Henrik VIII av England

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-10}} etter påstanden. 2018-05

Henrik VIII av England
Født		28. juni 1491[1] Palace of Placentia[2][3][4]
Død		28. jan. 1547[1] (55 år) Palace of Whitehall
Beskjeftigelse		Monark (Kongeriket England, Kongeriket Irland, 1509–1547), komponist
Embete		Engelsk monark (1509–1547) King of Ireland (1542–1547) Lord Warden of the Cinque Ports (1493–) Earl Marshal (1494–) Lord Warden of the Marches (1494–) Irlands stattholder (1494–) Hertug av York (1494–1504) Jarl av Chester (1503–1509) Hertug av Cornwall (1502–1509) prince of Wales (1503–1509) Lord av Irland (1509–1542)
Ektefelle		6 oppføringer Katarina av Aragón (1509–1533) (avslutningsårsak: annulment, bryllupssted: Palace of Placentia)[5][6] Anne Boleyn (1533–1536) (avslutningsårsak: annulment, bryllupssted: London)[5][6] Jane Seymour (1536–1537) (avslutningsårsak: ektefelles død, bryllupssted: Palace of Whitehall)[5][6] Anna av Kleve (1540–1540) (avslutningsårsak: annulment, bryllupssted: Palace of Placentia)[5][6] Katarina Howard (1540–1542) (avslutningsårsak: ektefelles død, bryllupssted: Oatlands Palace)[5][6] Katarina Parr (1543–1547) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Hampton Court Palace)[5][6]
Partner(e)		9 oppføringer Elizabeth Blount[5] Mary Boleyn[5] Elizabeth Stafford, grevinne av Sussex Joan Dingley Margaret Shelton Jane Popincourt Anne Bassett Elizabeth Carew Anne Hastings, grevinne av Huntingdon
Far		Henrik VII av England[5]
Mor		Elizabeth av York[5]
Søsken		7 oppføringer Elizabeth Tudor (familierelasjon: yngre søster) Margaret Tudor (familierelasjon: eldre søster)[5] Maria Tudor, dronning av Frankrike (familierelasjon: yngre søster)[5] Katherine Tudor (familierelasjon: yngre søster) Edward Tudor (familierelasjon: yngre bror) Arthur, fyrste av Wales (familierelasjon: eldre bror)[5] Edmund Tudor (familierelasjon: yngre bror)
Barn		16 oppføringer Maria I av England (mor: Katarina av Aragón)[5] Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset (mor: Elizabeth Blount, utenomekteskapelige barn)[5] Elisabeth I (mor: Anne Boleyn)[5] Edvard VI av England (mor: Jane Seymour)[5] Henrik, Hertug av Cornwall (mor: Katarina av Aragón) stillborn daughter Tudor (1510) (mor: Katarina av Aragón)[7] Henry, Duke of Cornwall (1513) (mor: Katarina av Aragón)[7] Henry, Duke of Cornwall (1514) (mor: Katarina av Aragón)[7] stillborn daughter Tudor (1518) (mor: Katarina av Aragón)[7] Henry, Duke of Cornwall (mor: Anne Boleyn)[7] miscarried son Tudor (mor: Anne Boleyn)[7] Catherine Carey (omstridt, mor: Mary Boleyn, utenomekteskapelige barn)[5] Ethelreda Malte (mor: Joan Dingley, utenomekteskapelige barn) Richard Edwardes (omstridt, utenomekteskapelige barn) Thomas Stukley (omstridt, utenomekteskapelige barn) Henry Carey (omstridt, mor: Mary Boleyn, utenomekteskapelige barn)
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St. George's Chapel
Utmerkelser		11 oppføringer Ridder av Det gyldne skinns orden (1506) Gylne rose Hosebåndsordenen (1495) Lord Warden of the Cinque Ports (1493) Irlands stattholder (1494) Earl Marshal (1494) Hertug av York (1494–1502) Hertug av Cornwall (1502–1509) Fyrsten av Wales (1503–1509) Jarl av Chester (1503–1509) Det gyldne skinns orden
Signatur
Våpenskjold
Henrik VIII av England på Commons

Henrik VIII av England (engelsk: Henry VIII; 1491–1547) var konge av England og Lord av Irland (fra 1542 konge av Irland) fra 22. april 1509 til sin død. Han er mest kjent for å ha utløst den engelske reformasjon og for sine seks ekteskap, og at han fikk to av sine koner halshogd.

Han ble tronarving etter at hans eldre bror Arthur, prins av Wales døde i 1502.

Henrik VIII ble beryktet på grunn av sine kvinnehistorier. Han kunne visstnok til tider være tyrannisk, men han regnes også som en sterk monark som hadde folkets støtte. Han styrket utenrikspolitikken på bekostning av innenriksaffærer, og sørget for at landet ble en sjømakt. Han skal også ha vært ganske lærd. Han interesserte seg for musikk og spilte selv, og skrev også selv musikk og sangtekster. Den mest kjente av disse er «Pastime with Good Company», også kjent som «The Kynges Ballade». I yngre år var han en dyktig atlet, og drev med dysting, jakt og tennis. Senere ble han svært overvektig, og de siste årene led han av dårlig helse.

Henrik ble født i Palace of Placentia i Greenwich. Han var tredje barn av Henrik VII og Elizabeth av York. Bare tre av hans syv søsken – Arthur, Margaret og Maria – vokste opp. I 1493 ble han utnevnt til Lord Warden of the Cinque Ports og konstabel av Dover Castle, og året etter ble han hertug av York. Senere ble han også Earl Marshal og stattholder i Irland. Han fikk en utmerket utdannelse fra de beste privatlærere, og talte flytende latin, fransk og spansk. Man regnet opprinnelig med at han ville få en kirkelig karriere, ettersom hans eldre bror var tronarving.

Da Arthur plutselig døde i 1502 måtte han ta over alle tronarvingens plikter, og ble hertug av Cornwall og prins av Wales. Hans far fornyet sine forsøk på å få til en allianse mellom England og Spania gjennom et ekteskap, og derfor foreslo han at Henrik skulle gifte seg med enken etter Arthur, Katarina av Aragón, yngste overlevende barn av Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla.

Etter kirkeretten kunne man ikke gifte seg med sin brors enke, og Henrik måtte normalt ha fått en pavelig dispensasjon fra denne regelen. Men Katarina sverget på at ekteskapet med Arthur ikke hadde blitt fullbyrdet, og man trengte dermed bare en dispensasjon i forhold til et inngått, men ikke fullbyrdet ekteskap. Dette kunne gis av den lokale kirken. Men fordi man fryktet at det senere kunne bli tvil om ekteskapets legalitet, og dermed om eventuelle barns legitimitet, mente både de engelske og spanske forhandlerne at en pavelig dispensasjon allikevel var ønskelig. Katarinas mor var svært utålmodig, og fikk paven til å utstede en bulle. Fjorten måneder etter sin første manns død giftet Katarina seg med hans bror Henrik.

I 1505 hadde Henrik VIIs interesse for en allianse med Spania bleknet, og han erklærte at forlovelsen hadde blitt arrangert uten hans samtykke. Den diplomatiske manøvreringen omkring dette fortsatte til kongens død i 1509. Den 11. juni samme år kunne Henrik VIII, sytten år gammel, gifte seg med Katarina. De ble kronet sammen den 24. juni i Westminster Abbey.

Katarina fødte for første gang den 31. januar 1510, bare syv måneder etter bryllupet. Datteren var dødfødt. Men 1. januar 1511 fødte Katarina en velskapt gutt. Henrik var fra seg av glede, og arrangerte en turnering og festival for å feire fødselen. Gutten fikk navnet Henry, og det ble kunngjort at han skulle bli prins av Wales. Men mindre enn to måneder etter fødselen døde han plutselig, av ukjent årsak.

I 1513 fikk hun enda en gutt, og i 1514 en tredje, men ingen av dem overlevde spedbarnsmånedene. En fjerde sønn ble dødfødt senere samme år. Først den 18. februar 1516 gikk det bra. Da ble en velskapt datter født. Kongen var ikke fornøyd, han ønsket en sønn. Men han tok det som et godt tegn; kanskje kunne Katarina allikevel produsere en mannlig arving. Piken fikk navnet Mary etter kongens yndlingssøster.

