Beneš-dekretene

Beneš-dekretene
Edvard Beneš, Tsjekkoslovakias president 1935-1938 og 1940-1948
Type		dekret
Virkeområde		Tsjekkoslovakia
Myndighet		Tsjekkoslovakias president i eksil

Beneš-dekretene, eller president-dekretene, (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky; slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky; tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) er 143 presidentdekreter som ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og hans tsjekkoslovakiske eksilregjering fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945, i fravær av en lovgivende forsamling. De ble godkjent av Tsjekkoslovakias midlertidige nasjonalforsamling 28. mars 1946.

Betegnelsen brukes særlig om delene som la grunnlaget for inndragning av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. I alt ble omkring tre millioner slike tyskere fordrevet. Dekretene er blitt kontroversielle som et ledd i fordrivelsene, enda de ikke omhandler dem konkret. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene. Dekretene regulerte også straffeforfølgelse av nazister og deres medhjelpere, med utstrakt bruk av dødsstraff.

Dekretene ble til på bakgrunn av den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938 og det Det tredje rikets brutale okkupasjon av Böhmen og Mähren inntil 1945.

Bakgrunnen for dekretene og fordrivelsene var den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938, okkupasjonen av resten av Böhmen og Mähren fra 1939 og generelt Det tredje rikets brutale fremferd i Tsjekkoslovakia inntil 1945. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.^[1][2][3] Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før krigen.^[4]

Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. De ville heller ha en autonom tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og staten Tsjekkoslovakia ble dannet.^[5]

Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.^[6] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.^[7][8]

Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.^[6] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.^[9] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.^[10]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.^[11] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).^[9]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.^[5]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.^[5]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.^[12] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.^[9] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».

Sommeren 1945 kom de samme holdningene til uttrykk av tsjekkiske aviser skrev om fordrivelsene av sudettyskerne som et tiltak for å rette opp en urgammel feil i tsjekkisk historie.^[7] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.^[13]

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.^[7] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.^[9] Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).^[14]

Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia.^[15] Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter), hadde 3,5 millioner innbyggere. Denne befolkningen besto av 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.^[6] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.^[2] Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk».^[1] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte.^[9] De allierte erklærte i 1942 at Hitler hadde brutt Münchenavtalen og at den dermed ikke gjaldt lenger.^[14][16][17]

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for hele området. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.^[6] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».^[7] Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tyske, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.^[4] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.^[10]

Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. I 1941 ble Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter. Heydrich styrte landet med jernhånd, og etter attentatet mot ham i mai 1942, ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse. Landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.^[3] Omkring 90 % av jødene og 50 % av roma ble deportert av okkupasjonsmakten.^[4]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, jøders og utlendingers eiendeler i landet. Kollaboratører hadde overtatt eiendom ved tvang eller plyndring.^[15] Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers idé om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.^[18]

Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk møtte den tyske okkupasjonsmakten utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Særlig forvirrende var «amfibiene», tyske antropologers betegnelse på personer som lett kunne bytte offisiell etnisk tilhørighet eller hadde uklar tilhørighet. Før krigen ble disse kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring 300 000 etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk borgerskap. Vel 90 000 av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.^[4]

I mars 1939 innførte riksprotektoren en lov som skilte mellom borgere av riket (etniske tyskere) og innbyggere av protektoratet (Staatsangehörige, etniske tsjekkere), senere samme år ble jøder en egen kategori da Nürnberglovene ble innført. Borgere av det tyske riket hadde fulle rettigheter, mens borgere av protektoratet var pålagt restriksjoner. Selv om fullt borgerskap i Tyskland var tiltenkt etniske tyskere var det i praksis valgfrihet: Det var tilstrekkelig å registrere seg med enkelt søknadsskjema, de som ikke ønsket å bli tyske borgere kunne la være å registrere seg. Retningslinjene åpnet for at et lite antall av slavisk eller ungarsk bakgrunn kunne få borgerskap, bare jøder var helt utestengt fra rikstysk borgerskap på grunn av deres «utenlandske blod». I Brno lot en sjettedel av etniske tyskere være å registrere seg. Riksprotektorens administrasjon noterte at man var skuffet over at det ikke var full oppslutning. Etter krigen ble det anslått at opp til 25 % av etniske tyske i protektoratet hadde unnlatt å registrere seg for borgerskap i Tyskland. Alle medlemmer av det sudettyske partiet ble automatisk tyske borgere. Borgere av riket hadde tyngende plikter (blant annet arbeids- og militærtjeneste for unge menn) og ble presset til å delta i rikstyske organisasjoner. I tillegg ble de plaget og boikottet av etniske tsjekkere og noen ble også banket opp.^[4] De som banket opp tyskere ble straks sendt til tyske konsentrasjonsleire.^{[trenger referanse]}

Wehrmachts raske seier på vestfronten i 1940 overbeviste mange om at protektoratet ville bli varig og flere meldte overgang til «riksborgerskap». En del etnisk tsjekkere meldte overgang for å oppnå fordeler som forfremmelse, mildere dommer i straffesaker eller romsligere rasjoneringskort. Mange av de «nye» tyskerne snakket bare tsjekkisk. Okkupasjonsmakten strammet høsten 1940 inn ved krav om gransking av søkernes moralske og politiske kvaliteter, rasekjennetegn og «tyske blod». Det var store forskjeller i hvor strengt retningslinjene ble håndhevet i ulike deler av protektoratet. I siste del av 1944, da Tysklands nederlag nærmet seg, forsøkte mange personer av helt eller delvis etnisk tysk herkomst å få annullert sitt tyske statsborgerskap.^[4]

I oktober 1941 annonserte Heydrich en ambisjon om fullstendig germanisering av protektoratet og han slo fast at mange tsjekkere måtte bli tyske. Heydrich anslo at halvparten av tsjekkerne skulle bli tyske, resten skulle steriliseres eller fjernes. Han ville ha slutt på at personene selv kunne velge etnisitet, i stedet skulle såkalte raseeksperter ta beslutningen basert på objektive kjennetegn. Såkalte Kennkarte ble distribuert og befolkningen skulle ved hjelp av disse deles i «germaniserbare» og «ikke-germaniserbare» tsjekkere. Heydrichs kriterier for inndeling av befolkningen var uklare og førte til forvirring og tautrekking.^[4]

Walter König-Beyer,^[a] antropolog i SS, undersøkte utseende og kroppsbygning hos tsjekkerne og konkluderte overraskende med at etniske tsjekkere i gjennomsnitt hadde mer «tyske» trekk enn sudettyskerne. Disse bestred konklusjonen og hevdet at det var et spørsmål om personen var «verdig» å bli tysk (Eindeutschungswürdigkeit), mens tyskere fra selve Tyskland mente at rasetrekk (Eindeutschungsfähigkeit) var avgjørende. I praksis var raseklassifisering ofte basert på atferd eller holdning (spirit). Hans von Watter, Oberlandrat for Praha, rapporterte for eksempel i januar 1942 til Heydrich at det var 39 000 tyske i hans distrikt, av disse var omkring 10 000 «rikstyske» fra Tyskland eller Sudetenland, 20 000 var etniske tyskere av utvilsom herkomst (einwandfreier deutscher Volkszugehörigheit), mens 6 000 var innfødte med delvis innslag av tysk blod - denne siste klassifisering var baserte på at personene «følte seg tiltrukket av tsjekkisk kultur». Oberlandrat von Watter konkluderte med at personer som viste patriotisme og virilitet måtte ha arvet dette fra forfedrene og derfor hadde «tysk blod».^[4]

I mai 1942 rapporterte Heydrich til Berlin at arbeidet med å sortere ut tsjekkere for germanisering var i gang. Under dekke av å gjøre tuberkuloseundersøkelser begynte raseeksperter kartlegging. Arbeidet stanset etter attentatet mot Heydrich 27. mai, tysk tilbakeslag ved Stalingrad og oppblomstring av tsjekkisk patriotisme.^[4]

President Edvard Beneš befant seg i eksil i London, og utøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett. Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i disse vide fullmaktene, også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia. Dette varte helt frem til 28. oktober 1945, da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten. 98 av 143 dekreter ble utstedt etter at Beneš hadde kommet tilbake fra eksil.^[20]

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I oktober 1939 sendte professor Zdeněk Peška et notat til London med forslag om befolkningsutveksling og Peška anbefalte at alle etniske tyskere som ikke kunne bevise at de hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia skulle fjernes fra landet. Beneš gikk inn for denne planen, men måtte balansere hevnlysten hjemme mot britenes og amerikanernes reservasjoner.^[7]

I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. I meldingen poengterte han samtidig at det er urealistisk å håpe at det er mulig å utslette («vyhladit») 3 millioner tyskere. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.^[7]:471

Eksilregjeringen tok i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia etter krigen, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.^[5] Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.^[6]

Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. Beneš begrunnet planene på ulike måter: som straff fordi de sudettyskerne hadde ødelagt landet, av hensyn til sudettyskernes egen sikkerhet og for å sikre en stabil tsjekkoslovakisk stat etter krigen. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter^[7] (august 1942 ifølge SNL.no^[21]). Utenriksminister Eden informerte 5. august 1942 Underhuset og Tsjekkoslovakias eksilregjering om at Münchenavtalen ikke lenger gjaldt ifølge den britiske regjeringen. Regjeringens endring i synet på Münchenavtalen skyldtes særlig okkupasjonsmaktens brutale hevn etter drapet på Heydrich. Charles de Gaulle, som leder av den franske nasjonalkomité, erklærte 29. september 1942 at Münchenavtalen ble ansett som ugyldig og annullert.^[14][17][b]

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære idéen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.^[13] Beneš selv og politiske ledere på alle nivåer ga uttrykk for ønsket om å «likvidere» det tyske «problemet» i landet.^[22] I løpet av okkupasjonen festet det seg et nasjonalt konsensus at de etniske minoritetene måtte fjernes for å sikre den tsjekkoslovakiske republikken langsiktige stabilitet.^[23] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.^[24] Fordrivelse av etniske tyskere hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering. Ved planlegging av fordrivelsen henviste eksilregjeringen ofte til erfaringene med befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia etter Lausanne-traktaten av 1923.^[18]

Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for idéen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig imot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten.^[6][7] Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) foreslo at høyst 800 000 etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.^[25] I en tale i Underhuset 15. desember 1944 forsvarte Churchill ideen om at blanding av etniske grupper var grunnlag for stadig konflikt og uttalte «a clean sweap will be made».^[26]

Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.^[7][27] Partiavisen Svobodné slovo agiterte i 1945 for sudettyskernes kollektive skyld og hevdet at Churchill hadde uttalt «den beste tyskeren er en død tysker».^[10] Ved 325-årsjubileet for slaget på Det hvite berg (juni 1945) holdt statsminister Zdeněk Fierlinger en tale til tusenvis av fremmøtte og uttalte at de kunne feire en revolusjonær handling: Konfiskering av jord fra arvefiendene tyskerne og ungarerne. Fierlinger poengterte at uretten begått i 1620 og gjentatt av nazistene, nå skulle rettes opp og tsjekkere og slovaker skulle igjen bli herrer i eget land.^[7] Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i Lidice, at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»^[10] og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.^[6] Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.^[18]

Tidlig i 1945 ble klart at Tysklands nederlag var innen rekkevidde og eksilregjeringen ønsket da å ta kontroll over alle landområder av Tsjekkoslovakia avstått fra og med Münchenavtalen. Utenriksminister Eden svarte at spørsmålet om suverenitet første ville avklares ved en fredstraktat der grensene i Sentral-Europa fastsettes endelig. Churchills regjering konkluderte i mars 1945 med at Tsjekkoslovakias regjering skulle overta full myndighet (engelsk: political authority) innenfor grensene av 31. desember 1937.^[14]

Innen 1945 hadde de tre stormaktene akseptert premisset om at etniske tyskere hadde kollektiv skyld i Hitler-regimets forbrytelser. Dekretene som gjaldt tysktalende tsjekkere ble støttet av Potsdamavtalen (av 2. august 1945) som også sanksjonerte fordrivelsen av etniske tyskere.^[28] Dette punktet i Potsdamavtalen var en stor seier for Beneš som hadde arbeidet for at annullering av Münchenavtalen og fjerning av sudettyskerne var løsningen på Tsjekkoslovakias nasjonale spørsmål.^[14] Den tsjekkoslovakiske regjeringen håpet å kaste ut så mange sudettyskere som mulig mens situasjonen i Sentral-Europa fortsatt var uavklart, slik at stormaktene kunne bli presentert for en avgjort sak som ikke kunne reverseres. Samtidig var Beneš og enkelte regjeringsmedlemmer redd for å støte fra seg stormaktene ved brutal behandling av de tysktalende.^[7]

Til forskjell fra Polen, ble Tsjekkoslovakia i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina). Ifølge Cordell og Wolff var det en ambisjon om å skape et sammenfall mellom nasjon og stat, og dermed måtte tysktalende (inkludert tysktalende jøder) og ungarere fjernes fra landet.^[13] De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen kontrollerte i realiteten store deler av Polen, Tsjekkoslovakia og det østlige Tyskland, mens USA kontrollerte den vestlige delen av Böhmen på slutten av krigen. Storbritannia var ikke okkupasjonsmakt i de områdene der etniske tyskere og etniske ungarere ble fordrevet.^[2] Potsdamavtalen sanksjonerte ikke utvisning av tsjekkoslovaker av ungarsk etnisitet (madjarer).^[23] Beneš og kommunistenes ledere erklærte at de skulle reversere arven etter nederlaget i 1620 som de mente hadde ført til «germanisering» av tsjekkisk jord. I en tale i Tábor understreket Beneš at republikken må av-germaniseres - navn, regioner, byer, skikker - på alle områder må alt som er tysk bort.^[29]

Dekretene var 143 midlertidige lover vedtatt av president Edvard Beneš, under og umiddelbart etter andre verdenskrig i en periode da parlamentet ikke var samlet. Dekretene ble vedtatt av presidenten i samråd med regjeringen og et «råd» av eksilpolitikere («state council» bestående av et bredt spekter politikere^[30]) og innebar omfattende endringer i det samfunnet, «a vertiable revolution by decree» ifølge Skilling. Politikken formulert i disse dekretene var i hovedsak basert på det såkalte Košice-programmet (av april 1945) utformet av landets første etterkrigsregjering (Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad). Programmet ble utformet uten mandat fra befolkningen og uten en lovgivende forsamling.^[10][31] Utformingen av Košice-programmet skjedde med vesentlig innflytelse av kommunistpartiet.^[32]

Beneš la til grunn en forutsetning om juridisk kontinuitet som han hadde formulert under krigen: Den tyske invasjonen i mars 1939 og den fransk-britiske svikt i beskyttelsen av rest-Tsjekkoslovakia var et brudd på Münchenavtalen som dermed ble ugyldig. Ifølge Beneš var dermed alt som skjedde etter München (herunder Beneš egen avgang) annullert, ikke relevant og ulovlig, Tsjekkoslovakia fortsatte dermed å eksistere ubrutt.^[33] Tsjekkoslovakias nye nasjonalforsamling trådte sammen første gang 28. oktober 1945. I løpet av den siste uken før ble 40 dekreter utstedt i stort tempo for å komme parlamentarisk behandling i forkjøpet. Disse dekretene omhandlet en rekke område blant annet symfoniorkesteret, det nye parlamentets arbeidsform, nasjonalisering av fabrikker, tvangsarbeid for dømte kollaboratører og nasjonal ære.^[34]

Den midlertidig nasjonalforsamling vedtok 8. mai 1946 lov nummer 115 som ga straffefrihet for ellers straffbare handlinger som hadde til formål å støtte frihetskampen for tsjekkere og slovaker ellers om var rettferdige gjengjeldelser mot okkupasjonsmakten og dens medhjelpere. Amnestiet gjaldt for handlinger i perioden 30. september 1938 til 28. oktober 1945.^[2]

I utredningen for EU-parlament nevner den britiske juristen Lord Kingsland noen hovedgrupper dekreter:^[35]

• Dekreter som omhandler eiendom og beslagleggelse av eiendom (nummer 5, 13, 28, 108)
• Dekreter som omhandler statsborgerskap (nr. 33)
• Dekreter som omhandler strafferett og straffeprosess (nr. 16, 138, 71 og 115)

Dekret nummer 16, det såkalte «store dekret» eller «straff-/gjengeldeslesdekretet», etablerte 34 ekstraordinære (midlertidige) «folkedomstoler» for å straffeforfølge nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere.^[36] Dekretet ble kunngjort 9. juli 1945. Domstolene var regionale som de ordinære domstolene og besto av fem dommere hvorav en var fagdommer og fire var lekfolk. Dekretet ble utarbeidet av eksilregjeringen i London og endret noe etter at regjeringen returnerte. Straffene foreskrevet av dekretet var strengere enn det som fulgte av landets ordinære straffelov og flere forhold kunne resultere i dødsstraff enn ifølge den ordinære straffeloven. Eksilregjeringens jurister var fullt klar over at lover med tilbakevirkende kraft var problematisk, og argumenterte med at det var riktig og nødvendig. Undergrunnsbevegelsen hadde under okkupasjonen stadig oppfordret eksilregjeringen til å true angivere med strenge straffer, noe statsminister Jan Šrámek støttet, men straff for å angi noen til okkupasjonsmakten (for eksempel Gestapo) kom først med i dekretet da det ble ferdig utformet sommeren 1945. Dekretet la også til grunn at rettsprosessen skulle være så rask som mulig og det var ikke anledning til å anke saken. Dødsstraffer skulle etter dekretets paragraf 31 være fullbyrdet innen normalt to eller høyst tre timer, det var anledning til å be presidenten om benådning men fristen på tre timer ble ikke forlenget i påvente av svar. Domstolene kunne bestemme at dødsstraff ved henging skulle være offentlige for å sikre folkets følelse av gjengjeldelse, i disse tilfellene innen 24 timer.^[33] Ifølge dekretets paragraf 2 var alle medlemmer av SS, SA og Freikorps automatisk skyldige, mens paragraf 3 bestemte at innenfor nazipartiet, Sudetendeutsche Partei og forskjellige fascistiske bevegelser var bare ledere og andre aktive medlemmer straffbare.^[37]

Høsten 1945 arbeidet Klement Gottwald for å utvide dekret nummer 16 og gjøre straffene strengere, mens justisminister Stránský holdt igjen og mente det ikke var behov for nye lover. Dekret nummer 138, også kalt «det lille dekretet» (tsjekkisk: malý dekret), var svært kort og vagt utformet og ga de nasjonale komiteene domstolsmyndighet. Dekret nummer 138 gjaldt «forbrytelser mot den nasjonale ære» og rettet seg eksplisitt mot personer som ikke kunne dømmes etter nummer 16. Forbrytelser mot den nasjonale ære var blant annet upassende atferd som kunne undergrave den offentlige moral eller fornærme tsjekkere eller slovakers nasjonale følelser. Nummer 138 ble til blant annet etter press fra Gottwald og kommunistene. Pressen som tidligere hadde rost regjeringens tiltak, var overraskende negative til nummer 138 som blant annet ble kritisert for å være en trussel mot demokratiet.^[34] Dekret nummer 138 la en lavere terskel for straff enn nummer 16. Dekret nummer 137 fastsatte at varetektsfengslede måtte siktes innen åtte dager og fremstilt for retten innen 31 dager. Samtidig bestemte dekretet med tilbakevirkende kraft at alle arrestasjoner og fengslinger etter frigjøringen var lovlige.^[38] Dekretene for eksempel nummer 12 (beslag av landbrukseiendom) gjaldt alle personer av (antatt) tysk etnisitet også borgere av Liechtenstein.^[39]

