Charles Augustin Sainte-Beuve

Charles Augustin Sainte-Beuve
Charles Augustin Sainte-Beuve i sine eldre år, 1860-tallet.
Født		Charles-Augustin Sainte-Beuve 23. des. 1804[1][2][3] Boulogne-sur-Mer (Det første franske keiserdømme)
Død		13. okt. 1869[1][2][3] (64 år) Paris (Det andre franske keiserdømme)
Beskjeftigelse		Poet, litteraturhistoriker, politiker
Embete		Second Empire senator (1865–1869) seat 28 of the Académie française (1844–1869)
Utdannet ved		Lycée Charlemagne Lycée Condorcet Collège de Bourbon
Partner(e)		Adèle Foucher
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière du Montparnasse
Språk		Fransk
Medlem av		Académie française (1844–)
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen Concours général (1822)
Periode		1800-tallet
Viktige verk		Portraits contemporains, Q60584759, Vie, poésies et pensées de Joseph Delorme, Les Consolations, Volupte, Q55478125, Q51325865, Q19136880, Chateaubriand et son groupe litteraire sous l'empire
Charles Augustin Sainte-Beuve på Commons

Charles Augustin Sainte-Beuve (23. desember 1804 – død 13. oktober 1869) var en fransk poet, litteraturhistoriker og litteraturkritiker, medlem av Académie française (Det franske akademi) og senator. Sainte-Beuve er i sin hjemland betraktet som den første moderne litteraturhistoriker.

Han ble født i Boulogne og tok sin første utdannelse der, og studert siden medisin ved Collège Charlemagne i Paris (1824–1827). Hans ungdomsår hadde vært preget av religiøse grublerier, og mens han studerte medisin leste han samtidig sensualistisk filosofi, eldre og nyere, noe som siden satte spor i hans utvikling og litterære produksjon. I 1828 tjenestegjorde han ved sykehuset St Louis, men hadde siden 1824 bidratt med en rekke artikler i de unge talenters tidsskrift, Le Globe, den doktrinære liberalismens organ. I 1827 kom han i kontakt med dikterkretsen le Cénacle. Det skjedde via en anmeldelse av Victor Hugos Odes et ballads. Denne litterære omgangskrets som strebet etter å redefinere ideene til den begynnende romantiske bevegelsen og striden mot klassisk formalisme. Sainte-Beuve ble en venn av Hugo etter å ha utgitt en vennligsinnete anmeldelse av forfatterens verk, men senere hadde han en affære med Hugos hustru som naturlig nok førte til en avslutning av vennskapet. Pussig nok falt plikten for mottagelsestalen på Hugo da Sainte-Beuve ble gjort til medlem av Det franske akademi i 1845.

Sainte-Beuve hadde blitt oppfostret i 1700-tallets anskuelser, det vil si at han var jakobiner, materialist og klassisk utdannet. Han omfavnet romantikken og ble bevegelsens ivrige våpendrager. Hans første oppgave var å gi den franske romantikken fornemme aner, noe han gjorde med det litteraturhistoriske tidsskriftet Tableau de la poésie française au 16. siècle (1828), hvor Pierre de Ronsard og hans skole atter ble vekket til live.

Samtidig sto han selv fram som dikter med samlingen Poésies de Joseph Delorme (1829), selvbekjennelse i stil med Goethes Den unge Werthers lidelser, men hvor også innflytelsen fra Victor Hugo og de franske renessansedikternes i gruppen La Pléiade var merkbar.

En ny diktsamling, Les Consolations (1830), betegnet en ny periode i hans åndelige vekst: han kom atter inn under den katolske mystisismens påvirkning, dog kan man snakke om en «litterær omvendelse» enn direkte religiøs, hvilket også var tilfellet med den erotisk-religiøse og personlig inspirerte romanen Volupté (1834). Samtidig skrev han i ulike tidsskrifter lange litteraturkritikker som siden ble samlet i bøkene Port-Royal og Portraits littéraires.

