Anna av Kleve

Anna av Kleve
Født		22. sep. 1515[1] Düsseldorf (Hertugdømmet Berg, Det tysk-romerske rike)
Død		16. juli 1557 (41 år) London
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Consort of England
Ektefelle		Henrik VIII av England (1540–1540) (avslutningsårsak: declaration of nullity)[2][3]
Far		John III, Duke of Cleves[4][2]
Mor		Maria av Jülich-Berg[4][2]
Søsken		Sibylla av Kleve[2] Wilhelm Amalia av Kleve
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Westminster Abbey
Signatur
Våpenskjold
Anna av Kleve på Commons

Anna av Kleve (født 1515 i Düsseldorf, død 1557 på Richmond House, Whitehall, London^[5]; på engelsk Anna of Cleves, også skrevet Anne) var den nest eldste av de tre døtrene av hertug Johann III av De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg og Maria av Geldern. Hun var gift med den engelske kongen Henrik VIII, og var dermed den første tyske dronningen av England. Av Henrik VIIIs seks hustruer, av hvilke hun var den fjerde, var hun den mest folkelig populære, og hun overlevde både sin mann og de andre hustruene.

Lite er kjent om Annas tidlige år. Hun vokste opp i Schloss Burg i nærheten av Düsseldorf under sin mors omsorg. Faren var tilhenger av Erasmus av Rotterdam og en moderat reformasjonskurs. Han stod nær Schmalkalden-forbundet, og var dermed i opposisjon til den katolske keiser Karl V. Anna og hennes to søstre Amalie og Sibylle fikk en gammeldags oppdragelse, med mer vekt på huslige sysler enn på fremmedspråk, sang og musikk. Ved det lille fyrstelige hoffet kledde man seg heller ikke etter italiensk mote, slik det var vanlig i adelige kretser under renessansen. Allerede mens Anna var ganske ung ble det undertegnet en ekteskapskontrakt med Franz I av Lothringen. Dette ekteskapet ble det likevel ikke noe av. Etter farens død i februar 1539 overtok hans sønn, Vilhelm den rike, regjeringen i Jülich-Kleve-Berg. Sønnen fortsatte farens politiske kurs.

Etter at hans tredje hustru Jane Seymour var død, ble kong Henrik VIII av England rammet av en tung depresjon. Det ble likevel planlagt et nytt ekteskap for ham. Kongens seglbevarer, Thomas Cromwell, søkte etter en sterk allianse og forsøkte å arrangere et politisk givende ekteskap for kongen. Han skrev brev til Englands ambassadører i hele Europa. Ettersom Henrik hadde latt sin andre kone (og senere også sin femte) henrette, var denne letingen svært vanskelig. Dessuten ville Henrik bare gå med på ekteskapet om bruden var svært attraktiv. Han lot derfor sin hoffmaler Hans Holbein den yngre portrettere flere ekteskapskandidater. Hans favoritt var Christine av Danmark, et barnebarn av keiser Karl V. Keiseren var imidlertid imot ekteskapet, ettersom et forbund med Frankrikes erkefiende England kunne skade den tysk-romerske keiserens forhold til Frankrike. Christina, som foraktfullt skal ha ytret «hadde jeg to halser, hadde den ene stått kongen av England til disposisjon», var også imot ekteskapet.

Til slutt fant Cromwell at Vilhelm den rike var en mulig alliansepartner mot keiser Karl V og kong Frans I av Frankrike. Vilhelm hadde fra 1538 regjert i hertugdømmet Geldern mot keiserens vilje. Han kontrollerte dermed det største territoriet i Nord-Tyskland. Hans Holbein hadde også portrettert hans to ugifte søstre Anna av Kleve og Amalie av Kleve (1517–1586). Henrik valgte den nest eldste datteren, siden han likte Holbeins portrett av Anna svært godt. I tillegg hadde de engelske utsendingene til det hertugelige hoff fortalt kongen om Annas skjønnhet. Den 6. oktober 1539 ble en ekteskapskontrakt undertegnet.