For å kompensere for det store folketapet etter fordrivelsene ble det satset på bosetting av etniske tsjekkere og slovaker (dekret nummer 28)^[31] og det ble 17. juli 1945 opprettet en bosettingsadministrasjon (dekret 27).^[29]

Dekret nummer 33 gjaldt statsborgerskap for etniske tyskere og etniske ungarere (madjarer). Dette ble forberedt i eksil^[25] og vedtatt 2. august 1945 straks Potsdamavtalen (artikkel XII) hadde tillatt fordrivelse av etnisk tyskere. Ifølge en tjenestemann i innenriksdepartementet var hensikten med med denne forordningen å frata tyskere og madjarer tsjekkoslovakisk borgerskap slik at de kunne uttransporteres fra tsjekkoslovakisk territorium. Nummer 33 klargjorde ikke hvem som skulle regnes som tysk.^[23] Etter München-avtalen fikk sudettyskerne statsborgerskap i det tyske riket samtidig som de formelt hadde beholdt sitt tsjekkoslovakiske. Da Tsjekkoslovakias juridiske kontinuitet ble bekreftet ved Potsdamavtalen og republikken gjenopprettet, ble også sudettyskerne tsjekkoslovakiske statsborgerskap videreført (eller gjenopprettet). Deres tsjekkoslovakiske statsborgerskap ble dermed inndratt formelt i dekret nummer 33. Tsjekkoslovaker som hadde fått tysk statsborgerskap etter München-avtalen var formelt sett fortsatt tyske borgere.^[c]

The Three Governments, having considered the question in all its aspects, recognize that the transfer to Germany of German populations, or elements thereof, remaining in Poland, Czechoslovakia and Hungary, will have to be undertaken. They agree that any transfers that take place should be effected in an orderly and humane manner.

Potsdam-avtalens artikkel XII^[40][41][d]

Košice-programmet tok sikte på å legge nøkkelbedrifter, bankene og kraftproduksjonen under statlig kontroll, mens dekretene på dette området gikk lenger. Etter press særlig fra fagforeninger ble alle banker, forsikringsselskaper, kull- og gruveselskaper, jern- og stålverk, elektrisitets- og gassverk, sementfabrikker, all kjemisk industri, våpenfabrikker, og de fleste store nærings- og drikkevarebedrifter nasjonalisert ved dekret 24. oktober 1945. Nasjonaliseringen reflekterte også den sosialistiske holdningen i koalisjonen som styrte landet og Beneš selv mente at nasjonalisering var nødvendig i landets utvikling etter krigen. Beneš så for seg en mer gradvis nasjonalisering, men aksepterte den raske nasjonaliseringen motvillig i likhet med de nasjonale sosialistene og populistene. Sosialdemokratene og kommunistene ville gå raskt og bredt til verks. Nasjonaliseringen var også et resultat av at mange bedriftseiere var fordrevet fra landet og at kollaboratører fikk sin eiendom konfiskert. I antall ansatte omfattet nasjonaliseringen 60 % av industrien i landet som med dette ble trukket i sosialistisk retning.^[31]

Tsjekkoslovakias parlament godkjente dekretene 28. mars 1946.^[20] Diskusjonen i ettertid har vært konsentrert om et mindre antall av dem.^[20]

• Dekret nr. 5 av 19. mai 1945: Om ugyldighet av formuerettslige handlinger i ufrihetens tid [okkupasjonstiden fra 29. september 1938]^[15] og nasjonalisering av eiendom som tilhører tyskere, ungarer, forrædere og medløpere, samt noen organisasjoner og institusjoner. (Dekret prezidenta o neplatnosti některých majetkově - právních jednání z doby nesvobody a o národní správě majetkových hodnot Němců, Maďarů, zrádců a kolaborantů a některých organizací a ústavů.) Paragrafene 2, 4 og 6 definerer «upålitelige» personer. Paragraf 3 bestemte at eiendommer tilhørende upålitelige personer skulle settes under nasjonalt styre.^[3] En måned senere var alle ungarske og tyske bedrifter nasjonalisert. Dekret nr 5 omhandlet også personer som hadde samarbeidet med fascistene i Slovakia.^[22]
• Dekret nr. 12 av 21. juni 1945: Presidentens dekret om beslag og rask nyfordeling av landsbrukseiendommer eid av tyskere, ungarere, såvel som forrædere og fiender av det tsjekkiske og slovakiske folk.^[20] Paragraf 1 bestemmer at all landbrukseiendom skal konfiskeres umiddelbart og uten kompensasjon dersom den tilhører personer av magyarsk eller tysk nasjonalitet, uavhengig av statstilhørighet.^[15] Personer som aktivt har kjempet mot okkupasjonsmakten er unntatt. Innledningen slo fast at målet med dekretet var en gang for alle å frigjøre tsjekkisk og slovakisk jord fra utenlandske tyskeres og ungareres kontroll.^[11]
• Dekret nr. 16 av 19. juni 1945: Presidentens dekret om straff for nasjonalsosialistiske forbrytere, forrædere, deres medhjelpere og om de ekstraordinære folkedomstolene.^[20]
• Dekret nr. 27 av 17. juli 1945: Presidentens dekret om enhetlig forvaltning av intern bosetting (tsjekkisk: Dekret prezidenta o jednotném řízení vnitřního osídlení).^[29]
• Dekret nr. 28. av 28. juli 1945: Presidentens dekret om bosetting av tsjekkiske, slovakiske og andre slaviske bønder på landsbruksområder som har tilhørt tyskere, ungarere og andre statsfiender.
• Dekret nr. 33 av 2. august 1945: Presidentens grunnlovsdekret om regulering av det tsjekkoslovakiske statsborgerskapet for personer med tysk og ungarsk nasjonal tilhørighet. Paragraf én fratar tsjekkoslovakisk statsborgerskap fra personer som fikk tysk eller ungarsk statsborgerskap i okkupasjonstiden. Paragraf to utvider dette til alle borgere av tysk eller magyarsk (ungarsk) etnisitet, men unntar dem som har ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Dekretet ble utstedt samme dag som Potsdamavtalen som også inneholdt et punkt om utvisning av de samme borgerne.^[e][2][43]
• Dekret nr. 71 av 19. september 1945: Presidentens dekret om arbeidsplikt (tvangsarbeid) for personer som har mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap.^[20] Paragraf én innfører tvungen arbeidsplikt for personer som frivillig oppnådde tysk eller ungarsk statsborgerskap under okkupasjonen og begrunner det med nødvendigheten av gjenoppbygging. Paragraf 2 bestemmer at arbeidsplikten gjelder personer fra 14 til 60 år (for menn) og 15 til 50 år (for kvinner), men åpner for fritak av helsemessige eller sosiale grunner.
• Dekret nr. 100 til 103: Nasjonalisering av gruver og industribedrifter, nasjonalisering av bedrifter i matbransjen, nasjonalisering av banker, og nasjonalisering av forsikringsselskaper.^[3]
• Dekret nr. 108 av 25. oktober 1945: Presidentens dekret om beslagleggelse av fiendtlig eiendom og om fond for gjenreisning.^[20] Paragraf 1 bestemmer at at all materiell og immateriell eiendom under tysk og ungarsk eierskap ved utløpet av okkupasjonstiden skal beslaglegges uten vederlag. Konfiskasjonen utvides til å gjelde eiendommen til personer av annen nasjonalitet som har bidratt til tysk og ungarsk eiendomsskapning, mens personer som aktivt har motarbeidet okkupasjonsmakten blir unntatt.
• Dekret nr. 123 av 18. oktober 1945 med tilbakevirkende kraft til 17. november 1939: Presidentens dekret om nedleggelse av tyske høyskoler i Praha og Brno.
• Dekret nr. 137 om varetekt for upålitelige personer under revolusjonen.^[38]
• Dekret nr. 138 av 27. oktober 1945 om straff for visse krenkelser av nasjonal ære.^[20]

Dekretene ble utarbeidet av eksilregjeringen under krigen, men ikke vedtatt av parlamentet og iverksatt før etter Potsdamkonferansen sommeren 1945.^[7][25][31] Den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen mente at det tyske folket hadde et kollektivt ansvar for andre verdenskrig, og for forbrytelsene som ble begått under den.^[5] Regjeringen mente at den tysktalende minoriteten var et undergravende element som måtte fjernes fra landet med makt.^[44] Rundskriv fra regjeringen i 1945 og 1946 snakket om den endelige likvideringen av den tyske koloniseringen (tsjekkisk: ukončeni likvidace německé kolonisace). Klement Gottwald snakket om å ta igjen for Bílá Hora (nederlaget på det hvite berg) og rette opp feilen begått av Přemyslidene da de tyske kolonistene ble invitert til landet.^[10]

Ved frigjøringen våren 1945 ble Tsjekkoslovakias opprinnelige administrative system erstattet av «nasjonale komiteer» med myndighet innenfor et distrikt. Disse komiteene eller rådene var i prinsippet folkevalgte og styrte sikkerhetsstyrkene innenfor sitt distrikt. Komiteen delte blant annet ut våpenløyver, bostedsløyver og attester på «nasjonal pålitelighet». Komiteen avgjorde også hvem som fikk beholde statsborgerskap og hvem som skulle utvises. I 1945-1946 var det tautrekking mellom de sentrale myndighetene ved innenriksdepartementet og distriktskomiteene. Komiteene var dominert av personer fra kommunistpartiet som gikk inn for en streng håndhevelse av dekretene blant annet når det gjaldt blandingsekteskap. Iverksettingen involverte også konflikt om jord ved at tsjekkiske tilflyttere til Sudetenland ønsket tilgang til jord etter fordrevne, mens etniske tsjekkere i Sudetenland ofte hadde slekts- eller vennskapsforhold til etniske tyskere.^[23] I byer og områder med en vesentlig tsjekkisk befolkning ble komiteen og den lokal administrasjon dominert av disse, i områder med lite eller ingen etnisk tsjekkisk befolkning utpekte innenriksdepartementet administrative kommisjoner som virket til tallet på tilflyttere var stort nok til å gjennomføre valg.^[29]