Allerede i 1831 hadde vennskapet med Victor Hugo kjølnet, og i 1834 kom det endelige bruddet, dels på grunn av at Sainte-Beuve tok avstand fra romantikken i sine artikler, og dels på grunn av affæren med Hugos hustru som synes å ha vart fram til 1837. Etter julirevolusjonen i 1830 hadde han nærmet seg nykatolisismens forsvarere. Han kom også en tid i kontakt med tilhengerne til den utopiske sosialisten Henri de Saint-Simon. Men hans kritiske anlagte sinn gjorde det etter hvert umulig for ham å slutte seg til en bestemt politisk retning, skjønt han gjennomgikk en republikansk fase under Armand Carrels innflytelse, og en evangelisk-demokratisk som venn av Hughes Felicité Robert de Lamennais. Under et opphold i Lausanne, 1837–1838, fikk han impulser fra protestantismen.

Litterære arbeid fra perioden fram til februarrevolusjonen i 1848 omfattet hans siste diktsamling, Pensées d'août (1838), hvor engelsk innflytelse var merkbart og inneholdt ikke lengre lyriske skriftemål og bekjennelser, skjønt hans poesi var ennå farget av religiøse stemninger. Fra denne tiden egnet han seg i stor grad for litterære analyser og kritikk. Hans første større verk og et av århundrets mest fornemme historiske tekster er Histoire du Port-Royal (5 bind, 1840–1859). Det bygde på hans forelesninger ved Lausanne i tiden 1837–1838. Det begynte med en utpreget sympati med jansenismen, en kristen filosofi som hadde navn etter sin grunnlegger den flamske teolog Cornelius Jansen, og det gamle jansenistklostret under Ludvig XIV av Frankrike, men utvidet seg til en skildring av hele tidens kultur. Rundt år 1840 er hans svermeri for katolisismen over og han gikk tilbake til ungdomsårenes humanistiske oppfatning. Bruddet framgår tydelig i hans biografi over La Rochefoucauld i 1840. Det samme året ble han utnevnt til bibliotekar ved Bibliothèque Mazarine.

Som kritiker virket han den gang ved bladet Revue des deux Mondes, og han skilte seg aldri fra dette tidsskriftet. Det er hva han skrev her som utgjorde det meste av innholdet i en rekke utgivelser, Portraits littéraires, Portraits centemporains og Portraits de femmes (de er utkom i flere, innbyrdes ganske forskjellige utgaver). I 1845 ble han innvalgt i Det franske akademiet.

Han vandret i de orleanistiske salongene, men til tross for forbindelsene med de sistnevnte og legitmistiske kretsene var han likevel ingen beundrer av dynastiet eller av Ludvig Filip I av Frankrike, og februarrevolusjonen i 1848 var ham ganske likegyldig. Junirevolusjonen innga ham derimot en redsel for kulturen og den borgerlige ordningen og førte ham inn blant Napoléons tilhengere.

Under uroen i 1848 i Europa foreleste han ved universitetet i Liège i Belgia om François-René de Chateaubriand. I 1849 var han tilbake i Paris, og det var da han begynte på sine berømte litterære-journalistiske arbeid, Causeries du lundi, «mandagssamtaler», i avisene, først i Le Constitutionnel, deretter i Moniteur universel, til sist i Le temps.

Selv om han på ingen var begeistret for statskuppet, resonerte han dog at keiserdømmet var det beste av alternativene. Da Charles Louis Napoléon Bonaparte ble keiser fikk han utnevnt Sainte-Beuve til professor i latinsk poesi ved Collège de France. Artikkelen Regrets (1852), hvor han anmodet sine gamle venner orleanisterne om å slutte seg til keiserdømmet førte til skandale. Da han i 1855 begynte å forelese ble han møtt med larmende motdemonstrasjoner fra liberale studenter, og han trakk seg fra stillingen. Isteden utga han sine forelesninger, Étude sur Virgile, 1857, og ble i isteden utnevnt til professor ved École normale supérieure, hvor han foreleste i årene 1857–1861.

I keisertiden sto han de mest frisinnede delene av dynastiet nærmest, demokraten og fritenkeren, prins Napoléon Bonaparte og dennes kunstneriske og litterært interesserte søster Mathilde Bonaparte. Hans følelser for keiserdømmet kjølnet, særlig på grunn av forsøkene på å innskrenke ytrings- og trykkefriheten, og at de bevisst lot nasjonalistiske klerikalismen få komme tilbake. Han begynte i sine skrifter å angripe klerikalismen, og etter at han ble utnevnt til senator i 1865, også i tale. På den måten ble han atter populær hos ungdommen, og de medisinske studentene hyllet ham i den frie tankes navn.

