Borgerkrigstiden

Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

Borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene^[1] i norsk historie er et begrep som brukes for perioden mellom 1130 og 1240. Grovt sett kan borgerkrigstiden deles i tre faser: Første fase er sporadisk strid mellom kongsemnene fra 1130 til ca. 1160; andre fase er omfattende kamper mellom kongsemnene fra 1160 til 1184; og siste fase hvor birkebeinerne nedkjemper resten, 1184–1240.

Bakgrunnen for innbyrdeskrigene er et av de mest omdiskuterte emnene innenfor norsk middelalderhistorie.^[2] Målet for de stridende gruppene var alltid å få plassert sin mann på tronen, noe som startet da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130. I det første tiåret av borgerkrigen skiftet alliansene og var sentrert rundt en konge eller tronpretendenter, men mot slutten av 1100-tallet hadde to krigførende partier utkrystallisert seg, kjent som henholdsvis birkebeinerne og baglerne.

Det er et åpent spørsmål når innbyrdeskrigene tok slutt, og i det historiske fagmiljøet er det i hovedsak tre forskjellige syn på saken: Begynnelsen på Håkon Håkonssons regjeringstid i 1217, ribbungenes nederlag i 1227, og Håkons seier over hertug Skule i 1240.^[3]

Den urolige perioden i norsk historie falt forøvrig sammen med en tilsvarende tid i svensk og dansk historie. Kongsættene i de tre nordiske landene var knyttet sammen gjennom ekteskapsforbindelser, noe som gjorde at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.^[4] Mens Sverige og Norge var plaget av innbyrdes stridigheter hele perioden, ble Danmark konsolidert på slutten av 1150-tallet, noe som gav danskekongene muligheten til å igjen blande seg inn i norske forhold for å ta tilbake kontrollen over Viken (området rundt Oslofjorden).^[5]

Innbyrdesstriden var ødeleggende for freden og for rettsvesenet, og katastrofalt for folk flest. Krønikeskriveren Theodoricus monachus i Nidaros sluttet å skrive sin saga om de gamle norske kongene ved Sigurd Jorsalfares død, på grunn av sin avsky for den tiden som kom etter, ettersom det er

fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder – for mange til å regnes opp her – som da fant sted.^[6]

Samtidig skjedde det en rivende samfunnsutvikling, slår historikeren Andreas Holmsen fast:

«vidgående avtaler blir truffet, viktige institusjoner grunnlagt, og under det hele går en voldsom økonomisk og sosial omskapningsprosess. (…) Det er et nytt Norge, et nytt kongedømme, en ny kirke, et nytt samfunn som skapes.»^[7]

Hovedkildene til hva som skjedde i borgerkrigstiden er kongesagaene, Heimskringla, Fagrskinna og Morkinskinna, som alle beskriver perioden fram til 1177, skjønt de bevarte deler av Morkinskinna strekker seg kun fram til 1157. Disse tre sagaene ble skrevet en gang mellom 1220 og 1230, og når man benytter dem som historiske kilder må man ta i betraktning at de ble skrevet en betydelig tid etter at hendelsene hadde skjedd. Imidlertid er det sannsynlig at de ble basert på tidligere verk, spesielt sagaen Ryggjastykke, som ble skrevet en gang rundt 1150. Den er dessverre gått tapt, men var tilgjengelig for forfatterne av de tre førstnevnte sagaene.

Den korte sagaen Ågrip har også beskrevet borgerkrigstiden, men kun hendelsene fram til rundt 1136 er bevart. Perioden 1177 fram til 1240 (og videre) er behandlet i detalj i de samtidige sagaene Sverres saga (fra 1177 til 1202), Baglersagaene (fra 1202 til 1217) og Håkon Håkonssons saga (fra 1217 til 1263). Disse sagaene ble skrevet kort tid etter hendelsene som de beskrev, men siden fortellingene ikke er sammenfallende i tid, finnes det bare én versjon av hendelsene (det delvise unntaket er Baglersagaene som eksisterer i to utgaver for perioden 1202 til 1209), og denne versjonen har en tendens til å bli sett fra synsvinkelen til sagaens hovedperson.

Fra slutten av perioden er det bevart fragmenter av dokumenter. Det eldste bevarte norske brev fra en som har tatt kongsnavn, ble gjort av Filippus Simonsson, baglerkongen.^[8] Det har også overlevd et par runeinskripsjoner skrevet av de sentrale historiske skikkelsene: et runebrev, sannsynligvis skrevet av kong Sverres sønn, Sigurd Lavard, en gang rundt 1200, har blitt funnet under utgravningene av Bergen,^[9] og en inskripsjon av Magnus Erlingssons bror, Sigurd Jarlsson, som forbannet kong Sverre og manet til hvileløs krig mot ham, datert 18. juni 1194, har blitt bevart fra en portal på den nå revne Vinje stavkirke.^[10]

Tradisjonelt har Harald Hårfagre blitt regnet som kongen som samlet Norge, etter Haralds seier i slaget ved Hafrsfjord (tidfestet til en gang mellom 870 og 900). Det tok likevel lang tid før man kan snakke om Norge som ett rike, men i løpet av midten av 1000-tallet synes prosessen å ha blitt fullført. Det var likevel fortsatt ikke uvanlig med flere konger som regjerte samtidig, samkonger. Dette synes å ha vært en vanlig måte å løse strider hvor det var to eller flere mer eller mindre likeverdige kandidater til tronen. Forholdet mellom slike samkonger var ofte anstrengt, men åpen konflikt ble likevel unngått.

