Bhutans historie

Bhutans historie er preget av buddhismens spesielle stilling i Bhutan, landets uveisomme geografi som gjør landet vanskelig å styre samlet, og forhold til de store naboene Kina, Tibet og India/de britiske kolonimaktene.

Det finnes spor av bygningsstrukturer og redskaper som indikerer at Bhutan var bebodd så tidlig som år 2 000 f.Kr. Bhutanerne selv antar at Lhopu – en liten folkegruppe sørøst i Bhutan, utgjør en rest av landets urbefolkning. Noen historikere antyder at staten Lhomon (eller Monyul) (betyr hhv sørlig mørke og mørkt land) kan ha eksistert mellom 500 f.Kr. og år 600. Navn som Lhomon Tsendenjong (sandeltrelandet) og Lhomon Khashi finnes i gamle Bhutanske og tibetanske krøniker.

To bygg som tilskrives den halvt legendeaktige Tibetanske kong Songtsen Gampo er datert til år 659. Det er Kyichu i Paro og Jambey i Bumthang. Likevel er det vanlig å hevde at buddhismen kom til landet med et besøk av buddhist mesteren Padmasambhava (eller Guru Rinpoche) på 700-tallet. To steder i Bhutan er knyttet til begivenheter i Guru Rinpoches liv: Taktshang som henger på en klippe over Paro-dalen, og Kurjey Lhakhang i Bumthang.

Under Mongolriket, men især etter at dette brøt sammen på 1300-tallet, besto landet av små regionale høvdingedømmer i innebyrdes strid, støttet av ulike eksterne fyrster.

Prinsen og buddhistlederen Shabdrung Ngawang Namgyal (1594–1651) flyktet fra Tibet til Bhutan i 1616 og lyktes ved bruk av flere parallelle taktikker og sterk personlig autoritet å utvikle en forholdsvis enhetlig stat, bygget på dominansen til folkegruppen Drukpa. Han etablerte den fortsatt gjeldende statsskikken med en likestilling mellom to sideordnede parter; erkebiskopen Je Khenpo og statholderen Druk Desi.

Ngawang Namgyal var også initiativtaker til å bygge dzong, befestede borger som rommer både religiøse og siviladministrative autoriteter, i hvert fylke og ved viktige ferdselsveier. Det første var Simthokha dzong ved den nordvestre inngangen til Thimpudalen i 1629. Punakha dzong ble bygd i 1637, Wangdue Phodrang i 1638. Dzong i Paro og Tashichoedzong i hovedstaden Thimpu ble begge bygd i 1641, og med dette hadde han kontroll over hele Vest-Bhutan. I tiden fram til 1650 ble det også bygget dzong i Gasa, Lingshi og i Daga. Etter Namgyals død ble Trongsa i 1655 lagt under sentralmaktens kontroll og en dzong bygget i Trongsa by. Kort tid etter ble det også anlagt dzong i Lhuntse, Jakar, Shongar, Trashigang, Trashiyangste og Zhemgang.

Ved Namgyals død i 1651 besluttet hans nærmeste medarbeidere å hemmeligholde hans død i 54 år, til 1705. Dette kunne gjøres nesten troverdig forsåvidt som han også mens han levde kunne trekke seg tilbake i meditasjon for perioder på mer enn ett år. Både det todelte statssystemet, dzongene og prinsippene i landets lovverk er arv etter Namgyal. Navnet Shabdrung som han tok seg, betyr «den ved hvis føtter man kaster seg».

Etter Namgyals død ble landet på nytt delt i rivaliserende fyrstedømmer, og dzongene som i hans tid hadde vært et uttrykk for en enhetlig sentralmakt, ble nå de regionale fyrstenes borger. Vervet som Druk desi ble en uriaspost som få satt lenge i, og noen døde av. I perioden 1850-65 fantes det også rivaliserende Druk desi, støttet av hver sin Penlop (i dag fylkesmann eller guvernør, dengang fylkeshøvding eller småfyrste).

Det har helt siden 1691 vært anerkjente reinkarnasjoner av Shabdrung, som har hatt en åndelig overhøyet rolle i landet.

Tibet overfalt Bhutan både i 1710 og i 1730, og ved en fredsavtale i 1730 ble Bhutan pålagt en form for avhengighet til myndighetene i Lhasa som varte til Kinas okkupasjon av Tibet i 1951.

Forholdet til naboene i sør var lenge preget av plydringstokt, hvor bhutanerne blant annet hentet slaver. I 1772 invaderte bhutanere fyrstedømmet Cooch Behar (nå en del av den indiske delstaten Vest-Bengal). Fyrsten ba om hjelp fra de britiske koloniherrene i India, som ikke bare drev okkupantene ut av Cooch Behar, men i 1774 fortsatte med et angrep på Bhutan som førte til at Bhutan ble tvunget tilbake til sine grenser fra 1730. (At angrepet også førte Cooch Behar inn i pakt med kolonimaktene må ha vært et kalkulert valg mellom pest og kolera.)

