Cembalokonserter (Bach)

Cembalokonserter av Johann Sebastian Bach omfatter syv solokonserter for cembalo, strykere og generalbass (i BWV 1057 opptrer i tillegg to blokkfløyter) som er bevart i et håndskrift (BWV 1052–1059); dessuten tre konserter for to cembali (BWV 1060–1062), to konserter for tre cembali (BWV 1063/1064) og én konsert for fire cembali (BWV 1065), alle med strykere og generalbass. I tillegg kommer Trippelkonsert i a-moll (BWV 1044) som er en bearbeidelse, samt Brandenburgerkonsert nr 5 (BWV 1050).

Artikkelen omfatter ikke Bachs konserter for cembalo solo (BWV 972 til 987) som Bach skrev i Weimar.

Cembalokonsertene ble skrevet i Leipzig mellom 1729 og 1740, på en tid Bach ledet det Collegium musicum som Telemann grunnla i 1701. Etter et første eksperiment i femte Brandenburgerkonsert (1720/21) brukte Bach her for første gang cembaloet som soloinstrument. Biografene går ut fra at Bach skrev konsertene for flere solocembali for at også hans eldste sønner skulle få anledning til å opptre solistisk og få solisterfaring.

I de fleste tilfellene viser bevarte originaler, undersøkelser av håndskrift og stilistiske overveielser at Bach bearbeidet eksisterende konserter opprinnelig skrevet for andre soloinstrumenter. Dessuten forekommer enkeltsatser som innledende instrumentalsatser i kantater; uansett stammer alle fra en opprinnelig form som ikke er for cembalo.

For et tilfelle med fiolin som original var Bach tvunget til å transponere en heltone ned fordi fiolinen når opp til e’’’, mens cembaloet bare går til d’’’. Bach brukte to metoder under bearbeidelsene: enten spiller cembalosolistens den opprinnelige basslinjen med venstre hånd, og cello og bass bare settes inn i tuttipassasjene, eller så beholder orkesterbassen basslinjen og Bach føyde til en ny stemme for cembalistens venstre hånd.

Fram til i dag har det ikke vært helt akseptert at Bach erstattet en fiolin med et cembalo, selv om flere detaljforbedringer og måten solostemmen er omarbeidet på (fiolintypiske figurer er erstattet med passasjer som egner seg bedre på et cembalo) viser at komponisten la tilstrekkelig omhu og interesse i arbeidet til at det ikke kan ha dreid seg om et pliktmessig utført leilighetsverk. Med ett unntak nær er det ikke bevart continuostemmer – unntaket antas å bygge på en obokonsert – for det er svært tvilsomt om cembalo ble brukt som continuoinstrument i tillegg til solistrollen. Disse verkene og enkelte kammermusikalske sonater med obligat cembalo ser flere forskere på som uttrykk for bestrebelser Bach gjorde for å frigjøre seg fra den tradisjonelle continuopraksisen, og de tenderer til å mene at det var Bachs intensjon at disse finpussede konsertversjonene skulle tre inn i stedet for originalversjonene.

Etter det man vet i dag^[1] skrev Bach rundt 1738 først Konsert i g-moll BWV 1058 og fragmentet BWV 1059, deretter de øvrige seks konsertene på annet papir og med andre overskrifter. Arklagene ble senere bundet i omvendt rekkefølge slik at dagens nummerering avviker, det gjelder også nummereringen i BWV.

Satser

• Allegro ¢ d-moll
• Adagio 3/4 g-moll
• Allegro 3/4 d-moll

Andre versjoner

• En tidlig versjon, også den som cembalokonsert: BWV 1052a
• Sats 1 fra Kantate 146 Wir müssen durch viel Trübsal med konserterende orgel
• Sats 2 også fra Kantate 146, med konserterende orgel og tilføyd korsats
• Sats 3 fra åpningssatsen til Kantate 188 Ich habe meine Zuversicht med konserterende orgel, bare delvis bevart.

Verk

Toneomfanget og stilistiske grunner gjør det nærliggende å anta at konserten stammer fra en opprinnelig versjon i d-moll for strykere; spesielt da soli uten tonefølge svært tydelig kan spilles med løs d- og a-streng på en fiolin (en såkalt bariolage-effekt). I sluttsatsen er den rent trestemmige strykersatsen bemerkelsesverdig; en nærmere undersøkelse viser at heller ikke første sats er rent firstemmig. Kanskje lå en konsert med trestemmige tutti til grunn; midtsatsen er firestemmig, men soloinstrumentet bruker et lite toneomfang og kan stamme fra en annen kilde. I det hele antar forskerne at det dreier seg om en bearbeidelse fra en annen komponists fiolinkonsert som Bach utvidet med en midtsats. På grunnlag av dette skrev han deretter på en ene siden kantatesatsene med konserterende orgel og på den andre cembalokonserten.