Henrik avla et løfte om at han ville bekoste et korstog mot osmanene dersom han bare fikk en mannlig arving, men etter Marys fødsel fødte ikke dronningen flere levende barn.

I 1511 brøt Cambrailigaen sammen. Dette var en allianse mellom Spania, Pavestaten og Frankrike, dannet for at de skulle kunne underlegge seg Venezia. Da det viste seg at Frankrike fikk hele fortjenesten av Venezias underkastelse, ble Henrik VIII invitert til å slutte seg til en hellig allianse mot Frankrike. Paven ønsket med dette å få en andel av rikdommene fra Venezia, mens Spania ønsket å annektere Navarra. For Englands del var dette en mulighet til å gjenvinne tapte områder i Frankrike, hvor man på dette tidspunkt kun kontrollerte Calais.

Ludvig XII av Frankrike ble naturlig nok rasende og beskrev pavens snuoperasjon som «en dolk støtt gjennom hjertet». De franske kardinalene og biskopene stilte seg bak kongen og erklærte seg villige til å avsette paven. Dette gjorde det lettere for Henrik å få støtte fra kirken i England til å gå inn i Frankrike.

Felttoget begynte i juni 1512, da Thomas Grey, 2. marki av Dorset, seilte ut fra Southampton med 12 000 mann. De nådde Fuentarabbia og skulle sammen med spanske styrker angripe Bayonne. Men spanjolene kom ikke. Mens franskmennene var bundet opp med å kjempe mot den engelske invasjonsstyrken valgte Ferdinand i stedet å gå inn i Navarra, ta fullstendig kontroll over regionen og erklære at felttoget var over. Henrik ble ydmyket, men valgte å ikke klandre spanjolene; i stedet skjelte han offentlig ut sine egne offiserer.

For å bøte på ydmykelsen planla han et nytt felttog neste vår, som han selv skulle lede. Han klarte å overtale den tysk-romerske keiseren til å slutte seg til alliansen, og Frankrike stod derfor overfor et enormt angrep fra fire stater. Igjen sviktet Ferdinand, idet han bak sine alliertes rygg forhandlet frem en avtale med Ludvig XII som sikret Navarra for Spania. Henriks plan kunne allikevel gjennomføres, idet han klok av skade hadde lagt opp en strategi som ville fungere også uten spansk hjelp. Hans plan var et angrep direkte inn i det nordlige Frankrike fra det eneste engelske brohodet, Calais.

Henrik ankom Calais den 30. juni 1513. Etter tre ukers feiring av kongens ankomst til enklaven begynte den engelske styrken å bevege seg innover. Det gikk først sakte, bare omkring fem kilometer om dagen. Den første natten, 21. juli, pøsregnet det, men kongen valgte å bevege seg blant soldatene for å oppmuntre dem. Dette satte de stor pris på, og moralen ble kraftig styrket. Det kom også bedre vær, og marsjen gikk raskere slik at styrkene nådde Thérouanne etter elleve dager.

Beleiringen av Thérouanne begynte den 1. august. Byen var et viktig symbol, ettersom den var blitt tatt av Edvard III etter slaget ved Crécy. Keiser Maximilian ankom som avtalt, men med en mindre styrke enn beregnet. Han avledet Henriks skuffelse ved å tilby seg å kjempe som en underordnet general, med de keiserlige styrkene under engelsk flagg. Henrik var fornøyd med dette, selv om det betydde at han også måtte betale soldatene.

Den 16. august fant en mindre trefning sted, der et antall franske adelsmenn ble tatt til fange etter å ha feilbedømt situasjonen. Henrik beskrev det som en større seier i slag, men egentlig dreide det seg bare om en rask, men mislykket fransk retrett da to styrker møtte hverandre. Hendelsen fikk navnet Battle of the Spurs («Sporeslaget»), fordi sporene var det eneste «våpen» som ble brukt.

Thérouanne falt 24. august, og Henrik gav byen til Maximilian som umiddelbart rev den. Som en følge av denne kraftfulle handlingen mot en by som hadde gjort motstand gav Tournai seg måneden etter, etter bare åtte dagers beleiring. Henrik bestemte at byen skulle spares og bli et andre Calais. Etter tre ukers feiring av denne fordoblingen av Englands besittelser på kontinentet vendte kongen hjem.

Under kongens fravær hadde mye skjedd hjemme i England. Jakob IV av Skottland hadde æret Auld-alliansen da Frankrike ble angrepet, og krysset Tweed. Thomas Howard ledet de engelske styrkene, og møtte skottene i slaget ved Flodden Field kvelden 9. september 1513. Slaget var en katastrofe for skottene; i løpet av tre timer mistet de mellom fem og åtte tusen mann, inkludert kongen selv, tre biskoper, et titalls jarler og det meste av det lavere aristokratiet. Det skulle ta et kvart århundre for Skottland å komme til hektene etter nederlaget.

Henrik kunne i denne situasjonen ha tatt kontroll over sin søster Margaret og hennes sønn, barnekongen Jakob V og dermed sikret seg hele Skottland. I stedet brukte han høsten på turneringer, og på ytterligere planer for kontinentet. Paven hadde nemlig lovet å sette Frankrikes krone på Henriks hode hvis han kunne ta kontroll over landet.

Kardinal Thomas Wolsey var en mann som hadde mange likhetspunkter med Henrik VIII. Begge var energiske, utadvendte, ambisiøse og uten skrupler. Wolsey kom fra enkle kår, og en kirkelig karriere var for ham den eneste veien til toppen. Han tok sin bachelorgrad i Oxford da han var femten, og ble mellom 1501 og 1503 kapellan for erkebiskop Henry Deane av Canterbury. I 1507 kom han til hoffet som kapellan for Henrik VII. Da Henrik VIII tiltrådte fikk Wolsey en posisjon i Det kongelige råd, og han ble Lord High Almoner. Innen 1514 hadde Wolsey fått full kontroll over hvem som fikk tilgang til kongen.

I begynnelsen ser det ut til at dette var populært blant de andre rådsmedlemmene, som så på Wolsey som en protege, og de ser ut til å ha fått dårlig samvittighet for alle oppgaver som ble lagt på Wolseys skuldre. I realiteten var det nettopp det Wolsey ønsket, å få samlet flest mulig oppgaver i sine hender, og dermed sikre kontroll. I 1514 ble han erkebiskop av York, og året etter kardinal og rikskansler.

I noe over ti år var det i praksis Wolsey som styrte riket. Dette betød for det meste å ta seg av utenrikssaker; innenrikssakene ble neglisjert. Parlamenter, som ble innkalt 1510, 1512, 1515 og 1523, var bare en måte å samle inn penger til krigføring på. Wolsey gjorde lite i sine kirkelige embeter. Han hadde til enhver tid et annet bispesete i tillegg til York, men besøkte ingen av dem. Han kontrollerte også St Albans Abbey, ikke fordi han hadde noen monastisk tilknytning, men fordi det var et rikt abbedi. Da han til tross for sitt sølibatsløfte fikk en sønn, sørget han for å berike gutten kraftig. Han solgte også kirkelige embeter og forfremmelser til høystbydende.

Da kongen planla sitt nye felttog i Frankrike i 1514 tok Wolsey kontroll over dette. Han var en slu forhandler, og klarte å utmanøvrere både Ferdinand og Maximilian. Wolsey gjorde helomvendig og inngikk en fredsavtale med Frankrike. Vilkårene var at England fikk beholde Tournai og fikk en betydelig sum i gull, og at kongens søster Mary Tudor giftet seg med Ludvig XII. Henrik var storfornøyd med dette, og rikskanslerembetet var en belønning for avtalen; det samme var kardinalembetet Henrik sikret ham.

En av Wolseys store triumfer var Gullbrokadeleiren i juni 1520. I 1518 ble det undertegnet en traktat mellom England og Frankrike, en ikke-angrepspakt som skulle vanskeliggjøre osmansk ekspansjon i Europa. Som følge av dette ble det i 1520 arrangert et møte mellom de to monarkene Henrik og Frans I, for å styrke vennskapet mellom dem. Dette møtet ble kjent som Gullbrokadeleiren fordi så mange av teltene var dekket av nettopp gullbrokade, et verdifullt stoff vevet med silke og gulltråd. Det var Wolsey som arrangerte møtet, og han feiret også avskjedsmessen den 24. juni 1520.