Etter undertegnelsen av ekteskapskontrakten ble det forsøkt å finne en sikker måte å føre Anna til London på. Det var stor risiko for at Henriks brud på veien kunne bli tatt til fange av en motstander. Henrik planla først en rask sjøreise. Kleves ambassadør var imidlertid imot en sjøreise om vinteren. Derfor ble det besluttet en reise til lands, hvor reiseruten skulle gå til Calais og derfra over Den engelske kanal til Dover. Under reisen lærte Anna etikettereglene ved det engelske hoff og de viktigste engelske kortspillene. Engelske observatører betegnet hennes klesdrakt og væremåte som «svært uvanlig». Etter en ukelang reise nådde Anna Rochester. Kongen, som ikke kunne se sin brud raskt nok, reiste for å møte henne. Den 1. januar 1540 besøkte han henne i palasset til biskopen av Rochester.

Beretninger fra den spanske ambassadøren forteller om Henriks første møte med Anna av Kleve. Anna stod og så på en dyrekamp gjennom vinduet da kongen kom, med ytterklær. Hun gjenkjente ham derfor ikke. Han overrakte henne en gave, som hun tok i imot, før hun vendte oppmerksomheten mot dyrekampen og ignorerte kongen. Han gikk så ut og tok av ytterklærne, før han kom inn igjen. Da gjenkjente hun ham. Kongen skal ha vært svært skuffet, og mente portrettet og utsendingene hadde overdrevet hennes skjønnhet. Han fant hennes klesdrakt tung og landlig. Til Cromwell skal han ha sagt: :«Jeg kan ikke se hva andre finner ved henne, og kan ikke begripe hvorfor så vise menn har sendt meg henne. Dere har sendt meg en flamsk merr». En mer folkelig variant av beretningen om dette første møtet går ut på at han skal ha sett på henne, deretter sett bort og bedt om et stort glass brandy. Henrik var nå imot ekteskapet, og befalte Cromwell å forsøke å finne en måte å forhindre det på, gjennom å undersøke om ekteskapskontrakten med Frans I av Lothringen fremdeles var gyldig. Dennes utsending betegnet kontrakten som oppløst for mange år siden, og var dermed ingen utvei for kongen. Anna selv avla ed på at hun ikke var bundet til andre menn gjennom kontrakt.

Henrik måtte derfor gifte seg med Anna den 6. januar 1540.

Kongen brydde seg bare om Anna i de første seks månedene av ekteskapet. Deretter forkynte han at hans «mannskraft avskydde henne». Anna ignorerte sine hoffdamers råd. Hoffdamene var bekymret over kongens misnøye. Anna trodde derimot at et kyss var nok til å sette et barn til verden.

Til hoffdamene skal hun ha sagt:

«Når kongen går til sengs, gir han meg et kyss, tar min hånd og ønsker meg god natt. Om morgenen kysser han meg og sier på gjensyn. Er ikke det nok?»

Mens Henrik og Anna fremdeles var gift, innledet Henrik en lidenskapelig utenomekteskapelig affære med hoffdamen Katarina Howard. Fiendskapet mellom Frans I og Karl V brøt igjen åpent ut, og de politiske grunnene for ekteskapet eksisterte dermed ikke mer. Cromwell ble arrestert, og den 10. juni ble han satt i Tower. Anna ble sendt vekk fra hoffet, og det ble påstått at dette skjedde for å beskytte henne mot pesten som hadde brutt ut i London.

Mindre enn seks måneder etter bryllupet, den 9. juli 1540, lot Henrik ekteskapet erklæres ugyldig. Som begrunnelse ble oppgitt at det forelå en ekteskapskontrakt mellom Anna og hertugen av Lothringen. Dessuten hevdet Henrik at ekteskapet aldri var blitt fullbyrdet. Anna gav kongen sin ektering tilbake og erklærte seg straks innforstått med oppløsningen av ekteskapet. Hun bekreftet at hun og kongen aldri hadde hatt intim kontakt. Henrik var lettet, og gav til gjengjeld Anna titler og privilegier. Hun fikk Richmond Castle og Hever Castle, en årlig sum på 2 600 pund, tittelen prinsesse av England og ble betegnet som «søster» av sin tidligere ektefelle, og levde frem til sin død i England. Etter skilsmissen utviklet det seg et vennskapelig forhold mellom de tidligere ektefellene, og hun besøkte ofte hoffet.

