Kirkeasyl

Eksemplene og perspektivene i denne artikkelen gir ikke nødvendigvis et globalt syn på emnet. Du kan hjelpe med å forbedre den og diskutere hvordan det kan gjøres på diskusjonssiden.

Kirkeasyl er en praksis hvor kirkerommets spesielle status gir beskyttelse til den som befinner seg i det. Da kristendommen kom til Norge ble det raskt vanlig at forfulgte og fredløse kunne finne trygghet for en kort periode i kirken. Selv ikke den modigste konge turte utfordre kirkemakten ved å bringe med seg våpen inn i et gudshus. I de fleste kriger opp igjennom historien i Europa har kirkebygg og klostre blitt brukt som provisoriske sykehus da det kunne gi de sårede soldater noe vern mot overgrep fra fienden.

Historisk er asyl brukt om et hellig sted hvor en forfulgt ikke kunne gripes (se Fjerde Mosebok 35). Dette var praksis i greske templer i antikken og i kristne kirker, klostre og hospitaler.^[1]

Kirkeasyl ble brukt i borgerkrigstiden i Norge, og det hadde «en viktig funksjon siden det ikke fantes noen sentral statsmakt som kunne garantere sikkerhet mot vilkårlig vold. Men etter … [innførselen av] enekongedømmet gikk kirkeasyl ut av bruk» i over 750 år. Slutten på borgerkrigstiden - og middelalderens bruk av kirkeasyl, var drapet på hertug Skule etter at han søkte kirkeasyl og deretter ble «tvunget ut og hogget ned» på 24. mai 1240.^[2]

Kirkeasyl oppstod i moderne tid i Norge i 1993, som følge av krigen på Balkan.^[3] Elise Kipperberg (høgskolelektor ved Universitetet i Stavanger), ledet prosjektet "barn i kirkeasyl" i samarbeid med Redd Barna samme år.^[4] Prosjektet gikk ut på å vurdere i hvilken grad hensynet til hva som var det beste for barna og deres situasjon, var tatt med i vurderingen for å få innvilget opphold i Norge. Det kom tilsynelatende frem at det i behandlingen av søknadene ikke ble tatt hensyn til detaljene rundt barnas liv.

I februar 1993 begynte Norge å returnere asylsøkere til Kosovo-området.^[5] I juli samme år hadde Redd Barna et møte med daværende justisminister Grete Faremo, for å ta opp deres bekymring rundt saksbehandling av asylsøkerbarn. Resultatet av møtet ble studien «Elle, melle, deg fortelle». Det viste seg at myndighetene ikke fulgte opp sine egne retningslinjer ved innhenting av informasjon, i de alt 50 sakene som inngikk i studien.^[6]

Norge presenterte sin første rapport til FNs ekspertkomité for barns rettigheter i 1994. Komiteen kritiserte Norge særlig for å sende ut barnefamilier som satt i mottak, i saker hvor barn hadde sprunget inn i kirker, og foreldrene likevel hadde blitt sendt ut av landet.^[7] To år senere, i 1996, satt det 15 familier i kirkeasyl i Norge.^[8] Justisminister Anne Holt opprettet en kirkeasylkommisjon som skulle vurdere de humanitære sidene knyttet til hvert barn som satt i kirkeasyl, og legge særlig vekt på barnets beste. Kirkeasylkommisjonen konkluderte med at 11 av 15 familier burde innvilges oppholdstillatelse.^[9] Regjeringen gikk på nytt gjennom kirkeasylsakene, og 17. Juli 1997 kom pressemeldingen; 11 familier med 20 barn fikk innvilget oppholdstillatelse.^[10]

I Norge har kirkeasyl hovedsakelig blitt brukt av asylsøkere. I 2017 gikk imidlertid en norsk kvinne i kirkeasyl med sitt barn i en barnefordelingssak.^[11][12] Barnet ble senere hentet ut av kirkeasyl av namsmannen.^[13]

Det er ingen etablert ordning eller praksis, og det finnes ingen sanksjonsmuligheter hvis myndighetene skulle bestemme seg for å bryte kirkeasylet og hente ut dem som oppholder seg der. Justis- og beredskapsdepartementet har imidlertid valgt å avstå fra å hente ut kirkeasylanter (instruks til politimestrene i 1993). Instruksen ble opphevet i 2023.^[14][15]

Kirkeasylet oppstår når noen ikke frivillig forlater kirkerommet i den hensikt å unngå pågripelse. Kirkeasyl, i motsetning til vanlig asyl, innvilges ikke av noen og man kan derfor heller ikke nektes kirkeasyl. Siden kirkeasylet kan gi opphav til forskjellsbehandling er dette en problematisk sak for kirken. Den norske kirkes biskoper har da også påpekt at man bør unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet, som f.eks. å bevilge ekstra ressurser til menigheter som huser asylanter eller la menigheten opptre som talspersoner for asylanten. Tross dette har flere mennesker sittet i kirkeasyl i mange år. Blant annet satt en kurdisk kvinne i kirkeasyl i over syv år på Mysen før hun fikk opphold i desember 2007.

Den danske kong Knut den hellige søkte i 1086 kirkeasyl i den fynske Skt. Albani Kirke, men ble dog drept av opprørere inne i kirken.

Etter reformasjonen ble den verdslige myndighet lovgiver på det kirkelige område. I Danmark fikk kirken sin første rettsordning med kirkeordinansen fra 1537. Kirkeasyl ble dog aldri innført i hverken dansk eller norsk lovgivning.^[16]

Fredag 15. mai 2009 søkte omkring 60 avviste irakiske asylsøkere som hadde fått beskjed om å forlate landet, tilfulkt i Vor Frue Kirke,^[17] men flyttet 18. mai til Brorsons Kirke på Nørrebro på grunn av plassmangel. En del av dem oppholdt seg der til natten den 13. august, hvor politiet i en aksjon trengte inn i kirken og fjernet de gjenværende 19 mannlige irakerne, og satte kvinner og barn ut av kirken. De 19 irakiske mennene ble anholdt og ført til Ellebæk fengsel i Sandholmlejren. Herfra var de blant de 22 avviste asylsøkerne som den 2. september 2009 ble sendt med fly til Baghdad fra Odense lufthavn.^[18]

I mediene ble saken behandlet ut fra en politisk synsvinkel, hvor partiene fra Socialdemokraterne^[19] til Dansk Folkeparti støttet ryddingen av Brorsons Kirke,^[20], hvorimot Enhedslisten og venstrefløyen kritiserte eller fordømte ryddingen.

• Vårt Land 13.12.2007
• Norges Kristne råd; Kirkeasyl – erfaringer, dilemmaer og veien videre – 1998

• (en) Sanctuary (safe place) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Den Norske Kirke; Om kirkeasyl