Europaparlamentet

Europaparlamentet
Plenumssalen i Louise Weiss-bygningen i Strasbourg.
Grunnlagt		25. mars 1957[1]
System		ettkammersystem
Kammer		Den europeiske unions institusjoner, internasjonalt parlament
President		Roberta Metsola
Seter		720 (valget 2024)
Møtested		Strasbourg Brussel
Nettsted		https://www.europarl.europa.eu/
Europaparlamentet på Commons

Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning

Institusjoner: Parlamentet Det europeiske råd Rådet Kommisjonen Sentralbanken Domstolen Revisjonsretten

Traktater: Roma (1957) Samling (1965) Enhetsakt (1986) Maastricht (1992) Amsterdam (1997) Nice (2001) Lisboa (2007)

Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.

Europaparlamentet består av 720 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.

Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.

Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.

Ideen om en europeisk parlamentarisk forsamling kom til uttrykk allerede under Haag-kongessen 7. til 10. mai 1948. Haag-kongressen så for seg opprettelsen av en europeisk union eller føderasjon. Konferanse mente at en parlamentarisk forsamling skulle vurdere de juridiske og konstitusjonelle sider ved en slik etablering. Europarådet videreførte i og for seg ideen om en folkevalgt forsamling, men uten det vidtrekkende ansvaret som Haag-kongressen hadde tiltenkt et slikt parlament.^[2]

Europaparlamentets direkte juridiske forløper er Fellesforsamlingen («Common Assembly in the ECSC Treaty»),^[3][4] slik den fremgikk av traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951. Schuman-planen om europeisk samarbeid, som ble fremlagt 9. mai 1950 av den franske utenriksminister Robert Schuman, inneholdt intet om et parlament. Det var under forhandlingene om traktaten at ideen ble trukket frem av Jean Monnet, med støtte av den belgiske og den italienske delegasjonen. Formålet var å skape en motvekt til Den høye myndighet.^[2]

Ifølge EKSF-traktaten artikkel 20 skulle Fellesforsamlingen bestå av folkerepresentanter («representatives of the peoples») i kull og stålfellesskapet. De skulle være medlemmer av medlemslandenes egne parlamenter, eller bli valgt ved direkte valg («direct universal suffrage»).^[5] Det ble aldri avholdt direkte valg til Fellesforsamlingen som besto av 78 medlemmer. Forsamlingen hadde stort sett kun rådgivende myndighet, men kunne vedta mistillitsvorslag mot Den høye myndighet, forløperen til Europakommisjonen.^[6] Marga Klompé var Fellesforsamlingens første kvinnelige medlem.^[7]

Traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap gikk et skritt lenger i retning av en folkevalgt forsamling. Traktaten inneholdt bestemmelser om et tokammer-parlament. Parlamentets førstekammer skulle bestå av representanter for befolkningen i det samlede fellesskapet («deputies representing the peoples united in the Community»), og de skulle være valgt ved direkte valg (artikkel 13). Traktaten ble ikke noe av, da den ble nedstemt i Frankrikes nasjonalforsamling 30. august 1954.^[5]

Ved etableringen av EEC og Euratom i 1957, ble det avtalt at én forsamling skulle ha ansvaret for begge traktatene. Denne forsamlingen skulle erstatte kull- og stålfellesskapets fellesforsamling, men ha den samme myndighet og ansvar.^[2]

Forsamlingen møttes første gang fra 19. til 21. mars 1958 og tok navnet Assemblée parlementaire européenne på fransk, Assemblea parlementara på italiensk, Europees Parlament på nederlandsk og Europäische Parlament på tysk. I 1962 harmoniserte parlamentet selv de franske og italienske navnene med de nederlandske og tyske, til henholdsvis Parlement européen på fransk og Parlemento europeo på italiensk.^[2]

Den første plenumssalen ble bygget i Luxembourg som en del av Schuman-bygningen, og åpnet i 1973. Ved det første direktevalget i 1979, økte antallet medlemmer så meget at salen ble for liten.^[8]

Den europeiske enhetsakt fra 1986 uttrykker medlemstatenes oppfatning av at Europaparlamentet er et «uunnværlig uttrykksmiddel» («indispensable means of expression») for de europeiske folk. Europaparlamentets navn ble formelt vedtatt i enhetsakten.^[9][5]

Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg til Europaparlamentet i alle EU-land.