Den gamle germanske tronfølgeordningen kombinerte arv og kåring. Det vil si at alle tronpretendenter måtte være av Hårfagreætten - ekte som uekte etterkommere av Hårfagre kunne kreve tronen – samtidig som de måtte hylles av folket på de ulike tingene rundt om i landet.^[11] Dette systemet medførte en form for «éngenerasjonsstat» som måtte etableres på nytt for hvert tronskifte, og bidro sterkt til borgerkrigstidens uro. Den gamle ordningen ble endret av biskop Øystein i kong Sverres regjeringstid; heretter skulle kun eldste ektefødte kongssønn ha rett til å arve riket. Sverre hadde ironisk nok selv brukt det gamle tronfølgeregimet til å tilrane seg makten, men etter at Sverre hadde nedkjempet Øystein brukte Sverre den nye loven til å sikre sine egne arvinger (se sverreætten) eksklusiv arverett.^[12]

Kong Sigurd Jorsalfare hadde også delt kongedømmet med sine to brødre, kong Øystein og kong Olav, men begge døde uten arvinger. Dette gjorde kong Sigurd til enehersker, og hans egen sønn Magnus, født utenfor ekteskap, var hans foretrukne arving. Imidlertid kom en mann som ble kalt Harald Gillekrist til Norge fra Irland på slutten av 1120-tallet. Denne Harald hevdet at han var en sønn av kong Sigurds far, kong Magnus Berrføtt, som hadde tilbrakt en tid med krigføring rundt Irskesjøen. Harald ville således være kong Sigurds bror. Selv om påstanden om slektskap var tynn og sannsynligvis ikke sann, klarte Harald å få akseptert at han skulle bære jernbyrd – en bevisførsel som kirken hadde innført i Norge – slik at Gud selv skulle avgjøre bevisbyrden. Da han kom tilsynelatende uskadd fra jernbyrden anerkjente kong Sigurd ham som broren sin, men kun på den betingelse at Harald sverget på at han ikke ville kreve den norske tronen så lenge som han selv eller hans sønn levde. Harald sverget på sitt ord, som han straks gikk tilbake på da kong Sigurd døde i 1130.

Kongelig arverett måtte kreves og eventuelt bevises. Når en krevde tronen og hans avstamming ikke var åpenbar eller kunne dokumenteres kunne man også bære jernbyrd for å bevise kravet: Tronkreveren eller hans mor (og visse tilfeller andre) måtte bære eller trå på glødende jern med nakne føtter og deretter vise at huden var uskadd etter noen dagers forløp. Da var det åpenbart at Gud hadde grepet inn og avgjort saken til hans fordel – et prinsipp kalt judicium Dei. Arverett alene ga likevel ikke automatisk rett til tronen. En rettmessig arving måtte være «tatt» eller kåret til konge av folket på et lovlig ting. Dette skjedde gjennom en egen seremoni, konungstekja, på lokale allting rundt om i landet. Øyrating ved Trondheim hadde da en særlig prestisje.^[13]

Da kong Sigurd døde i 1130 brøt Harald Gille eden sin. Sigurds sønn Magnus ble utropt som konge, men Harald krevde også kongstittelen og fikk en god del støtte. En enighet ble oppnådd da både Magnus og Harald ble konger og samkonger. Freden mellom dem varte til 1134 da det brøt ut åpen krig. I 1135 klarte Harald å beseire og ta Magnus til fange i Bergen hvor han fikk Magnus blindet, kastrert og lemlestet og deretter satt til fange i et kloster. Han ble deretter kjent som Magnus Blinde.

På samme tid kom det enda en mann fra Irland, Sigurd Slembe, og påsto at han var en sønn av Magnus Berrføtt. Han påsto i tillegg at han allerede hadde tatt jernbyrd, i Danmark. Harald Gille anerkjente ikke Sigurd som broren sin, og i 1136 drepte Sigurd Harald Gille mens han sov i Bergen og fikk deretter seg selv utropt som konge. Harald Gilles folk vil ikke anerkjenne ham og fikk Haralds to små sønner, Sigurd Haraldsson og Inge Haraldsson utropt som motkonger.

Sigurd Slembe frigjorde Magnus Blinde fra klosteret og allierte seg med ham for å styrke kravet sitt. Krigen mellom Sigurd Slembe og Magnus Blinde på den ene siden og Harald Gilles gamle støttespillere med hans unge sønner på den andre siden trakk ut til 1139. Da ble Sigurd Slembe og Magnus Blinde beseiret i slaget ved Holmengrå. Magnus ble drept på stedet mens Sigurd ble fraktet vekk og torturert og plaget til døde.

Delingen av makten mellom Haralds sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, fungerte så lenge som de begge var mindreårige. I 1142 kom det derimot enda en gang en påstått kongssønn til Norge fra vest over Nordsjøen. Denne gangen var det Øystein Haraldsson som hevdet å være sønn av Harald Gille. Øystein krevde sin farsarv, og ble gitt kongsnavn og en tredjedel av kongedømmet Norge. De tre brødre styrte sammen, tilsynelatende i fred, fram til 1155.

I henhold til sagaene la Sigurd Munn og Øystein planer om avsette sin bror Inge Krokrygg og dele hans tredjedel av riket. Etter sterkt påtrykk fra sin mor, Ingrid Ragnvaldsdatter, og den innflytelsesrike lendmannen Gregorius Dagsson besluttet Inge å slå til først. På et møte mellom de tre kongene i Bergen ble Sigurd Munn angrepet av Inges menn før Øystein Haraldsson hadde kommet til byen. Inge og Øystein oppnådde deretter en spinkel enighet, men forholdene mellom dem forverret seg raskt til åpen krig som endte med at Øystein ble tatt til fange og drept i Båhuslen i 1157.

