Anne Pedersdotter

Anne Pedersdotter
Født	16. århundre; Trondheim
Død	7. apr. 1590 ; Bergen
Ektefelle	Absalon Pedersson Beyer (1552–)
Nasjonalitet	Norge

Heksebrenning. Kvinnene er blitt bundet til stiger som ble kastet inn i bålet når det brant godt, så døden skulle inntreffe raskt.

Anne Pedersdotter (fødselsår ukjent, død 7. april 1590) var en presteenke som ble dømt for trolldom i Bergen, og en av de mest kjente kvinner som ble dømt som heks og henrettet på bål i Norge på 1500–1600-tallet.

Saken mot henne er en av de best dokumenterte hekseprosessene i Norge, etter at sakens dokumenter ble funnet i danske arkiver i 1890. Anne Pedersdotter ble født i første halvdel av 1500-tallet i Trondheim, og var søster av Søfren Pederssønn som senere ble lagmann der.^[3] I 1552 giftet hun seg med humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer, brorens studiekamerat fra København der de begge hadde bodd hos Peder Palladius. Beyer var teologisk lektor ved Bergens latinskole, og døde i april 1575. Paret fikk åtte barn, men bare tre vokste opp: Cicillien og Suzanna, og sønnen Absalon jr.^[4]

Første trolldomsanklage, 1575

En måned etter sin mann Absalon Beyers død fikk Anne Pedersdotter brev fra København der kongen fritok henne for skatt så lenge hun forble enke, og ga henne tillatelse til å bosette seg hvor hun ville i Norges kjøpsteder. Men senere samme år ble hun stevnet for trolldom. Det er ukjent hva anklagen konkret bestod i,^[5]^[6] men årsaken var trolig billedstriden i Bergen som kom i kjølvannet av reformasjonen. Danskekongen Frederik 2. påla norsk geistlighet å fare varsomt frem når de fjernet utstyr fra kirkene, særlig helgenbilder; men i 1568 kom den nidkjære lutheraner Jørgen Lykke til Bergen som medlem av en kontrollkommisjon fra København. Lykke ble opprørt over alle helgenbildene som fortsatt stod fremme i Bergen, og må ha skremt biskop Skielderup, for 1. juni 1569 kom det innkalling til kirkemøte hvor det ble vedtatt å fjerne bildene, bortsett fra de som stod på høyaltrene. Men senere så Skielderup noen kvinner bøye kne for slike helgenbilder, og i romjulen 1570 fikk han derfor fjernet dem som stod på Bergen domkirkes høyalter, bortsett fra to. Borgermesteren og byrådet ble svært forarget over at biskopen ikke hadde diskutert saken først, så han sendte Absalon Beyer for å avgi en redegjørelse. Responsen var at det ikke var aktuelt å gå til gudstjeneste i domkirken før biskopen hadde fjernet alle helgenbilder fra altrene også i andre kirker i Bergen. Det hardnet slik til mellom verdslige og geistlige myndigheter at det ble sendt en fredsmegler fra København. Men helgenbildene kom aldri tilbake, og i 1575 ble Anne Pedersdatter anklaget for trolldom. Da ble hun frikjent, men i 1590 ble hun anklaget igjen, og det fremstår som en hevnakt fordi hennes avdøde mann hadde støttet biskop Skielderup under billedstriden.^[7]

Siden Absalon Beyer også hadde vært slottsprest, tilhørte han og Anne kretsen rundt Erik Rosenkrantz og hans kone Helvig Hardenberg.^[8] Det innflytelsesriket paret ville vært til stor hjelp for Anne; Helvig stod fadder for Annes datter som ble født i 1563 og fikk navnet Helvig etter henne.^[9] Men i 1568 flyttet de tilbake til Danmark, og i likhet med Absalon Beyer døde Rosenkrantz i 1575.^[10]

Andre trolldomsanklage, 1590

Om Anne ble frikjent i 1575, hang hekseryktet ved henne og tidlig i 1590 ble hun anklaget for trolldom igjen. Hovedanklager var bartskjæreren Adrian von Buskskott etter at hans stesønn Hans Rønnepog hadde gått på frierføtter til Annes datter Suzanna. Bartskjærerfamilien ønsket ikke sønnen inngiftet i en familie der det hadde gått trolldomsrykter om husmoren.^[11] De sendte Hans utenlands, hvor han giftet seg, men da han kom hjem til Bergen med konen sin, ble hun syk og døde få uker senere. Hans Rønnepog gjenopptok forbindelsen med Suzanna, men reiste igjen til utlandet for «ikke å gjøre sin mor ondt». Men så ble morens hans, Tollichen, syk og døde, og hans stefar Buskskott mente at dette var Annes verk. Hun fikk også skylden for at en fire år gammel gutt døde. Noen kvinner besøkte bispens kone som lå i barselseng, da en jente kom innom med sin lille bror for å hente moren deres. Anne ga gutten litt hvetebrød, men han var sjenert og ville ikke ha. Søsteren overtalte ham, men da han tok en bit, ble han blå i ansiktet og stiv som av krampe. Søsteren måtte sette seg med ham, og en av gjestene ga ham en skje med raspet gull, knust peon og enhjørningshorn. Selv dette hjalp ikke; gutten døde noen dager senere. Dette høres som epilepsi eller hjertefeil, og Anne stod fast på at hun ga barnet en brødskive uten noen ond hensikt.^[12] Hun tilføyde at «det dør mange barn i byen, ikke har jeg drept dem alle». Hun forsvarte seg godt og «viste både handlekraft, klarsyn og skarpsindighet».^[13]