Europaparlamentet fikk etter 1979 styrket sin makt i EU-systemet, forøvrig i takt med den økte europeiske integrasjon. Lisboa-traktaten fra 2007 som ble iverksatt i 2009, er det foreløpige toppunkt i denne utviklingen.^[2]

Lisboa-traktaten ga Europaparlamentet og Rådet et felles ansvar for lovgivning og budsjett. Prosessen om at visse lovbestemmelser krevde enighet mellom Europaparlamentet og Rådet ble gjort til hovedregel, og fikk navnet Den alminnelige lovgivningsprosedyre. Formålet med endringene var å gi EUs todelte konstitusjonelle system en styrket demokratisk legitimitet: Borgerne er representert i det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Medlemsstatene er representert i Rådet ved sine regjeringer og i Det europeiske råd ved regjeringssjefer eller statssjefer, som igjen er underlagt demokratisk kontroll av parlamentene i sine hjemland.^[2]

Lisboa-traktaten ga også de nasjonale parlamenter økt innflytelse på EUs lovgivningsprosess. De nasjonale parlamenter skal etter EU-traktaten blant annet informeres om forslag til nye lover.^[10]

Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.^[11] Europaparlamentet avgjør sammen med Rådet og Europakommisjonen, EUs politikk og treffer unionens beslutninger. Disse tre institusjonene kalles derfor gjerne EUs «beslutningstrekant».^[12]

En sentral oppgave for Europaparlamentet er sammen med Rådet å vedta EUs lover.^[13] Lovgivningen skjer i form av forordninger, direktiver og vedtak i samsvar med en bestemt lovgivningsprosess, vanligvis etter den såkalte fellesskapsmetoden.^[14] Parlamentet ble ved Lisboa-traktaten, praktisk talt likestilt med Rådet i lovgivningsspørsmål. Det er også nødvendig med Europaparlamentets samtykke ved opptak av nye medlemsland. Parlamentet skal også samtykke ved mange av de traktatene som EU inngår.^[15]

Det er bare Europakommisjonen som har retten til å fremme lovforslag (initiativrett). Etter Maastricht-avtalen og Lisboa-avtalen har imidlertid Europaparlamentet og Rådet fått økt rett til å be om at kommisjonen foreslår en bestemt lov. For Europaparlamentets del må presidiet godkjenne at forslaget fremmes for Kommisjonen.^[16] Også unionsborgerne kan fremme lovforslag dersom minst en million av dem fra en firedel av medlemsstatene, stiller seg bak et såkalt borgerinitiativ.^[17]

Europaparlamentet utgjør sammen med Rådet den bevilgende myndighet i EU. De obligatoriske bidrag fra medlemsstatene, som er den største inntektsposten, vedtas av Rådet alene, men parlamentet kan foreslå endringer i bidragene. Budsjettet kan ikke vedtas uten samtykke fra Europaparlamentet.^[15]

EUs regnskap skal også godkjennes av Europaparlamentet, noe som gir mulighet for å kunne gå grundig igjennom virksomheten til EU.^[15]

Europaparlamentet utøver kontroll over Europakommisjonen. En del av denne kontrollfunksjonen er at parlamentet kan kaste kommisjonsmedlemmene fra deres verv. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, men det har formelt aldri blitt vedtatt. Det ble imidlertid i 1999 truet med mistillitsvotum mot Santer-kommisjonen (1995 til 1999), noe som førte til at kommisjonen gikk av frivillig.^[18][15]

Det folkevalgte Europaparlamentet velger Europakommisjonens president, etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Rådet skal ved sitt forslag ta hensyn til valget til Europaparlamentet.^[19]