I mars 1524 hadde Henrik vært i en turnering hvor han og svogeren Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk agerte Hektor og Akilles. Kongen glemte å senke visiret, og da tilskuerne ropte for å advare ham trodde han det var heiarop. Suffolks lanse splintret, slik den skulle, og flere splinter fløy inn i den åpne hjelmen. Henrik var svært heldig som ikke ble blindet eller drept. For å vise hva slags mann han var red han seks runder til, med kraftige blåveiser.

Et år etter hadde han en ny ulykke under jakt med hauker. Han løp mot en grøft for å svinge seg over med en stokk, men stokken kunne ikke bære hans store vekt. Han landet med hodet først i gjørmen, og satte seg så godt fast at han ikke kom løs og holdt på å bli kvalt. Takket være en snarrådig tjener ble han trukket ut og overlevde hendelsen.

Tidlig i 1514 hadde Henrik fått kopper, men klarte seg uten store men. I 1521 ble han stukket av mygg og fikk malaria. Han fnøs av begge sykdommer, men i eller omkring 1528 fikk han et åpent sår på låret som ikke ville gro. Senere historikere har spekulert om det dreide seg om syfilis. Ut fra samtidige kilder later dette ikke til å være tilfelle. Det fantes en kvikksølvkur mot syfilis som ikke er nevnt i forbindelse med kongen i noe dokument; på den annen side kan dette ha blitt utelatt av diskresjonsgrunner. Nyere kunnskap om sykdommen har ført til at man har identifisert symptomer på syfilis i beskrivelser av Edvard VI, Maria I og Elizabeth I, så muligens kan han ha lidd av sykdommen. Biografen Scarisbrick har ikke funnet bevis for syfilis og mener i stedet det var en komplikasjon i forbindelse med åreknuter. Såret på låret hans er også blitt forklart, av medisinhistorikeren Arthur McNalty, med nok en ulykke under en turnering. Dersom en splint ble sittende igjen i låret, kunne det oppstå en betennelse som ville gi de beskrevne symptomer.

I sine senere år gikk han voldsomt opp i vekt; han hadde alltid vært en kraftig mann, men livvidden nådde tilslutt 137 cm. Såret som gjorde ham ute av stand til å være like aktiv som før, spilte en stor rolle i denne vektøkningen. Det er også tydelige tegn på at han led av podagra, noe som også ville ha begrenset hans bevegelsesfrihet. Mot slutten måtte han løftes med taljer for å kunne flytte seg fra et sted til et annet.

Innen 1525 var Henrik blitt svært utålmodig med sin kone, som ikke kunne gi ham en mannlig arving. Det året møtte han en ung hoffdame i dronningens følge, Anne Boleyn, som han ble tiltrukket av. Han bad i 1527 kardinal Thomas Wolsey om å begynne en formell prosedyre med Roma for å annullere ekteskapet – dette skulle bli hans Great Matter («store sak»). Årsaken som ble oppgitt var at hennes ekteskap med Arthur var blitt fullbyrdet, på tross av hva hun selv hadde sagt. Denne årsaken var ikke bare et påskudd. Henrik var en gudfryktig mann og lette etter en grunn til at han ikke fikk den mannlige arvingen han ønsket seg. Han kom til at det måtte være at han ikke fikk Guds nåde, og at dette skyldtes at han hadde giftet seg med sin brors enke selv om Tredje Mosebok forbyr dette.^[8] Versene forbyr ikke eksplisitt ekteskap med ens brors enke, men er forbud mot utroskap innen husholdet. Men kongen var ikke alene om å tolke det til å omfatte brorens enke; som nevnt krevde kirken en pavelig dispensasjon i slike tilfeller, og dette skyldtes nettopp versene i Tredje Mosebok.

Wolsey var først negativ til foretaket. Det er tvilsomt om det var moralske skrupler som fikk ham til å forsøke å holde igjen kongen; politiske hensyn er en mer sannsynlig årsak. Problemet var Katarinas forhold til den tysk-romerske keiseren Karl V, hennes nevø, og keiserens kontroll over paven. Da forespørselen kom knelte Wolsey foran kongen i rådskammeret i en time og bad ham om å ombestemme seg.

Henriks ønske om en annullasjonsprosess ble nok styrket av hans iver etter å bli sammen med Anne Boleyn. Mens han tidligere hadde hatt elskerinner var ikke det en mulighet med Anne; hun krevde å bli hans hustru før hun ville gi seg til ham kropp og sjel. Kongen skrev sjelden brev, men fra 1527 gikk ryttere nærmest i skytteltrafikk med brev fra Henrik til Anne mellom hoffet og Boleynfamiliens hjem, Hever Castle i Kent.

I mai 1527 opprettet Wolsey et spesialtribunal i sitt hjem i London, hvor kongen la frem sin sak. Dette ble gjort i hemmelighet; resten av hoffet og Katarina selv kjente ikke til det. Målet var å få ekteskapet annullert og så innhente pavens godkjenning etterpå. Dette skulle vise seg å bli vanskeliggjort av hendelser på kontinentet. 1. juni 1527 nådde nyheten om keiser Karl Vs plyndring av Roma London. Klemens VII var i praksis Karl Vs fange, og keiseren kontrollerte dermed hva paven kunne og ikke kunne gjøre. Wolsey fant raskt en annen mulighet. Han foreslo å innhente en fullmakt fra paven, slik at Wolsey kunne avgjøre saken med pavelig autoritet. Planen slo feil, ettersom Wolsey ikke hadde forklart for kongen at dette var helt avhengig av det dypeste hemmelighold. Den 22. juni 1527 konfronterte Henrik sin kone med sine tanker om at de hadde levd i synd i atten år. Hun var ganske sikkert kjent med ryktene, men denne bekreftelsen rett fra kongens munn må ha gjort sterkt inntrykk på henne. Hun sendte straks bud til Karl V. En spansk tjener, Felipez, bad om kongens tillatelse til å besøke sin syke mor for å kunne levere meldingen. Kongen kunne ha nektet ham dette, men valgte å la ham reise. Planen var at Felipez skulle fanges i et bakhold i Frankrike, og at meldingen skulle brukes mot Katarina senere. Men tjeneren klarte å unnslippe bakholdet, og meldingen nådde keiseren.

Kongens sekretær William Knight reiste til Roma for å legge saken frem for pave Klemens VII. Paven var skeptisk til å innvilge det, både på grunn av press fra Katarinas nevø Karl V av det tysk-romerske rike og av uvilje mot å overprøve sin forgjengers dispensasjon. Wolsey drev lobbyvirksomhet, men nådde ikke frem.

Wolseys stjerne var dalende hos kongen. Han hadde ikke tatt kongens forhold til Anne Boleyn på alvor, og planla å gifte bort kongen til Renée, Frans I av Frankrikes svigerinne. Han reiste rundt i Frankrike i 1527 for å samle støtte for fullmaktsplanen, og mistet da kontrollen over utviklingen hjemme i England. Da han kom tilbake, fant han ut at kongen ikke lenger signerte brev kardinalen hadde skrevet usett, og at han bare ville treffe Wolsey når Anne Boleyn hadde gitt sitt samtykke.

Sommeren 1528 ble London rammet av pest. Flere tusen døde, og Henrik fikk panikk. Han forlot vanligvis London i sommermånedene nettopp for å unngå epidemiene som var vanlige der, og dette året reiste han ut av byen tidligere enn vanlig. Han brukte en rekke remedier som skulle beskytte mot pest, og gikk til daglig skrifte og messe. Han skrev også flere testamenter i løpet av sommeren. Anne Boleyn var blant de som ble syke, og kongen etterlot henne i London og trøstet henne gjennom brev der han skrev at pesten så ut til å være mildere mot kvinner enn mot menn.

I løpet av vinteren som hadde gått hadde kongen sendt flere ambassadører til paven for å oppnå de resultater Wolsey ikke klarte å fremskaffe. Hadde han lyktes i dette ville Wolseys fremtid vært svært usikker, men Wolsey klarte med en viss skadefryd å peke på feil og svakheter i dokumentene de brakte tilbake. Samtidig klarte kardinalen gjennom sine menn, Stephen Gardiner og Edward Foxe, å få en tillatelse til å ha høring for hele saken i England. Det eneste kravet var at en pavelig legat, kardinal Lorenzo Campeggio, skulle være til stede. Dette skulle ikke skape problemer, da Campeggio hadde tjent England så godt ved Den hellige stol at kongen hadde gitt ham bispesetet i Salisbury med tilhørende inntekter.

