Svalbardtraktaten
Svalbardtraktaten er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelse med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Svalbardtrakten er den siste av traktatene fra fredskonferansene som fortsatt gjelder.[1]
Bestemmelser
[rediger | rediger kilde]Traktaten slår fast:
Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen.
Avtalen anerkjenner Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid noe uklar.[2] Fremdeles: Artikkel 7: «Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling...» Begrensningene traktaten pålegger Norge er blitt sammenlignet med det EF-traktaten pålegger medlemslandene.[2]
Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.
Svalbard er ikke erklært som avmilitarisert sone.[3]. Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktatens kapittel 9; imidlertid erklærte Norges regjering at dette ikke var riktig, og at Norge ville opprettholde sine forpliktelser etter Svalbardtrakaten om ikke å opprette eller tillate opprettet noen militærbase eller militær befestning [4]. Svalbard har aldri vært erklært nøytralt etter 1949, på samme måte som resten av Norge.
Område
[rediger | rediger kilde]Svalbardtraktaten omfatter "Svalbardkvadranten" som omtales i avtaleteksten som:
I en dom fra Høyesterett i mars 2023 ble det bestemt at Svalbardtraktatens geografiske virkeområde ikke gjelder utover territorialfarvannet.[5]
Parter
[rediger | rediger kilde]Liste over land som har signert Svalbardtraktaten.[6][7][8][9] Listen viser også land som tidligere var med i traktaten under andre land, men som senere har ratifisert avtalen i eget navn. Ett land holdt utenfor listen er Jugoslavia, som forlot traktaten ved oppløsningen i 1991 - ingen av de tidligere jugoslaviske nasjonene har gått inn i traktaten igjen.
| Land | År | Informasjon |
|---|---|---|
 Afghanistan | 23. november 1929 | |
 Albania | 29. april 1930 | |
 Argentina | 6. mai 1930 | |
 Australia | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia |
 Belgia | 27. mai 1925 | |
 Bulgaria | 20. oktober 1925 | |
 Canada | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia |
 Chile | 17. desember 1928 | |
 Danmark | 24. januar 1924 | Med Grønland og Færøyene. En av de originale Signaturstatene |
 Den Dominikanske Republikk | 3 Februar 1927 | |
 Egypt | 13. september 1925 | |
 Estland | 7. april 1930 | |
 Finland | 12. august 1925 | |
 Frankrike | 6. september 1924 | En av de originale signaturstatene |
 Hellas | 21. oktober 1925 | |
 India | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia |
 Irland | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia. Som selvstendig nasjon 15. april 1976 |
 Island | 31. mai 1994 | |
 Italia | 6. august 1924 | |
 Japan | 2. april 1925 | |
 Kina | 1. juli 1925 | |
 Litauen | 22. januar 2013 | |
 Monaco | 22. juni 1925 | |
 Nederland | 3. september 1920 | Utvidelse til hele det Nederlandske Kongeriket |
 New Zealand | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia |
 Nord-Korea | 16. mars 2016 | |
 Norge | 8. oktober 1924 | |
 Polen | 2. september 1931 | |
 Portugal | 24. oktober 1927 | |
 Romania | 10. juli 1925 | |
 Russland | 7. mai 1935 | Gikk inn i Svalbardtrakaten som Sovjetunionen i henhold til Artikkel 10 etter USAs anerkjennelse av den sovjetiske regjeringen |
 Saudi-Arabia | 2. september 1925 | |
 Slovakia | 21. februar 2017 | Gikk inn i traktaten som Tsjekkoslovakia 9. juli 1930. Gikk inn i traktaten igjen 21. februar 2017 |
 Spania | 12. november 1925 | |
 Sveits | 30. juni 1925 | |
 Sverige | 15. september 1924 | |
 Storbritannia | 29. desember 1923 | Utvidet til selvstyrende nasjoner i Det britiske samveldet |
 Sør-Afrika | 29. desember 1923 | Utvidelse av Storbritannia |
 Sør-Korea | 11. september 2012 | |
 Tsjekkia | 21. juni 2006 | Gikk inn i traktaten som Tsjekkoslovakia 9. juli 1930. Gikk inn i traktaten igjen den 21. juni 2006 |
 Tyskland | 16. november 1925 | |
 Ungarn | 29. oktober 1927 | |
 USA | 2. april 1924 | |
 Venezuela | 8. februar 1928 | |
 Østerrike | 12. mars 1930 |
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Før traktaten var Svalbard ingenmannsland og folkerettslig uavklart. Den norsk-russiske forretningsmannen Jonas Lied fikk under første verdenskrig i oppdrag av Johan Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet.[10] Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied. En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Utenriksminister Ihlen skiftet holdning, og Lied ble presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge».[11] Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden.[12]
Nye utfordringer
[rediger | rediger kilde]Under utviklingen av EUs satellittnavigasjonsprogam Galileo, som forventes å være delvis operativt fra 2014, ble Svalbard satellittstasjon utpekt som en mulig sambandspost, og Norges Fredslag mente det kunne innebære et brudd på prinsippet om demilitarisering, hva norske myndigheter avviste.[13] Den ble feiret med Svalbard minutt for minutt i 2020.
