Dan den storlåtne

Kong Dan er en dansk sagnkonge som Danmark skulle være oppkalt etter, jfr kong Nor som skulle være opphav til navnet Norge. I virkeligheten er navnet Dan avledet av folkenavnet daner. I norrøne kilder var kong Skjold den første danske kongen,^[1] mens Saxo i Gesta Danorum og Lejrekrøniken fra rundt 1180 hevder at det var Dan, sønn av Humble og bror til den like fiktive Angel som skulle ha gitt navn til anglerne og dermed England. Kong Dans sønner het Humble og Loter, og Loter var i denne versjonen far til kong Skjold.

Sagnkongen Dan kan også ha fått navn etter den bibelske Dan, som ifølge overleveringen ga navn til den ene av Israels tolv stammer. I Lejrekrøniken fortelles at Dan først var kongen over Sjælland, men ble kalt til Jylland der jydene lå i krig med tyskerne. Kong Dan seiret da over tyskerne og ble hentet til jydenes tingsted ved Viborg og hyllet som konge også over Jylland. Angivelig fikk landet da sitt navn, Danmark: «Du er Dan, riket skal hete Danmark, og det navnet skal vare så lenge verden består.» Kong Dans kongsgård lå angivelig i Lejre, men noe spor etter denne er aldri funnet. Etter hans død ble det reist en gravhaug, og den døde kongen angivelig satt inn gravkammeret på hesterygg og kledd i full rustning.^[2] Ifølge en annen overlevering er kong Dans grav å finne i Ø bakker^[3] ved Viborg, der han ble hyllet som jysk konge.

Ifølge Saxo var kong Dan sønn av sagnkongen Humble, og på Langeland finnes en langdysse kjent som «kong Humbles grav».^[4] Men knoklene fra dyssen stammer fra folk som har ligget der i rundt 4.000 år - og fra en ku.^[5]

Sagnkongen Dan nevnes i flere kilder, som av Snorre Sturlason i Eddadiktet Rigstula. Her er Dan sønn av Damp, og dermed sønnesønn av kong Rig. Dans søster skal ha vært Drott, gift med kong Dyggve, den første i Norden som kalles konge over Svitjod, dvs. Sverige.

Rigstula forteller hvordan guden Rig, dvs. Heimdall under et annet navn, ble far til Jarl, senere kjent som «Rig-jarl». Denne fikk 12 sønner, den yngste fikk navnet Kon og ble kalt «Kon unge» (norrønt Konr ungr), i folkeetymologien feilaktig oppgitt som opphav til ordet «konge». En dag red Kon unge ut i skogen på fuglejakt, der en kråke snakket til ham og minnet om at han ville ha mer igjen for å jakte på menn - vers 42 og 44, oversatt av Ivar Mortensson-Egnund:

Red Kon unge

i kjerr og skogar,

og fuglen han fall,

der pili hans flaug.

Då kvad ei kråke,

på kvisten sat:

«Kvi fèr du, Kon ung,

og fuglar veider?»

Dan og Damp

hev dyre haller

yppare odel

enn du mun eige.^[6]

Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) skrevet rundt 1170 introduserer en sagnkonge Ypper av Uppsala og blant dennes tre sønner var Dan som styrte Danmark, kong Nor som styrte Norge, og Østen som styrte Sverige. Dan skal først ha styrt Sjælland, men etter at han hadde reddet danene fra et angrep fra keiser Augustus, ble han hyllet som konge også av menn fra Jylland, Fyn og Skåne, og slik oppstod Danmark. Her het hans kone Dana, og deres sønn fikk navnet Ro.^[7]

I Arngrímur Jónssons latinske oversettelse fra 1597 av de bevarte bruddstykkene av Skjoldungesagaen heter det:

«Rig (Rigus) var en mann som ikke var blant de siste blant de største på hans tid. Han giftet seg med datteren til en Danp, herre av Danpsted, hvis navn var Dana, og senere, etter å ha vunnet kongetittel for sitt område, etterlot som sin arving sin sønn med Dana, kalt Dan eller Danum, og alle hans undersåtter ble kalt daner.»