Problemer dukket allikevel opp. Campeggio hadde podagra og var aldersstigen, og brukte fire måneder i stedet for de vanlige seks ukene på å reise fra Roma til England. Tillatelsen kom i april, men kardinalen ankom ikke før 9. oktober 1528. Årsaken til at det tok så lang tid, lenger enn hans helsetilstand skulle tilsi, var at Karl V hadde krevd at paven skulle hale ut tiden. Campeggio fortsatte med dette. Han krevde å få treffe ektefellene først for å forsøke å redde ekteskapet. Henrik var sjokkert og nektet å samarbeide. Det var dette kardinalen hadde håpet på. Kongen gikk så langt at han truet med å bryte med Roma og hengi seg til lutherdommen. Han skjelte ut Campeggio kraftig.

Campeggio prøvde seg så med sin neste plan, å plassere Katarina i et kloster. Dette ble møtt med en noe mer positiv tone fra Henrik. Men Katarina avviste det forslaget. Samtidig ble kardinalen sjokkert over tonen i befolkningen. I London ble han skjøvet rundt da han skulle inn i sin vogn, og folkemengden ropte «ingen Nan Bullen for oss». Katarina var svært populær i folket, mens Anne generelt var mislikt. Da Campeggio gjorde det klart at han ville vente til over nyttår før han åpnet tribunalet begynte både kongen og Wolsey å legge merke til folkets misnøye, noe de ellers pleide å overse.

8. november 1528 samlet Henrik en rekke adelsmenn, dommere, aldermenn og andre notabiliteter for å legge frem sin side av saken. Han forklarte at selv om Katarina var en flott kvinne som han gjerne skulle være gift med, hadde klerikere kommet til at ekteskapet ikke kunne være gyldig. Dersom Campeggio skulle komme til at det allikevel var det, ville han bli lykkelig. Denne talen imponerte ingen, og mange sa rett ut hva de mente. Katarinas sympatisører var mer tallrike enn Henrik hadde trodd, og i løpet av vinteren slo hun tilbake mot ham. Henriks sterkeste argument var at den pavelige dispensasjonen ikke var korrekt, men Katarina kunne fremlegge en annen bulle, som var blitt sendt til Spania, hvor de feilene som ble påpekt ikke var til stede. Hun hadde sittet på denne bullen i seks måneder før hun i et spektakulært trekk viste den til Campeggio.

Kongens og Wolseys første reaksjon var å avvise dispensasjonen som et falskneri. Problemet deres var at de ikke kunne bevise det; Katarina hadde en kopi, og originalen befant seg hos Karl V i Spania. Han viste det til engelske ambassadører, men lot dem naturlig nok ikke ta den med seg.

Henrik mistet tålmodigheten, og sørget for at Det kongelige råd erklærte at Katarina var en trussel mot kongens sikkerhet. Hun hisset opp folket mot ham, og måtte isoleres. Katarina ble sendt fra Hampton Court til Greenwich og fikk ikke lenger se sin datter Mary. For Campeggio gav dokumentet nok en grunn til å utsette åpningen av tribunalet. Han ventet helt til 18. juni 1529 før han startet prosessen. Tribunalet møttes i Blackfriars. Katarina gledet det pavevennlige partiet ved å møte i egen person. Hun viste følelser og kastet seg for Henriks føtter og tagg ham om å ikke støte henne og datteren fra seg. Etter dette utbruddet, som Henrik ikke reagerte på, løp hun ut. Hun kom ikke tilbake til tribunalet igjen. For Campeggio var det nok; når Katarina hadde kommet med en så klar appell foran pavens representant, var det ingen tvil om at saken allikevel måtte avgjøres i Roma.

Biskop John Fisher av Rochester førte et glimrende forsvar for Katarina, selv om dette knapt var nødvendig. Mot slutten av juli erklærte Campeggio at siden det pavelige hoff hadde trukket seg tilbake for sommeren måtte også det pavelige tribunalet gjøre det. Saken skulle dermed vente til oktober. Henrik ble rasende og sendte hertugene av Norfolk og Suffolk for å insistere på at prosessen fortsatte uavbrutt. Men Campeggio sto på sitt.

For Wolsey var avbruddet en katastrofe. Etter kort tid ankom pavelige sendebud som innkalte alle deltagere til Roma, og dermed var det klart at Wolsey hadde mislykkes. Da Campeggio forlot England snakket man åpent om Wolseys forestående fall. Wolsey var klar over dette og måtte be om tillatelse til å overvære Campeggios avskjedsaudiens den 19. september 1529. Da han ankom palasset var hans vanlige rom opptatt. Etter å ha skiftet i en venns rom kastet han seg for kongens føtter i audienssalen. Kongen var ikke så rasende som han hadde fryktet; hans smilte, bad kardinalen reise seg og tok ham til side for en lengre samtale. Under middagen spiste kongen med Anne Boleyn, noe som var et dårlig tegn for Wolsey. Men etterpå snakket han igjen åpent med kardinalen. De bestemte at de skulle snakke videre neste dag, og Wolsey reiste ettersom han ikke hadde noe rom.

Da Wolsey kom tilbake neste dag fant han kongen i hestesalen, på vei ut på et ritt arrangert for Anne. Henrik skulle ikke komme tilbake før utpå kvelden, og da ville Wolsey være langt avsted ettersom han skulle følge Campeggio på den første delen av reisen mot Roma. Wolsey, en av sin tids slueste forhandlere, var blitt utmanøvrert av en kvinne. To dager senere kom Norfolk og Suffolk og bad med skadefryd om at Wolsey overleverte det store riksseglet – dermed ville han ikke lenger være rikskansler. Wolsey nektet og krevde å få se kongens ordre; da han fikk se kongens håndskrift brøt han sammen i gråt.

Den 29. november 1530 døde Wolsey i Leicester. Han var ved sin død under arrest, på vei til en rettssak hvor han kunne være sikker på å bli dømt til døden.

Da Wolsey ble avsatt som rikskansler tok Thomas More over. Dette var knapt det heldigste valg i forhold til kongens store sak. More var svært lojal mot paven, og han var en ytterst samvittighetsfull person.

På samme tid som Wolsey begynte å falle ut av nåde fant Henrik flere unge menn med et helt annet temperament, og gav disse forskjellige embeter. Blant de viktigste var to talentfulle unge klerikere, Thomas Cromwell og Thomas Cranmer. Det var Cranmer som i 1529 oppfordret kongen til å konsultere de teologiske fakulteter ved universiteter på kontinentet med tanke på en bedømmelse av ekteskapets gyldighet. Hjulpet av bestikkelser og tjenester oppnådde man de ønskede resultater, og i 1530 ble en positiv rapport lagt frem for Det engelske parlamentet. Cranmers støtte til kongen ble belønnet med en posisjon som ambassadør til det keiserlige hoff, og kort tid etter ble han utpekt til å etterfølge William Warham som erkebiskop av Canterbury.

Cromwell skapte seg et navn som kongens fremste rådgiver. Han foreslo den drastiske utvei å avskaffe pavens suverenitet i riket, og at kongen skulle erklære seg selv om overhode for kirken i England. Både Cromwell og Cranmer hadde Boleyn som beskytter, og delte hennes voksende sympati med den protestantiske tro som utviklet og spredde seg på kontinentet.

Etter å ha forsøkt med trusler om å holde igjen tiende fra England til pavestolen uten at Klemens VII gav etter, tok Henrik saken i egne hender. Han giftet seg i hemmelighet med Boleyn i januar 1533, og kort tid etter fikk han sine allierte i parlamentet til å vedta en lov som forbød anker til Roma, Statute in Restraint of Appeals. 9. april dro en gruppe utsendinger ledet av Norfolk til Katarina av Aragón i Ampthill, hvor hun i praksis satt i husarrest, og fortalte henne at saken var over.

Erkebiskop Cranmer skyndte seg å erklære ekteskapet med Katarina ugyldig og det nye med Anne Boleyn gyldig. Dette gjorde han ikke i London, men i den lille byen Dunstable. Saken ble åpnet 10. mai 1533, og etter fire sesjoner erklærte han den 23. mai at ekteskapet hadde vært ugyldig. Han kunne så skynde seg til Lambeth Palace og erklære ekteskapet mellom kongen og Anne for gyldig.