Om Inge hadde gitt ordre om at brødrene skulle drepes eller ikke synes å ha vært diskutert i samtiden. De som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein Haraldsson var ikke villige til å underkaste seg Inge Krokrygg, men fant seg isteden et nytt kongsemne, Sigurd Munns unge sønn Håkon Herdebrei. Denne utviklingen har blitt sett på som det første tegnet på et nytt vendepunkt i borgerkrigen. De krigførende partiene sprang ikke lenger opp rundt en konge eller tronpretendent, men holdt sammen selv etter at lederen var falt og valgte deretter en ny gallionsfigur. Det opprettholdt formasjonen av en tett organisert krigerfraksjon.

En gallionsfigur var alt unge Håkon kunne være i 1157 da han var kun ti år gammel, men fraksjonen hans fikk ham valgt til konge og fortsatte kampen mot Inge Krokrygg. I 1161 maktet de å overvinne og drepe Inge Krokrygg på den islagte fjorden utenfor Oslo i slaget ved Ekeberg.^[14]

Inges flokk tok den samme beslutning som Øysteins hadde tatt fire år tidligere, og valgte seg en ny gallionsfigur framfor å underkaste seg unge Håkon Herdebrei. Valget falt på den fire år gamle Magnus Erlingsson, sønn av en av deres mest framtredende ledere, lendmannen Erling Skakke.

Unge Magnus var ikke en kongssønn, men hans mor, Kristin, var datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erling med tittelen som jarl ble fraksjonens nye leder. Allerede året etter, i 1162, klarte han å komme overraskende på Håkons menn i slaget ved Sekken i Romsdalsfjorden. Håkon ble drept og Erling fikk sin sønn utropt til konge på Øretinget i Trøndelag. Året etter, i 1163, dukket det opp enda en påstått sønn av Sigurd Munn, en Sigurd Markusfostre, men han ble tatt til fange av Erling Skakke og henrettet i Bergen.

Selv om Erling Skakke hadde makten på sin side, hadde han ikke retten. Hans sønn var ikke kongssønn. Erling Skakke gikk derfor i en ny allianse med kirken og introduserte et nytt kriterium: Kongen måtte være ektefødt. Av Harald Gilles sønner hadde kun Inge Krokrygg vært født i ekteskap og Magnus Erlingsson var også ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter.

I Bergen i 1163 ble Magnus Erlingsson i en alder av syv år den første norske kongen som ble kronet og salvet.^[15] En nyskrevet lov for tronfølge ble lagt fram som kun tillot at den eldste legitime sønnen kunne arve kongetronen. Dette brakte Norge på linje med de øvrige europeiske statene. Det neste tiåret synes Magnus Erlingssons posisjon som konge sikker, med Erling Skakke som den sterke mann i landet. Erling fjernet hensynsløst enhver mulig rival til sønnen. Han gikk sammen med den danske kongen, Valdemar den store, som ytterligere en alliert til det norske kongedømmet. Alt tydet på at borgerkrigen endelig var over.

Brødrekrigen eller brødrestriden pågikk 1155–1162 mellom de tre samkongebrødrene Inge Haraldsson (Inge Krokrygg), Sigurd Haraldsson (Sigurd Munn) og Øystein Haraldsson.^[16] Motsetningsforholdet mellom samkongene som hadde oppstått i sommeren 1155, ble forsterket av Gregorius Dagsson som den ledende i Inges krets. Sigurd Munn ble overfalt og drept i 1155, to år senere var Øystein beseiret og henrettet av kong Inges menn. Øystein ble erstattet med Håkon Herdebrei. Etter at kong Inge falt ved Oslo i 1161 nektet de fremste stormennene med Erling Skakke å akseptere nederlaget, og tok Sigurd Jorsalfares dattersønn Magnus Erlingsson til konge i Bergen. Under slaget ved Sekken i 1162 ble Håkon Herdebrei drept.^{[17][18][15][19]} Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 eller 1164.^[16]

Maktkampene i Norge ble radikalt endret av opprettelsen av et eget norsk erkebispedømme i Nidaros i 1152. I lang tid hadde en norsk reformbevegelse arbeidet for kirkelig frihet (libertas ecclesiae) og et pavelig overherredømme (supremati), en modell som gradvis var blitt tatt i bruk på kontinentet siden tidlig på 900-tallet. Hovedkravene til reformbevegelsen var en kirke frigjort fra verdslig makt og innblanding, noe som blant annet medførte at paven i Roma skulle få ansvaret for å utpeke erkebiskoper. Samtidig var de økonomiske rammene til stede for en mer selvstendig kirkeorganisasjon etter innføringen av tiende.^[20]

Det var trolig kongene som tok initiativet til å opprette erkebispesetet. Samtidig ble det opprettet et nytt bispedømme med sentrum i Hamar, og de fem bispedømmene i Norge – Nidaros, Oslo, Stavanger, Bergen og Hamar – utgjorde sammen med Man, Orknøyene, Færøyene, Island og Grønland den nye norske kirkeprovinsen. Nidaros ble sentrum for norsk kristenliv, mye på grunn av at skrinet til Olav den hellige og det som var påstått å være en flis av Jesu kors var lagret der.

Kongedømmet regnet trolig med å kunne kontrollere utnevnelsene av erkebiskoper slik at embetet kunne brukes til politiske formål (noe Inge Krokrygg forsåvidt klarte med utnevnelsen av Øystein Erlendsson), men det viste seg raskt at kirken ble stående utenfor kongsmaktens kontroll. Kirken sikret seg retten til selv å utnevne biskoper og andre kirkelige embetsmenn, kontroll over jord og gods, og domsrett i indre anliggender. Kirkereformene førte derfor til en svekking av den kongelige administrasjonen, og heretter måtte kongen klare seg uten kirkens organisasjoner.^[20]

I 1174 kom det likevel et nytt opprør mot Magnus Erlingsson fra en ny fraksjon. Deres leder var den unge Øystein Møyla, en påstått sønn av Øystein Haraldsson. Den nye fraksjon ble kalt for birkebeinerne ettersom noen av dem var så fattige og stakkarslige at de bant bjørkebark rundt beina i mangel på skikkelig fottøy. Tiden med Øystein Møyla ble kortvarig, og i slaget på Re i 1177 falt han i kamp med Magnus og Erling Skakkes menn. Kort tid etter valgte de fåtallige birkebeinerne den ukjente Sverre Sigurdsson til ny leder.