Denne Dan giftet seg med «Olof», datter til Wermund, og ble dermed svoger til den Offa som er nevnt i Beowulf-kvadet. Dan styrte først i Jylland, men erobret så Sjælland fra kong Aleif, og i denne versjonen var det slik kongedømmet Danmark oppstod.

Denne Dan skal også ha avvist Odins ankomst til Norden. Hans foreldre oppgis som kong Dag eller Danp av Skåne og en østgotisk kongedatter av jotisk herkomst, noe som ga opphav til et rykte om at sønnen var av jotun-ætt. Som sin far ble han en mektig konge i Skåne og glad i prakt, og for sine bragder kalt mikillati, «den store» eller «storlåtne». Han underla seg det meste av Danmark og giftet seg med Gyrithe, siden med Olufa, datter av kong Aleif eller Oluf av Lejre, en søster til Hugleik eller «den saksiske Odin». Dan lot seg utnevne til sin svigerfars arving, og ble da betrodd skattkammeret, men tok like godt livet av svigerfaren og lot seg hylle til konge i Sjælland og på Fyn, Møn, Lolland og Falster. De danske øyene kalte han «Øygotland» og slo seg ned i Lejre, som han skal ha bygd. Han fryktet likevel sin svoger Hugleiks berømmelse og skal ha stått ham etter livet, men ga ham Angeln som Dan også hadde underlagt seg, da innbyggerne der ba ham om hjelp mot sakserne hvor det første anlegget til Danevirke var bygd. Dan døde angivelig i Lejre i år 300, og etterlot seg den 7 år gamle sønnen Frode Fredegod. Siden Dan ikke dyrket Odin, ble han hauglagt i Lejre, og gravhaugen hadde han selv fått innrettet som et hus i to rom med en dør, og befalt at han etter sin død skulle settes inn der på en stol i fullt kongelig antrekk, bevæpnet og med oppsalt hest og mange saker. «Slike begravelser ble deretter vanlig skikk som gjorde slutt på Odins skikker.»^[8]

Snorre Sturlason forteller i sin fortale til kongesagaene at

«Den første tida er kalla brennalder; då skulle ein brenne alle daude menn og reise bautasteinar etter dei, men etter at Frøy var hauglagd ved Uppsala, då gjorde mange høvdingar likså ofte haugar som bautasteinar til minne om frendane sine. Men sidan let Dan den storlåtne, danekongen, gjere seg ein haug, og baud at han etter dauden skulle berast dit i kongsskrud og hærklede og hestane hans med sálgreier og mykje anna gods, og mange av ættemennene hans gjorde det same; då tok haugalderen til der i Danmark; men brennalderen heldt seg lenge etter hos svearar og nordmenn.»^[9]

I Ynglingesagaen står det:

«Dyggves mor var Drott, datter til kong Danp, sønn til Rig, som var den første som het konge på dansk tungemål (= norrønt språk). Hans ættmenn brukte alltid siden kongenavnet på den øverste i landet. Dryggve var den første i sin ætt som ble kalt konge, før het de «drotner» og deres koner «drotninger»; hirden het drott. Og Yngve eller Yngunne kalte de hver enkelt mann av ætten til alle tider, og alle sammen var de ynglinger. Dronning Drott var søster til kong Dan den storlåtne, som Danmark har fått navn etter.»^[10]

Hos Snorre er Rig far til Danp som igjen er far til Dan. Snorre forholder seg ikke til at Dan også skulle nedstamme fra kong Frode Fredegod (Fridfrodi) som han selv presenterte som hersker over Sjælland og en samtidig av keiser Augustus^[11] og Fjolne, Frøys sønn som druknet i mjødkaret, seks generasjoner før kong Dyggve. Senere skriver Snorre:

«På samme tid som disse kongene det nå er fortalt om, levde i Uppsala, var først Dan den storlåtne konge over Danmark, han ble eldgammel; så kom hans sønn Frode Fredegod og så hans sønner Halvdan og Fridleiv; de var store hærmenn.»

