Barokken

Dette er en generell artikkel om barokken. For barokkperioden i musikk, se Barokken (musikk)

Barokk og barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen europeisk kunst, og regnes i hovedsak til 1600- og 1700-tallet. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhuggerkunst. Barokken begynte omkring år 1600 i Roma og spredte seg til resten av Europa med støtte fra den katolske kirke, som brukte stilen som et ledd i sin motreformasjon. Barokken i forskjellige land fant ulike lokale uttrykksformer.

Barokken omtales ofte som en reaksjon mot de strenge prinsippene om harmoni og nøysom askese i renessansen. 1600-tallet ble et av de blodigste hundreårene i Europas historie. Det var omfattende kriger mellom stormaktene, ikke minst på grunn av trettiårskrigen (1618–1648). Krigene på 1600-tallet ble utløst blant annet av religiøse motsetninger mellom protestanter og katolikker. I hver leir oppsto det behov for å straffe den som ikke hadde «den rette tro». Pavene gav blant annet ordre om inkvisisjon, en domstol som med tortur og drap skulle tvinge folk tilbake til «den rette troen».

Renessansen og reformasjonen hadde spredt optimisme og tro på menneskets evne til å skape, tenke og oppdage. I brytningstider der det blir stilt spørsmål ved etablerte meninger, kommer det ofte motreaksjoner. Det oppstår et psykologisk behov hos mange mennesker for å flykte fra den sårbare virkeligheten og inn i en fast og trygg gudstro. På 1600-tallet var det derfor skapt grobunn for en ny retning innenfor kunsten som nettopp la vekt på det religiøse livet; barokken. Kunsten fra denne tiden er direkte og dramatisk.

Både bygninger og møbler fra barokken var kolossale og prangende, laget for å imponere. Fremfor rette linjer var ornamenter foretrukket, det ble benyttet kupler og søyleganger, og man var opptatt av kontraster mellom lys og skygge, masse og tomt rom. Skulpturer og fresker prydet utsmykningen integrert i byggene. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alléer som utgikk fra et sentrum og et torg der folk møttes. Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen.

Barokk arkitektur finnes først og fremst i Italia, men fremstående eksempler finnes også i det sentrale Tyskland og Østerrike, som slottet i Ludwigsburg og Zwinger i Dresden. Stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika.

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul's Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. Interiøret i Kongsberg kirke er et norsk eksempel på denne byggestilen.

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse, muskelstyrke og patos. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og innadvendte uttrykk finnes, særlig i den nordeuropeiske barokken.

I portretter ble menneskene fremstilt med store parykker og pompøse klær som hadde til hensikt å få dem til å se mer storslagne ut enn de var. Blomster og frodige landskap var også populære motiver i barokkunsten.^[1] Blomster var spesielt populære i stillebensmaleri, der kunstneren forsøkte å få fram kontrasten mellom død og liv og symbolisere livets forgjengelighet ved å male for eksempel friske blomster og vakre sommerfugler ved siden av råtten frukt og hodeskaller.^[2]

Eksempler på fremstående barokke malerier kan være Caravaggios De Syv Nådegjerninger (1607), Rembrandts Nattevakten (1642), Velázquez' Las Meninas (1656), eller Frans Hals' og Johannes Vermeers mange sjangerscener.

Italieneren Michelangelo de Caravaggio (1573-1610) var en revolusjonerende kunstner på sin tid, han brukte kontraster på en slik måte at kun bildets essensielle deler var belyst, og det så ut som at lyskilden kom ovenifra. Derfor ble denne teknikken kalt «kjellerlys». Fra Flandern kom enda en kunstner som var med å definere barokken: Peter Paul Rubens (1577-1640). Han malte ofte store menneskefigurer, mange av dem nakne, som bevegde seg i nesten unaturlige, voldsomme posisjoner. Hollenderen Rembrandt van Rijn (1606-69) brukte også lys- og skyggekontraster i bildene sine, i likhet med Caravaggio. Han har malt mange selvportretter som viser forskjellige faser og sinnstemninger i løpet av hans liv.^[3] Ett av hans mesterverk er det kjente maleriet «Dr. Tulps anatomiforelesning» (1632), som er et gruppebilde av Dr. Tulp og hans kolleger, der Dr. Tulp dissekerer et lik og hans kolleger som står rundt og følger med.

Bruskbarokken ble en vanlig stilart i Nord-Europa på 1600-tallet, i Norge er den mest kjent fra kirkeinteriører. Den tidligste variant blir ofte kalt ørebruskstil, her ligner deler av ornamentene på formen på brusken i et menneskeøre. Stilarten var populær i stavangerrenessansen.

