Anders Hovden

Anders Hovden
Maleri av Anders Hovden i Hoff kirke.
Født		13. apr. 1860[1] Ørsta
Død		26. nov. 1943[1][2][3] (83 år) Aker
Beskjeftigelse		Prest, skribent, salmedikter
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Barn		Øystein Hovden
Nasjonalitet		Norge
Lærested		Universitetet i Oslo
Hovedverk		Bonden (1901) og Attersyn (1926).
Påvirket av		Aasen, Sivle og Garborg
Anders Hovden på Commons

Anders Karlson Hovden (1860–1943) var en norsk prest og forfatter, særlig kjent som salmedikter; for eksempel skrev han den patriotiske Fagert er landet som er en av Norges mest populære salmer.^[4] Sammen med biskopene Hognestad og Støylen redigerte han Nynorsk Salmebok. Av 711 salmer i samlingen skrev han selv 128 nye og gjendiktet 81.^[5] Han representerte en liberal kristendom, var venstremann og arbeidet for målsaken. Hovden ivret for parlamentarisme og unionsoppløsning.

I 1958 ble reist statue av Hovden i sentrum av Ørsta.^[6]

Anders Karlson Hovden ble født 13. april 1860 i Ørsta. Foreldrene var Karl Hovden og Johanne Velle, og han vokste opp i Ørsta på Sunnmøre. Faren var fisker og gårdbruker. Etter konfirmasjonen var det meningen at Anders Hovden skulle være med faren på vinterfiske, men presten mente den gløgge gutten måtte bli seminarist, og 16 år gammel fikk han starte på lærerskolen i Volda. Samme vinter døde hans far, og fra da av måtte gutten klare seg selv. Han gikk på seminaret om formiddagen, og ga privatundervisning på ettermiddagen. Etter at han var blitt prest samlet Hovden familien ved farens grav og leste sitt eget minnedikt over ham:

Handi hass far min - eg gløymer kje ho
med fingrane krøkt' av mein,
ho ligg og skin i mitt minne no
so fin som ein perlestein.

«Handi hass far min».

Hele livet gjennom beholdt han respekt og beundring for det strevsomme arbeidet som foreldrene hadde nedlagt for å skaffe mat på bordet, og spesielt fiskarbøndene, det farefulle havet og den karrige jorda, heimbygda, naturen og folket, ble en viktig inspirasjonskilde i hans senere diktning.

Hans engasjement for målsaka må ses i det perspektivet. Da han en gang i en diskusjon fikk høre at man kunne tro målsaka var religion for ham, svarte han: "Det er rett. Det fjerde bodet har alltid vore religion for meg."^[7]

Etter lærerskolen mottok han ulike strøjobber før han kom til Kristiania. Her levde han i trange kår, men fikk hjelp fra sambygdingen Ivar Aasen til videre utdannelse med examen artium og teologistudier ved universitetet. Der ble Hovden venstremann og målmann, og tilhørte den radikale fløy av studentsamfunnet.

Han ble cand. theol. i 1886. I to vintre var han lærer på Elverum før han tok praktikum i 1888. På denne tiden var det vanskelig med arbeid for teologer, og Hovden reiste derfor hjem til Ørsta for å hjelpe moren med gårdsarbeidet. Men han holdt seg ikke bare i ro som bonde, men var stadig på reise for å tale på misjonsmøter. I 1891 ble han ordinert til prest i Vanse, og tjenestegjorde som prest gjennom nesten 40 år, i Krødsherad, Melhus og Østre Toten.

Hovden debuterte med et par diktsamlinger ved midten av 1890-årene. Med samlingen Tungalda (1897) vakte han oppmerksomhet i vide kretser. Gjennombruddet fikk han med diktsyklusen Bonden (1901).