I forbindelse med dekret nummer 5 av 19. mai ble personer av tysk etnisitet definert ved medlemskap i tysk forening eller politisk parti etter 1929 eller hadde krysset av for «tysk» på en folketelling etter 1929. Unntak kunne gjøres for personer som aktivt hadde motarbeidet nazistenes regime. Dette ble 2. august 1945 endret til at tsjekkere, slovaker og andre medlemmer av slaviske folkeslag som hadde tatt tysk statsborgerskap etter press eller under spesielle omstendigheter ikke skulle regnes som tyske. Det var også frykt for de økonomiske konsekvensene av at faglært arbeidskraft forsvant fra landet gjennom fordrivelsen av etniske tyskere og omkring 300 000 etniske tsjekkere som hadde blitt tyske under okkupasjonen.^[4]

De tsjekkoslovakiske myndighetene sendte motstridende signaler. For eksempel sendte den midlertidige regjeringen i Praha 12. juni 1945 ut et notat til alle distriktskomiteer angående tiltak for deportering av tyskere. To dager senere sendte imidlertid regjeringen beskjed om at de lokale komiteene skulle stanse all utsendelse inntil sikkerhetsstyrkene ga tillatelse.^[7] Fordrivelsen av etniske tyskere, blant annet fra Brno, begynte før Potsdamavtalen var forhandlet ferdig.^[28] Ved en protokoll til Potsdamavtalen fikk Benes støtte av de allierte til utvisning og tvangsflytting av et uspesifisert antall sudettyskerne i «ordnete og humane» former.^[2][5][45]

Ved iverksetting av fordrivelsen og dekretene møtte myndighetene i det frigjorte Tsjekkoslovakia samme utfordringer med definisjon av etnisitet som den tyske okkupasjonsmakten. Før krigen hadde landets myndigheter lagt til grunn at at en kvinne fikk samme etnisitet som ektemannen.^[4] Iverksetting av nummer 12 var basert på etnisk klassifisering i folketellingen i 1930 eller medlemskap i organisasjon eller politisk parti med tilknytningen til personer av tysk eller madjarsk etnisitet.^[22] Nummer 33 klargjorde ikke hvem som skulle regnes som tysk, og ved iverksettingen baserte myndighetene seg på tidligere dekreter som bestemte at enhver som hadde erklært seg som etnisk tysk eller vært tilsluttet en tysk forening i 1929 ble regnet som tysk. I praksis ble opplysningene om morsmål i folketellingen fra 1930 brukt selv om mange av disse regnet seg som helt tsjekkiske.^[23] Ved folketellingen i 1930 var det opp til enkelte å velge etnisk tilhørighet og i forbindelse med folketellingen var kampanjer, omtrent som valgkamper, for å få innbyggerne til å velge den eller andre siden. Da stemningen tilspisset seg ble hverdagslige ting synlig uttrykk for tilhørighet for eksempel å handle i tyske eller tsjekkiske butikker. Både nazistene og myndighetene etter krigen forsøkte en gang for alle å fjerne mellomkrigstidens frihet til å velge etnisk tilhørighet, ifølge Bryant.^[4]

Omkring 300 000 tsjekkoslovakiske borgere som i mellomkrigstiden hadde erklært seg som tsjekkiske, hadde under okkupasjon valgt å bli tyske, og disse måtte bevise at hadde handlet under ekstremt press for å beholde tsjekkoslovakisk statsborgerskap. Ekteskap på tvers av etniske skiller gjorde tolkning av dekret nr 33 og iverksetting vanskelig. Myndighetene anså alle etnisk tsjekkere som under okkupasjonen hadde giftet seg med en etnisk tysker hadde med viten og vilje samarbeidet med fienden. Tsjekkiske kvinner gift med tysktalende menn var i utgangspunktet unntatt konfiskering av eiendom, men i praksis ble hele familiens eiendom beslaglagt. Lokale myndigheter ignorerte ofte deler av nummer 33 og andre direktiver fra sentralregjeringen, og betraktet tsjekkiske kvinner som tyske dersom de var gift med en tysktalende tsjekkoslovak. En talsmann for landets statistikkbyrå uttalte at en tsjekkisk man eller kvinne som gjennom ekteskap sluttet seg til det tyske folk og dermed deserterte fortjener ikke sentimental behandling. I 1945 var det omkring 90 000 blandingsekteskap i landet og disse hadde omkring 150 000 barn. Noen ledende politikere beskrev blandingsekteskap som «kreft på nasjonens kropp», mens for eksempel Zdeněk Fierlinger barn og tsjekkiske kvinner i blandingsekteskap ikke skulle lide for det nazistene gjorde. I 1946 ble flere togtransporter med i hovedsak tsjekkisktalende familier sendt til de alliertes okkupasjonssoner. Da fordrivelsene stort sett var fullført i løpet av 1946 var det omkring 33 000 etnisk tyske menn og 15 000 kvinner gift med etnisk tsjekkere igjen i landet. Blandingsekteskapene utgjorde en stor del av de etniske tyskerne som ble værende i landet.^[23]

Etniske tyskere som hadde ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten var unntatt deportasjon. I mange tilfeller var det ikke nok å være antinazist for å unngå utvisning, det var også nødvendig å ha demonstrert «tsjekkofil» atferd. Fordrivelsen av etniske ungarere ble mindre konsekvent gjennomført, blant annet på grunn av motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA. En større andel madjarer ble værende i Slovakia der de har utgjort omkring 10 % av befolkningen siden krigen.^[10] Tsjekkoslovakiske myndigheter hadde planlagt å utvise 200 000 borgere av ungarsk etnisitet fra Slovakia, men motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA førte til at bare 80 000 ble tvangsflyttet over grensen til Ungarn. I tillegg ble 44 000 tvangsflyttet til Sudetenland.^[46]

Under Potsdamkonferansen kjente stormaktene til at fordrivelsene allerede pågikk. Stormaktene protesterte ikke og ga til dels praktisk hjelp til forflytningen. Potsdamdokumentene viser ikke grunnleggende uenighet i fordrivelsen, selv om USA og Storbritannia mislikte måten og tidspunktet det skjedde.^[2] Etter press fra Tsjekkoslovakia skal de de allierte ha akseptert at sudettyskerne var «passive krigsforbrytere» som kunne kastes ut uten kompensasjon.^[47] Tsjekkoslovakiske politikere la vekt på at etniske tyskere hadde kollektivt ansvar for krigsforbrytelser begått i landet. I henhold til et program annonsert 5. april 1945 forbeholdt Tsjekkoslovakias myndigheter seg retten til å inndra tysktalende tsjekkeres statsborgerskap på bakgrunn av deres opptreden under krigen. Den tsjekkoslovakiske presse drev en massiv propaganda mot etniske tyskere med påminnelser om krigsforbrytelsene. Dette ble forsterket av Den røde armé som sto i landet og som deltok i aksjoner mot etniske tyskere.^[6]

Dekret nummer 16 omhandlet straffeforfølgelse for nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere. Dekretet gjaldt forbrytelser mot staten, forbrytelser mot personer, forbrytelser mot eiendom og angiveri. Dekretets paragraf 10 omhandlet berikelse i forbindelse med rasebasert forfølgelse, i praksis gjaldt det nazistenes beslag og fordeling av jødenes eiendeler, men dekretet nevner ikke holocaust eller jødene som offer. Dekretet la opp til strengere straffer enn landets ordinære straffelov og introduserte beslag av eiendom og tvangsarbeid som straff. Angiveri var ikke med i dekretet slik det ble utarbeidet i eksil og kunne resultere i dødsstraff i de mest alvorlige tilfellene. Til oktober 1945 ble 97 % av tiltalte dømt og en av åtte fikk dødsstraff. Josef Pfitzner, nazistenes borgermester i Praha under okkupasjon, ble etter en to dagers rettssak dømt til døden og hengt på plassen for Pankrác-fengselet med 30 000 tilskuere. Før kommunistenes maktovertakelse i 1948 hadde 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør. I Norge ble 22 av 25 dødsdommer fullbyrdet, i Frankrike 791 av 7037 (11 %). I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. Domstolsordningen i Tsjekkoslovakia lignet på den man hadde i andre lands rettsoppgjør blant annet Frankrike (der det også vare fire lekdommere og en fagdommer), Nederland og Danmark. Over 100 000 straffesaker ble ført på grunnlag av nummer 16.^[48] I tillegg ble 180 000 saker reist for forbrytelser mot den nasjonale ære på grunnlag av dekret nummer 138 («det lille dekret»), av disse ble 46 422 dømt. Dekret nummer 138 ble iverksatt administrativt av de nasjonale komiteene i hvert distrikt og disse komiteene kunne dømme til inntil ett år i fengsel eller 1 million tsjekkoslovakiske kroner.^[49]

Mange saker som gikk for lavere domstoler hadde ofte bakgrunn i nabokrangler eller skilsmisser. Etter hvert oppsto en viss utmattelse eller trøtthet i befolkningen og i domstolene, iveren etter straff og gjengjeldelse ebbet ut særlig etter at de fleste etniske tyskere var borte, slik at straffene ble mildere og flere ble frikjent. Først i 1946 innledet den nasjonale domstolen i Praha saker mot ledende figurer noe som endte i dødsstraff for tre generaler, syv journalister og mange ledende tsjekkiske nazister. Den gamle eliten slapp lettere unna og mange ledende tjenestemenn i protektoratet unnslapp dødsstraff.^[48]

Dekretene 5, 12 og 33 retter seg i all hovedsak mot alle tsjekkoslovaker av tysk eller ungarsk avstamning,^[f] deriblant alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellinger i Tsjekkoslovakia siden 1929, borgere som fikk innvilget tysk statborgerskap under okkupasjonen, samt medløpere.^[g] Disse personene omtales som «statsmessig upålitelige».^[15] Tsjekkiske ektefeller av tysktalende menn ble ofte klassifisert som tyske og dermed gitt mindre matrasjoner og senere deportert.^[11]