Da rettsprosessen åpnet 23. mars 1590, var hun syk, men sønnen Absalon Absalonsøn stilte i hennes sted. Det ble foreslått å fengsle Anne Pedersdotter, noe sønnen motsatte seg. Han viste til brevet fra 10. desember 1575 fra kongen om at hun allerede var frikjent for slike beskyldninger, men lagretten endte med å finne frikjennelsesbrevet irrelevant, siden anklagene mot henne var av nyere dato. Hun ble dermed satt i fengsel i rådhuskjelleren.

I løpet av to uker uttalte 48 vitner seg mot Anne. Ingen vitnet til hennes fordel.^[14] Mange var naboer. To kvinner som ble brent som hekser to år tidligere, skulle den gang frivillig ha forklart seg om Anne. Maren Jacobsdotter hevdet at Anne og flere andre hadde deltatt i «trolledans» på vestsiden av Fløyen. Anne skulle også ha påført Anna Snidkers det stoffet hun brakk opp mens hun var syk. Maren hevdet også at Gjeble Pederssøn døde av sykdom som Anne hekset på ham, når hun kom til ham forkledd som munk eller prest. Gjønette Orckensysk beskyldte likeså Anne for trolldomskunst og for å ha deltatt i «trolledans» på Fløyen.^[15]

Annes tjenestejente gjennom 20 år, Elina, kom med noen av de alvorligste anklagene. Anne Pedersdotter skulle ha brukt henne som ridehest når hun fløy gjennom luften til heksestevne på Lyderhorn tre julenetter på rad, og hver gang ble Elina svært syk etterpå. Heksestevnet slik Elina skildret det, hadde lite til felles med andre beskrivelser som inkluderer svart messe og utskeielser. Her skildres mer et norrønt trollting, der trollfolk legger opp råd,^[16] slik at Bergens hekser det første året angivelig ville la alle skip i byens havn synke; neste år ville de la byen brenne ned, men et lyn slo ned og skilte dem fra hverandre; og tredje året ville de mane frem en springflo, men en hvitkledd mann dukket opp og skilte dem med stokken sin.^[17] Anna benektet Elinas historier, men var uklok nok til å si at hun ikke visste hvor Lyderhorn ligger. Dette festet ikke retten lit til.^[18]

Dommen

Tross protester og støtte fra flere av byens prester - magister Hans Jørgensen og Jens Christenssøn Doll,^[19] sønn av Christen Jenssøn Schriffuer som hadde startet bybrannen i 1582 og deretter måtte søke seg vekk til et kall i Kvinnherad^[20] - ble Anne Pedersdotter dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl fra byens verdslige elite med lagmann, borgermester og byrådsmedlemmer i spissen. På vei til retterstedet ropte Anne gjentatte ganger ut sin uskyld, men ble brent på bålet på retterstedet på Nordnes 7. april 1590.^[21] Dommen er trykt i Bergens historiske forenings skrifter nr. 36.

Anne trodde selv på trolldom. Under saken mot øltappersken Dilis Røncke i april 1594 ble det tillagt vekt at Anne ikke ville kjøpe øl hos henne, fordi hun mente Dilis var en trollkone. Annes mening var altså av betydning, enda hun selv ble brent som heks.^[22] Selv om Dilis ikke ble dømt for trolldom, ble hun heller ikke frikjent, fordi ingen ville sverge tolvmanns-ed^[23] for henne, slik det krevdes for en frikjennelse. I stedet ble hun dømt til å forlate Bergen.^[24]

Etterspill

Anne Pedersdotters henrettelse i 1590 var kulminasjonen i billedstriden i Bergen. Samme år ble det også rettet trolldomsanklager mot biskop Foss' kone Marine Robertsdatter, og saken først frafalt etter at ekteparet hadde fått et beskyttelsesbrev fra kongen. Anne Pedersdotters nærmeste fortvilt over hvordan dommen hadde ødelagt familiens omdømme, og at de av den grunn «paa thedt høgiste kandt forhaanis oc forachtis». Noen år senere reiste derfor Annes datter Cecilien og svigersønnen Werner Schellenberger til København med et brev til Christian 4., der de ba om å få dommen omstøtt som urettferdig og til skade for familien.^[25] Svigersønnen insisterte på at det var Peder Thott,^[26] til Boltinggård (død 1604),^[27] lensherre og høvedsmann på Bergenhus, som av gammelt hat til Anne Pedersdotter hadde presset lagmannen og byrådet til å dømme henne som heks i 1590. Kongen avslo like fullt oppreisning for henne i 1598.^[28]

26. juni 2002 ble det reist en minnestein på retterstedet på Nordnes.^[29] Anne Pedersdotters etterkommer i 13. generasjon, bokhandler Jan Beyer,^[30] var til stede.^[31] «Heksesteinen» skal være et nasjonalmonument over ofrene for hekseprosessene i Norge og Anne Pedersdotter.