Thomas Cromwell ble anklaget for høyforræderi og kjetteri, dømt til døden og henrettet den 28. juli 1540. Annas bror Vilhelm hevdet seg frem til 1543 mot Karl V, frem til han måtte avstå hertugdømmet Geldern til keiseren. Maleren Hans Holbein den yngre falt i unåde hos kongen. Han fortsatte som hoffmaler, men fikk ikke lenger male medlemmer av den kongelige familie.

To uker etter skilsmissen giftet kongen seg med Katarina Howard. Den unge kvinnen fant seg imidlertid ikke til rette i sin rolle som dronning av England, og ble halshugget den 13. februar 1542 på grunn av affære med sin kammertjener.

Anna håpet for kort tid at kongen ville vende seg til henne igjen. Disse forhåpningene ble imidlertid avvist av Cromwells etterfølger Stephen Gardiner.

Anna overlevet Henrik og alle hans hustruer. Under Henriks etterfølger Edward VIs styre fikk hun problemer, fordi han ikke ville betale henne det Henrik hadde forpliktet seg til. Men da Edward døde i ung alder og Annas tidligere stedatter Maria besteg tronen, forbedret situasjonen seg. Fra da av inntok Anna på nytt en fremtredende rolle ved hoffet, og denne posisjonen beholdt hun livet ut. Hun viste seg offentlig siste gang under Marias tronbestigelse. Som tredje dame, etter Marias søster Elisabeth, red Anna ut etter den nye dronningen. Hun døde den 28. juli 1557 av kreft. Innen da hadde hun konvertert til katolisismen. Anna ble bisatt under en kongelig begravelse i Westminster Abbey i London. Holbeins portrett av Anna hører til hans mest kjente verker, og finnes idag i Louvre i Paris.

Om Anna virkelig var så heslig som Henrik VIII beskrev henne, blir idag sterkt betvilt. Også uttrykket «den flamske merra» er muligens først funnet på senere av Horace Walpole. Andre utsagn om Anna kan også være konstruert for å gjøre en rask skilsmisse mulig.

Elsa Lanchester spilte dronning Anna i filmen The Private Life of Henry VIII (1933), der Charles Laughton spilte Henrik VIII. I denne komedien har man en Anna som selv med vilje fremstiller seg selv som lite attraktiv og som naiv, slik at Henrik skal få lyst til å skille seg fra henne og hun dermed kan søke kjærligheten annetsteds.

I BBCs fjernsynsserie The Six Wives of Henry VIII fra 1970 var det Elvi Hale som spilte hovedrollen i den 90 minutter lange episoden om Anna. Keith Michell spilte Henrik VIII. I denne relativt historisk riktige fremstillingen kommer Anna til England full av ungdommelig naivitet og frydefullt håp, men blir rent forskrekket når hun møter sin tilkommende ektemann. Hun gjør seg raskt til venns med sin unge stedatter prinsesse Elizabeth.

Jenny Bos spilte Anna i filmen Henry VIII and his Six Wives fra 1972. Catherine Siggins var Anna i David Starkeys dokumentar om de seks hustruer i 2001. I 2003 spilte Pia Girard Anna av Kleve i miniserien Henry VIII.

Joss Stone spiller Anna i TV serien The Tudors fra 2009 til 2010.

• David Starkey: Six wives, The Queens of Henry VIII, London 2003. ISBN 0-7011-7298-3
• Antonia Fraser: The six wives of Henry VIII, London 1992. ISBN 1-84188-027-2
• Retha M. Warnicke: The marrying of Anne of Cleves, royal protocol in early modern England, Cambridge 2000. ISBN 0-521-77037-8