Det sannsynligvis oftest oppførte verket i denne gruppen utmerker seg med en uvanlig livlig stemning, og et spørsmål om Bach virkelig var komponisten, ble av Albert Schweizer besvart med «Hvem andre enn Bach kunne ha skrevet et slikt verk?»^[2] Solostemmens rike ornamentikk i midtsatsen dekker en smule over det faktum at den bare imiterer førstefiolinen.

Satser

• (uten betegnelse) c E-dur
• Siciliano 12/8 ciss-moll
• Allegro 3/8 E-dur

Andre versjoner

• 1. Sats i Kantate 169 Gott soll allein mein Herze haben (med obligat orgel)
• 2. Sats fra ariene Stirb in mir, Welt, også fra Kantate 169 (med orgelsolo og altstemme).
• 3. Sats som åpningssatsen i Kantate 49 Ich geh und suche mit Verlangen med obligat orgel.

Opprinnelse

Det lille toneomfanget gjør det nærliggende å anta at opprinnelsen ligger i en konsert for blåseinstrumenter. Ulike muligheter diskuteres, blant annet en obokonsert i Ess-dur^[3] Senere har bratsj vært foreslått som soloinstrument; motargumentet er at det finnes lite sammenlignbart materiale fra barokken for dette instrumentet som kan underbygge denne tesen – men i sjette brandenburgerkonsert skrev Bach musikk som krever en mer virtuos musikk behandling av bratsjen enn denne konserten. Kildekritiske betraktninger^[4] taler mot en bratsj.

Christoph Wolff^[5] regner dette som en original orgelkonsert og setter det i forbindelse med Bachs opptreden 21. september 1725 i Dresden, hvor han påviselig oppførte en eller flere konserter med strykere. På grunn av toneomfanget, og etter klanglige og spilletekniske overveininger, konkluderer Siegbert Rampe og Dominik Sachs med at det kan ha dreid seg om et verk opprinnelig for oboe d’amore og strykere i D-dur.^[1] De anslår at verket kan ha blitt til i Köthen, ca 1718/19.

Satser

• (uten betegnelse) ¢ D-dur
• Adagio e piano sempre 3/4 h-moll
• Allegro 3/8 D-dur

Andre versjoner

• Verket er en bearbeidelse av Fiolinkonsert i E-dur BWV 1042.

Verk

Verket er en grundig omarbeidelse av den kjente fiolinkonserten. Første sats er uvanlig på grunn av det tette motiviske arbeidet: nesten uopphørlig siterer akkompagnementet motiver fra temaet; i kombinasjon med en klar ABA-oppbygging (den første delen gjentas fullstendig og helt uten endringer) virker satsen svært «moderne» sammenlignet med det meste Bach skrev. Det samme kan man si om sluttsatsen på rondoform som bare presenterer temaet i grunntonearten. Fire tiltakende virtuose soloavsnitt som Bach tilpasset cembaloet er plasser innimellom.

Mellomsatsen starter passacaglia-aktig, men forlater snart den strenge knytningen til det introduserte temaet og anvender deretter bare temaets motiv i bassen såvel som i den sluttkadensen.

Satser

• Allegro ¢ A-dur
• Larghetto 12/8 fiss-moll
• Allegro ma non tanto 3/8 A-dur

Andre versjoner

• (ingen er bevart)

Verk

Toneomfanget (med unntak av de innledende arpeggiene under tuttitemaet) tyder på at en opprinnelig konsert for oboe d’amore ligger til grunn. Konserten oppføres hyppig på denne formen; men kan også opprinnelig være skrevet for viola d'amore.^[6] I alle tre satser er det stor forskjell på tutti- og solotemaene. Førstefiolinens store intervaller og den sterkt dissonans- og forslagspregede harmonikken gir midtsatsen en uvanlig uttrykksterk karakter. Sluttsatsen kontrasterer en folkemusikkaktig dans med en bedagelig fremadskridende harmonikk mot de briljante 32-delstonene hos strykere og soloinstrument.

Satser

• (uten betegnelse) 2/4 f-moll
• Largo c Ass-dur
• Presto 3/8 f-moll

Andre versjoner

• Midtsatsen finnes bevart i en kortere versjon for obo solo og pizzicato strykere som Sinfonia i Kantate 156 Ich steh mit einem Fuß im Grabe.

