Barentshavet

Barentshavet
Land		Russland Norge Sovjetunionen Det russiske keiserdømmet
Type		Hav
Areal		1 405 000 km²[1]
Lengde		1 050 km[1]
Bredde		1 300 km[1]
Dybde		600 m (maks)[1] 229 m (snitt)[1][1]
Del av		Polhavet
Barentshavet 75°N 40°Ø
Barentshavet på Commons

Barentshavet ligger mellom Novaja Semlja, Frans Josefs land og Svalbard. Mot Norskehavet avgrenses Barentshavet langs en linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. I øst trekkes grensa mot Karahavet fra nordøstpynten av Novaja Semlja til det østligste punktet på Frans Josefs land. Mot selve Polhavet går grensa nord for Frans Josefs land til Nordaustlandet på Svalbard. Barentshavet er en del av Polhavet eller Atlanterhavet, avhengig av hvilke kilder man legger til grunn. Kvitsjøen regnes ikke som en del av Barentshavet.

Havet har fått sitt navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents som ledet flere ekspedisjoner til området.

Barentshavet dekker et areal på 1,4 mill. km². Kvitsjøen, som skiller Kolahalvøya fra det øvrige Nordvest-Russland regnes ikke til Barentshavet, mens Petsjorahavet mellom Novaja Semlja og fastlandet gjerne regnes med.

Det meste av Barentshavet ligger innenfor Norges og Russlands økonomiske soner, samt fiskevernsonen ved Svalbard.

Før avtalen om delelinjen kom på plass i 2011 ble et mindre område, kalt Smutthullet, åsted for konflikter mellom mellom norske og russiske myndigheter på den ene siden og fiskere fra tredjeland på den andre.

Grensedragning mellom norsk og russisk økonomisk sone ble avklart i 2010. Norge ville bruke samme prinsipp som er brukt i Nordsjøen, nemlig midtlinjeprinsippet, som tilsier at grensen trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst. Russland hevdet sektorprinsippet, som innebar at grensen legges langs en linje (meridian) mellom nordpolen og et punkt på territorialgrensen utenfor norsk-russisk landgrense. På denne måten oppsto et stort omstridt område i Barentshavet.

På 1970-tallet ble det under daværende havrettsminister Jens Evensen innledet forhandlinger med Sovjetunionen om grensedragning i Barentshavet. Forhandlingene resulterte i en midlertidig avtale, gråsoneavtalen.

Under en seremoni i Murmansk 15. september 2010 undertegnet utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov en avtale om delelinje og samarbeid i Barentshavet mellom Norge og Russland. Statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev var til stede ved undertegnelsen. Avtalen trådte i kraft 7. juli 2011, etter at avtalen var godkjent av de to landenes nasjonalforsamlinger og på den 30. dag etter at ratifikasjonsdokumentene var utvekslet på Akershus slott.^[2][3]

Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på bare 230 m. Det aller meste av Barentshavet er grunnere enn 300 m; men i ei øst-vestgående renne mellom Bjørnøya og fastlandet (Bjørnøyrenna) kan en finne dyp på over 600 m. Områder grunnere enn 200 m er Svalbardbanken mellom Bjørnøya og Hopen, Storbanken nordøst for Hopen og Sentralbanken midtveis mellom Svalbard og Novaja Semlja. Disse er alle viktige fiskebanker.

Barentshavet påvirkes utenfra av tre ulike havstrømmer. Den norske kyststrømmen løper langs kysten av Finnmark, Kola og Novaja Semlja og bringer relativt varmt vann med lav saltholdighet inn i Barentshavet. Inn gjennom Bjørnøyrenna går ei grein av Svalbardstrømmen med varmt, atlantisk vann. Atlanterhavsvannet har en høg saltholdighet (>35 promille) og en temperatur på mellom 3,5 og 6,5°. Kaldt, arktisk vann strømmer inn i Barentshavet fra nordøst mellom Frans Josef land og Novaja Semlja og i noen grad mellom Frans Josef land og Svalbard.