Hans utvikling gikk stadig mer mot forsvar av den frie tanke og opptrådte flere ganger i senatet til dens forsvar, noe som førte til stormfylte opptredener. Han forsvarte Ernest Renan (1867), som var blitt beskyldt for å være ateist; en bekjempet et forslag fra folkebiblioteket om å fjerne Voltaires og Rousseaus skrifter, og et forslag om høyere undervisning som han oppfattet som et forsøk å la den bli styrt av kirken. Da man i Moniteur sensurerte en av hans artikler, brøt han åpent med keiserdømmet og gikk over til opposisjonsavisen Le temps.

Av de bøker han utga de siste tyve årene er blant annet Chateaubriand et son groupe litteraire (2 bind, 1860), biografien over anarkisten P. J. Proudhon (1865), Étude sur Virgile (1867); og særlig Serie Causeries du lundis (i alt 28 bind, 1851-1870). Etter hans død, utkom hans Correspondance (3 bind, 1877-1880) samt Lettres à la Princesse (1873) og Les cahiers de Sainte-Beuve (1876).

Sainte-Beuve var en utrettelig forfatter. Hans omfattende arbeidsbyrde ble tildels lettet av at hans sekretær gjorde undersøkelser i biblioteket for ham og skrev etter hans diktat. Som poet og romanforfatter oppnådde han aldri den store oppmerksomheten. Som litteraturkritiker er Sainte-Beuve derimot anerkjent. I denne posisjonen har han tatt plass som en av Frankrikes fremste forfattere. Han grunnla en særskilt metode og etterlot seg ved sin død en litteratur som strakts ga anledning til nye utviklingsformer.

På 1700-tallet hadde kritikken ennå undersøkt og bedømt poesi etter bestemte abstrakte regler. Det var først i England at dette systemet ble brutt, deretter i Tyskland. Den nye kritikken var en spesiell form av den nye historiske oppfatningen. Man søkte å forstå diktverket og bedømme det etter dets egne forutsetninger, den tid og det miljø som det hadde oppstått. I Frankrike hadde allerede Abel-François Villemain begynte i denne retningen, men Sainte-Beuve er likevel den fremste representanten for den moderne litteraturkritikken.

Han begynte entusiastisk og polemisk som romantikkens forsvarer, søkte å utvikle retningens ideer, pekte på La Pléiade som dens naturlige forgjengere, ga ved siden av sterke lovord råd til de unge samtidsvennene sine, men allerede omkring 1835 gjorde han seg ferdig med romantikk, avslørte ubarmhjertelig dens utvekster og urimeligheter, kritiserte skarpt de forsøk som han mente var mislykte og strevde med å forsone romantikken med klassisismen, Snart gikk han lengre, i portrettet av Pierre Corneille (1832) kan man allerede spore hans forsøk på å rekonstruere en personlighet med sin tekst.

Hans utgivelser fra før Port-Royal og Chateaubriand er preget av rike gallerier av portretter og biografier, tegnet opp med psykologisk sans og gjort på bakgrunn belesthet og skarpsindig kritikk. I den senere monografien søkte han å gå bak det bilde som Chateaubriand hadde gjort seg ferdig med for ettertiden for å finne den virkelige Chateaubriand. Derimot fikk Sainte-Beuve en tendens til å kjæle med de små detaljene, og stundom ble han mer opptatt av middelmådigheten enn det store nyskapende geniet. Hans bedømmelse av Alfred de Vigny, Lamartine, Victor Hugo og Balzac er tidvis uforståelig ettersom hans ideal var grunnleggende klassisk.

Vergil var blant Sainte-Beuves fremste forfattere og hans litterære ideal, noe som forklarer hvorfor han hadde vanskeligheter med å forstå visse moderne tendenser. Etter 1848 utviklet denne historiske betraktningen seg i hans portretter og kritikker. Hva han i Lundis forsøkte å gi var utelukkende sannheten; han anerkjente ingen grunner til at det skulle være behov for å skjule den, og trykte alle brev og alle indiskresjoner som han kom over, og i de tilfeller hvor han viste at han ikke kunne uttrykke seg usminket lot han heller være å si noe som helst. Av den grunn avsto han fra å skrive om Napoleon IIIs Histoire de Jules César. Formen for disse relativt korte artiklene passet utmerket for hans metode. Hver artikkel utgjorde en helhet for seg selv, et portrett av et bestemt individ, og som undersøkte alle meninger om uten noen forsøk på å forskjønne eller skjule. Hippolyte Taine har sagt at Sainte-Beuve på dette viset samlet seg et herbarium av interessant eksempler på intellektuelle og moralske mennesketyper.