Sverre hadde kommet til Norge fra Færøyene og hevdet at han nylig hadde oppdaget at han var sønn av Sigurd Munn. Påstanden ble i liten grad akseptert i samtiden, og moderne historikere har heller ikke festet større troverdighet til det. Han fikk liten støtte i Norge, og først heller ikke støtte fra Birger Brosa i Sverige som var gift med Sigurd Munns søster Brigida.^[21] Sigurds datter, Cecilia, valgte derimot å anerkjenne sin bror, og etter at Øystein Møyla hadde falt støttet også Birger Sverre^[21]. Sverre viste seg mot alle odds å være langt mer enn en gallionsfigur. Kort tid etter at han overtok ledelsen ble han et samlingsmerke for all misnøye mot den bestående kongen.

De materialistiske historikerne – spesielt Edvard Bull d.e., Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen – har forsøkt å lese en form for klassekamp i Sverres kamp mot Erling Skakke og kong Magnus. Holmsen la vekt på det økende befolkningspresset og framveksten av en jordeiende overklasse for å forklare borgerkrigstiden, og det synes klart at Sverre i alle fall i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk i kamp mot lendmennene. Lendmennene (som i antall utgjorde mellom et 20-tall og et 40-tall på 1100-tallet) var den tids adel, og blandet seg gjerne inn i stridighetene for å bygge opp under personlige maktinteresser. Likevel endte også Sverre etterhvert med å støtte seg til en krets av jordeiere.^[4]

I 1179 vant Sverre en viktig seier i slaget på Kalvskinnet i utkanten av Nidaros. Her falt Erling Skakke. Fra da av var Trøndelag med Nidaros Sverres maktsentrum. Kong Magnus fortsatte kampen etter farens død og avslo flere forsøk fra Sverres side til å dele kongedømmet. Sverres saga, som ble skrevet av den islandske abbed, Karl Jónsson, som for den første del av sagaen fulgte Sverres egne opplysninger, har gjort det klart at Magnus var populær blant folk flest, og hvordan dette vanskeliggjorde Sverres kamp. Krigen mellom Sverre og Magnus raste i flere år, og på ett tidspunkt måtte Magnus søke tilflukt i Danmark. Det endelige slaget, slaget ved Fimreite i Sognefjorden i 1184, endte takket være Sverres taktiske disposisjoner med seier og at Magnus falt.

Sverre kom til å styre Norge fram til 1202, men kunne ikke opprettholde lange fredsperioder. Kirken, som var alliert med kong Magnus og Erling Skakke, forble i opposisjon til Sverre gjennom hele hans kongeperiode. I 1190 flyktet erkebiskop Eirik Ivarsson fra landet og i 1194 mottok han pave Celestin IIIs støtte til å bannlyse Sverre. Eirik beordret så Norges gjenværende biskoper til å følge ham i eksil i Danmark, noe de også gjorde. Sverres saga forteller at kongen senere ble løst fra bannlysningen igjennom et pavebrev, men brevet viste seg å være falskt. Dette går fram av et brev der Celestins etterfølger, pave Innocens III, også befalte de norske biskopene å lyse interdikt over kongen og de landsdelene som støttet ham. Sverre forble således i bann fram til sin dødsdag.^[22]

Flere kongsemner reiste seg mot kong Sverre. Blant de mest seriøse var Jon Kuvlung, en påstått sønn av Inge Krokrygg. Han ble utropt til konge i 1185 og drept i slaget i Bergen i 1188. Sigurd Magnusson, en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson, ble utropt til konge på Orknøyene i 1193. Kun 13 år gammel var Sigurd bare en gallionsfigur for øyskjeggene, men blant de som satset på ham var Harald Maddadsson, Orknøyjarlen. Sigurds opprør endte med et nederlag i slaget ved Florvåg utenfor Bergen i 1194.

I 1197 kom det en ny utfordring til Sverres kongedømme. Flere betydningsfulle motstandere av Sverre, blant annet Inge Krokryggs halvbror Nikolas Arnesson av Oslo, og erkebiskop Eirik Ivarsson møttes i Halör i Skåne (den gang en del av Danmark). Her tok de en gutt ved navn Inge Magnusson, en påstått sønn av Magnus Erlingsson, sannsynligvis vel vitende om at det ikke var sant, som sin gallionsfigur. Den nye fraksjonen ble kalt for «baglerne» (fra norrønt i betydning «bispestav»).

Krigen mellom baglerne, som var støttet av kirken, og birkebeinerne varte resten av kong Sverres regjeringstid. Baglerne klarte hverken å kaste Sverre fra makten eller drepe ham, men heller ikke Sverre greide å få en avgjørende seier mot baglerne. Baglerne og kirkens menn sto bak store herjinger i Trøndelag, der krigen var spesielt bitter. Da Sverre døde av sykdom i Bergen i 1202 var han den første kongen i Norge som døde av naturlige årsaker siden Sigurd Jorsalfare i 1130. Hans siste handling var å gi sin sønn og arving, Håkon Sverresson, det råd om å komme til en enighet med kirken. Håkon ble tatt som birkebeinernes nye konge, og biskopene kom tilbake til Norge og løste landet fra interdikt, noe som hadde vært umulig så lenge kong Sverre levde. Fratatt det meste av sin støtte ble baglernes kongsemne, Inge, drept senere samme år.