Man regner barokken i den norsk-danske felleslitteraturen for å vare fra innføringen av eneveldet i 1660 til Ludvig Holberg kommer inn på den litterære arena omkring 1720. I den barokke litteraturen forsøkte man å bevege leseren med voldsomme virkemidler og overlessede ord. Allegorier og metaforer ble flittig brukt, og formen fremsto tidvis som viktigere enn innholdet. Forfatterne fremstilte de saligste undre i tilværelsen og fremla ofte religiøse emner. Den antitetiske fremstillingen av verden, med Himmelen på den ene siden og det jordlige på den andre; med lys og mørke, var meget fremtredende i diktningen.

I det hele tatt var litteraturen, da særlig diktningen, i denne perioden en bruksdiktning. Det estetiske ved diktningen ble nedprioritert.

Det er et gjennomgående trekk at litteraturen skal virke sterkt bekreftende for tidens ideologi og samtidig være representativ for maktinstitusjonene.

• Preken- og oppbyggelseslitteratur
• Salmediktning
• Topografisk diktning på vers og prosa
• Leilighetsdiktning
• Hyrdediktning
• Brev
• I periferien: Personlige nedtegnelser. Eks. «Jammersminde» av Leonora Christina Ulfeldt.

Den barokke musikken kom senere enn resten av barokken, men den kom med brask og bram. Komponister som Bach og Händel skrev verk som det fremdeles lyttes til. Et av de viktigste trekkene ved musikken fra denne perioden er ornamenteringen med mange triller og løp, og improvisasjon. Virtuosene, de usedvanlig begavede musikkutøverne, ble dyrket.

Opera var en meget populær kunstform i barokken, der musikk, dans og teater ble samlet til et overveldende hele. Eksempler på operakomponister fra denne tiden var Claudio Monteverdi og Händel.

I barokken ble det også skrevet og fremført mange oratorier, kantater og virtuos orgelmusikk som toccataer og fuger, som Bachs Toccata og Fuge i D-moll.

Det var først på 1800-tallet at ordet barokk ble brukt som navn på kunstretningen. Det er usikkert hva opphavet til ordet er. Ofte nevnes barrocco, som betyr ujevn, ruglet perle eller falsk edelsten på portugisisk, men det italienske ordet baroco, brukt om en veik slutning i logisk Scholastica, har også et mulig opphav.

Opprinnelig bruktes ordet nedsettende om den overflødige detaljrikdommen i barokken, sammenlignet med den strenge, klare renessansen. Ordet kan bety noe slikt som forvridd og absurd eller grotesk. Senere har den tyske kunsthistorikeren Heinrich Wölfflin beskrevet barokken som en høyst verdig kunstform, og siden har barokken oftest blitt vurdert slik.

• John Donne
• John Milton
• Torquato Tasso
• Francisco de Quevedo
• Emanuele Tesauro
• Baltasar Gracián
• Baltasar Gracián y Morales
• Thomas Kingo

• Petter Dass
• Dorothe Engelbretsdotter
• Lambert van Haven

• Claudio Monteverdi (1567–1643)
• Johann Sebastian Bach (1685–1750)
• Antonio Vivaldi (1678–1741)
• Alessandro Scarlatti (1660–1725)
• Domenico Scarlatti (1685–1757)
• Georg Friedrich Händel (1685–1759)
• Georg Philipp Telemann (1681–1767)

• Caravaggio (1573–1610), Italia
• Annibale Carracci
• Guercino
• Frans Hals (1580–1666), Nederland
• Pietro da Cortona
• Nicolas Poussin (1594–1665), Frankrike
• Rembrandt (1606–1669), Nederland
• Guido Reni (1575–1642), Italia
• Peter Paul Rubens (1577–1640), Flandern
• Diego Velázquez (1599–1660), Spania
• Johannes Vermeer (1632–1675), Nederland
• Francisco Zurbarán (1598–1664), Spania
• El Greco (1541–1614), Spania
• Hieronymus Bosch (1450-1516), Nederland

• Giovanni Lorenzo Bernini (arkitektur og skulptur)
• Francesco Borromini
• Christopher Wren
• John Vanbrugh
• Nicholas Hawksmoor
• Giacomo della Porta
• Giacomo Barozzi da Vignola
• Nicodemus Tessin den eldre
• Nicodemus Tessin den yngre

• (en) Baroque art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Om barokken på www.kunsthistorie.com Arkivert 9. januar 2008 hos Wayback Machine.
• Nasjonal digital læringsarena om barokken Arkivert 3. november 2014 hos Wayback Machine.
• Barokken; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
• Kunstreisen NRK