1. juni 1533 ble Anne Boleyn kronet som Englands dronning. Hun fødte en datter, den senere Elizabeth I av England, tre måneder etter. Henrik hadde arrangert en stor folkefest, men folket var ikke i festhumør. Anne bemerket at hun så mange som ikke tok av seg hattene, og de fleste var stille. Unge lærlinger, utkommandert av laugene, gjorde narr av parets monogram med deres initialer og ropte «ha ha», og en tilskuer våget til og med å rope «Gud bevare dronning Katarina, vår egen rettmessige dronning».^[9]

Paven reagerte ved å true med å ekskommunisere Henrik i juli 1533. Historikere er uenige om datoen for den faktiske ekskommunikasjonen. Ifølge Winston Churchill var bullen fra 1533 en kladd^[10], og den offisielle kom ikke før i 1535. Andre mener at han ikke ble ekskommunisert før i 1538, av pave Paul III. Uansett fulgte en dramatisk endring i de religiøse forholdene i England. På Cromwells tilskyndelse vedtok parlamentet flere lover som fastla et brudd med Roma i løpet av våren 1534. Den tidligere nevnte Statute in Restraint of Appeals forbød engelske borgere fra å anke saker til pavestolen, og samtidig hindret den kirken i å regulere forhold uten kongens samtykke. Ecclesiastical Appointments Act 1534 fastslo at klerikerne måtte velge biskoper som var nominert av monarken. Act of Supremacy 1534 erklærte at monarken var «det eneste overhode på jorden for kirken i England», og Treasons Act 1534 fastslo at å fornekte denne status var høyforræderi, for hvilket straffen var døden. Paven fikk heller ikke lenger Peterspenger fra England.

Parlamentet bekreftet ekteskapet mellom Henrik og Anne gjennom First Succession Act. Katarinas datter Maria ble fjernet fra arvefølgen til tronen, og Annes barn ble tronarving. Alle borgere i riket måtte anerkjenne innholdet i loven gjennom en troskapsed, og de som nektet kunne fengsles på livstid. Den som utgav en tekst som hevdet at ekteskapet med Anne var ugyldig var automatisk skyldig i høyforræderi, og kunne ilegges dødsstraff. Loven stengte også paven ute fra kirkelige affærer i England.

Henrik anså seg selv som katolikk inntil sin død. Striden med paven så han først og fremst som et oppgjør om hvem som hadde makten i England, og ikke et religiøst opprør.

Sommeren 1521 skrev han verket Assertio septem sacramentorum, «Forsvar for de syv sakramenter». Dette var et velskrevet angrep på Martin Luthers lære, spesielt rettet mot Luthers bok De captivitate Babylonia fra 1520. Verket ble presentert i en stor seremoni i St. Paulskatedralen den 12. mai 1521. Under seremonien ble noen av Luthers bøker brent. Noen dager senere skrev Henrik til paven for å fortelle at han ville dedisere verket til ham, og i august ble omkring tretti eksemplarer sendt til Roma. Et av dem var prydet med vers utvalgt av Wolsey som Henrik selv hadde skrevet ned, og dette eksemplaret ble gitt til paven mens de andre var til kardinaler. Boken ble en bestselger både i England og på kontinentet, med mer enn tyve utgaver i forskjellige byer i løpet av det 16. århundre.

Da verket ble utgitt hadde Henrik og Wolsey allerede i flere år forsøkt å sikre kongen en pavelig tittel. Den spanske kongen hadde tittelen «Hans katolske majestet», mens den franske var «Hans kristne majestet». Den 11. oktober 1521 lyktes de som en følge av Assertio septem sacramentorum, da paven gav ham tittelen Fidei Defensor, «Troens beskytter». Selv etter bruddet med Roma bar Henrik stolt denne tittelen, og den er faktisk fortsatt skrevet på kanten av britiske pundmynter ettersom også senere monarker bruker tittelen.

Denne innstillingen skulle sette et spesielt preg på reformasjonen i England. Mens Henrik til slutt så seg tvunget til å bryte med Roma var han ikke interessert i noen omfattende reform av kirken. Andre, med Thomas Cromwell og Thomas Cranmer som tidlige eksempler, var drivkrefter i den religiøse reformen, mens kongen heller var en bremsende kraft.

I dette var Thomas More en god alliert. Han var som nevnt svært lojal mot paven, men han hadde også sterke prinsipper som fikk ham til å kritisere verdslighet blant geistlige. Den anti-klerikale stemning som lenge hadde kokt under overflaten, men som hadde blitt holdt igjen av Wolseys makt, kunne nå komme til overflaten. More ønsket ikke en reformasjon eller et brudd med Roma, men hans frittalenhet bidro til at andre kunne gå lenger.

Opposisjon mot Henriks religionspolitikk ble raskt slått ned på. Et antall munker ble torturert og henrettet. Blant de mest kjente opposisjonelle var biskop John Fisher og Thomas More. Begge nektet å avlegge eden, og ble følgelig henrettet som forrædere. Fisher sendte i 1533 i hemmelighet en appell til Karl V om å bruke makt mot Henrik. Dette var et desperat trekk, som klart måtte regnes som høyforræderi. Våren 1534 ble han satt i Tower of London, og dagen etter fulgte Thomas More ham. More hadde blitt kalt til erkebiskop Cranmer den 13. april 1534. Da han forlot sitt hjem i Chelsea følte han at han aldri ville se det igjen. Han nektet å sverge eden Cranmer avkrevde. Han kunne sverge en ed om å respektere arvefølgen, det kunne selv Fisher gjøre, men å akseptere Henrik som kirkens overhode var for mye. Dermed ble det veien til Tower og skafottet også for More.

Fishers og Mores endelige skjebne ble faktisk endelig beseglet av pave Paul III. Den 20. mai 1535 kunngjorde han formelt at Fisher hadde blitt utnevnt til kardinal. De to hadde sittet i Tower et års tid, uten at kongen fikk seg til å henrette dem. Men da Fisher ble utnevnt til kardinal ble Henrik så rasende at han sa at han skulle hjelpe paven ved å sende biskopens blødende hode til Roma så Paul kunne sette kardinalshatten på det. Fisher ble ført til skafottet 22. juni 1535. Han omtalte det som sin «bryllupsdag». Han slet med å gå fordi han var utsultet, men de tilstedeværende så entusiasme og iver i øynene hans. Hans hode ble satt på London Bridge, men ble fjernet av en venn så snart det ble mørkt. Thomas More ble henrettet 6. juli samme år.

Dette var langt fra de eneste religionspolitisk motiverte henrettelsene i perioden. Den 4. mai 1535 ble tre karteusermunker, en birgittinermunk og sogneprest John Hale fra Isleworth hengt, trukket og kvartert ved Tyburn. Flere munker fra et karteuserkloster i London, blant den Henriks gamle venn Sebastian Newdigate, ble lenket fast utenfor klosteret sitt, hvor de døde av sult og utmattelse etter flere dager^[9].

Egentlig var det ikke lenger behov for religiøse endringer. Katarina av Aragón døde 7. januar 1536, og Henrik var dermed ikke lenger bundet til henne i Den katolske kirkes øyne. Han kledde seg i gult for å feire hennes død. Den 27. januar 1536, den dagen Katarina ble gravlagt, hadde Anne en spontanabort. Hun forklarte dette med sjokket over å høre at Henrik hadde blitt slått av hesten under en turnering og hadde ligget bevisstløs i over to timer. Fallet hadde vært stygt, og noen historikere har hevdet at han fikk en hjerneskade. For Henriks del var det ingen unnskyldning. En spontanabort kunne være et tegn på at flere ville følge, slik han hadde opplevd med Katarina.

Forholdet mellom Henrik og Anne begynte etterhvert å surne. Henriks gamle frustrasjoner fra ekteskapet med Katarina ble vekket til live igjen. Han var svært opptatt av å få en mannlig arving, og begynte å tenke på å kvitte seg med henne. Thomas Cromwell fikk ordre om å undersøke om det var mulig å få en ny annullasjon. Han hentet inn biskop John Stokesley av London, som hadde vært med under den første prosessen. Men ingen av dem kunne finne noen feil som kunne føre til annullasjon, selv med en vennlig innstilt erkebiskop som Cranmer. Det eneste måtte være at den første prosessen ikke ble sluttført før han giftet seg med henne, men Cranmer hadde etter å ha annullert det første godkjent det andre ekteskapet. Selv med Henriks fleksible innstilling til regler og moral var det for mye å forsøke å bruke den utveien.

