Bondevennene

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Bondevennene (Bondevennerne) var en forening av norske bønder. Den ble organisert av Søren Jaabæk i 1865 og var aktiv til slutten av 1870-årene.

I Danmark hadde det på 1840- og 1850-tallet eksistert et Bondevennernes Selskab, som skulle arbeide for bøndenes interesser. Det norske bondevennselskapet ble stiftet på et møte 20. febaruar 1865. Senere ble de lokale foreningene av selskapet samlet i en «Bondevennernes Overbestyrelse» med Søren Jaabæk som formann og hovedsete i Mandal, Jaabæks hjemsted. Foreningen hadde lokale avdelinger over hele landet, særlig på Vestlandet. Foreningens presseorgan var ukebladet «Folketidende», som ble utgitt av Jaabæk selv.

Bondevennenes politiske program var å arbeide for en sterkt utvidet, men ikke allmenn stemmerett. Sosialt ville foreningen utjevne klasseforskjellene ved å motarbeide embetsmannsstyret og «pengearistokratiet», som etter Jaabæks oppfatning omfattet alle som hevet seg over småbrukerne. Bondevennenes slagord var «Sparsomhed i Statshusholdningen». Dette ble gjennomført ved at de systematisk nektet å vedta bevilgninger i Stortinget og avknappet embetsmennenes lønninger. Mot slutten av 1870-årene gikk bondevennene etter hvert over i det radikale Venstre, ledet av Johan Sverdrup.

Bondevennene ble stiftet da Norge, på slutten av 1860-tallet, gikk inn i en økonomisk krise som hovedsakelig rammet jordbruksnæringen i landet. Bevegelsen bredte seg raskt utover og tok form som et masseparti med svært mange lokallag og en sentral ledelse i Mandal.

I løpet av 1870-åra viste Søren Jaabæk, som var den samlende figuren i bevegelsen seg mer og mer som et utpreget radikal. Han ga blant annet. uttrykk for motstand mot statskirken og skrev rosende innlegg om Den første internasjonale. Slike holdninger passet dårlig med store deler av medlemsmassen i Bondevenane, og samtidig som økonomien for bøndene i Norge gradvis ble bedre, løste organisasjonen seg sakte, men sikkert opp.

Etter 1873 var alle lagene inaktive, mens noen få fortsatte som uavhengige bygdelag. Flesteparten av idealistene fra Bondevennene gikk til Venstre, men også til de andre partiene; Moderate Venstre, Centrum og Høire.

En av de største ulikhetene mellom den gryende bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen i denne perioden, var hvordan de organiserte seg. Mens arbeiderbevegelsen var mer løst organisert, hadde Bondevenane bygd ein organisasjon med svært mange lokallag heilt nede på fogderinivå. Den hadde ei sentral, koordinerende ledelse i Mandal, egen medlemsavis -Folketidende- og en landsmøteinstitusjon som høyeste organ.

«De Forrettede herske altid der, hvor de Arbejdende og Frembringende have en underordnet Indflydelse. Sagen er den: Fremstødene bør virke nedenfra og opad.»

Mange av idealene og tankene som rådde blant Bondevenane kan i nokon grad sammenlignes med de en så i arbeiderbevegelsen. Begge var store klassebevegelser som arbeidet mot undertrykking fra borgerskapet. Det store skillet som likevel dukket opp mellom de to bevegelsene kan kanskje blant annet begrunnes i at mange bønder fryktet en proletarisering av den frie bonden.

Politikken de organiserte bøndene framholdt var preget av et sterkt krav om desentralisering av makt og kapital og styrking av den lokale selvstendigheten i distriktet. Bevegelsen var inspirert av en tidlig form for antikapitalisme, samtidig som en ønsket å bygge ned byråkratiet.

Et av de største kravene til Bondevenane var en utvidelse av stemmeretten til at «enhver anden myndig Mand i selvstændig Stilling (red. anm.: som eig sitt eige land, m.a.o. ein bonde) bliver Stemmeberettiget, naar han ilignes umiddelbar Skat».

I deler av grunnplanet i bevegelsen var det også en utbredt konservativ holdning til religion, kultur og teknologi. Den sentrale ledelsen i bevegelsen var langt mer radikal enn grasrota. Den kritiske holdninga til teknologi kan til dels finnes i frykten for at den frie bonden skulle bli proletarisert. Skillet mellom sentralledelsen og de lokale medlemmene var trolig delaktig i at organisasjonen gikk så fort i oppløsning.

Bevegelsen var ikke politisk i den grad at den deltok i stortingsvalg. Den samlet velgere fra en stor yrkesgruppe, avholdt møter, utdannet og opplyste slik at bøndene ble en mer unison velgergruppe, og vanskeligere for de rådende partiene å overse.

Bondevenane var et organisert politisk fellesskap med åpne debatter om utfordringer i tida.

Bondevenane stod for etableringen av sparebanker, handelslag, meieri og trygdelag, og midt i alt dette; leselag og avholdslag. Det var gjennom Bondevenane de første samvirketjenestene oppstod som eksempelvis utbetaling av utbytte til alle andelseierne.

• Slettan, Dagfinn (1974). Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200089835. 
• Worm-Müller, Jacob S. (1933). Venstre i Norge. Oslo: Olaf Norli. 

• Bondevennernes Selskab
• Folketidende (1865–1879)
• Søren Jaabæk
• Peder Rinde

• Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave, bind VIII, «Bondevennerne». København, J. Schultz, 1919.