Dekret nr 5 utstedt 19. mai 1945 opphevet (ugyldiggjorde) alle rettshandlinger fra okkupasjonstiden.^[15] Dette dekretet innebar også nasjonalisering av bedrifter og fabrikker drevet av «statsmessig upålitelige» personer,^[3] noe som medførte at betydelige deler av Tsjekkoslovakias økonomi ble kontrollert av regjeringen.^[15]

Åtte av de 143 dekretene berører personer som ikke er etniske tsjekkere/slovaker, tolv eller femten berører dem indirekte. Disse dekretene bestemte at etniske tyskere, etniske ungarere og medløpere skulle miste statsborgerskap og deres eiendom konfiskeres. Dekretene ga også anledning til å sette de som mistet statsborgerskap i tvangsarbeid. Det er en viss uenighet om hva dekretene egentlig foreskrev, og fordriving fra landet nevnes ikke konkret. Tsjekkiske myndigheter mener at dekretene bare omhandler eiendom og statsborgerskap, mens selve utkastelsen fant sted i regi av stormaktene.^[2]

Minst tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig.^[46] Dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.^[50][51] Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.^[12] Hevnlystne tsjekkiske nasjonalister bemerket at sudettyskere, som på 1930-tallet hadde agitert for Heim ins Reich, fikk akkurat det de ba om.^[14] Blant de fordrevne var også flere hundre tusen tyske borgere som hadde slått seg ned i Tsjekkoslovakia under okkupasjonen.^[25]

I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet leirer med til dels meget vanskelige forhold for de internerte. Folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert fra tre millioner til 250 000, mens en halv million etniske ungarere ble landsforvist.^[52][53] En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.^[54] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter.^[55] Ifølge Bryant skyldes 6 000 dødsfall voldsbruke og 5 000 var selvmord.^[4] Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet av den tyske okkupasjonsmakten.^[13] Mangelen på dokumenter fra kaoset etter frigjøringen gjør det vanskelig å få full og detaljert oversikt.^[4]

Med et moderne begrep regnes fordrivelsen som etnisk rensing.^[7][50] Folkerettsjuristen Felix Ermacora uttalte i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å bli betegnet som folkemord, hva flere andre folkerettsjurister ser seg uenig i.^[56] Ermacora argumenterte med at fordrivelsen var folkemord etter folkemordskonvensjonen av 1946 og antallet drepte ikke var avgjørende fordi fordrivelsen var planlagt og iverksatt med det mål å fjerne en folkegruppe.^[12] Hayden mener at den tilsiktede etniske rensingen og utslettelsen av spor tysk kultur i landet samsvarer med folkemordkonvensjonens definisjon av folkemord.^[51] Regjeringen rettferdiggjorde fordrivelsen av etniske tyskere som et ledd i straffeforfølgelsen av kollaboratører. Ifølge Benjamin Frommer gjorde imidlertid deportasjonen av alle etniske tyskere et fullstendig rettsoppgjør umulig: Med unntak for noen fremstående krigsforbrytere og nazister som ble straffeforfulgt straks etter frigjøringen, unnslapp de fleste rettsoppgjør fordi de var utvist fra landet. Ved å legge vekt på kollektiv skyld ble det praksis få individuelle saker.^[50]

De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,^[12] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.^[55] Britiske myndigheter aksepterte i begynnelsen ikke at de fordrevne organiserte seg i okkupasjonssonene, men snudde på dette punktet i 1946. I 1947 hadde det regjerende britiske Labour gjennom samarbeid med Sozialdemokratische Partei Deutschlands også kontakt med sudettyskernes sosialdemokratiske parti.^[14]

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945.^[7] Mishandling og henrettelser av etniske tyskere var vanlig i alle deler av landet,^[58] etter hvert ble mishandlingen utført av leirvakter og soldater. Fra midten av juni 1945 tok det tsjekkoslovakiske militæret styringen og begynte å tvinge etniske tyskere ut av landet i stort antall. Mellom 650 000 og 800 000 flyktet eller ble kastet ut før Potsdam-konferansen, der det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle stanse den «uautoriserte» fordrivelsen som da pågikk.^[22] Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.^[57][59] Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og den ville fordrivelsen fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.^[50]

Dødsmarsjen fra Brno skjedde under den ville fordrivelsen.^[7] I Brno, en tysk språkøy i Mähren, måtte tysktalende gi fra seg husnøkkelen og fikk ta med seg bare det nødvendigste og bare så mye de klarte å bære. Fra Brno ble de drevet til fots 50 km til grensen til Østerrike. Omkring 2000 døde eller ble drept på veien.^[59]

I byen Postoloprty (tysk: Postelberg) ble minst 800 etniske tyskere torturert og henrettet 3-6. juni 1945. Massakren var utført av hæren med bifall fra lokalbefolkningen..^[1] I byen Staré Město pod Landštejnem (tysk: Altstadt) sør i Böhmen ble kvinner, barn og eldre fratatt verdigjenstander og deretter drevet over grensen til Østerrike. Seks menn blant annet den lokale lederen av NSDAP ble holdt tilbake, torturert og henrettet.^[60]

I Ústí nad Labem ble minst 43, trolig over 100 og kanskje så mange som 200, sudettyskere massakrert 31. juli 1945 under Potsdamkonferansens siste dager. Etniske tyskere måtte gå med hvite armbind med bokstaven N (for Němec, tysk) og var lette å få øye på. Massakren i Ústí ble trolig utført av soldater, milits og noen sivile.^[7][57][61] «Werwolf» fikk skylden for den store eksplosjonen i et ammunisjonslager nord i Ústí og dette ble brukt som påskudd for å angripe de gjenværende etniske tyskere i byen.^[62] Avisen Rude Pravo la 2. august skylden for eksplosjonen på tyskere og oppfordret til «å rense grenseområdene med jernhånd».^[61] Fra våren 1945 til slutten av juli var omkring 22 000 etniske tyskere fordrevet fra Ústí over grensen til Sachsen.^[7]

Fra oktober 1945 til januar 1946 ble det mer eller mindre en pause i fordrivelsene. I siste halvår 1945 (etter møtet i Potsdam) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former («regulated») og under tilsyn av de allierte.^[2][22] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter den «ville fordrivelsen».^[13] Gerlach oppgir at til 1. november 1946 var 2 170 598 etniske tyskere blitt transportert ut av landet under alliert oppsyn.^[22] Omkring 700 personer ble henrettet fra slutten av krigen i 1945 til kommunistene tok makten i 1948, flere enn i hele kommunistregimets tid.^[24]

Etter Potsdam ble den britiske regjeringen bekymret for det som foregikk i Sudetenland. En britisk parlamentarikerdelegasjon krevde høsten 1945 at statsminister Attlee stanset fordrivelsene. Bakgrunnen for protesten var delvis frykt for at okkupasjonssonene ville bli overbelastet i tillegg til bekymring for behandlingen av sudettyskerne.^[14]

I Sudetenland ble nesten alle landbrukseiendommer beslaglagt av staten. Omfordeling av jord ble administrert av lokale kommisjoner under landbruksdepartementet. Jorden ble til dels gitt til personer fordrevet fra landets østligste områder annektert av Sovjetunionen. Samtidig ble en stor del av landeiendommene gjort til statlig eiendom, noe som fortsatte etter at kommunistregimet kom til makten i 1948. På grunnlag av dekretene ble også en rekke bedrifter (bare større bedrifter med minst 150 ansatte) innenfor gruvedrift, kraftproduksjon og vareproduksjon nasjonalisert.^[15]

Mellom 500 000 og 650 000 tsjekkere flyttet til Sudetenland fra mai til august 1945, slik at det i august 1945 var i alt 1,2 millioner etniske tsjekkere i området. Fra og med september og ut 1945 kom ytterligere 500 000 tilflyttere, slik at folketallet i Sudetenland medregnet etniske tyskere passerte 3,5 millioner i desember 1945. Tilflytterne var tiltrukket av utsiktene til å overta eiendom som sudettyskerne måtte forlate, og regjeringen oppmuntret til dette. I en radiotale 11. mai 1945 ba Klement småbrukere og landarbeidere forberede seg på beslag av sudettyskernes landeiendom. Den raske tilstrømningen av bosettere fra andre deler av Tsjekkoslovakia førte blant annet til ukontrollert okkupasjon av landeiendom fra etniske tyskere og utbredt plyndring. De lokale myndighetene forsøkte å bremse tilstrømmingen, og vakter på jernbanestasjonene begynte å kontrollere de reisende og deres bagasje.^[22]

Den tyske okkupasjonsmakten deporterte nær 90 % av jødene i Böhmen og Mähren,^[4] og 70 % av jødene i Republikken Slovakia ble deportert av Jozef Tisos regime eller av den tyske okkupanten.^[63]

Sommeren 1945 kom omkring 20 000 jøder tilbake fra deportasjon og konsentrasjonsleirer. I Sudetenland ble jøder assosiert med etniske tyskere blant annet fordi de snakket tysk og sendte barna til tyskspråklige skoler. Dette ble i henhold til dekretene brukt som bevis for at jødene var «upålitelige» personer. De ble ofte behandlet som etniske tyskere og ble blant annet tvunget til å gå med armbind som viste at de var tyske. I for eksempel Ústí nad Labem ble det utstedt et direktiv som bestemte at alle som hadde registrert seg som tysktalende (også jøder) i folketellingen i 1930 skulle regnes som tyske. Det jødiske forbundet kritiserte dette, og de lokale myndighetene i Ústí nad Labem begrunnet beslutningen med at «de fleste jøder snakker ikke tsjekkisk og går rundt i Ústi og snakker tysk, noe som gjør tsjekkerne oppbragt». Fordi jødene snakket tysk var de ikke ønsket i det avgermaniserte grenseområdet (Sudetenland). Jødenes eiendom ble konfiskert av nazistene under krigen og deretter av Tsjekkoslovakias myndigheter etter krigen i henhold til dekretene. Dekretene gjorde unntak for jødisk eiendom, og tilbakeføringslover vedtatt i 1946 skulle sikre at jøder (overlevende eller deres arvinger) skulle få tilbake eiendommer, men dette ble motarbeidet av lokale ledere.^[22] I Praha forsøkte de lokale myndighetene å identifisere etniske tyskere ved hjelp av lister over abonnenter på det tyskspråklige teateret, mange av disse var jøder og ble deportert til Tyskland i strid med instruks fra innenriksdepartementet.^[4]