Parlamentet skal ikke velge, men godkjenne den enkelte EU-kommissær. Hvert land foreslår på politisk grunnlag en kommissær, som deretter utnevnes av Kommisjonens president. Kommissærene får ansvaret for Kommisjonens saker i et bestemt fagområde, i likhet med statsråder i en nasjonal regjering. Parlamentets eventuelle nektelse av å godkjenne kommissæren, skjer ved at parlamentet blokkerer hele kommisjonen.^[20] En slik blokkering skjedde i 2014 i forbindelse med innsettelsen av Juncker-kommisjonen. Det var Alenka Bratušek som parlamentet ikke ønsket som Slovenias kommissær.^[21] Det samme skjedde også med innsettelsen av Barroso-kommisjonen I og II (2004–2009 og 2009–2014).^[15]

Europaparlamentet medvirker ved utnevnelse av medlemmene av revisjonsretten.^[15]

Europakommisjonen har rett til å møte i alle plenumsmøter i Europaparlamentet. Kommisjonen har talerett og må besvare spørsmål som stilles til den av parlamentets medlemmer. Det europeiske råd og Rådet kan også høres av Europaparlamentet, men på de vilkår de selv avgjør.^[22]

Valg til Europaparlamentet holdes hvert femte år, etter regler som hvert medlemsland bestemmer. Valgene bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Det er de nasjonale partiene som stiller opp ved valget. De fleste av disse partiene er medlemmer av europeiske partier. De nasjonale reglene avgjør om det skal være sperregrense, og hvor høyt den skal legges.^[23]

Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes med grunnlag i folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. Antallet medlemmer kan i løpet av valgperioden komme til å synke under det maksimale. Dersom et medlem av parlamentet fratrer, blir ekskludert eller dør, blir suppleringsvalg avholdt i henhold til nasjonale regler. Det kan bety at antallet representanter i perioder er lavere enn det maksimale antallet.^[24]

Europaparlamentets president deltar i møtene i Det europeiske råd (EUs toppmøte). Ved begynnelsen av møtet redegjør hen for Europaparlamentets syn på temaene møtet skal behandle, og andre spørsmål. Presidenten undertegner budsjettvedtaket som dermed blir satt i verk. Europaparlamentets president undertegner sammen med presidenten i Rådet, lovene som er vedtatt under den alminnelige lovgivningsprosedyre.^[25]

Parlamentsmedlemmene organiseres etter politisk tilhørighet på europeisk plan, i såkalte politiske grupper. Gruppene skal omfatte representanter for minst en firedel av landene og kan omfatte flere partier. De europeiske partiene som er paraplyorganisasjoner for nasjonale partier, spiller en aktiv rolle ved etableringen av de politiske gruppene i Europaparlamentet.^[26]

Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat og så videre.

Europaparlamentet eksisterer ikke i et tradisjonelt parlamentarisk system, der et flertall danner grunnlaget for å støtte en regjering. På denne bakgrunn har det dannet seg en tradisjon for storkoalisjoner på tvers av høyre-venstreaksen, der særlig Det europeiske folkepartiets gruppe og den sosialdemokratiske gruppen har funnet frem til enighet.^[27] I saken om Santer-kommisjonen skilte imidlertid de to gruppene lag, og kommisjonen måtte gå. Siden har de to gruppene likevel blitt enige om presidentvervet.^[27]

Parlamentsmedlemmene blir av de politiske gruppene fordelt i fagkomiteer. Det finnes (per 2019) 20 faste komiteer og to faste underkomiteer. Disse er ansvarlige for bestemte saksområder og de forbereder arbeidet til plenumsmøtene.^[28] Parlamentet har også mulighet til å opprette spesialkomiteer i enkelttilfeller. I 2018 ble det således opprettet en spesialkomité for skattesaker (TAX3), gjeldende for ett år. Denne komiteen etterfulgte tidligere spesialkomiteer.^[29] Parlamentet kan også opprette undersøkelsekomiteer, slik det ble gjort i 2015 i forbindelse med utslippskandalen knyttet til Volkswagen, den såkalte EMIS (Emission Measurements in the Automotive Sector)-komitéen.^[30]

Europaparlamentets delegasjoner er medlemmer av parlamentet som utvikler samarbeid med parlamenter utenfor EU, regioner og organisasjoner. Disse delegasjonene må ikke forveksles med EUs diplomatiske delegasjoner, som for eksempel Den europeiske unions delegasjon til Norge. Europaparlamentet har (per januar 2019) 44 ulike delegasjoner for ulike områder verden over. Delegasjonene arbeider hovedsakelig mot andre parlamenter og partnere som EU allerede har et opparbeidet samarbeid med.^[31]