Håkon Sverresson hadde tilsynelatende passivisert hele landet, men døde plutselig i 1204. Dødsfallet skjedde kort etter at hans stemor Margareta hadde kommet til Norge fra Sverige. Hun ble mistenkt for giftdrap, og da hun ikke kunne bevise sin uskyld flyktet hun tilbake til Sverige. Etterfølgeren til Håkon III var fireåringen Guttorm Sigurdsson, som døde senere samme år. Birkebeinerne kjente ikke til noen annen direkte etterkommer etter kong Sverre, og valgte en av hans nevøer, Inge Bårdsson som sin nye konge. Samtidig hadde baglerfraksjonen blitt gjenoppvekket og fornyet i Danmark. Baglerne tok nå enda en påstått sønn av Magnus Erlingsson, en Erling Steinvegg, som kongsemnet sitt. Med støtte fra den danske kongen Valdemar Sejer invaderte de Norge i 1204 og tok kontroll over Viken. Etter at Erling Steinvegg ble syk og døde i 1207 fortsatte krigen uforstyrret med Filippus Simonsson, en søstersønn av biskop Nikolas Arnesson, som baglernes nye kongsemne.

Baglerne var sterkest i området rundt Oslofjorden, mens Trøndelag var birkebeinernes kjerneområde. Likevel var hele landet involvert i krigshandlinger. Til slutt tok biskopene initiativ til å forhandle fram et skjørt forlik mellom partene. Forliket ble til ved et møte på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208, noe som ga det navnet Kvitsøyforliket. Baglernes leder Filippus skulle få ha kontrollen over Viken inntil videre, men ikke bruke kongetittel. Birkebeinernes leder skulle være konge over landet. Filippus brøt forliket og fortsatte urettmessig å kalle seg selv konge inntil han døde, men freden varte fram til 1217.

I 1217 hadde birkebeinernes kong Inge Bårdsson dødd, og birkebeinerne, nervøse over å være uten en leder i tilfelle et baglerangrep, valgte den 13 år gamle Håkon Håkonsson til ny konge. Inge Bårdssons halvbror Skule Bårdsson, som selv hadde ambisjoner på egne vegne, ble som et kompromiss utpekt til leder for hirden. Dette gjorde Skule i praksis til Norges mektigste mann.^[23]

Håkon Håkonsson var blitt født etter faren Håkon Sverressons død, og birkebeinerne hadde ikke kjent til ham da de valgte Inge som konge i 1204. Håkon kom til Nidaros i 1206. Da baglernes leder Filippus døde senere i 1217, handlet Skule raskt. Han greide å overtale baglerne til ikke å velge en ny konge, isteden skulle de offisielt oppløse gruppen sin og sverge troskap til Håkon Håkonsson og således gjenforene kongedømmet. Det var imidlertid ikke alle som gikk med på dette, og under ledelse av Sigurd Ribbung, en påstått sønn av Erling Steinvegg, fortsatte en opprørsgruppe krigen. Sigurds folk ble kalt for ribbungene, og opprøret trakk ut til 1227, da Sigurd døde en naturlig død. Resten av ribbungene ga da opp kampen.

Valget av Håkon Håkonsson til konge i 1217 synes opprinnelig å ha blitt betraktet som en midlertidig løsning inntil man hadde fått til noe mer permanent. Skule hadde uten tvil håpet på at han snart ville overta tronen, og da rikets mektigste menn var samlet i Bergen i 1223 lanserte han seg selv som kandidat til tronen. Likevel endte møtet med at Håkon ble bekreftet som Norges konge.

Etter hvert som Håkon vokste opp og overtok mer og mer av kontrollen, minsket Skules makt. Som et forsøk på å bevare freden mellom dem ble det bestemt at Håkon skulle gifte seg med Skules datter Margrete i 1225. I 1237 ble Skule gitt hertug-tittel, som den første i Norge. Dette var likevel ikke nok til å pasifisere ham. I 1239 erklærte Skule seg selv som konge og gikk til krig mot kong Håkon. Opprøret ble ingen suksess, og i 1240 ble Skule drept av Håkons menn da han hadde søkt tilflukt i Elgeseter kloster i Nidaros. Med Skules død var borgerkrigen i Norge kommet til sin avslutning.^[24]

Helt siden rikssamlingstiden hadde bønder utgjort grunnstammen i de militære styrkene, og det var relativt få profesjonelle krigere. Tidlig på 1100-tallet var leidangen i stor grad blitt erstattet av skatter, og senere i århundret begynte profesjonelle hærer i større grad å prege krigføringen. Det var kong Sverre som først begynte den militære spesialiseringen, noe som var en nødvendighet på grunn av hans manglende støtte i bondebefolkningen. Disiplinen og kamptreningen til Sverres profesjonelle styrker var en viktig faktor i at han lyktes med å vinne kontroll over landet.^[25]

Likevel fortsatte bøndene å utgjøre ryggraden i hærene og flåtene i hele perioden fram til 1300. Flåten var spesielt viktig i borgerkrigstiden, da det var kostbart og upraktisk å flytte hærstyrker lengre distanser over land. Den til enhver tid sittende kongsmakten la derfor store ressurser i å kontrollere kommunikasjonslinjene på sjøen, og tvang bøndene til å finansiere skipsbygging og styrkeoppbygning, om nødvendig ved hjelp av voldsbruk eller igjennom regelrett ran. Kongsmaktens fokus på sjøkrig gjorde også at det sentrale østlandsområdet ble et naturlig startpunkt for opposisjonen til den sittende kongen, da dette området var trygt for angrep fra sjøen. Her kunne opprørerne bygge opp styrkene i fred, før de skaffet seg en flåte og gikk på offensiven.^[25]