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. I 1950 var 94 % av innbyggerne i Böhmen etniske tsjekkere. Tyske skoler ble forbudt etter krigen.^[4] I 1950 var det rundt 165 000 etniske tyskere igjen i Tsjekkoslovakia og innen 1991 hadde tallet falt til 47 789. På 1980-tallet giftet over 90 % av de etniske tyskerne seg med etniske tsjekkere slik at tyskere ble stadig mer utvisket som etnisk gruppe.^[23] I 1991 utgjorde landets tre store minoriteter (etnisk polske, tyske og roma) bare 140 000 av Tsjekkias 10,3 millioner innbyggere.^[4]

Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.^[53][55] I Böhmens industrielle kjerneområde omkring Ústí nad Labem og Chomutov oppsto det knapphet på arbeidskraft i de store kullgruvene og myndighetene forsøkte blant annet å forsinke fordrivelsen av tyske gruvearbeidere.^[29] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.^[23] Også en del etniske ungarere, roma og etniske tsjekkere fra Wien ble tvunget eller oppfordret til å flytte til områdene tømt for etniske tyskere.^[10]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.^[13] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Forskning fra byen Ceske Velenice viser at innbyggerne kjenner lite til byens sudettyske fortid.^[9] Sentralmyndighetene i Praha samarbeidet med lokal initiativ for å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkiske.^[10] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.^[9] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.^[55]

Samtidig med folkeforflyttingene drev regjeringene Fierlinger og Gottwald målrettet «tsjekkifisering» og «slovakifisering» av landet. I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94 % mot 68 % før krigen. I Slovakia var 87 % av befolkningen etniske slovaker. Hovedstaden Praha gikk fra å være en etnisk svært blandet by av tsjekkere, tyskere og jøder før krigen til å bli en nesten ren tsjekkisk by etter krigen.^[10] Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.^[60] For bosettingsadministrasjon var det en viktig oppgave å fremheve eller fremstille «grenseområdene» (Sudetenland) som opprinnelig tsjekkiske. En stor utstilling i Praha i 1947 hadde som formål å vise at bestrebelsene på «germanisering» av grenseområdene var kortvarige og ikke rotfestet. Bosettingsadministrasjonen ville også vise at bosettingen var en suksess for å avverge internasjonalt press for å reversere fordrivelsen av etniske tyskere.^[29] Fordrivelsene og eksproprieringen av eiendom ble fulgt opp av en omfattende omfordeling av jord: I alt involverte dette 30 millioner dekar og omkring 1 million småbrukere og landarbeidere fikk fordeler av omfordelingen. Jordreformen var ikke sosialistisk og styrket snarere enn svekket privat eiendomsrett, jorden ble ikke nasjonalisert og ingen kollektivbruk ble opprettet.^[31] I Böhmen, som i Polen og Ungarn, ble befolkningen svært ensartet etter hendelsene i perioden 1939-1946, en situasjon som ble bevart og voktet av kommunistregimene som kom til makten etter krigen.^[4] Gottwald beskrev fordrivelsene, bosettingene og omfordelingen som en «tsjekkifisering» av hele grenseområdet.^[31]

Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig. For eksempel ble Neues Deutsches Theater (Det nye tyske teater) i Praha døpt Smetanovo divaldo (Smetana teater). Tidligere tospråklige gateskilt ble erstattet av tsjekkiske skilt og tyske navn på steder og byer ble byttet ut med tsjekkiske. Tsjekkiske navn med spor av tysk fortid ble også endret for eksempel Německý Brod (tysk vadested) ble endret til Havlíčkův Brod etter den tsjekkiske forfatteren Karel Havlíček Borovský. I Karlovy Vary (tysk: Karlsbad) var lokale myndigheter særlig ivrige med å fjerne spor av badebyens nesten rene tyske fortid. Skulpturen av Beethoven ble stående, mens skulpturen av Goethe ble skadet og flyttet. Tysk tekst på monumenter ble fjernet. Omkring 60 tysk-språklige minneplater satt opp av takknemlige badegjester ble fjernet, mens et like stort antall på andre språk ble værende.^[10]

I mars 1946 vedtok nasjonalforsamlingen at alle dekretene var gyldige og skulle regnes som lov.^[20] Parlamentet vedtok 8. mai 1946 lov nr. 115/1946^[20] som fritok tsjekkoslovakiske borgere alt juridisk ansvar for straffbare handlinger i perioden fra 30. september 1938 til 28. oktober 1945, deriblant overgrep mot tyskere og ungarer (loven gjelder fortsatt),^[54] såfremt de «hadde til hensikt å bidra til kampen for å gjenvinne tsjekkere og slovakers frihet eller var en rettferdig gjengjeldelse for handlinger begått av okkupantene og deres medhjelpere». Loven ga straffefrihet for handlinger som ellers ville vært straffbare.^[20]

Britene var i utgangspunktet og særlig på grunn av Münchenavtalen sympatisk innstilt til Tsjekkoslovakia og Beneš' nasjonale løsning. I vesten avtok denne sympatien blant annet på grunn av den brutale behandlingen av de etniske tyskerne i landet. Fra 1949 var dessuten Vest-Tyskland alliert med Storbritannia, Frankrike, USA og andre vestlige land, mens kommunistene i 1948 tok kontroll over Tsjekkoslovakia og trakk landet mot Sovjetunionen. I Storbritannia var det etter krigen en økende mistillit til Stalin samtidig som Edvard Beneš ble oppfattet som naiv. I Vest-Tysklands ledelse var oppfatningen at Tsjekkoslovakia med fordrivelsene hadde forlatt den vestlige verden.^[14]

Dekretene som gjaldt personer av tysk eller ungarsk etnisitet er særlig omstridte fordi de ikke skiller mellom okkupasjonsmaktens medløpere på den ene siden og den etniske gruppen på den andre siden. Personene ble straffet kollektivt og bare personer som kunne bevise at de hadde deltatt i motstandsarbeid, ble fritatt.^[21][51] Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken. Frykt for krav om erstatning eller tilbakeføring av eiendom er en bakgrunn for at dekretene fortsatt er omstridt.^[1][55][56] Betegnelsen sudettysker eller «sudet» ble forbudt i mai 1945 og ble lite brukt i kommunisttiden. Tyskere ble ikke anerkjent som en egen etnisk gruppe Tsjekkoslovakias grunnlov av 1960. Tsjekkias statsminister Václav Klaus unngikk også betegnelsen under kontroversen i 1996 om fordrivelsene.^[10] I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Václav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering.

Men ikke noe av dette gjør dekretene fra 1945 om fordrivelse og ekspropriasjon, eller den brutale måten de ble iverksatt på, mer akseptable. De var umoralske, siden de forutsatte at en hel gruppe mennesker bar en kollektiv skyld; men skyld er – i likhet med uskyld – alltid individuell, aldri kollektiv. Dekretene var ikke rettshandlinger, men krigshandlinger post facto (…) Det er derfor årets dom fra Høyesterett i Brno rystet oss til de grader, for femti år senere bygger den på en formodning om kollektivt ansvar, og slik legitimerer den tidligere urettshandlinger i straffelovens navn.

Richard von Weizsäcker (tale i Praha, 1995, oversatt fra engelsk)^[64]

Dekretene ligger til grunn for tsjekkisk og slovakisk politikk. De fleste dekretene ble etter hvert opphevet eller de hadde tidsbegrenset gyldighet, mens en del dekreter, blant annet de omstridte dekretene som gjaldt personer av tysk eller ungarsk etnisitet, ble stående.^[2] I 2002 ble dekretene som gjaldt etniske tyskere og etniske ungarere bekreftet av Tsjekkias parlament ved et enstemmig vedtak og uten debatt.^[65] Dekretene anses som en del av Tsjekkias lovverk.^[66] For de fleste tsjekkere anses dekretene som hellige og urokkelige («sakrosankt»).^[28] Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.^[7] I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser.^[67] I 1991 ble det iverksatt to lover om erstatning for beslaglagt eiendom i Tsjekkoslovakia. Disse lovene omhandlet bare eiendom beslaglagt av myndighetene i kommunisttiden. Beslag av jødenes, sigøynernes og sudettyskernes eiendom var ikke et tema.^[11]

Ledende politikere i Tsjekkia mener sudettyskerne ikke har krav på unnskyldning. I 1996 var 86 % av velgerne i Tsjekkia negative til partier som ville be sudettyskerne om unnskyldning.^[51] I forbindelse med det tsjekkiske presidentvalget i 2013 stilte Karel Schwarzenberg spørsmål om legitimiteten til dekretene. Schwarzenbergs utspill skapte voldsom debatt i Tsjekkia.^[68] Milos Zeman poengterte at Schwarzenbergs kone bare snakket tysk og synet på dekretene og hendelsene etter krigen bidro til Zemans valgseier.^[9]

Tsjekkias utgangspunkt har vært at fordrivelsene ble autorisert av stormaktene i Potsdam. De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen og USA kontrollerte også deler av Tsjekkoslovakia. Etter 1990 har ikke stormaktene fra Potsdam noen formell rolle. Etter at Tsjekkias parlament hadde stadfestet dekretene som gjaldt fordrivelse, erklærte statsminister Tony Blair sin støtte til Tsjekkia i saken og uttalte at «the results of the war could not be brought into question». Blair understreket i april 2002 at resultatene av andre verdenskrig var urokkelige. President Vladimir Putin og USAs viseutenriksminister støttet Blairs uttalelse.^[2] USAs regjering uttalte i 1996 at Potsdamavtalen er et historisk faktum og avtalen var basert på internasjonal lov, og regjeringen ser derfor ingen grunn til at noen skal sette spørsmålstegn ved avtalen.^[69]