Britene sendte i 1864 Sir Ashley Eden til Bhutan med oppdrag å forhandle fram en fred og å få slutt på bhutanske angrep på den fruktbare elvesletten Duars i Bengalområdet. (Alternativ versjon: å komme fram til en fredelig løsning om hvorvidt Bhutan eller kolonimakten skulle ha overherredømme over området.). Sir Ashley var på forhånd varslet om at reisen kunne bli mislykket, da fyrstene i Bhutan var innebyrdes uenige, og det ikke var innlysende at de kunne opptre samlet. Han var likevel neppe forberedt på den ydmykende behandlingen han ble møtt med; selv ble han innsmurt med en deig, mens et annet medlem av delegasjonen fikk spyttet uttygde betelnøtter i ansiktet av Penlop’en selv.

Dette ble begynnelsen på Duarskrigen, som varte i 6 måneder. Bhutan tapte krigen, og ved freden i Sinchula måtte de avstå landområder i syd; til gjengjeld fikk de en slags årlig erstatning på 50 000 rupi. Freden førte til at all fiendtlighet mellom de to partene opphørte.

1870- og 1880-årene var preget av krig mellom de rivaliserende penlop i Paro og Trongsa, som begge søkte kontroll over hele landet. Paro penlop hadde støtte fra Tibet, mens Trongsa penlop – den senere kongen Ugyen Wangchuck – hadde britiske støtte. Paro fylke har på grunn av den gunstige ferdselsveien til Tibet alltid vært tett knyttet til naboen i nordvest. Trongsa fylke er et stor og sentralt beliggende fylke.

Ugyen Wangchuck (1861–1926) vant i realiteten kontrollen over landet i 1885. Da en reinkarnasjon av Shabdrung døde i 1903, og det gikk noen år uten at man fant en ny reinkarnasjon, benyttet han seg av momentet. Den 17. desember 1907 ble Ugyen innsatt som den første arvelige konge i Bhutan. Innsettelsen var støttet av munkevesenet, britene og av Bhutans ledende fyrsteslekter.

I 1904 spilte Ugyen en viktig rolle da han fulgte en britisk delegasjon til Lhasa for å få til en avtale mellom britene og myndighetene i Tibet. Dette var et ledd i et britisk forsøk på å vinne kontroll over Himalayaområdet på bekostning av Russland og Kina. Ugyen ble adlet for sin innsats, men allerede i 1910 tok Kina militær kontroll over Tibet, i et forsøk på å hindre ytterligere britisk engasjement. Av redsel for kinesisk ekspansjon inngikk Bhutan i 1910 en utvidet traktat med britene i India. Avtalen omfattet et årlig beløp på 100 000 rupi, samt formuleringer om at britene «ikke skal søke innflytelse over Bhutans indre anliggende» og at Bhutan lovet å «la seg veilede av den britiske regjering i alle utenrikspolitiske saker».

Den nye kongemakten reduserte Shabdrungs innflytelse, og det var trolig gjensidige spørsmål om legitimitet. Den nye inkarnasjonen Jigme Dorji (1905–1931) tok i 1931 kontakt med Gandhi for å få hjelp til å avsette kongen. Dette var trolig foranledningen til at Jigme Dorji kor tid etter ble drept av rojalistiske agenter. Den nåværende kongen Jigme Singye Wangchuk har gjort flere grep for å bøte på de motsetningene som ligger i denne konflikten. I november 1995 innviet han et minnesmerke over Jigme Dorji i Talo-klosteret, hvor shabdrung’en etter tradisjonen skal ha blitt drept. Kongens fire hustruer er søstre, og er gjennom sin far i slekt med de to siste reinkarnasjonene av shabdrung.

Etter at India ble uavhengig av Storbritannia i august 1947, ble kongedømmer som Bhutan gitt valgmuligheten mellom å inngå i den indiske forbundsstaten, eller å bevare sin selvstendighet. Bhutan valgte uavhengighet, og ble i 8. august 1949 anerkjent av India som selvstendig stat.

Etter at Kina på ny okkuperte Tibet i 1951, ble Bhutans nordgrenser stengt, og forbindelsene med India ble tettere. Som et ledd i det indre forsvaret mot kinesisk okkupasjon begynte et moderniseringsprogram med indisk støtte. I 1953 ble nasjonalforsamlingen etablert. I 1965 ble kongens råd etablert og i 1968 en regjering. Landet ble medlem av FN i 1971.