Sven Aggesen mente derimot at Halvdan var Skjolds sønn, mens Saxos kongerekke er slik: Skjold - Gram - Hadding - Frode Fredegod - Halvdan.^[12] Snorre oppfattet Frode som sønn av Fridleiv og sønnesønn av kong Skjold. Trolig hørte Frode Fredegod mer hjemme i mytene rundt fruktbarhetsguden Frøy.^[13]

På 1100-tallet nevner historikeren Sven Aggesen Danu Elatus, «Dan den stolte», antagelig kong Dan, og gjør ham til sønn av Uffe,^[14] dvs. Offa, sønn av Wermund, også nevnt i Widsith og Skjoldungesagaen. Sven Aggesen forteller at denne Dan var en slik mektig konge at han hadde en annen konge som sin undersått, og to adelsmenn til holde hesten sin.

Saxo Grammaticus presenterer tre forskjellige danske konger som alle heter Dan. Han innleder med brødrene Dan og Angul, sønner av en Humble. Begge utmerket seg som hærførere, men ikke ble kalt for «konger» ettersom den skikken angivelig ikke var vanlig da. Angul er et eponym for området Angeln i den nordligste delen av Slesvig-Holsten, og fra dette området utvandret Anguls folk til England. Dan ble far til to sønner, Humblus og Lothrus, med sin kone Grytha.

Ingen av disse sønnene er ellers nevnt, selv om en Humble nevnes som leder for hunerne. Den andre kongen som heter Dan, kalles sønn av Uffi, sønn av Vermund. Saxo nevner ham kort som en krigerkonge som undertrykte sitt folk og sløste med sin rikdom. Han er etterfulgt av kong Hugleik, deretter en Frode som igjen er fulgt av en tredje Dan. Tilsynelatende mener Saxo at denne Dan er sønn av Frode, men sier det ikke direkte. Om denne Dan har Saxo kun en anekdote om at da Dan som tolvåring var lei av saksernes arrogante utsendinger som krevde løsepenger for fred, la han skip over elven Elben som en bro, krysset over og vant en stor seier.

Denne Dan var far til Fridlef, far til Frode, og som man gjenkjenner som Fredleif og hans sønn Frode som nevnes i norrøne kilder, kanskje den Frode Fredegod av skjoldungeætten som Snorre nevner i Ynglingesagaen.^[15]

I Esrum klosters annaler fra 1308 regnes kong Dan ikke bare som samtidig med keiser Augustus, men også som kong Davids samtidige, og til overmål foreslås det i margen at han kan ha vært en samtidig med en «Vesotis i Ægypten».^[16]

Eriksvisen er en svensk dikt som beretter at den Erik som var første kongen i Gøtaland, sendte menn til et hittil udyrket land kalt Vetala. Dette ble omdøpt til Danmark etter kongen over disse mennene, Dan. Eriksvisen ble offentliggjort første gang - på latin - av den svenske historikeren Johannes Magnus. P.A. Munch tidfestet diktet til 1450, mens Herman Schück^[17] anså det som en oversettelse av Johannes Magnus' dikt.^[18]

I sin visebok med 100 viser presenterte historikeren Anders Sørensen Vedel også 100 kongeportretter, deriblant av Dan:

DAN. Første Koning vdi Danmarck

det Aar som Dauid vdi Jødeland,

bleff fød, oc Saul den kloge Mand,

paa andet Aar monne regere:

Da bleff ieg vaald saa dapper [tapper] en Held

Kong Dan, at tage denne store Veld,

Danmarckis Krune at bære.^[19]

• Danske sagnkonger