Verk

Dette er et påfallende kort verk med en struktur i liten skala; vanligvis regnes det derfor som en av Bachs tidlige komposisjoner. Likevel er konserten sannsynligvis den nest hyppigst oppførte – etter Konsert i d-moll BWV 1052. Det er nærliggende å anta at originaltonearten er g-moll, og yttersatsenes toneomfang og enkelte stilistiske detaljer antyder at soloinstrumentet var fiolin. Riktignok passer midtsatsen verken i toneart eller omfang og kan ha kommet fra en annen konsert, og den bevarte kantatesatsen kan tyde på at soloinstrumentet var obo. Bach transponerte satsen til Ass-dur og ledet på slutten stykket fram til grunntonearten via en uvanlig modulasjon.

Satser

• (uten betegnelse) 3/8 F-dur
• Andante 3/4 d-moll
• Allegro assai c/ F-dur

Andre versjoner

• Urformen er den 4. Brandenburgerkonserten (BWV 1049) i G-dur

Verk

Besetningsangivelsen lyder Cembalo certato, due Fiauti a bec, due Violini, Viola e Cont.; Bach føyer også til to blokkfløyter. Dette er en omarbeidet versjon av den fjerde brandeburgerkonserten – fiolinen er erstattet med cembalo. Den første satsen utmerker seg med en uvanlig levende periodisk melodikk, der takter stadig legges til, tyngdepunktet i takten er for de enkelte instrumentgruppene forskjøvet i forhold til hverandre og de hyppige hemiolaene skaper spenning. Den første temainnsatsen er seks takter lang (takt 5 og 6 som en sekvens av de forutgående); i den påfølgende transponerte gjentakelsen legges det til nok en takt, etc. Midtsatsen er en stilisert sarabande der cembaloet spiller mot strykerne på en måte som minner om den venetianske skoles flerkorsstil (cembaloet har overtatt originalens fløyte/fiolintrios). Sluttsatsen er en stort anlagt fuge med omfangsrike soli, særlig for cembaloet, som naturlig er.

Satser

• (uten betegnelse) 2/4 g-moll
• Andante c B-dur
• Allegro assai g-moll 9/8

Andre versjoner

• Verket er en bearbeidelse av Fiolinkonsert BWV 1041 (a-moll).

Verk

Versjonen for fiolin i a-moll hører til Bachs mest kjente konserter. Den langsomme satsen er en passacaglia (altså med en gjennomgående, gjentatt bass); verd å merke seg i tredjesatsen er den gjennomgående triolrytmen med rolig framskridende fjerdedeler i bassen som bare avbrytes av solofiolinens virtuose sekstendedeler.

Satsbeskrivelse

• (uten betegnelse) ¢ d-moll

Andre versjoner

• Åpningssatsen Sinfonia i Kantate 35 Geist und Seele wird verwirret (med obligat orgel)

Verk

Det ni takt lange bruddstykket bærer påskriften Cembalo solo, una Oboe, due Violini, Viola, e Cont. Siden Kantate 35 inneholder enda en instrumentalsats på begynnelsen av den andre delen, antas det at begge disse satsene danner yttersatsene i en opprinnelig konsert. Da kantatens innledningsarie anvender et obligat orgel som soloinstrument (og føyer til en altstemme), regnet Philipp Spitta det som konsertens midtsats. Rekonstruksjonsforsøkene ser det imidlertid nødvendig å føye sammen en opprinnelig solostemme fra orgelpartiene og alten; derfor regnes ikke dette lengre som sannsynlig.

Solistens toneomfang i begge kantatesinfoniaene gjør det sannsynlig å anta at obo var det opprinnelige soloinstrumentet, men de uavbrutte sekstendedelsbevegelsene gjør det umulig å få pusterom. Om originalen var for fiolin ville det lille toneomfanget være svært uvanlig; en oktav dypere (dvs som bratsj-, gambe- eller cellokonsert) ville soloinstrumentet for ofte forsvinne i orkesterklangen. I dag regnes det som tvilsom om det overhode finnes en annen versjon enn for klaviaturinstrument.

Den planlagte bruken av obo er også uklar, i det bevarte avsnittet dublerer den bare fiolinen. Kanskje skulle den – som i den langsomme satsen – også tildeles solistiske oppgaver; men dette er rene spekulasjoner, og de få rekonstruksjonsforsøkene er ikke mye oppført.

Det finnes ytterligere to konsertante verk med solocembalo som er verd å nevne. De har samme besetning som verkene i samlemanuskriptet – en gruppe med solocembalo, -fløyte og -fiolin, som strykerne og continuoen spiller mot; i begge verk spilles midtsatsen utelukkende av solistene.