I vest ligger Havforskningsinstituttets målestasjon på Ingøy like nord av Hammerfest. Her er havet 290 meter dypt i Ingøydjupet med overflatevannet som en blanding mellom atlantisk vann fra nordvest, og kystvann som kommer fra sørvest. Atlanterhavets saltholdige vann strømmer rundt Tromsøflaket og østover, hvorpå det trenger innover Ingøydjupet fra nordvest. Overflatetemperaturen er typisk ca. 4-5 °C om vinteren og 7-9 °C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 34 og 34,5. I atlantiske lag under 150 meter er temperaturen i juli om lag 5,8 °C, og i januar med 5,0 – 5,4 °C, mens saltholdigheten er om lag 34,5 hele året. Først på om lag 275 meters dyp når saliniteten opp i 35.

Tabellen nedenfor viser målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik:^[4]

I løpet av vinteren skjer det en vertikal blanding av vannmassene i Barentshavet som bringer næringsrikt dypvann opp til overflata og blir tilgjengelig for planteplankton utover våren og sommeren. Om sommeren stabiliserer vannmassene seg; i områder med vinteris ved at isdekket smelter og gjør overflatelaga mindre salte, i den isfrie delen ved at sola varmer opp overflatelaget. Kombinasjonen av vertikal omrøring om vinteren og sjiktning om sommeren gjør Barentshavet til et område med optimale forhold for planteplankton i sommermånedene.

Isdekket har sin største utbredelse i mars til mai, og med et minimum i månedene august til september. Det er målt store variasjoner fra år til år med hensyn til vanntemperatur og isdekke. Den viktigste årsaken til variasjonene ser ut til å være styrken på Svalbardstrømmen.

På grunn av den globale oppvarmingen har temperaturen i Arktis økt tre ganger mer enn det globale gjennomsnittet. Det har vært en oppvarming på 2 °C siden 1970-årene og havisen om sommeren har vært redusert med et gjennomsnitt på { 40 %.^[6] I tillegg er tykkelsen av isen i store områder redusert.^[7]

Den økende andelen isfritt vann på havoverflaten har ført til større absorpsjon av solstråling, og dermed en ytterligere oppvarming og smelting av mer is. Dette har gitt en økning av havtemperaturen og redusert isdannelse om vinteren. Etter 1988 har påvirkning på grunn av is-albedo-tilbakekobling vært større enn bidraget fra ytre påvirkninger. At denne tilbakekoblingsmekanismen har fått så stor betydning, tyder på at ikke-lineære effekter gjør seg gjeldende.^[8]

De norske forskerne Sigrid Lind, Randi Ingvaldsen og Tore Furevik har publisert en forskningsartikkel i 2018 som forsøker å forklare utviklingen i Arktisk og Barentshavet. I korthet går dette ut på at sjøisen i Arktis dominerer området, og at noe av denne spres ut i Barentshavet om vinteren. Isen i nord virker som en barriere som forhindrer at varme overføres til havet fra atmosfæren og reflekterer sollyset om sommeren. Dette gjør at Arktis er kjølig også om sommeren. Når sjøisen smelter forårsaker det at det dannes et lag med ferskvann i Barentshavet som ikke blander seg så godt med saltvannet under. Dessuten er dette laget lettere og holder seg derfor i overflaten. Derimot er vannet som kommer med Golfstrømmen fra Atlanterhavet både varmere, saltere og er bedre blandet nedover i dybden. Barentshavet inneholder dermed vann med forskjellige egenskaper, og det dannes et vannlag mellom disse. Overflatevannet fra Arktis og sjøisen gjør at Barentshavet blir kaldt, mens det blir varmet opp nedenfra av det tyngre atlanterhavsvannet. Disse forskjellige vannmassene blir ikke blandet sammen særlig mye, og overflatevannet i Barentshavet holdes dermed kalt og med stort innhold av ferskvann, dermed får det også anledning til å fryse til om vinteren.^[9]