En mer dramatisk løsning måtte til. Henrik begynte å lete etter feil ved Anne. Våren 1536 ledet Cromwell og Norfolk en hemmelig kommisjon, som fant anklagepunkter. Kongen fikk Anne arrestert under anklager om at hun hadde brukt heksekunster for å få ham til å gifte seg med henne, utenomekteskapelige forhold med fem menn inkludert et incestuøst forhold med broren George Boleyn, vicomte Rochford, og å skade kongen og konspirere for å drepe ham. Hun ble også anklaget for å ha forsøkt å forgifte Henriks uektefødte sønn Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset. Hvert enkelt av anklagepunktene, som alle ser ut til å ha vært fabrikkert, kunne ført til dødsstraff.

Domstolen hun ble stilt for ble presidert over av hennes onkel, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. I mai 1536 ble hun og broren George dømt til døden, enten ved brenning på bål eller halshogging; kongen kunne velge mellom de to metodene. De andre fire mennene ble dømt til hengning, trekking og kvartering, men dette ble omgjort til halshogging. Under den siste messen hun var med i sverget Anne på sin uskyld i en prests og flere vitners nærvær. Hun ble henrettet på Tower Green den 19. mai 1536. Bøddelen var en ekspert fra St Omer, som utførte jobben med sverd i stedet for øks.

Kongens reaksjon da han fikk høre at hun var død var ikke som ved Katarinas død å kle seg i festfargen gult, men han var såpass uberørt at ham prompte satte seg i en båt som førte ham til Jane Seymour.

Bare én dag etter henrettelsen av Anne ble Henrik forlovet med Jane Seymour, og ti dager senere giftet han seg med henne. Jane var en av Annes hoffdamer, og kongen hadde vist interesse for henne en tid. Allerede i september 1534 hadde han begynt å vie henne mye oppmerksomhet. Som med Anne var det ikke mulig å få henne som elskerinne; en pung med gull ble avvist og brev fra kongen ble returnert uåpnet. Henriks forelskelse må ha spilt en betydelig rolle i behandlingen av Anne, ved siden av spørsmålet om en mannlig arving.

En ny tronfølgelov fulgte etter bryllupet. Second Succession Act av 1536 erklærte at Henriks barn med Jane ville være først i arverekken, og både Mary og Elizabeth ble erklært uektefødt og dermed utelukket fra rekken. Kongen ble også gitt myndighet til å komme med videre bestemmelser om arvefølgen i sitt testamente.

Ekteskapet førte også til endringer ved hoffet. Cromwell ble, allerede før ekteskapet var inngått, kastet ut av sin leilighet i palasset og Janes bror Edward Seymour flyttet inn.

Jane fødte en sønn i 1537, den fremtidige Edvard VI. Hun døde 24. oktober samme år i Greenwich Palace av barselfeber. Etter hennes død fulgte en lengre periode med hoffsorg. Henrik regnet Jane som sin eneste «virkelige kone». Hun gav ham den mannlige arving han så lenge hadde ønsket, og hennes tidlige bortgang sparte henne for den skjebne fire andre koner ble rammet av, at han gikk lei av dem og så seg om etter andre hustruemner.

Omtrent samtidig som han giftet seg med Jane godkjente Henrik Laws in Wales Act 1535. Da han tiltrådte følte han ikke at det var noe presserende behov for å reformere styresettet, men etterhvert oppfattet han en trussel fra den walisiske adelen. Dermed ble Wales lovmessig annektert av den engelske kronen, og de to nasjonene ble et forent rike. Loven foreskrev at engelsk skulle være eneste administrasjonsspråk i Wales, noe som ikke minst med tanke på rettsvesenet var vanskelig for mange walisisktalende. Den walisiske loven ble avskaffet, og engelsk lov ble dermed gjeldende i hele riket.

På den positive siden for waliserne ble det med den nye loven mulig for dem å bli valgt inn i Det engelske parlamentet. Wales hadde lenge, helt siden Rhuddlan-statuttene av 1284 i praksis vært underlagt England, uten noen representasjonsrett i parlamentet. Grensen mellom Wales og England ble også definert, noe som lenge hadde vært et stridsspørsmål.

Henrik bestemte seg i 1536 for å gjenerobre Irland og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde jarlen av Kildare blitt øyas de facto hersker, og jarlene var ikke Tudormonarkenes sikreste allierte. De hadde blant annet invitert burgundiske tropper til Dublin for å krone pretendenten Lambert Simnel som konge av England i 1497.

Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl Silken Thomas Fitzgerald av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den.

I 1541 proklamerte Henrik VIII opprettelsen av kongeriket Irland, med ham selv som monark. Dermed ble tittelen Lord av Irland erstattet med konge av Irland. Dette ble gjort under et møte i det irske parlamentet, det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert dobbeltmonarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger. Først under Elizabeth I og Jakob I ble denne prosessen sluttført.

Thomas Cromwell ble instruert til å visitere klostrene. Den offisielle forklaringen var at han skulle kontrollere at de fulgte kongens instrukser, men i realiteten vurderte han klostrenes verdi. Klostrene var et problem for kongen, fordi munkene var vanskelige å overtale til å akseptere den nye ordningen med kongen som kirkens overhode. Samtidig var de rike, og kongen trengte penger til mer krigføring.

I 1536 vedtok parlamentet en lov som lot kongen beslaglegge eiendommene til de mindre klostrene, de med en årsinntekt på 200 pund eller mindre. Dette var starten på oppløsningen av klostrene. Handlingen førte til økt motstand i folket, og i oktober begynte Pilgrimage of Grace, et større religiøst opprør i nord. Det brøt ut opptøyer i Louth den 1. oktober 1536. Opprørerne samlet seg under et banner som viste Kristi sårmerker. De forfattet formelle krav til kongen i Pontefract i desember. Hovedkravene var at Katarinas datter Mary skulle legitimiseres, at pavens autoritet skulle gjenopprettes og at kirken skulle få tilbake den makt staten hadde overtatt.

Kongen kunne ikke møte dem med makt; opprørerne var simpelthen for mange til det. Henrik lovte i stedet opprørerne at han ville benåde dem, og takket dem for å ta opp viktige spørsmål. Han inviterte lederen Robert Aske til en kongelig bankett. Under banketten bad han Aske om å skrive ned hva som hadde skjedd, så han lettere kunne vite hva som måtte endres. Dette gjorde Aske, men det han skrev ble senere lagt frem som en tilståelse. Aske mente at kongen var Guds utvalgte, og kunne derfor ikke få seg til å tvile på Henriks ord. Han fortalte opprørerne at de hadde lykkes, og bad dem om å reise hjem.

Men kongen mente at de var forrædere, og at hans ord derfor ikke hadde noen betydning. Han fikk også et påskudd til å bryte sitt ord da en av opprørslederne, Francis Bigod, erklærte at Askes handling var et forræderi mot opprøret. I februar 1537 ledet han mange ut i et nytt opprør. De forsøkte å ta Hull og Scarborough, og bønder fra Cumberland og Westmorland beleiret Carlisle. Men de var ikke like sterke som den første gangen, og kongen kunne slå ned opprøret. George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury og Thomas Manners, 1. jarl av Rutland kunne rykke inn med sine styrker, etter at de lenge hadde måttet nøye seg med å forsøke å forsvare steder som var under angrep. Lederne, blant dem Aske, ble arrestert og henrettet for høyforræderi. Thomas Howard, hertug av Norfolk, reiste rundt og holdt rettssaker mot opprørere, med det resultat at mer enn 150 ble henrettet. Blant dem var en kvinne som ble brent.