Det er vanlig oppfatning blant dagens forskere at disse komposisjonene er blant musikkhistoriens første eksempler på konserter med solistisk cembalo.

Satser

• Allegro ¢ D-dur
• Affettuoso c h-moll
• Allegro 2/4 D-dur

Verk

Komposisjonen oppsto senest i 1720 og ble så innlemmet i samlingen med de seks Brandenburgkonsertene, som Bach avsluttet i 1721. Orkestersatsen er påfallende ved at fiolin 2 mangler – formodentlig er verket skrevet for et ganske lite ensemble solistiske strykere.

Satser

• Allegro c a-moll
• Adagio ma non tanto e dolce 6/8 C-dur
• Alla breve ¢ a-moll

Verk

Dette verket er en bearbeidelse: som eneste kjente i sitt slag er yttersatsene dannet av et preludium med fuge (BWV 894). I sin tid i Weimar ekseperimenterte Bach med å tilpasse sine preludier og fuger til den nye italienske konsertformen; denne bakgrunnen kan ha bidratt til at han syntes verket var velegnet til dette formålet.

Som midtsats anvendte Bach adagioen fra Triosonate i d-moll for orgel (BWV 527); til den trestemmige satsen føyde han en fjerde akkompagnementsstemme og fordelte de tre overstemmene avvekslende på soloinstrumentene.

Opprinnelse

Orkestersatsen er uvanlig farget av bruken av dobbeltgrep, pizzicato og en svært fint avstemte terrassedynamikk; hos Bach finner vi paralleller i hans sene Leipzig-år, og innflytelsen kan ha kommet fra sønnen Carl Philipp Emanuel. Også cembaloets store toneomfang gjør at verket kan dateres til etter 1740.^[7] og kanskje ha forbindelse med et av besøkene Bach gjorde i Berlin (1741 og 1747).

Nyere stilkritiske undersøkelser^[1] gir imidlertid det motsatte bildet. Ifølge disse oppsto konsertens yttersatser allerede i Weimar i 1716, få år etter at verket som ligger til grunn ble til – tendensielt nok før den femte Brandenburgerkonserten. Bare midtsatsen har da blitt føyd til senere. I det minste bekrefter forfatterne at Bach var komponisten.

Satser

• Allegro c c-moll
• Adagio 12/8 Ess-dur
• Allegro 2/4 c-moll

Opprinnelse

Toneomfanget og den ulike behandlingen av de to instrumentene gjorde at man tidlig kom til den erkjennelse at en konsert for fiolin og obo ligger til grunn. Det største problemet er originaltoneart. I dag spilles den mest i d-moll, men et spesielt sted spiller fiolinen en figur som bare kan forklares med at originalen (eller en mellomform for fiolin) gikk i c-moll.

Satser

• (uten betegnelse) c C-dur
• Adagio ovvero Largo «(Quartetto tacet)» 6/8 a-moll
• Fuga c C-dur

Opprinnelse

Skrivemåten er svært idiomatisk for cembaloet og orkesteret har en ubetydelig rolle ved at det bare dupliserer eksisterende linjer – og i midtsatsen helt tier. Det er derfor nærliggende å anta at verket opprinnelig var tenkt for to cembali alene – en besetning vi hos Bach ellers bare finner i to Contrapuncte i Kunst der Fuge.

Oppføringsmaterialet ble skrevet i tiden fra 1732 til 1735.^[8]

Satser

• (uten betegnelse) c c-moll
• Andante 12/8 Ess-dur
• Allegro assai 3/4 c-moll

Opprinnelse

Verket er en bearbeidelse av Dobbeltkonsert for to fioliner i d-moll (BWV 1043). Det er påfallende at den langsomme satsen er påført «Largo»: enten er telleenheten ment å være en punktert fjerdedel i fiolinkonserten og en åttendedel i cembalokonserten, eller så mente Bach at cembaloversjonen skulle spilles tydelig hurtigere enn fiolinversjonen.