Russisk misnøye
[rediger | rediger kilde]I et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide i februar 2020, uttrykte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov sin misnøye over måten Norge forvalter deler av Svalbardtraktaten, spesielt knyttet til norske restriksjoner på russisk helikopterbruk, samt fiskevernsonen og verneområdene.[14]
I forbindelse med 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel i 2016[15] kom Russland med innsigelser, da de mente at utlysningen av norske oljeblokker ville stride mot Svalbard-traktaten.
Russland mener de geografiske grensene for «Spitsbergen-firkanten» – eller Svalbard-boksen – er bestemt i traktatens første artikkel. Siden russiske myndigheter mener enkelte av oljeblokkene hører til Svalbards sokkel, protesterte de. Norge mener Svalbard ikke har noen kontinentalsokkel.[16]
Det russiske utenriksdepartementet uttalte senere i februar at de mener Norge bryter Svalbardtraktaten. Siden det er langt mindre gruvedrift enn tidligere, ønsker Russland også å utvikle andre næringer på øygruppen.
Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen avviste kritikken fra Russland, med begrunnelsen at man ikke forhandler med en enkeltstat om hvordan Norge skal forvalte norsk territorium.[17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Jørgen Holt Jørgensen: «Svalbardtraktaten står seg.» Dag og Tid, 8. mai 2015, s. 35.
- ^ a b Carl August Fleischer: Svalbards folkerettslige stilling i Arne Treholt, Karl Nandrup Dahl, Einar Hysvær og Ivar Nes (red.): «Norges havretts- og ressurspolitikk» (Tiden norsk forlag, 1976) (digital utgave) s. 140–141: «Selvsagt er Norge forpliktet til å holde sin lovgivning innenfor folkerettens og spesielt Svalbardtraktatens grenser. Men dette er ikke noe prinsipielt forskjellig fra det som også kan gjelde det norske fastland. Populært kan man si at Svalbard er en del av Norge, men at vi har et slags «mini-EF», der alle traktatparters borgere har adgang til å etablere seg og drive næringsvirksomhet uten diskriminering etter nasjonalitet. Allerede Svalbardtraktatens art. 1 sier klart fra at Svalbard er undergitt «Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett.» Norges suverenitet er det således ikke tvil om. I tillegg til traktaten kan suvereniteten i dag sies å hvile på langvarig norsk administrasjon og utøvelse av høyhetsrett over området. Uttrykksmåten i Svalbardtraktaten art. 1 er valg med hensikt og ment som en realitet. ...»
- ^ Jensen, Øystein (2020). «The Svalbard treaty and Norwegian sovereignty». Arctic Review on Law and Politics. 11: 82–107. «'However, military activities other than the one mentioned in Article 9 are not prohibited: Svalbard is therefore not a “demilitarized” area in the international legal sense. '»
- ^ «Sovjets påstand om militære forholdsregler i Svalbard-området savner ethvert grunnlag». Nationen. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 31. oktober 1951. s. 1.
- ^ Berg, Aurora (20. mars 2023). «Høyesterett: Norge har enerett på Svalbards kontinentalsokkel». NRK. Besøkt 20. mars 2023.
- ^ Traktat ... angående Spitsbergen, traktaten på Lovdata.
- ^ Jensen, Øystein (2020). «The Svalbard Treaty and Norwegian Sovereignty». Arctic Review on Law and Politics. 11: 82–107. ISSN 1891-6252. Besøkt 24. oktober 2023.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2015. Besøkt 25. mai 2015. lest 25. mai 2015.
- ^ Zaken, Ministerie van Buitenlandse. «Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen, including Bear Island». verdragenbank.overheid.nl (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2023.
- ^ «(no) Jonas Lied» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ Lied, Jonas: Over de høye fjelle. Oslo: Ernst G. Mortensen, 1961.
- ^ Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
- ^ «Svalbard-status i det blå». Ny Tid. 1. september 2006. Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 4. januar 2013.
- ^ https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/for-hundre-ar-siden-signerte-norge-avtalen-som-sikrer-suverenitet-pa-svalbard-1.1661082
- ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/23.-konsesjonsrunde-tildeling/id2500924/
- ^ https://e24.no/naeringsliv/i/50lmpb/russland-ber-norge-om-aa-unngaa-ultimatum-om-svalbard-det-har-taarnet-seg-opp-problemer
- ^ https://www.nrk.no/urix/russland_-_-norge-bryter-svalbardtraktaten-1.14912366
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty (doktoravhandling, 1995) ISBN 82-00-22713-8
- Ulleland, Petter: Den undersjøiske fjellhylle. Konsolideringen av den norske kontinentalsokkel 1982-2007, kapittel 5 (masteroppgave, 2008), munin.uit.no
- Utenriksdepartementets traktatregister: Traktat mellom Norge, Amerikas forente stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen[død lenke]
- Totland, Per Arne: KALDFRONT. Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år (2016). ISBN 978-82-02-49871-9
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Om Svalbardtraktaten - Sysselmannen på Svalbard. Besøkt 26. august 2011.
- Svalbardtraktaten – lovteksten hos Lovdata. Besøkt 26. august 2011.