Dekretene og konsekvensene av disse var etter Beneš ønske ikke et tema i Tsjekkoslovakias offentlighet etter krigen. Etniske tsjekkere og sudettyskere har en lang felles forhistorie som ble visket ut. Regjeringen endret stedsnavn i Sudetenland for å gi området et mer tsjekkisk og mindre tysk preg.^[10] Potsdam-avtalen bruker uttrykket «overføring» (transfer) om utvisning og fordrivelse etniske tyskere og etniske ungarer. I Tsjekkia er uttrykket «fordrivelse» fortsatt kontroversielt som betegnelse for det som skjedde.^[51] Den tsjekkiske betegnelsen odsun blir dels forstått i betydning «overføring, flytting» (særlig blant de som støtter den offisielle tsjekkiske linjen) og i betydningen «fordrivelse» (særlig blant de som støtter sudettyskerne). Bokstavelig kan odsun oversettes som «fjerning» (engelsk removal). Fordrivelse eller utkastelse heter på tsjekkisk vyhnání.^[14] Den tsjekkiske regjeringen har gitt amerikanske forskere tilgang til arkivene fra krigen for å forske på det som skjedde.^[70]

Dekretene og fordrivelsene var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia.^[51] I Forbundsrepublikken var det et stort antall fordrevne med etterkommere og disse hadde stor politiske innflytelse i etterkrigstiden, og de lykkes også å påvirke den amerikanske kongressen.^[14] DDR anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn av tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia 11. desember 1973 en traktat (Prahatraktaten^[14]) som opphevet Münchenavtalen, men samtidig opprettholdt endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, Landsmannschaft, som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor særlig i Bayern og CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948 med unntak for ekspropriering gjort på grunnlag av dekretene.^[2]

Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning av de-nazifisering av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.^[13] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte Theo Waigel, daværende finansminister i Tyskland, og Edmund Stoiber, ministerpresident i Bayern, Tsjekkoslovakia for fordrivelsen av tre millioner etniske tyskere fra landet. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Václav Klaus ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordrevne sudettyskerne.^[12] Tsjekkia ønsker ikke å oppheve dekretene dels for å unngå omfattende krav om tilbakeføring av eiendom, dels av patriotiske grunner ifølge The Economist.^[58]

I november 1989 (like før han ble valgt) sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsene og beskrev fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne og at ondskap ikke måtte besvares med ondskap.^[67][74] Havel sammenlignet senere overgrepene mot sudettyskerne med Hitlers og Stalins overgrep, og insisterte på at tsjekkerne lot seg konfrontere med denne uhyggelige delen av landets fortid.^[12] Han ville ikke gå med at nazistenes større overgrep rettferdiggjorde behandlingen av sudettyskerne.^[75] Havels unnskyldning ble dårlig mottatt i Tsjekkoslovakia.^[76] Havel insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.^[12] Havels beklagelse fikk liten oppmerksomhet i Vest-Tyskland, for eksempel ble det ikke gjengitt av de store avisene. Blant sudettyskerne styrket imidlertid Havels unnskyldning kravet om å få vende tilbake. Havel ble samtidig kritisert av enkelte tsjekkoslovakiske politikere som ikke ville akseptere retur.^[64][67] Havel tok også avstand fra ideen om enhver form for kollektiv skyld.^[7] Han sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen^[64] og at de fordrevne bare skulle få en unnskyldning.^[51]

I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («…they will not burden their relations with political and legal issues which stem from the past»).^[12] Felleserklæringen fikk større oppmerksomhet og til dels lovprist i begge landene. I 2005 kom en ny beklagelse fra den tsjekkiske regjeringen spesielt rettet mot anti-nazistiske sudettyskere som hadde lidd urett etter krigen.^[67] Forbundskansler Gerhard Schröder la vekt på årsaken til tragedien var nazistenes okkupasjon og at dette nå var et tilbakelagt kapittel.^[77] Richard von Weizsäcker, kjent for å konfrontere Tyskland med sin nazistiske fortid og ingen venn av sudettyskernes organisasjon, kritiserte dekretene offentlig,^[12] blant annet i en tale ved Karlsuniversitetet i Praha i 1995. Weizäcker argumenterte for at dekretenes antakelse om kollektiv skyld ikke er holdbar.^[64] Forbundskansler Helmut Kohl ba den tsjekkoslovakiske regjeringen gi kompensasjon som en gest til sudettyskerne for deres tap. Etter press fra sudettyskernes foreninger ble spørsmål om eiendom fjernet fra den tysk-tsjekkoslovakiske vennskapsavtalen av 1992.^[12]

I ettertid har det vært diskutert om Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (ab initio eller ex tunc) eller om den ble opphevet ved partenes handlinger på et senere tidspunkt.^[17] Dersom avtalen var ugyldig i utgangspunktet, er det juridisk grunnlag for å avvise sudettyskernes krav overfor Tsjekkoslovakia.^[14] Hans-Christoph Seebohm, leder for de fordrevne og samferdslesminister i Forbundsrepublikken, skapte stor oppstand da han i 1964 hevdet at Münchenavtalen fortsatt gjaldt (det vil si at Sudetenland var å regne som en del av Tyskland).^[14] Baade mener den neppe kan regnes som ugyldig i 1938 og viser til at Frankrike og Storbritannia ikke stilte spørsmål om Münchenavtalen til tross for at Hitler åpenbart brøt avtalen da resten av Böhmen og Mähren ble okkupert. Dessuten ble en tsjekkoslovakisk eksilregjering opprettet først i 1940, et år etter den tyske okkupasjonen, og ble anerkjent av de allierte. I august 1942 konstaterte Churchills regjering at Hitler med vilje hadde brutt Münchenavtalen og at avtalen dermed ikke var bindende for Storbritannia. Charles de Gaulle erklærte på vegne av Frankrike at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet (engelsk: null and void). Ifølge Baade hadde Tyskland etter kapitulasjonen i praksis akseptert at Münchenavtalen var opphevet, også i mangel av en fredsavtale med Tsjekkoslovakia, og at Tyskland ikke ville fremme krav på Sudetenland.^[17]

Den italienske regjeringen erklærte i 1944 at Münchenavtalen var ugyldig i utgangspunktet. Sovjetunionen var ikke part i Münchenavtalen og var den første stormakten som overfor Tsjekkoslovakias regjering erklærte at de ikke anerkjente avtalen i utgangspunktet eller på noe senere tidspunkt.^[79] Antonín Novotný krevde at Forbundrepublikken avviste Münchenavtalen før Tsjekkoslovakia kunne opprette diplomatiske relasjoner, regjeringen i Bonn svarte at avtalen var gyldig etter folkeretten og ble ugyldig først da Hitler brøt den. Utenriksminister Kiesinger fortalte 13. desember 1966 Forbundsdagen at Münchenavtalen var opphevet, men uten å angi når avtalen ble ugyldig. Konrad Adenauers regjering insisterte på de fordrevnes rett til å vende tilbake til Tsjekkoslovakia, mens Storbritannia mente dette var å benekte et historisk faktum. Prahatraktaten mellom Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia (1973) er den egentlige fredsavtalen mellom de to landene, og den annullerte Münchenavtalen men holdt rettighetene til de fordreven utenfor.^[2][14] Storbritannia og USA ville ikke anse Münchenavtalen som ugyldig i utgangspunktet fordi det kunne skape en farlig presedens for internasjonale traktater. Storbritannia holdt til 1992 fast ved at Münchenavtalen i utgangspunktet var gyldig, statsminister Thatcher hadde to år tidligere beklaget Storbritannias rolle i den «katastrofale» (disatrous) appeasmentpolitikken.^[14] I 1997 la Tysklands regjering for godt bort alle krav i henhold til Münchenavtalen.^[79]

Etter tsjekkisk lov tilhører fortsatt eiendom som de fordrevne sudettyskerne måtte etterlate seg den tsjekkiske staten.^[80] Ifølge tsjekkiske myndigheter fulgte loven om konfiskasjon av tysk eiendom prinsippene i Parisavtalen og Potsdamavtalen fra 1945.^[81] Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark fulgte samme praksis.^[82]

I mars 1995 vurderte Tsjekkias konstitusjonsdomstol i Brno om dekret nummer 108 (av 25. oktober 1945) var grunnlovsstridig. Retten konkluderte med at Beneš ikke hadde overskredet sine fullmakter ved å utstede dekretet. Retten konkluderte også med at dekretene var lovlige og i samsvar med grunnleggende menneskeretter, en konklusjon som ble begrunnet blant annet med at tyskerne var kollektivt ansvarlig for forbrytelsene begått av Hitlers regime i Tsjekkoslovakia.^[83][84] Timothy W. Ryback beskriver dommen som «remarkable» og «the worst possible decision».^[85] Ingen andre europeiske land har akseptert kollektiv skyld, mens Nürnbergdomstolen eksplisitt avviste prinsippet om kollektiv skyld. Tsjekkisk presse applauderte dommen, mens den tyske utenriksministeren Klaus Kinkel var «sjokkert» og fordømte domstolens bruk av «kollektiv skyld».^[12]

Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein. I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.^[86][87] På slutten av 1990-tallet var det anstrengte diplomatiske forhold mellom Tsjekkia og Østerrike på bakgrunn av fordrivelsene og dekretene. Etter at Østerrike ble medlem av EU kunne landet blokkere Tsjekkias inntreden, men unnlot bruke misnøye med Tsjekkias håndtering av saken som grunn til blokkere medlemskap. Tyskland ønsket ikke å blokkere Tsjekkias medlemskap på dette grunnlaget. De tre allierte fra Potsdam-avtalen styrte Tyskland og Østerrike reelt og formelt mens fordrivelsene pågikk. USAs hær kontrollerte dessuten det vestlige Bøhmen og Sovjetunionen kontrollerte store deler av Tsjekkoslovakia etter den tyske kapitulasjonen. Deres formelle rolle og rettigheter ble avsluttet tidlig på 1990-tallet og var ikke en part i striden mellom Tsjekkia og nabolandene.^[2]