I 1891 ble Anders Hovden kallskapellan på Lista, og mottok ordinasjon som prest. I 1898 ble han innsatt som hjelpeprest i Kristiania bispedømme. Herfra fikk han også et friår, slik at han i 1900 kunne foreta en reise i Sør-Europa. Da han året etter returnerte ble han kalt som kapellan til Krødsherad. Samtidig ble han kritisert av sine prestekollegaer fordi han preket på landsmål, men bygdesokningene sluttet seg opp om ham og rettet til å tale dialekt. Ungdomslaget søkte om å få ta noen av Elias Blix' salmer i bruk, og vant avstemningen etter en hard strid med de mer konservative prestene. Da han i 1916 ble kalt til sogneprest i Ålesund, reagerte lokale pietetister så sterkt på den frilyndte presten at han trakk seg fjorten dager senere.^[5]

I 1910 ble Hovden kalt til prest i Melhus, og i 1920 ble han sokneprest i Østre Toten. Men han brukte også mye tid på å reise omkring på stevner som folketaler.

Anders Hovden ble tatt med i komiteen som utarbeidet Landstads reviderte salmebok, og satt også i redaksjonen for Nynorsk salmebok (1925). De andre medlemmene i komiteen var biskopene Peter Hognestad og Bernt Støylen. Om arbeidsfordelingen mellom dem, skal Hovden ha sagt: «Hognestad var kald og klok, Støylen var varm og klok. Sjølv var eg berre varm». Anders Hovden ble en av de største bidragsyterne til Nynorsk salmebok med 128 tekster. Språket hans er kraftfullt, og salmene preget av naturpoesi og nasjonal religiøsitet. «Fagert er landet» er en av hans mest folkekjære salmer. Den ble skapt en vakker vinterkveld i 1907 mens han gikk på ski langs Krøderen. Til tross alle de nye salmene han diktet viste likevel Hovden seg som en markant motstander av å fornye den norske salmetradisjonen gjennom å forkaste de eldre salmene. Han ønsket heller å bygge på de gamle religiøse folketonene og deres tonalitet.

Det var som prest til Lista at Hovden for alvor begynte å skrive. Den første fortellingen *Laak Lagnad (1893) ga han ut under pseudonymet Karl Koll. I alt skrev han elleve prosafortellinger hvor han beretter om hverdagslivet til fiskerbøndene på Vestlandet. Havet kom til å stå sentralt i mye av det han skrev, og mange bygde på personlige erindringer. Attersyn (1926) hadde et rent selvbiografisk innhold. Hovden diktet rundt 250 salmer og ga i perioden 1905 til 1939 ut fire salmesamlinger. Dessuten fikk han utgitt hele 16 diktsamlinger. Hans største inspiratorer var dikterne og kameratene Per Sivle og Arne Garborg. Hovden mottok statens kunstnerlønn fra 1931, etter at han året før var blitt pensjonert fra sin prestetjeneste.

Hovden var på flere utanlandsreiser. Blant annet dro han i 1913 til USA for å avduke Ivar Aasen-monumentet i Moorhead i Minnesota. De siste årene av sitt liv var han bosatt på Nordstrand i Oslo.

I 1960 ble det satt opp et monument over Anders Hovden i sentrum av Ørsta, laget av billedhuggaren Anne Grimdalen. Han fikk også veien Anders Hovdens veg på Byåsen i Trondheim oppkalt etter seg i 1957. Han ble også hedret med gatenavn på Tasta i Stavanger i 1954.^{[trenger referanse]}

Anders Hovden var gift to ganger, og ble far til i alt ti barn. Hans første kone het Lina Marie Devold. Hun døde etter bare fire års ekteskap, 30 år gammel, og etterlot seg to små barn. To år senere giftet Hovden seg med Kari Huglen. Hun var 19 år yngre enn ham og de giftet seg på hennes 18-årsdag. De fikk åtte barn sammen. Kari Hovden levde i 20 år etter sin mann.

Presten Øystein Orre Andersson Hovden var en av deres sønner.