Lagdelingen i Barentshavet har i henhold til de norske forskerne vært «bemerkelsesverdig stabil» frem til 2011, men at lagdelingen mer og mer forsvant etter dette. Det har også vært store og kraftig reduksjon av den arktiske sjøisen. Dessuten ble det en reduksjon av isfjell som flyter i Barentshavet, noe som er tilskrevet å ha forårsaket mindre tilførsel av ferskvann i farvannet. Forskerne mener ikke at dette i seg selv er et vippepunkt, men at det forklarer at gjengfrysning og dannelse av ny sjøis om høsten blir vanskeligere: «Økt tilstrømning av Atlanterhavet har nylig utvidet området der sjøis ikke kan dannes, noe som fører til reduksjoner i sjøisutbredelsen.» Dette både på grunn av varmere farvann og økt saltinnhold. Barentshavet vil derfor ikke lenger være et havområde med adskilte vannmasser fra Atlanterhavet og Arktisk, men det vil blitt en del av Atlanterhavet.^[9]

På Svalbard kalves det isfjell fra flere breer. Disse driver med havstrømmene sørover eller går på grunn og blir stort sett liggende stille til de smelter. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya. Det er observert isfjell ved kysten av Finnmark i 1881 og 1929. Hendelsen sommeren 1881 skjedde etter en langvarig periode med nordlige vinder. Isfjell fra breer på Franz Josef land og Novaja Semlja kan komme inn mot Kolahalvøya og Øst-Finnmark.^{[10] [11]}

Barentshavet har med sitt arktiske klima et relativt lite artsmangfold, men en høg biomasseproduksjon. Oppveksten av planteplankton om våren og sommeren gir grunnlag for store mengder dyreplankton og krill, som igjen er basis for sild og lodde. Viktige beitearter av hoppekreps omfatter raudåte, ishavsåte og feitåte. I oppvarmingsperioden 2005-10 ble stadig større mengder varmt atlantisk vann, egg og yngel av havdyr transportert inn i Barentshavet.^[12] Flere atlantiske arter vandret inn til fjordene på Svalbard, deriblant torsk og sild. Også silda beiter på loddeyngel. Øverst i næringsnettet er torsk den økonomisk sett viktigste arten, men Barentshavet har også viktige bestander av sei og hyse. En svært viktig art er også den arktiske polartorsken. Ved Bjørnøya er det på 2000-tallet igjen observert blåskjell, etter 5000 års fravær i området. I varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7 250 år siden. De siste funnene daterer seg til 5 300 år siden ved munningen av Woodfjorden, før moderne funn ved Bjørnøya.^[13]

Videre finnes store bestander av sjøpattedyr; først og fremst grønlandssel og vågehval, men også knølhval og finnhval, havert, steinkobbe og hvalross. Det er også en stor isbjørnbestand.

Torskens viktigste byttedyr er lodde, men den kan også beite på amfipoder, krill, reker, sild og annen torsk. Loddebestanden svinger mye fra år til år som følge av naturlige variasjoner, men også som følge av hard beskatning. Det skjedde et sammenbrudd i loddebestanden i 1987-88 og på nytt i 1993-95. Siste gang lodda forsvant var i 2003-04. Lodda er bytte ikke bare for torsk, men også for sild, sjøpattedyr og sjøfugl. Særlig fikk kollapsen på slutten av 1980-tallet store ringvirkninger, fordi silda samtidig holdt seg borte fra Barentshavet. Grønlandsselen la ut på næringsvandring sørover langs norskekysten, og anslagsvis 75 000 sel drukna i garn langs kysten. Det var også en tydelig nedgang i sjøfuglbestanden.

Den totale biomassen for ulike arter og dyregrupper i Barentshavet fordeler seg slik:

• Dyreplankton, inkl. krill – 30 mill. tonn
• Lodde – 0,2-7 mill. tonn
• Sild – 0-4 mill. tonn
• Torsk – 1 mill. tonn
• Hval – 0,5 mill. tonn
• Sel – 0, 5 mill. tonn
• Sjøfugl – 10 000 tonn - 16 millioner individer^[12]

Berggrunnen under Barentshavet består av en mektig lagrekke av sedimentære bergarter fra mesozoikum og tertiærtiden. I kvartærtiden var området dekket av tykk is, og etter siste istid har det foregått landhevning. Sedimentlagpakken er dermed erodert.