Samtlige medlemmer av delegasjonen blir nominert av de politiske gruppene i Europaparlamentet, og slik at delegasjonens sammensetning reflekterer parlamentets politiske balanse. Delegasjonene har en leder og en nestleder, som velges av delegasjonen selv. Hvert medlem av Europaparlamentet er medlem av en delegasjon, noen er medlemmer av flere. Delegasjonene varierer i størrelse. I valgperioden 2014 til 2019 var den største delegasjonen på 78 medlemmer og hadde som oppgave å møte parlamentene i afrikanske-, karibiske- og stillehavsland. De minste delegasjonene hadde åtte medlemmer. De fleste hadde 15 medlemmer eller færre.^[31]

Delegasjonene holder vanligvis møte to ganger i året, innenfor eller utenfor EUs grenser.^[31]

Europaparlamentet har flere organer, som har ansvaret for å tilrettelegge parlamentets aktiviteter og planlegge lovgivningsarbeidet. Disse organene har også ansvaret for administrative, finansielle, personalspørsmål og organisatoriske spørsmål.^[32]

Europaparlamentet velger blant sine medlemmer i tillegg til presidenten, også 14 visepresidenter. Presidenten og visepresidentene utgjør sammen presidiet, også kalt «The Bureau» (byrået).^[33]

Presidiets funksjon er å treffe beslutning om administrative, økonomiske og organisatoriske spørsmål som berører parlamentets interne organisasjon. Parlamentets generalsekretær som er ansatt av presidiet, og hver og en av de politiske gruppene kan fremme sakene for presidiet. Presidiet utpeker to av visepresidentene til å ha ansvaret for forholdet til medlemslandenes nasjonale parlamenter.^[34]

Europaparlamentet velger også fem «kvestorer» for to og et halv år av gangen. Kvestorene deltar i presidiets møter, men uten stemmerett. De er ansvarlige for økonomiske og administrative oppgaver som direkte berører parlamentsmedlemmene. Det kan for eksempel dreie seg om forvaltning av utstyr og generelle tjenesteydelser.^[35]

Europaparlamentets presidentkonferanse er et organ i parlamentet som består av presidenten og lederne for de politiske gruppene.^[36] Parlamentsmedlemmer som står utenfor en gruppe kan også delta, men har ikke stemmerett.^[37] Vanligvis søker presidentkonferansen å oppnå enighet i sakene. Ved en avstemning har parlamentsmedlemmene stemmer i samsvar med egen politiske gruppe.^[38] Presidentkonferansen er ansvarlig for å planlegge parlamentets lovgivningsarbeid og organiseringen av parlamentets samråd med det europeiske sivile samfunnet.^[39] Den har også ansvaret for spørsmål som berører forbindelsene med unionens øvrige institusjoner, medlemsstatenes nasjonale parlamenter og organisasjoner utenfor unionen, herunder forbindelser med tredjeland.^[40] Den utarbeider forslag til talelister før parlamentets møter,^[41] og bestemmer hvor medlemmene skal sitte i salen.^[42] Endelig er det presidentkonferansen som gir samtykke til utarbeidelse av et krav til Europakommisjonen om å fremme lovforslag.^[16][43]

Komitélederkonferansen (dansk: Udvalgsformandskonferencen) er det politiske organ i Europaparlamentet, som ivaretar forbindelsene og sikrer et bedre samarbeid mellom de forskjellige parlamentariske komiteer.^[44]

Komitélederkonferansen består av lederne for alle faste og midlertidige komiteer. Den velger en leder. Komitélederkonferansen holder normalt møte en gang i måneden i Strasbourg i forbindelse med plenumsmøtene.^[44]

Delegasjonenes arbeid koordineres av en konferanse for delegasjonsledere. Konferansen velger en leder for to og et halv år av gangen, som er halvparten av en valgperiode for Europaparlamentet.^[31][44]

