Chilperik II
| Chilperik II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 670[1][2] | ||
| Død | 13. feb. 721[3] Noyon[4] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Far | Childerik II | ||
| Mor | Bilichild[3] | ||
| Søsken | Dagobert[5] | ||
| Barn | Childerik III | ||
| Gravlagt | Noyon[4] | ||
Chilperik II (født ca. 670, død 13. februar 721 i Nyon), født Daniel, var den yngste sønnen til Childerik II og var konge i Neustria fra 715 og frankernes enekonge fra 718 til hans død i 720. Han var den siste merovingerdynasten som utøvet autoritet på egen hånd.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble sendt til et kloster som spedbarn for å beskyttes fra de interne konfliktene i familien. Der ble han oppdratt som Daniel til Dagobert III døde i 715.
Konge
[rediger | rediger kilde]Han ble da (715) tatt fra klosteret, 43 år gammel, og hevet på skjoldet til de neustriske krigerne som konge, slik skikken var. Han tok det kongelige navnet Chilperik, selv om han på grunn av sin bakgrunn fra klosteret, var en svært forskjellig fra Chilperik I.
Til å begynne ser det ut til at han skulle ha vært et verktøy i hendene på Ragenfrid, rikshovmesteren i Neustria, som hadde gjort krav på embetet i opposisjon til Teodoald, Pipin av Heristals tiltenkte arving. Chilperik var derimot sin egen mann, han var både en kriger og en leder, alltid ved fronten langt fremme i slagene. I 716 ledet han og Ragenfrid en hær inn i Austrasia som da ble kriget over av Plektrude, påvegne av hennes barnebarn Teodoald, og Karl Martell, den uekte sønnen til Pipin av Heristal. Neustrierne allierte seg med andre invaderende styrker under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i slag nær Köln som da ble holdt av Plektrude. Chilperik seiret og Karl flyktet til Eifel-fjellene. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres rival i byen. Plektrude anerkjente Chilperik som konge, overgav det austrasiske formuen og oppgav hennes sønns krav til å bli rikshovmester.
På dette tidspunktet tok hendelsene en vending mot Chilperik. Idet han og Ragenfrid ledet deres triumferende soldater tilbake til Neustria, falt Karl over dem nær Malmédy, og i slaget ved Abléve omringet Karl dem og de flyktet. Etter dette forble Karl Martell praktisk talt ubeseiret og Chilperiks sterke vilje ble kuet i en rekke kampanjer som ble ført i neustrisk territorium.
Karl returnerte til Neustria i 717 med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Etter å ha lyktes der, utropte han Klotar IV til konge av Austrasia i opposisjon til Chilperik. Chilperik svarte i 718 med å alliere seg med Odo den store, hertugen av Aquitaine som hadde blitt uavhengig under konfliktene i 715, men han ble igjen beseiret av Karl ved Soissons.
Kongen flyktet med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar IV og Odo oppgav Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av Chilperik som frankernes enekonge, anerkjente han Karl Martell som rikshovmester over alle kongedømmene.
Han ble offisielt hevet på skjoldet som frankernes konge i 719, men han levde bare ett år etter dette og hans etterfølger var marginale rois fainéants («gjør–ingenting–konge»). Han døde i Attigny eller Soissons i 720 (eller muligens 721).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 137339186, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sapere Encyclopedia, oppført som Chilperico II, De Agostini ID Chilperico+II[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b La Préhistoire des Capétiens[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b books.google.cz[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 132[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Oman, Charles, The Dark Ages 476-918, London, 1914.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Oxfords merovingerside (engelsk)
- From Merovingians to Carolingians: Dynastic Change in Frankia (engelsk)