I april 1539 fulgte en ny lov som lot kongen beslaglegge også de store klostrene. Opprøret var en viktig årsak til at dette kunne skje. Parlamentet hadde vært skeptisk til å tillate at alle klostre ble tatt, ikke minst fordi de var viktige institusjoner innen skole- og helsevesen rundt om i landet. Men samtidig var de arnesteder for opprør, og riket måtte beskyttes. Mange av kongens støttespillere beriket seg kraftig på dette, blant annet fikk Shrewsbury og Rutland flere abbedier som takk for deres rolle i å slå ned opprøret. Da det siste store klosteret, Waltham Abbey, forsvant i 1540 hadde kongens inntekter økt med femti prosent, og han eide mer jord enn noensinne. Og vel så viktig for ham var det at han hadde kunnet belønne sine trofaste støttespillere.

Kongen fortsatte også forfølgelsen av religiøst motiverte opposisjonelle. Han godkjente i 1540 ødeleggelsen av alle helligdommer viet til helgener. Som belønning for sin rolle i oppløsningen av klostrene og undertrykkelsen av en del katolske skikker ble Thomas Cromwell belønnet med tittelen jarl av Essex. Abbeder og priorer mistet sine seter i House of Lords; blant geistlige var det kun biskoper og erkebiskoper som fortsatt fikk sitte der. Dette betydde at Lords Spiritual ble tallmessig underlegne i forhold til Lords Temporal, de verdslige adelsmennene i overhuset.

Man kjenner navnet på to av kongens elskerinner: Elizabeth Blount og Mary Boleyn; sistnevnte var Anne Boleyns søster. Elizabeth fødte i 1519 kongens sønn Henry FitzRoy. Gutten ble hertug av Richmond i juni 1525, noe en del trodde var et skritt på veien mot å legitimisere ham, noe som ikke skjedde. I 1533 giftet han seg med Mary Howard, som var datter av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. Bare tre år senere døde han uten arvinger. Da han døde var kongen i ferd med å få gjennom en lov som ville gjort ham til tronarving uten å legitimisere hans fødsel.

Det finnes også beviser som peker mot forhold til flere andre kvinner, uten at disse er like godt dokumentert. Blant dem finner man Jane Popicourt i 1510, en fransk kvinne tilknyttet hoffet; Lady Anne Stafford i 1514, søster av hertugen av Buckingham og hustru til Lord Hastings, samt Margaret Shelton i 1534–1535, en kusine av Anne og Mary Boleyn. Det skal også ha vært en kvinne som han plasserte på en herregård i et ukjent år, en ukjent kvinne i 1534 og en kvinne fra Tournai under en reise til Frankrike i 1513.

Henrik var et renessansemenneske, og hans hoff var et sentrum for innovativ forskning og kunst. Oppdagelsen av Amerika, «Den nye verden», bidro til en stemning hvor nyskapning stod høyt i kurs. Henrik var blant de første europeiske herskere som lærte om verdens geografi slik den faktisk er. I 1507 publiserte kartografene Martin Waldseemüller og Matthias Ringmann det første moderne verdenskartet, hvor Nord- og Sør-Amerika var tegnet inn og Atlanterhavet og Stillehavet var to adskilte hav.

Henrik ønsket etterhvert å gifte seg igjen, for å sikre at han hadde en mannlig arving. Thomas Cromwell foreslo Anna av Kleve, en søster av den protestantiske hertugen Johann III av Kleve, en viktig alliert i tilfelle et katolsk angrep på England. Hans Holbein den yngre ble sendt for å male hennes portrett slik at kongen kunne se hvordan hun så ut. Etter å ha sett Holbeins portrett, som skal ha vært smigrende og å ha hørt beskrivelser fra personer ved hoffet som hadde sett henne, gikk han med på å gifte seg med Anna. Da hun kom til England viste det seg at virkeligheten var en annen, og han skal ha funnet henne fullstendig utiltrekkende. Privat skal han ha kalt henne en «merr fra Flandern». Maleriet unnlot for eksempel å vise kopparrene som merket ansiktet hennes. Allikevel giftet han seg med henne den 6. januar 1540.

Kort tid etter ønsket Henrik å avslutte ekteskapet, ikke bare på grunn av personlige følelser, men også av politiske hensyn. Hertugen av Kleve hadde kommet i en disputt med den tysk-romerske keiseren, og Henrik ønsket ikke å bli dratt inn i det. Anna forsto at hun ikke måtte stå i veien for kongens ønske om annullering, og vitnet om at ekteskapet aldri hadde blitt fullbyrdet. Henrik skal ha kommet inn i hennes rom hver kveld og kysset henne på pannen før de la seg hver for seg. Ekteskapet ble så annullert, ikke på grunn av at det ikke var fullbyrdet, men fordi Anna tidligere hadde vært lovet bort til en adelsmann. Hun fikk en spesiell tittel, «The King's Sister» («Kongens søster»), og fikk Boleynfamiliens tidligere residens Hever Castle som sitt nye hjem.

Thomas Cromwell falt i unåde på grunn av ekteskapet. Den 10. juni 1540 ble han arrestert i rådskammeret. Han forstod ikke hva som foregikk da Norfolk rev av ham dekorasjonene kongen hadde tildelt ham. Cromwell ble rasende, og skal ha kastet hatten i gulvet. 28. juli samme år ble han henrettet.

Den 28. juli 1540, samme dag som Cromwell ble henrettet, giftet Henrik seg med den unge Katarina Howard, Anne Boleyns kusine. Han var svært fornøyd med sin nye dronning. I 1538 hadde såret på Henriks lår tettet seg igjen, uten å gro. Dette førte til en blodpropp som satte seg i lungene, og i en ukes tid kunne kongen ikke snakke. Men da han giftet seg på nytt kom helsen tilbake; hans overvekt og dårlige ben var glemt i forelskelsens rus.

Katarina var tilsynelatende ikke like henrykt, og kort tid etter bryllupet hadde hun et forhold med hoffmannen Thomas Culpeper. Hun ansatte også Francis Dereham, som hadde vært uformelt forlovet med henne og med hvem hun hadde hatt et forhold før hun giftet seg med kongen, som sin sekretær.

Hennes affærer med andre menn skyldtes nok ikke minst at Henriks helse igjen sviktet etter at den første forelskelsen hadde roet seg. I mars 1541 lukket såret seg igjen, og kongen lå i dyp depresjon og med store smerter i flere uker.

Thomas Cranmer, som var en fiende av den mektige, katolske Howardfamilien, brakte bevis for hennes aktivitet til kongen. Henrik nektet først å tro på det, men lot Cranmer utføre en etterforskning. Denne resulterte i at dronningens upassende oppførsel ble dokumentert. Da hun ble spurt direkte vedgikk hun å ha hatt en tidligere avtale om ekteskap med Dereham, noe som ville ha gjort ekteskapet med kongen ugyldig. Men hun hevdet at denne avtalen ble brutt ved at Dereham tvang henne inn i et seksuelt forhold før ekteskapet. Dereham valgte på sin side å få fokus vekk fra seg selv ved å avsløre dronningen forhold til Culpeper.

Katarinas ekteskap med kongen ble muligens annullert, og den 13. februar 1542 ble hun henrettet for høyforræderi i form av utroskap mot kongen. Hun var da omkring atten år gammel.

Sommeren 1542 ble engelske tropper igjen stilt opp ved grensen til Skottland. Karl V og Frans var igjen fiender, og Henriks drøm om å erobre Frankrike kunne igjen bli en realitet. Men først måtte Skottland nøytraliseres, slik at han ikke ble angrepet fra nord igjen. Jakob V ble bedt om å signere en traktat som ville ha gjort Skottland til et lydrike. Han nektet, og Norfolk ledet et seksdagers raid mot Kelso. Soldatene plyndret og brente, og etterlot seg et tydelig spor av ødeleggelse.

Måneden etter slo Jakob tilbake. De skotske hæren, som var den engelske langt overlegen, marsjerte sørover. Men den ble sittende fast i myrlandet ved Solway Moss og ble slått. Det var få drepte, men flere hundre skotter ble tatt til fange, blant dem mange adelsmenn. Jakob ble svært skuffet da han fikk nyheten, og døde kort tid etter. Hans datter Maria ble dronning, bare seks dager gammel.

Hadde Henrik på det tidspunkt marsjerte nordover kunne han tatt Skottland. Men krigføring var i det 16. århundre fortsatt tildels styrt av æresbegreper, og det å ta et spedbarns rike var det liten ære i. Hans hovedmål var også det nordlige Frankrike, og Skottland utgjorde ikke lenger noen trussel mot et felttog der.