I borgerkrigstiden bidro kongemakten til at byene utviklet seg videre. I tidligere tider hadde kongene stadig reist rundt i landet, men fra og med 1100-tallet ble det vanlig at kongen med hird og hær slo seg ned i én by. På slutten av århundret var det faktisk blitt uvanlig for kongen å oppholde seg utenfor byene i lengre tid.^[27]

I 1135 nevner anglonormanneren Orderic Vitalis seks civitates i Norge: Bergen, Konghelle, Kaupang (Nidaros), Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. I kongesagaene neves disse seks som de eldste kaupstaðir, sammen med det noe mer tvilsomme Steinkjer. Det er imidlertid ikke utelukket at det også var urbaniseringstendenser andre steder i landet på denne tiden.^[26]

Kontroll over de fire mest strategiske byene – Nidaros, Bergen, Oslo og Tønsberg – var sentralt i borgerkrigstiden. På slutten av 1100-tallet var de viktigste byene blitt sentre for oppebørselen (de skatter og avgifter folk ble pålagt å betale til staten). Når kongens inntekter ble ført til byene fulgte ofte kjøpmenn og annet folk etter, og praksisen med å føre oppebørselen til byene skapte dermed det økonomiske grunnlaget for videre byutvikling. Samtidig begynte kongsmakten å plassere tjenestemenn slik som lagmenn i byene, slik at de fikk større preg av lokale styringssenter.^[27]

På tross av de store ødeleggelsene i ufredstidene økte også omfanget av bebyggelsen i bygdenorge, og tusenvis av nye plasser ble ryddet i utkantene av bygdene, i skogtrakter og i tidligere allmenninger. Disse fikk gjerne navneformer med -rud, -holt, -gjerde, -gard, -kot og -reit, navn som mange steder fortsatt er i bruk. I hele perioden fra ca. 1000 til ca. 1300 ble over 5000 rudgårder ryddet, flesteparten på Østlandet. De fleste rudgårdene hadde skrinn og steinete jord, og lå ofte i dalskyggene eller høyt oppe i liene.^[28]

Gårdsnavn fra denne perioden fikk navn etter hen som ryddet plassen først. Mange av navnene vitner om at nybyggerne hadde lav sosial status – eksempelvis med navn som Driterud, Pisserud og Stumperud. Mange gårder har også navn som i norrøn tid var brukt om treller, noe som tyder på at mange tidligere trellefamilier fikk mulighet til å rydde seg plasser. På tross av usle kår for småbøndene ble sannsynligvis den sosiale ulikheten mindre med all nybyggingen.^[28]

Også på Vestlandet og i nord vokste nye grender fram i daler, fjordarmer og på enkelte øyer, selv om omfanget var mindre enn på Østlandet. Mange steder ble tidligere større gårdsbruk også splittet opp i mindre enheter, eventuelt ble mindre bruk skilt ut fra storgårder. I sistnevnte tilfeller ble nok ofte de nye brukerne leilendinger under bonden på opphavsgården, selv om det er vanskelig å si noe sikkert om leilendingvesenet så tidlig som i borgerkrigstiden. De mange fattige småbøndene dannet i stor grad rekrutteringsgrunnlaget for mange av krigerflokkene i borgerkrigstiden, noe navn som slittungene («de som går i filler») vitner om.^[28]

Hele 1100- og 1200-tallet var preget av økende handel. I stigende grad var det folk flest som ble målgruppen for handel, og den økonomiske utviklingen gikk stadig i retning av en voksende markedsøkonomi. Økt handel peker også i retning av at forbruket i Norge ble endret, spesielt rundt byene.^[29]

Den viktigste handelsvaren i denne perioden var tørrfisk. Den største produksjonen var i Lofoten og i Vesterålen, der det ble fisket i større skala i alle fall siden starten på 1100-tallet. En annen viktig eksportvare var tømmer og trelast. Tidlig i perioden var det Nidaros og Bergen som var de store eksportbyene, men fra 1200-tallet ble Bergen enerådende. På samme tid begrenset kongen landsbygdas mulighet til å drive handel, og fra slutten av 1200-tallet ble det kun i byer tillatt å drive handel med utlendinger. Mesteparten av både fiske- og tømmereksporten gikk til det østlige England.^[29]

Den økte handelen og den tiltagende urbaniseringen førte også til at en uavhengig håndverkerstand vokste fram. På 1200-tallet var det minst 20 forskjellige håndverk bare i Bergen, og skriftlige kilder nevner også en rekke forskjellige håndverk i de andre større byene. Selv om det var mange forskjellige fag, og hvert fag hadde mange medlemmer, var produksjonen neppe større enn at den bare dekket behovene til kongen, kirken, aristokratiet og bybefolkningen.^[29]

Borgerkrig og indre strid i kongefamiliene var en hyppig hendelse i middelalderen, i Norge som i resten av Europa. Lignende stridigheter skjedde også i Danmark i periodene 1130–1170 og 1241–1340. I Sverige var det stort sett indre strid gjennom hele middelalderen.^[30] Det finnes også eksempler på at samtidens folk oppfattet perioden som særskilt og forskjellig fra tiden som var forut. Da den norske benediktinermunken Theodoricus monachus skrev sin norgeshistorie på latin rundt 1180, avsluttet han sin fortelling med Sigurd Jorsalfare i 1130 på følgende måte:

Noen år etter dette la kong Sigurd av sin menneskelige skikkelse. Og her skal også jeg avslutte denne lille nedtegnelsen min, siden jeg anser det fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder - for mange til å regnes opp her - som da fant sted^[6]