I selve verket gjorde han de allmenne til sin oppgave å skildre den menneskelige sjelens naturhistorie. Han interesserte seg utelukkende på å finne en sammenheng mellom verket og individet. I kunstnerens temperament, oppvekst, i ytre og indre livsomstendigheter søkte han å finne utspranget og forklaringer på de litterære fenomen.

Under hans penn forvandlet den litterære kritikken fra en filosofisk til en psykologisk, og til og med fysiologisk. Det er også karakteristisk at jo eldre han ble, desto mer ble han dratt bort fra skjønnlitteraturen som var utgangspunktet, men fordypet seg i reiseskildringer, memoarer og brev og like gjerne skildre vitenskapsmenn og generaler som romanforfattere. Hans studerte utelukkende sjelene, han var historiker, biograf og psykolog. Det er ikke minst på dette grunnlaget av psykologiske monografier som Taine siden bygget sin miljøteori og Ferdinand Brunetière sin litterære evolusjonsteori. På den annen side var hans kritiske tilnærmingsmetode, at for å forstå kunstneren og hans verk, måtte man frøst forstå kunstnerens liv, ikke uten motstand. Marcel Proust var blant de som argumenterte imot i en rekke essayer, Contre Sainte-Beuve («Imot Sainte-Beuve»).

I den franske litteraturhistorien er Sainte-Beuve en av de store forfatterne. Han utmerket seg som historiker, estetiker, litteratur- og kulturhistoriker, men særlig som biografisk essayist. Han var like meget en lærd som en åndfull forsker, som alltid ønsker å vite og nesten alltid greide å forstå. «Plaisir désintéressé de la curiosité critique!» som han utbrøt. Han var en ærlig skeptiker som underbygget sin iherdige søken med rik menneskekunnskap, vunnet — dog med en viss dose menneskeforakt og ironi — gjennom sine vekslende åndelige faser. Han var ingen systematiker, men bøyelig i sin oppfatning. Han var en stilist som utfoldet det franske språks naturlige letthet og klarhet på nær uforklarlig vis. I sin ungdom skrev Sainte-Beuve en ganske omstendelig prosa. Hans avisartikler tvang ham til å skrive naturlig. Han fikk, som han selv sa, ikke lenger tid til å ødelegge sin prosa. Hans senere stil er enkel, men smyger seg med beundringsverdig smidighet rundt tanken. Hans essay var suggestive, og Karl Hillebrand kalte ham for «Unser aller Meister». I Danmark ble særlig litteraturhistorikeren Paul V. Rubow inspirert av Sainte-Beuve.

I 1898 ble hans statue reist i Jardin du Luxembourg i Paris.

• Tableau de la poésie française au seizième siècle (1828)
• Vie, poésies et pensées de Joseph Delorme (1829)
• Les Consolations (1830) (poesi)
• Volupté (1835) (roman)
• Port-Royal (1840–1859)
• Les Lundis (1851–1872)
• Causeries du lundi, 15 bind (1851–1862)
• Nouveaux Lundis (1863–1870)

• Cabanis, José (1987): Pour Sainte-Beuve, Paris, Gallimard, «Les Essais», n° CCXXXI.
• Lepenies, Wolf (2002): Sainte-Beuve, au seuil de la modernité, Paris, Gallimard, «Bibliothèque des Idées».
• Nicolson, Harold (1957): George Sainte-Beuve, London: Constable
• Williams, Roger L. (1957): Gaslight and Shadow: The World of Napoleon III, NY: Macmillan, kapittel 5: «Sainte-Beuve, Sultan of Literature».

Wikiquote: Charles Augustin Sainte-Beuve – sitater

• (en) Verker av Charles Augustin Sainte-Beuve i Prosjekt Gutenberg
• What Is a Classic? hos Bartleby.com