Anders Hovdens søster var mor til kunstmalerne Karl Straume og Rasmus Strømme, som var tvillinger.^[8]

• Laak Lagnad (1893, fortellinger under pseudonymet Karl Koll)
• Sunnmøringen (18 dikt, 1894)
• Sviv (15 dikt, 1895)
• Heimhug (19 dikt, 1896)
• Odd (1896, fortelling)
• Tungalda (43 dikt, 1897)
• Hardhausar (fortellinger og dikt, 1989)
• Heim og Hamn (prekenbok, 1898)
• Bonden (fortellinger på vers, 1901, omarbeidet 1942. Til islandsk, 1907 – Bondinn)
• Heim og Hamn II (taler, salmer og sanger, 1902)
• I den vide verdi (reiseminner, 1903)
• Ein batuastein (41 dikt, 1903)
• Fiskaren (fortelling, 1904)
• Per Sivle – ei livssoge (1905)
• Salme og Song (62 dikt, 1905)
• Gate og Grend (fortelling, 1905)
• Stormfugl (fortelling på vers, 1906)
• Folk og Fant (skjemteviser, 1906)
• Solhòv (dikt, 1907)
• Liv og Lagnad (fortellinger, 1908)
• Utpaa Djupi (59 dikt, 1909)
• Sverreluren (43 dikt, 1909)
• Paa trollstilt Fela (53 dikt, 1911)
• Have der vest – Forteljing (fortellinger på vers, 25 dikt, 1912)
• Ivar Aasen i kvardagslaget (1913)
• Den vesle Tuftekallen og ferdi i hans (20 dikt, 1913)
• Vert ljos! (87 salmar, 1914)
• Halga den fagre (sogespel, 1915)
• Paa Styrebrui (forteljing, 1916)
• Elskhig og Giftarmaal (spel, 1916)
• Paa Fallreipe (82 dikt, 1917)
• Rudningsmenn (forteljing, 1919)
• Salmar (196 salmer, 1920)
• Tungalda (69 dikt, 1924)
• Attersyn (selvbiografi, 1926. Nye utgaver i 1943 og 1959)
• Haust (46 dikt, 1932)
• Rotlaus (fortelling, 1932)
• Full fart forover! (fortelling, 1935)
• Dikt i utval (85 dikt, 1937)
• Fagnafolk (81 dikt, 1938)
• Postludium (57 salmer, 1939)
• Kornmo (56 dikt, 1941)
• Heim og hamn III (66 prekner, 1943)
• Litle Arne (fortellinger for barn, 1944)
• I barneflokken (fortellinger fra Joletre, 1945)
• Fly (54 dikt, 1945)
• Skrifter i utval (1959):

• Sturdy Folks (til engelsk ved Mabel Johnson, Minneapolis, cirka 1910).
• Sm.m. Arne Garborg og Halvdan Koht: Ivar Aasen, granskaren, målreisaren, diktaren. 1913.
• P. Th. Reite (red): Til Aasens minde. Minnesota, 1913.
• Landstads reviderte salmebok (34 salmer av Hovden + en i hans oversettelse). 1920.
• Nynorsk salmebok (med 128 originale og 81 salmer som Hovden har oversatt og gjendiktet).

• Norsk Salmebok (1985) har med 23 av salmer av Hovden – i tillegg til 16 oversettelser; blant samlene er «Fagert er landet» og «Juleklokker over jorda». Han har også med flere salmer i Norsk salmebok 2013.

• 1927 – Melsom-prisen

• Hallgeir Elstad: «Hovden, Anders». I: Norsk biografisk leksikon; bind 4, Halvorsen–Ibsen (Oslo: Kunnskapsforlaget, 2001) (www)
• Jens Kåre Engeset: Anders Hovden. Diktarprest og folketalar
• Anders Hovden: Attersyn, med forord av Karl-Anders Hovden. 3. utg. 1993 – ISBN 82-521-4162-5. [1. utg. 1926 og 2. utg. 1943.]
• Lars Aanestad et al.: Kristen sang og musikk. (Runa forlag, 1962)

• Norsk biografisk leksikon: Anders Hovden av Hallgeir Elstad, snl.no.
• Digitaliserte bøker av Anders Hovden og om Hovden hos Nasjonalbiblioteket
• Kristelig pressekontor - Biografisk artikkel i høve 150-årsminnet for Hovden sin fødsel