Satser

• (uten betegnelse) 3/8 d-moll
• Alla Siciliana 6/8 F-dur
• Allegro 2/4 d-moll

Originalversjon

De satsteknisk detaljene er svært forskjellig i de tre satsene, noe som gjør det usannsynlig at verket har opphav i en felles originalkilde. I den overleverte versjonen av midtsatsen er det bare førstecembaloet som brukes solistisk, dette taler klart mot at opphavet skulle være en konsert med flere likeberettigede soloinstrumenter. Den avsluttende fugen begynner femstemmig, så den firestemmige strykerbesetningen framstår også mer som et resultat av bearbeidelsen – fram til våren 1715 var Bachs orkestersats femstemmig (med delte bratsjer);^[5] om originalen skulle være av Bach kan dette være etter et verk fra de første årene i Weimar. En annen forklaring kunne være at grunnlaget var en konsert med til dels obligat cello.^[9]

I første sats er flere solopartier strukturert som en dobbeltkonsert med en tredje stemme som flere steder virker tilføyd i etterhånd, så Karl Heller^[10] antar at yttersatsene kommer fra en originalversjon for to fioliner, også den i d-moll. Mot dette forslaget taler både flere passasjer og yttersatsenes struktur, det er heller ikke kjent at Bach skulle ha føyd til en fullstendig solostemme, dermed må man heller anta en konsert med tre solofioliner.^[9]

Musikk

Åpningssatsens massive unisonotema brukes gjentatte ganger til å strukturere satsen, men temaet bearbeides også imitatorisk, og er typisk for et barokt molltema som tydelig lever ved å spille ut den forminskede septimen mellom lav sekst og det forhøyede syvende trinnet.

Midtsatsen er lagt opp svært skjematisk – en sterkt maniert enstemmig melodi med førstefiolinen og alle tre solistene unisono ligger over pulserende basser med mellomstemme på etterslaget. Begge halvdelene gjentas og ornamenteres. Satsen er neppe opprinnelig skrevet for tre soloinstrumenter og orkester, og stilistiske overveielser har gitt opphav til sterk tvil til om Bach er opphavsmannen. En nyere teori^[11] knytter verket til de oder for sangstemme og klaver som amatørkomponisten Lorenz Christoph Mizler publiserte rundt 1737 i Leipzig. Satsen kan ha vært en musikalsk parodi, dvs. utgjøre en situasjonsbetinget spøk på Mizlers oder.

Konserten spilles sjelden i dag, men under Bach-gjenfødelsen på 1800-tallet spilte den sammen med solokonserten i samme toneart (BWV 1052) en stor rolle. Særlig Felix Mendelssohn Bartholdy gikk inn for denne konserten og spilte den hyppig, eksempelvis med Clara Schumann og Louis Rakemann eller med Ignaz Moscheles og Sigismund Thalberg (se Musical Times' omtale i Mendelssohns nekrolog januar 1848).

Satser

• Allegro c C-dur
• Adagio c a-moll
• Allegro ¢ C-dur

Opprinnelse

Det foreligger ingen annen versjon av denne konserten. Påfallende er at de tre soloinstrumentene gjentatte ganger spiller unisono mot orkesterfiolinene – denne satsteknikken antyder ikke bare at fiolin er det opprinnelige soloinstrumentet, men også at orkesteret er føyd til først senere, følgelig at det kan ha dreid seg om en konsert for tre fioliner og continuo (uten orkester).^[12] Denne tidligere versjonen kan ha stammet fra Weimar-tiden, for eksempel rundt 1716.^[13] eller 1718^[14]

Satser

• (uten betegnelse) c a-moll
• Largo 3/4 a-moll
• Allegro 6/8 a-moll

Opprinnelse

Komposisjonen er en bearbeidelse av Antonio Vivaldis konsert i h-moll for fire fioliner og strykere (opus 3, 10 fra samlingen L'Estro Armonico). Bach tilførte kromatikk, livligere bass-stemmer og flere andre detaljer, samt la til en takt i siste sats.

Musikk

Det er interessant å sammenligne Vivaldi og Bachs versjoner; Bachs versjon gir et modent og utviklet inntrykk i forhold til Vivaldis friske og briljant-enkle verk.

• Breig, Werner: Johann Sebastian Bach und die Entstehung des Klavierkonzerts, i: Archiv für Musikwissenschaft, 36. årgang., H. 1. (1979), ss. 21-48 doi:10.2307/930578
• Geck, Martin (1997). Bachs Orchesterwerke. Bericht über das 1. Dortmunder Bach-Symposion 1996. Witten. ISBN 3-932676-04-1. 
• Rampe, Siegbert; Sackmann, Dominik (2000). Bachs Orchestermusik: Entstehung-Klangwelt-Interpretation; ein Handbuch. Bärenreiter. ISBN 978-3-7618-1345-4. 
• Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

• Cembalokonserter, BWV 1052-1059, BWV 1060-1065: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.

• Konsert i d-moll, 1. allegro
• Konsert i d-moll, 2. adagio
• Konsert i d-moll, 3. allegro

Med Fuldaer Symphonisches Orchester, Simon Schindler (dir.), Johannes Volker Schmidt, klaver