I juratiden ble sand avsatt i elveleier og elvedeltaer. Tilsvarende avsetningsmiljøer fantes også i triastiden.

Norge erklærte suverenitet og har drevet havoppsyn siden 1977.

Stockmanfeltet er verdens største kjente gassfelt. Det russiske oljeselskapet Gazprom antyder at feltet kan komme i drift fra 2012. Hittil er bare ett oljefelt under utbygging på russisk side – Prirazlomnoje i Petsjorahavet.

Det er boret 81 letebrønner i Barentshavet og Tromsøflaket per februar 2009. Det ble i 2008 gjort funn i seks av åtte letebrønner, og nærmere 60 oljeselskaper har søkt konsesjon for oljeboring i den 20. konsesjonsrunden.

Det er til sammen i Barentshavet og Tromsøflaket påvist 11,2 mill. Sm³ olje og 6,8 milliarder m³ gass i felt som det kan være aktuelt å bygge ut – det vil si ca. 5 % av ressursene i Nordsjøen.

Fra miljøvernorganisasjoner og miljøvernmyndigheter har det vært uttrykt stor motstand og skepsis til oljevirksomhet i Barentshavet. De mener at sjøl ordinære driftsutslipp kan skade den sårbare økologiske balansen, og at et uhell kan være katastrofalt under de rådende temperatur- og værforholda. Miljøvernorganisasjonene har krevd at det opprettes petroleumsfrie områder i Barentshavet og nordlige Norskehavet. 7. april 2006 legger den norske regjeringa fram en forvaltningsplan for Barentshavet. Lekkasjer om innholdet i planen viser at det er lite trolig at regjeringa vil gå inn for petroleumsfrie områder. I prinsippet vil da hele Barentshavet være åpent for oljevirksomhet. Det vil derimot bli stilt krav om nullutslipp, det vil si at borekaks og borevæske må tas til land for deponering.

På gammelnorsk ble Barentshavet omtalt som Dumbshaf, senere også skrevet som Domshaf.^[14] Jotunen Dumbr ga navnet til fjellet Domen ved Vardø, der det var mange huler som jotunen kunne bo i. Fjellet ga igjen navnet til havet utenfor.

På slutten av 1500-tallet lette både engelske og nederlandske sjøfarere etter en nordlig vei til Kina, for å kunne bryte det portugiske handelsmonopolet med dette området. Navigatøren og kartografen Willem Barents gjennomførte tre ekspedisjoner gjennom det vi nå kaller Barentshavet, i 1594, 1595 og 1596. Formålet var å finne en rute mot østen. På den siste ekspedisjonen ble Bjørnøya funnet og gitt navn etter en aggressiv isbjørn. Åtte dager etter dette ble oppdaget ekspedisjonen til Barents et nytt landområde som ble døpt Spitzbergen, et området ekspedisjonen tolket til å tilhøre Grønland. Barents selv døde på hjemveien fra ekspedisjonen.

Havområdene i nord hadde verdifulle naturresurser, og i starten av 1600-tallet ble det drevet hvalrossfangst i stor stil på Bjørnøya og Spitsbergen. Spekket fra hvalrossen ga olje, og også hvalrosstennene var verdifulle handelsvarer. Fangst av grønlandshvalen ga hvalolje, og bardene fra hvalen kunne brukes til parasoller, spaserstokker og korsetter. Sommeren 1626 kom 26 hvalskuter til Spitsbergen, med englendere og nederlendere i spissen. Den danske kongen Christian 4 forsøkte å kreve skatt av hvalfangerne, men hadde ikke ressurser til å sette makt bak kravet. Fangsten var så stor at bestanden av hvalrossene ble sterkt redusert både på Bjørnøya og på Spitsbergen.