For å sikre Skottlands nøytralitet fullstendig ble det 1. juli 1543 inngått en avtale om ekteskap mellom Maria av Skottland og Henriks sønn Edward.

Fem tusen soldater krysset kanalen for å forberede felttoget. Karl V og Henrik ble enige om å sette inn tilsammen 42 000 mann innen 20. juni 1544. Men skottene endret planene. De nektet å undertegne ekteskapsavtalen, og Henrik ble klar over at han først måtte underlegge seg Skottland. Han instruerte Edward Seymour, som var kommandant i nord, om å knuse Edinburgh, Leith og St. Andrews. Seymour svarte at dette ville, på lang sikt, hisse opp skottene mot England heller enn å nøytralisere dem. Han ble overstyrt, og i løpet av ti dager utførte Seymour det meste av det han var blitt beordret til. Kongen kunne så vie seg til felttoget i Frankrike igjen.

14. juli 1544 ble Henrik båret inn i Calais. Den 18. september ble Boulogne tatt. Men der stoppet Henrik. Han marsjerte ikke videre mot Paris slik han hadde lovet Karl V. Keiseren svarte med å slutte fred med Frankrike, og forholdet mellom keiser og konge surnet kraftig, så ille at det kunne blitt krig mellom dem. Den engelske hæren led samtidig under dårlige forhold. Norfolk og Suffolk var dyktige kommandanter, men de hadde begge begynt å trekke på årene, og denne gang var det ingen Wolsey som ordnet det praktiske ved felttoget. Soldatene var på mytteriets rand. Kongen slet også økonomisk. Felttoget var budsjettert til en kvart million pund, men han brukte nesten to millioner. Klostereiendommer ble solgt for å finansiere det, og de nesten 800 000 pund som kom inn gjennom Court of Augmentations gikk for det meste rett til militære leverandører. Kongens svar på problemet var devaluering, som førte til en kraftig prisvekst. Henrik hadde tidligere vært Europas rikeste monark, men han måtte nå gå til pengelånere for å skaffe 75 000 pund til mellom ti og fjorten prosent rente.

I 1543 giftet Henrik seg for siste gang, med den rike enken Katarina Parr. Hun kranglet med ham om religiøse spørsmål, idet hun var radikal mens han hele livet forble konservativ. Dette førte nesten til hennes fall, men hun reddet seg selv ved å vise seg som underdanig. Hun klarte å gjenforene Henrik med sine to første døtre, Mary og Elizabeth. Som følge av dette ble det i 1543 vedtatt nok en lov om arvefølgen, Third Succession Act, som plasserte dem i rekken etter prins Edward. De ble dog fortsatt ansett som uektefødte. Nok en gang fikk kongen rett til å komme med endringer i arvefølgen i sitt testamente.

I sine siste år ble Henrik mer ondsinnet og tyrannisk. Dette sammenfalt med at hans helse ble verre. Den lange serien av politisk motiverte henrettelser som begynte med Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk i 1513 endte med Henry Howard, jarl av Surrey i januar 1547. Ifølge Holinshed ble 72 000 mennesker henrettet i løpet av Henrik VIIIs regjeringstid.

Det er laget to regler som gjør det lett å huske hvordan det gikk med Henrik VIIIs hustruer. Den mest kjente, som gir rekkefølgen på deres skjebner, er: «Divorced, beheaded, died, divorced, beheaded, survived» («Skilt, halshogd, døde, skilt, halshogd, overlevde»). En annen versjon er «King Henry the Eighth, to six wives he was wedded: One died, one survived, two divorced, two beheaded»

I forhold til ekteskapslover er dette noe villedende. Annullering av ekteskap er en erklæring om at et ekteskap aldri har funnet sted, ulikt en moderne skilsmisse som oppløser et eksisterende ekteskap. Minst tre av ekteskapene ble annullert (Katarina av Aragón, Anne Boleyn og Anna av Kleve), og muligens også et fjerde (Katarina Howard). Ifølge engelsk lov, religiøs og sivil, var han dermed gift enten to eller tre ganger.

Etter katolsk lovgivning, som er av interesse fordi den definerte opposisjonelles forhold til kongen og hans hustruer og arvinger, var han gift med Katarina av Aragón inntil hennes død i 1536, ettersom annullasjonssaken ikke ble avgjort i henhold til reglene da ankemuligheten ble fjernet og Cranmers posisjon som erkebiskop i beste fall var uklar. Hans ekteskap med Jane Seymour var gyldig, da dette ble inngått etter Katarinas død. Ekteskapet med Anna av Kleve var også gyldig, mens de to siste var ugyldige ettersom Anne levde til 1557.

Monarkiet i England
Huset Tudor
Kongelig våpenskjold
Henrik VIII
Henry, hertug av Cornwall
Mary I
Elizabeth I
Edward VI

Henrik fikk til slutt en kraftig feber, og ble liggende i sin seng i St. James's Palace. Legene turde ikke å fortelle ham at de mente at feberen var dødelig; å si at en monark lå for døden var høyforræderi. De spurte om han ville ha en prest, og kongen svarte at da måtte det bli Cranmer, men han måtte sove litt først. Etter et par timers søvn spurte han etter erkebiskopen, som raskt kom til palasset. Kongen tok imot den siste av sine følgesvenner fra 1530-årene. Han kunne ikke lenger snakke og var nær bevisstløs, men tok erkebiskopens hånd.

Han døde omkring klokken to om natten 28. januar 1547 i Palace of Whitehall, på det som ville vært hans fars nittiårsdag. Først tre dager senere, den 31. januar, ble nyheten om kongens død offentliggjort for parlamentet.

Den 8. februar ringte alle kirkeklokker i England, og morgenen etter ble det feiret rekviemmesse for ham i alle sognekirker. Henrik ble gravlagt en uke senere i St. George's Chapel på Windsor Castle, ved siden av Jane Seymour. Innen ti år hadde gått hadde alle hans tre ektefødte barn sittet på tronen, uten å etterlate seg arvinger.

I henhold til den siste arvefølgeloven var det Edvard som fikk tronen. Som Edvard VI ble han Englands første protestantiske monark. Da han var bare ni år gammel ved farens død ble det i Henriks testamente utnevnt seksten verger som skulle utgjøre et regentråd. De skulle styre inntil Edvard fylte atten. Rådet valgte Jane Seymours eldre bror Edward Seymour, 1. jarl av Hertford som Lord Protector.

Dersom Edvard hadde dødd før sin far uten å etterlate seg arvinger skulle tronen ha gått videre etter følgende rekke:

• Mary, datter av Henrik og Katarina av Aragón, eller hennes arving
• Elizabeth, datter av Henrik og Anne Boleyn, eller hennes arving
• Maria Tudors arvinger

Arvinger av kongens eldre søster, Margaret Tudor, var utelatt fra arvefølgen.

• Bowle, John (1964): Henry VIII: A Study of Power in Action Little, Brown.
• Lloyd, John & Mitchinson, John (2006): The Book of General Ignorance. Faber and Faber.
• Bryant, M: Private Lives. Cassell, 2001.
• Eakins, L. E. (2004): The Six Wives of Henry VIII
• Farrow, John V. (1956): The Story of Thomas More. Collins.
• Kranes, Marsha et al. (1998): Know It All. New York: Tess Press.
• Jokinen, A. (2004): Henry VIII (1491–1547)
• Lacey, Robert (1996): The Life and Times of Henry VIII, Weidenfeld and Nicholson, London, ISBN 0-297-83163-1.
• Moorhouse, Geoffrey (2009): Great Harry's Navy: How Henry VIII Gave England Seapower, W&N.
• Public Broadcasting Service. (2003): The Six Wives of Henry VIII
• Thurston, H. (1910): «Henry VIII» i: The Catholic Encyclopedia. (bind VII). New York: Robert Appleton Company.
• Vallieres, S. (1999): «Tudor Succession Problems»
• Wagner, John A.: (2003): Bosworth Field to Bloody Mary: An Encyclopedia of the Early Tudors, Greenwood. ISBN 1-57356-540-7.
• Weir, Alison (1991): The Six Wives of Henry VIII. Bodley Head.
• Henrik VIII (1521): «Assertio septem sacramentorum aduersus Martin Luther» Treasure 9 National Library of Vatican City via The European Library