Den engelske historikeren William av Newburgh skrev en gang rundt 1200 om Norge:

... for mer enn et århundre tilbake, skjønt etterfølgelsen av konger der har skjedd raskt, dog har ingen av dem avsluttet sine dager ved alderdom eller sykdom, men hadde alle dødt ved sverdet, etterlat rikets verdighet til deres mordere som deres lovlige etterfølgere; slik at uttrykket «Først har du myrdet, og så vil du ha tak i eiendommen»^[31] absolutt synes å ha vært anvendt til alle som styrte der for i et langt tidsrom^[32]

Snorre Sturlason har skrevet om hendelsene, og det er merkbart at kampene på 1130-tallet er skildret langt mer konkret og detaljert enn de politiske hendelsene i århundret forut. Snorre, som skrev rundt 1230, har selv oppgitt at han hadde særlig gode og pålitelige kilder å bygge på, en samtidig øyenskildring av kampene, nedskrevet av Eirik Oddsson, men denne teksten har siden gått tapt. Av den grunn kan vi regne borgerkrigstiden i Snorres og andres framstilling som bortimot samtidssagaer, det vil si at de består mer av historie enn litterære skildringer.^[33]

Snorres egen Heimskringla er den best kjente av samtidssagaene, og i tillegg finnes de mer anonyme sagasamlingene Morkinskinna og Fagrskinna, begge satt sammen en gang på 1220-tallet. Snorre benytter materiale fra begge disse, enten det skyldes at samtlige benytter Eirik Oddsson eller av andre grunner. Alle disse benytter også Ågrip som kilde. Det er en langt kortere og knappere framstilling som ble skrevet en gang rundt 1190, antagelig i Nidaros. Viktig informasjon finnes også i Orknøyingenes saga som antagelig ble skrevet en gang rundt 1200. Disse er hovedkildene inntil Sverres saga overtar kronologien med enda flere detaljer.^[33]

Moderne historikere har fremmet mange synspunkter og forklaringer på borgerkrigstiden. Samtidens kilder, sagaene, har i sterk grad framhevet konfliktenes vesen i personligheter, kriger som oppsto som et resultat av kampen mellom ulike tronfølgere. De uklare etterfølgerlovene, og praksisen om maktdeling mellom flere konger samtidig, ga personlige konflikter muligheten til å utvikle seg til heftige kriger. I nyere tid har historikeren Narve Bjørgo hevdet at praksisen med maktdeling var en god form for å styre et kongedømmet i den første perioden etter samlingen av Norge, og at tendensene mot sentralisme og et forent kongedømme var viktige faktorer som utløste krigene.^[34]

Edvard Bull d.e. har også framhevet motsetninger mellom ulike landsdeler som en faktor, ved å påpeke det faktum at de ulike tronkreverne ofte fant sin hovedstøtte i bestemte deler av Norge.^[35] Andre viktige faktorer var innblanding fra utenlandske statsmakter, Danmark og i noe mindre grad Sverige. Disse kongene var stadig villige til å gi sin støtte til den ene eller den andre fraksjonen i de norske borgerkrigene, og da med et øye mot å utvide sin egen innflytelse, i særdeleshet i Viken, området rundt Oslofjorden.

En populær forklaring i noe eldre norsk historiografi på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, var å framheve konflikten mellom kongsmakten og aristokratiet (lendmennene). I henhold til dette synet har historikere som P.A. Munch, Ernst Sars og Gustav Storm beskrevet hvordan lendmennene vurderte kongen som et redskap som de benyttet for selv å styre landet.^[36] Felles interesser og personlige lojalitetsbånd knyttet ulike grupperinger sammen, Av den grunn støttet de barnekonger eller svake konger, men ble selv til sist beseiret av den sterke kongen Sverre Sigurdsson. Det samme synet fortolker også kirkens rolle. Det er ingen grunn til å tvile på at disse personlige interessene hos tronkreverne og stormennene var en hoveddrivkraft, slår Knut Helle fast.^[37] Men dette var neppe de eneste årsakene. Disse forklaringene om lendmennene mistet tyngde da det etter hvert ble klart at lendmennene faktisk var delt og fordelt på begge sider, både før og etter kong Sverre. Selv Sverre hadde en del lendmenn på sin side. Knut Helle har framhevet hvordan kirken etter Sverres død synes å ha arbeidet hardt for å forsone de stridende parter og fremme stabilitet.

Norgeshistorien til Ole Georg Moseng et al. nevner at striden i løpet av 1100-tallet hadde ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Først de siste tiårene av 1100-tallet var de brede lag av de større delene av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er derfor mer dekkende enn «borgerkrig». Det er dog tradisjonelle grunner til å beholde betegnelsen borgerkrig. Samtidig som stadig større deler av landet ble utarmet ved at folk ble dratt med i krigshandlingene, og hærene understøttet seg selv ved hjelp av plyndringer og utidig skattelegging, skjedde det også en ekspansjon, særlig i kirken. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet.^[38]

Mot midten av 1900-tallet hadde den materialistiske historieoppfatning fått stor innflytelse og tyngde i norsk historiografi. Dens forkjempere, Edvard Bull d.e. og Andreas Holmsen, søkte å forklare borgerkrigstiden på grunnlag av sosiale og økonomiske årsaker. De antok at det norske samfunnet var blitt mer lagdelt på 1100-tallet, med store grupper av tidligere selveierbønder som sank ned til status av bønder som leide jorda, mens lendmennene og kirken skaffet seg store landeiendommer. Dette skapte konflikter som fikk sitt utløp i borgerkriger. Det var også antagelsen at bestemte regioner som eksempelvis Trøndelag og de indre delene av østlige Norge, hadde oppnådd større sosial likhet og utjevning og av den grunn motsatte seg de øvrige mer lagdelte områdene av landet. Slik Holmsen vurderte det utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken som selv var en stor godseier, og til sist ble godseierkongedømmet den seirende part i borgerkrigen.^[39]