Før Tsjekkias inntreden i EU i 2004 ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. Det var særlig ni av dekretene som i den forbindelse ble fremhevet som mulige hindre. Det dreide seg om dekret nr. 5, 12, 28 og 108 som gjaldt konfiskasjon av eiendom, nr 33 som gjaldt statsborgerskap og 16, 138, 71 og 115 som gjaldt strafferett og prosedyre.^[35] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland utredet i 2002 saken på oppdrag fra EU-parlamentet. De var ikke enige på alle punkter, men avga en felles uttalelse.^[35]

Lord Kingsland uttalte i sitt notat at han mente dekretene i og for seg var vedtatt på grunnlovsmessig måte. Han pekte på at det samme var gjort under andre verdenskrig av statsoverhodene i Nederland, Norge og Jugoslavia.^[88]

De tre juristene slo forøvrig fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning, men at det på grunn av den lange tiden som har gått er rimelig for mulige mistenkte å få lagt saken bak seg. Juristene konkluderte med at dekretene ikke var til hinder for EU-medlemskap fordi spørsmål om statsborgerskap ikke er et tema for EU og fordi EU-rett ikke berører forhold i fortiden.^[35]

I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av Liechtenstein som tyske borgere og beslagla deres eiendom uten kompensasjon i henhold til dekretene. Fyrsten av Liechtensteins eiendommer i Tsjekkoslovakia ble beslaglagt i henhold til dekret nummer 5 og 12. Fyrstefamilien var blant de største jordeierne i Tsjekkoslovakia og satt med omkring 70 000 hektar jord. Liechtenstein var nøytral under andre verdenskrig. Fyrsten anså beslagene som ulovlige og har opprettholdt kravet overfor Tsjekkia. Tsjekkia aksepterte krav fra Sveits (som også var nøytralt), men avviste krav fra Liechtenstein.^[25] I forbindelse med forhandling om utvidelse av EØS-avtalen uttrykte Liechtenstein en anerkjennelse av Tsjekkia og Slovakia, mens disse to ikke entydig hadde anerkjent Liechtenstein som uavhengig stat.^[89] Liechtenstein unnlot som et av få land å anerkjenne Tsjekkia da republikken ble opprettet i 1993. Tsjekkoslovakia hadde før andre verdenskrig ansett Liechtenstein som en selvstendig stat, men opprettholdt ikke denne anerkjennelsen i 1945 og beslagla Liechtensteins eiendommer i Tsjekkoslovakia som om de tilhørte det tyske folk. Tsjekkia uttrykte anerkjennelse av Liechtenstein i 2003. I 1992-1993 uttrykte Slovakia og Liechtenstein intensjoner om gjensidig anerkjennelse.^[90]

I 2009 fikk Liechtenstein diplomatiske forbindelser med Slovakia og Tsjekkia for første gang siden 1939.^[25][91] Liechtenstein nektet i oktober 2003 å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia på grunn av den historiske konflikten. Etter å ha blokkert utvidelsen av EØS i tre uker signerte likevel Liechtenstein i november 2003.^[92] Bakgrunnen var at Tsjekkia og Slovakia bare ville anerkjenne Liechtenstein som selvstendig stat fra 1992 og ikke fra 1806.^[93] Etter andre verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechtenstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.^[93][94] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.^[95]

Etniske ungarere var på bakgrunn av dekretene blitt tvangsflyttet fra Slovakia til Ungarn og fikk sine eiendommer beslaglagt, mens etniske slovaker flyttet andre veien. Før Ungarn og Slovakia ble medlemmer av EU, krevde Viktor Orbán at dekretene skulle annulleres.^[96] Slovakias regjering vedtok i 2007 dekretene er uforanderlige.^[97]

Fordrivelsen av tyskere (blant annet fra Schlesien) i forbindelse med flytting av Polens grenser hadde ikke bakgrunn i vedtak i den polske regjering og er derfor ikke stridstema med Tyskland.^[98]

Tsjekkiske regler (vedtatt i 1990-årene) for erstatning eller tilbakeføring av konfiskert eiendom var ifølge juristene i strid med menneskerettene som formulert av FN. FNs charter for menneskeretter gjaldt fra 24. oktober 1945, før dekretene ble fullt ut iverksatt. Bernitz understreker at fordrivelsen og beslaglegging av eiendom hadde preg av kollektiv straff. Også personer som hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia ble på grunn av krav om kontinuerlig statsborgerskap forhindret fra å kreve eiendom tilbakeført. Bernitz er også kritisk til at tsjekkisk lov fortsatt inneholder bestemmelser om straffefrihet og mener dette er uttrykk for manglende vilje til å rydde opp. Bernitz konkluderer med at dekretene neppe er gyldige etter internasjonal rett.^[20] Juristene konkluderte også med at Tsjekkias arrestasjon (av personer som kommer til landet) basert på summariske in absentia straffesaker fra 1945 og 1946 er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon og fundamentale retter og rettsstatlige garantier.^[12] Waters skriver også at det kan argumenteres for at sudettyskerne hadde godt grunnlag for krav om erstatning og tilbakevending i 1945, men at etterfølgende traktater (blant annet mellom Vest-Tyskland og Tsjekkia) og andre statlige handlinger opphever disse kravene. Waters stiller seg tvilende til at stater på denne måten kan avstå fra å opprettholde grunnleggende menneskeretter. Waters skriver at dekretenes gyldighet kan begrunnes med sudettyskernes kollektive skyld for naziregimets forbrytelser.^[2]

Mens Den europeiske menneskerettsdomstol har vært villig til å erklære historiske tiltak blant annet under Benes-dekretene som ugyldige, har FNs menneskerettskomite vært mer tilbakeholden med å vurdere saker fra før FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter trådte i kraft.^[3]

Macklem forteller historien om familien Brok som flyktet til Canada på slutten av 1930-årene. Sønnen Robert ble værende i Praha for å drive familiens forretning og se til eiendommeni Rybná 9. Eiendommen ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Robert Brok ble som jøde internert i Theresienstadt, deretter var han tvangsarbeider i nærheten av Auschwitz før han ble sendt til Oskar Schindlers fabrikk i Brněnec. Brok lå på sykehus i seks måneder etter at Brněnec ble befridd. Brok antok at dekret nr. 5 ville oppheve beslaget og gi ham eiendommen tilbake. Departementet la til grunn dekret nr. 100, som overførte Broks tidligere eiendom til staten. Etter flere runder i rettsapparatet ble Broks krav om å få eiendommen tilbake avvist av Tsjekkias forfatningsdomstol i 1997.^[3]

Richard Fischmanns eiendom i Puklice, Mähren, ble beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 fordi Fischmann var klassifisert som jøde. Eiendommen ble overtatt av ikke-jøder og Fischmann ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Hans sønn og datter overlevde Auschwitz. Farens eiendom ble i 1945 beslaglagt av Tsjekkoslovakias myndigheter i henhold til dekret nummer 12 utstedt 21. juni 1945. Dekret 12 fastslo at eiendommen tilhørende etniske tyskere kunne beslaglegges uten erstatning unntatt dersom eieren hadde deltatt aktivt i forsvaret og frigjøringen av republikken. Lokale myndigheter hadde etter krigen fastslått at Fischmann var tysk fordi han hadde hatt en «tysk livsstil». Fischmann kom fra distriktet Jihlava (Iglau) som var en helt tyskdominert enklave i Mähren. Fischmanns datter krav om å få eiendommen tilbake ble avvist av tsjekkoslovakiske domstoler i årene etter krigen. I 1990-årene forsøkte Fischmanns datter igjen å få eiendommen tilbakeført til Fischmanns etterkommere. Kontoret for jordsaker i Jihlava konkluderte med at fordi Richard Fischmann ikke hadde mistet statsborgerskapet under dekretene og deretter fått dette tilbake, var han heller ikke berettiget til erstatning/tilbakeføring etter lovens bokstav. FNs menneskerettskomite konkluderte med at tsjekkiske myndigheter hadde brutt paragraf 26 (likhet for loven og forbud mot diskriminering) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.^[11]

I 1990 deltok flere tsjekkoslovakiske politikere på sudettyskernes møte.^[12] I 1996 kom Theo Waigel og Edmund Stoiber med utfall mot Tsjekkia mens det pågikk forhandlinger om en felles erklæring fra tyske og tsjekkiske regjeringer.^[12] I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»^[99] I erklæringen beklaget ikke Tsjekkia selve fordrivelsene, bare den lidelsen det medførte.^[2] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.^[87]

I den felles uttalelsen het det også:

The German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.

Tsjekkisk-tysk felleserklæring av 1997^[99]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.^[100]

• Coudenhove-Kalergi, Barbara og Oliver Rathkolb: Die Beneš-Dekrete. Wien: Czernin Verlag, 2002. ISBN 3-7076-0146-3
• de Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan. New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
• de Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam. London, 1977. ISBN 0-8032-4910-1.
• de Zayas, Alfred M.: Die deutschen Vertriebenen. Graz, 2006. ISBN 3-902475-15-3.
• de Zayas, Alfred M.: Heimatrecht ist Menschenrecht. München, 2001. ISBN 3-8004-1416-3.
• Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005. ISBN 0521810671.
• Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
• Prauser, Steffen and Rees, Arfon: The Expulsion of the «German» Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War. Florence, Italy, European University Institute, 2004.

Wikisource har originaltekst relatert til: Beneš-dekretene

• Facing history - The evolution of Czech-German relations in the Czech provinces, 1848–1948; Tsjekkias kulturdepartement
• Excerpts from the Report on the Potsdam Conference (Potsdam Agreement) (August 2, 1945); germanhistorydocs.ghi-dc.org
• Kriegs- und Nachkriegsfolgen: The Decrees of the President Edvard Beneš; mzv.cz; Tsjekkias utenriksdepartment
• Den tysk-tsjekkiske erklæringen 1997; mzv.cz