På 1700-tallet dominerte de russiske pomorene Barentshavet, med brede skuter kalt lodjer. På Bjørnøya og Spitzbergen jaktet de på hvalross, sel, isbjørn, hval og polarrev. Enkelte overvintret på øyene, da vinteren ga en lengre fangstsesong. Den russiske virksomheten avtok tidlig på 1800-tallet, da norske ishavsfarere overtok mer av fangsten. Nordmenn fikk i begynnelsen av 1800-tallet den tvilsomme æren av å drepe de siste hvalrossene på Bjørnøya, og etter dette har bestanden ikke kommet tilbake.^[14]

I 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tildelt suverenitet over Svalbard, Bjørnøya og Hopen. Alle land som underskrev traktaten skulle ha lik rett til næringsvirksomhet på øyene. Dette inkluderte retten til fiske i territorialfarvannet rundt øyene, som den gang bare strakk seg fire nautiske mil fra land.

På bunnen av Barentshavet øst for Bjørnøya ligger mange vrak fra andre verdenskrigen, etter tyske angrep på allierte konvoier fra Murmansk. Det tyske slagskipet Scharnorst ble i 1943 senket 60 nautiske mil nord for Nordkapp, i slaget ved Nordkapp.

I 1977 innførte Norge en fiskerivernsone ved Svalbard på 200 nautiske mil og erklærte med dette dette retten til å regulere fisket i sonen. Fiskekvoter ble tildelt etter såkalte historiske rettigheter. Fiskerivernsonen er så langt ikke formelt godkjent av andre stater. Sonen ble noe redusert i 2010, da Norge inngikk en avtale med Russland om delelinjen i Barentshavet.

Bestanden av lodde i Barentshavet var svært stor i 1970-årene, men bestanden kollapset i perioden 1984–1986. I løpet av to år ble bestanden redusert med 97 %.^[14] Kollapsen skyldtes en blanding av overfiske og stort beitetrykk fra sild og torsk. Kollapsen fikk store følger: Kysten av Finnmark ble invadert av sultne grønlandssel, og bestanden av lomvi på Bjørnøya og i Finnmark gikk sterkt tilbake. Mangelen på lodde gjorde også at torskebestanden ble sterkt redusert. Etter dette ble torskekvoter innført også i Barentshavet. I 2012 var torskebestanden igjen større enn noen gang.

I første halvdel av 1990-tallet nektet islandske trålere å godkjenne fiskerivernsonen ved Svalbard og fisket innenfor sonen. Den norske kystvakta ble brukt for å stoppe fisket, som etter Norges syn var ulovelig. I august 1994 ble den islandske styrmannen Anton Ingvason («Stor-Anton») arrestert på feltet, etter å ha løsnet skudd med hagle mot kystvakta. Kystvakta på sin side skjøt to stålgranater uten sprengladning inn i skroget på båten «Hagangur II», før styrmann Ingvason overga seg. I etterspillet etter hendelsen slo norsk høyesterett fast at lovverket ikke var klart nok til å nekte båtene å fiske. Ingvason fikk imidlertid 30 dagers fengsel for å ha løsnet skudd mot offentlig tjenestemann. En ny forskrift presiserte hvilke land som skulle ha fiskerettigheter i vernesonen, og denne fikk kallenavnet «Stor-Anton-forskriften».^[14]

• Foldvik,Bente 1998: På tokt i Barentshavet ISBN 82-529-2298-8
• Tore Jakobsen og Vladimir K. Ozhigin (red) The Barents Sea: Ecosystem, Resources, Management. Half a century of Russian – Norwegian cooperation Tapir 2012 (825 sider) ISBN 9788251925457
• Per Anders Todal (2018). Havlandet. Historia om hava som skapte Noreg. Bergen: Vigmostad & Bjerke AS. ISBN 978-82-419-1354-9. 
• Økosystem Barentshavet. Norges forskningsråd : Universitetsforlaget. 1994. ISBN 8200039633. 
• Barentshavet - et spisekammer. Greenpeace Norge. 1990. ISBN 8788807126. 

• (en) Barents Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Barents Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Miljøstatus i Norge: Barentshavet
• WWFs Barents Sea Ecoregion
• O.G. Austvik, 2006: "Oil and gas in the High North – A perspective from Norway"