and Letters i 1974. Hun døde i Los Angeles den 14. januar 1977 etter tre års sykdom med kreft.^[28] Hun ble kremert og asken ble spredt utover bukten i Santa Monica. Rupert Pole ble utnevnt til Nins litterære eksekutor og han sørget for uavkortede utgivelser av hennes bøker og dagbøker mellom 1985 og fram til sin død i 2006.

Den 27. september 2013 utga forfatteren Kim Krizan en artikkel på Huffington Post ^[29] hvor hun avslørte at et tidligere ukjent kjærlighetsbrev fra Gore Vidal som var rettet til Nin. Dette brevet motsier Vidals tidligere karakterisering av hans forhold til Nin, og viser at han hadde følelser for henne til tross for at han benektet det i sin selvbiografi Palimpsest (1995). Brevet kom fra da Krizan gjorde undersøkelser for utgivelsen av siste bind av Anaïs Nins usensurerte dagbok, Mirages,^[30] hvor Krizan hadde skrevet forordet til.^[29]

• Waste of Timelessness: And Other Early Stories (skrevet før 1932, utgitt posthumt
• D. H. Lawrence: An Unprofessional Study (1932)
• House of Incest (1936)
• Winter of Artifice (1939)
• Under a Glass Bell (1944)
• Cities of the Interior (1959), i fem bind:
  • Ladders to Fire
  • Children of the Albatross
  • The Four-Chambered Heart
  • A Spy in the House of Love
  • Seduction of the Minotaur, opprinnelig utgitt som Solar Barque (1958).
• Delta of Venus (1977)
• Little Birds (1979)
• Collages (1964)
• The Early Diary of Anaïs Nin (1931–1947), i fire bind
• The Diary of Anaïs Nin, i sju bind, redigert av henne selv
• The Novel of the Future (1968)
• In Favor of the Sensitive Man (1976)
• A Literate Passion: Letters of Anaïs Nin & Henry Miller (1987)
• Henry and June: From a Journal of Love (1986), redigert av Rupert Pole etter hennes død
• Incest: From a Journal of Love (1992)
• Fire: From A Journal of Love (1995)
• Nearer the Moon: From A Journal of Love (1996)

Norske utgivelser

• Venusdeltaet (1979)
• Ut av redet (1980)^[31]
• Henry og June (1990)

• Deirdre Bair, (1995): Anaïs Nin: A Biography, New York: Putnam, ISBN 0-399-13988-5
• Fitch, Noël Riley (1993)): Anaïs: The Erotic Life of Anaïs Nin, Boston: Little, Brown and Company, ISBN 0-316-28428-9

• (en) Anaïs Nin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Anaïs Nin.com
• Den offisielle blogg for Anaïs Nin Arkivert 28. april 2009 hos Wayback Machine.
• «Venusdeltaet/Ut av redet», presentert av Selma Lønning Aarø
• Sky Blue Press, bevarer og fremmer hennes litterære arv.
• Verker av eller om Anaïs Nin hos Internet Archive (digitale bøker)
• (en) Anaïs Nin på Internet Movie Database
• (sv) Anaïs Nin i Svensk Filmdatabas
• (fr) Anaïs Nin på Allociné
• (en) Anaïs Nin på AllMovie
• (en) Anaïs Nin hos The Movie Database
• (en) Verk av eller om Anaïs Nin i bibliotekene i (WorldCatkatalog)