Styringsgruppen for Brexit hører inn under Presidentkonferansen. Den koordinerer og forbereder Europaparlamentets drøftelser, vurdering og beslutninger i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU. Visegeneralsekretæren assisterer denne styringsgruppen i sitt arbeid.^[44]

De tverrpolitiske gruppene opprettes med henblikk på uformelle meningsutvekslinger om spesifikke temaer på tvers av de politiske gruppene. De tverrpolitiske gruppene er ikke offisielle organer i Europaparlamentet og representerer ikke den offisielle mening, men de samler parlamentsmedlemmer fra forskjellige politiske grupper for å behandle emner alt fra menneskerettigheter til økonomiske og sosiale spørsmål. I valgperioden godkjente presidiet dannelsen av 28 tverrpolitiske grupper.^[45][46]

Det finnes også politiske grupper som ikke har noen formell tilknytning til parlamentstrukturen, men som består av politikere som har funnet sammen i en bestemt politisk posisjon eller idé. En slik gruppe er Spinelli-gruppen som går inn for en europeisk føderalisme, i formen av et Europas forente stater.^[47]

Europaparlamentet, Kommisjonen og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.^[48]

Europaparlamentet hadde i 2016 et budsjett på rundt 1,838 milliarder euro. Kostnadene fordelte seg med 34 % på lønninger til funksjonærer, oversettere og translatører, 23 % på parlamentsmedlemmenes lønn og utgifter, 13 % på fast eiendom, 24 % på informasjon og IT og 6 % på virksomheten til de politiske gruppene. Antallet ansatte knyttet til Europaparlamentet var i september 2015 cirka 7 500.^[49]

Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Strasbourg, der det hvert år holder tolv plenumssesjoner i Louise Weiss-bygningen. Det dreier seg om en sesjon per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner), som varer i tre og en halv dag hver. Ekstra plenumssamlinger holdes i Brussel.^[50]

Parlamentets komiteer har kontorer i Brussel, hvor også Rådets kontor befinner seg. Generalsekretariatets hovedkvarter befinner seg i Luxembourg.^[50]

Europaparlamentets møter og administrasjon er fordelt på tre byer, Brussel, Strasbourg og Luxembourg. Delingen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var grensebyen Strasbourg fremdeles sterkt merket av den annen verdenskrig. Byen ble som et symbol for den tysk-franske forsoningen, hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling.

I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom til De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Denne nye institusjonens parlament fikk hovedkvarter i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert i Luxembourg. Domstolen ble i 1952 midlertidig lagt til Luxembourg, og denne plassering ble gjort permanent i 1992.^[51]

Delingen mellom Strasbourg og Brussel er kostbar og av denne grunn omdiskutert. Det ble i 2014 anslått at samling i Brussel av plenumsmøtene, ville medføre besparelser med 114 millioner euro.^[52]

Samtlige av Europaparlamentets dokumenter oversettes til EUs 24 offisielle språk.^[53] Hvert medlem av parlamentet har også rett til å holde sine innlegg på ett av disse språkene. Innleggene simultantolkes til de øvrige offisielle språkene. Under møter i utvalg eller delegasjoner skjer oversettelse til de språkene som de tilstedeværende medlemmer av parlamentet krever.^[54] Europaparlamentet er det mest flerspråklige parlamentet i verden.^[55] Parlamentet er med 350 fast ansatte tolker og 400 frilanstolker, den største arbeidsgiver for tolker i verden.^[56]

Europaparlamentet utdeler (per 2019) fire priser: Sakharovprisen for tankens frihet, Den europeiske karlsprisen for ungdom, Den europeiske borgerprisen for anerkjennelse av særlige prestasjoner og LUX-publikumsfilmprisen til fremme av kulturen og den europeiske identitet.^[57]

• Knut Heidar, Einar Berntzen, Elisabeth Bakke (red.): Politikk i Europa. Partier - regjeringsmakt - styreform, Universtetsforlaget, 2. utgave (2013) ISBN 978 82 15 02220 8

• (mul) Offisielt nettsted
• (en) European Parliament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) European Parliament – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• BBC om Europaparlamentets økende betydning og minskende velgerdeltakelse (engelsk)
• EP TIMELINE: FROM PAST TO PRESENT (Tidslinje for Europaparlamentets utvikling)