Disse forsøkene på å innføre en forklaring basert på klassekamp av borgerkrigskonfliktene har siden tapt tyngde. For det første er det lite grunnlag i kildene til denne tolkningen og det har ikke vært mulig å forklare empirisk den økende lagdelingen av samfunnet som faktisk skjedde over hele Norge i denne perioden. Hypotesen om sterkt økende godsdannelse før og i borgerkrigen er ikke holdbar. Den sosiale spenningen kan like gjerne være et produkt av borgerkrigene som en årsak til dem. Nyere undersøkelser synes å indikere at hypotetisk klassekamp ikke var tilfelle. Sverre Bagge har fremmet et syn som har fått bred tilslutning: borgerkrigene oppsto som følge av at adelens økonomiske stilling i den fredelige perioden 1030–1130 var blitt prekær. Det var inntekter av rov og plyndring på vikingferder som hadde finansiert det viktige systemet med gaver og gjengaver som var nødvendig for å knytte lojalitetsbånd og som opprettet stormennenes makt. Da disse inntektene sviktet ved at vikingtiden ebbet ut på midten av 1000-tallet samlet stormennene seg om kongen som hadde skaffet seg store landområder ved konfiskeringer under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongetjenester fikk stormennene del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger ble en del av riksaristokratiet rundt kongen. Da kongen fikk problemer med å lønne sine tilhengere, ble konkurransen om kongedømmets ressurser skjerpet. I tillegg kom kirken til og karret til seg stadig mer og mer jord og eiendommer.^[40]

Knut Helle har også pekt på skjerpet kamp om ressursene som en betydelig årsak. Tronstridighetene på 1130-tallet kan ha hatt sin årsak i at landets stormenn i større grad enn tidligere var nødt til konkurrere om landets egne hjelpemidler. Kanskje ble situasjonen tilspisset ved at også kirken la beslag på en stadig større del av avkastningen fra landets næringsdrift. Motsetningene kan ha blitt skjerpet ved at folketallet økte, noe som også la sterkere press på ressursene. Det ble tatt mange nye småbruk, ofte på dårlig jord, og kårene var trange for leilendingene som drev slike bruk, foruten de arbeidere som ikke eide eller forpaktet jord i det hele tatt. Sosial uro kan ha bidratt til å forsterke eksisterende uro.^[37]

Knut Helle har framhevet den stadige sterkere kongsmakten gjennom hele borgerkrigstiden. Da perioden ble avsluttet var konseptet om et forent kongedømme framfor maktdeling blitt akseptert, og begynnelsen på en sentralisert administrasjon hadde kommet i gang, og kongens makt hadde økt slik at en sterk konge ville være i stand til å hindre sosiale og geografiske delinger av riket uten at det medførte krig. I dette perspektivet har borgerkrigene blitt sett på som den siste og endelige fasen i foreningen av Norge til ett kongedømme.^[41]

Nedenfor de som har krevd tronen markert med et ekstra innrykk, disse er vanligvis ikke regnet med i den norske kongerekken.

• Magnus Blinde (1130–1135)
• Harald Gille (1130–1136)
  • Sigurd Slembe : 1135–1139
• Sigurd Munn (1136–1155)
• Inge Krokrygg (1136–1161)
• Øystein Haraldsson (1142–1157)
• Håkon Herdebrei (1157–1162)
• Magnus Erlingsson (1161–1184)
  • Sigurd Sigurdsson Markusfostre : 1162–1163
  • Øystein Øysteinsson Møyla : 1174–1177
  • Jon Kuvlung : 1185–1188
  • Sigurd Brenner : 1188
  • Vikar Magnusson : 1189–1190
  • Sigurd Magnusson : 1193–1194
  • Inge Magnusson : 1196–1202
  • Erling Magnusson Steinvegg : 1204–1207
  • Filippus Simonsson : 1207–1217
  • Bene Skinnkniv : 1217–1222

Sverreætta

• Sverre Sigurdsson (1177–1202)
• Håkon III Sverresson (1202–1204)
• Inge Bårdsson (1204–1217)
• Håkon Håkonsson (1217–1263)
  • Skule Bårdsson : 1239–1240

• Helle, Knut (1995): Under kirke og kongemakt : 1130-1350, Aschehougs Norgeshistorie. ISBN 82-03-22016-9, pocketutgave (2005) ISBN 82-03-23132-2
• Lunden, Kåre (1976): Norge under Sverreætten, 1177-1319: høymiddelalder, Cappelens Norgeshistorie. ISBN 82-02-03425-6
• Munch, Peter Andreas (1852–1863): Det norske Folks Historie.
• Krag, Claus (2005): Sverre: Norges største middelalderkonge, Aschehoug. ISBN 978-82-03-23201-5
• Holmsen, Andreas (1939): (Norges historie) fra de eldste tider til 1660, 1. utgave 1939, flere nytrykk
• Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I. og Sandmo, Erling (2007): Norsk historie. 750-1537. 2. utgave. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00415-0
• Sigurðsson, Jón Viðar (1999): Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt, Samlaget. ISBN 9788252151817

• Norgeshistorie.no: 1050–1350: høymiddelalder
• Brev fra pave Clemens III til alle geistlige i Norge 28. januar 1189.
• Et norsk rike: borgerkrigene i Norge, hos Norgeshistorie.no
• Birkebeinerne, hos Norgeshistorie.no
• Ble Norge en stat i høymiddelalderen?, hos Norgeshistorie.no