På 1980-tallet kom det flere statlige påbud som hadde til hensikt å ta vare på landets kulturelle egenart. En «En nasjon, ett folk»-politikk kalt driglam namzha (nasjonale skikker). For eksempel ble alle innbyggere pålagt å bære gho, en drakt som har sitt opphav i den bhutanske majoritetskulturen. Selv innvandrere av nepalsk opprinnelse ble påtvunget denne drakten. Undervisning i nepalsk språk har også blitt begrenset av hensyn til den ønskede nasjonale enheten. Denne politikken ble kritisert av både menneskerettighetsgrupper og av representanter for de nepalske arbeidsinnvandrerne, som mente at politikken var rettet mot dem. Fra et bhutansk-nasjonalt synspunkt handler det like mye om ivareta den særegne buddhistiske kulturen i Himalaya. Nabostaten Sikkim nevnes ofte som eksempel på en tidligere buddhistisk stat som ble helt absorbert av de samme hinduistiske, nepalerne. Sett med nepalernes øyne, klynger buddhistgruppene i landet seg til makten på bekostning av menneskerettigheter, pluralisme og demokrati.

Gryende spenning mellom de nepalske og bhutanske folkegruppene skjøt ny fart i slutten av 80-årene etter at regjeringen begynte å iverksette Statsborgerloven av 1985. Ifølge denne måtte nepalere dokumentere bosetning i landet fra før 1958 for å ha rett til statsborgerskap i landet. Flere organisasjoner ble etablert for å protestere mot de de så som urett mot nepalere. Konflikten toppet seg i 1991, da protestene fikk voldelig utløp. 300 personer døde og 2 000 ble fengslet. Bhutan løslot likevel de fleste av de fengslede etter protester fra regjeringen i Nepal. Problemet med statsløse nepalere er fremdeles utløst, og omkring 100 000 mennesker lever i flyktningleirer i Sikkim og Nepal.

Leirene ser ut til å vært yngleplass for flere partidannelser. Bhutans kommunistparti ble kjent i april 2003, og krevde monarkiet avskaffet. En annen organisasjon, som også hovedsakelig består av nepalere, er Bhutanese Revolutionary Students Union (BRSU). BRSU har tatt ansvar for drapet på R K Budhathoki I Nepal i september 2001. Han var grunnlegger av Bhutan People's Party, et rivaliserende antimonarkistisk parti.

Se også Bhutans politiske system.

I 1998 lanserte kongen, Jigme Singye Wangchuck betydelige politiske reformer. Flere utøvende oppgaver ble overført til statsministeren, og nasjonalforsamlingen ble gitt en formell myndighet til å avsette kongen med 2/3 flertall. Noenlunde samtidig ble det gitt adgang til å se og sende fjernsynsprogrammer. En ny grunnlov vil etter alt å dømme bli vedtatt i 2006. Grunnloven innebærer vesentlige steg i retning av et konstitusjonelt monarki, men initiativet kritiseres også som et forsøk på å skjule flyktningeproblemene gjennom å introdusere et «begrenset demokrati».

Indiske, separatistiske geriljagrupper som kjemper for en uavhengig stat i Assam har lenge hatt leirer i det sydlige Bhutan. Fra disse leirene angriper de mål i India. Den største av disse gruppene er ULFA (United Liberation Front of Asom). Bhutanske myndigheter forsøkte å oppløse disse leirene gjennom fredelige forhandlinger. Disse brøt sammen våren 2003. 15. desember 2003 gikk hæren, sammen med indiske styrker, til angrep på leirene. Om lag 30 leirer ble angrepet, av disse var 13 kontrollert av ULFA, 12 leirer tilhørte National Democratic Front of Bodoland (NDFB) og 5 leirer tilhørte Kamatapur Liberation Organisation (KLO). Operasjonen førte I løpet av en måned til at leirene ble ødelagt.

Søndag 13. november 2005 krysset kinesiske soldater grensen mot Bhutan på flere steder. Soldatene gikk inntil 20 km inn i landet, i fylkene Haa, Paro, Wangdi Phodrang og Bumthang, og anla flere veier og bruer. Kinesiske diplomater sa senere at veiene var bygd som ledd i en plan for økonomisk utvikling av Kinas vestlige distrikter. Kinas militære nærvær er en ubehagelig påminnelse om at Kina i 1961 utga kart hvor bhutansk territorium ble presentert som deler av Kina. Bhutans 6 000 mann store hær er ingen trussel for den 2 250 000 mann store Folkets frigjøringshær, så Bhutan må basere sin sikkerhet på den internasjonale opinionen, og på bistand og beskyttelse fra den indiske hæren.

• 1907 to 2007 – Bhutan through 100 years fra anynym, men velinformert blogg