Daner

Daner er betegnelsen på et nordgermansk folk i området som i dag er Skåne og Danmark. Fra slutten av middelalderen ble «daner» som betegnelsen erstattet av «dansker». Danene er altså blant forfedrene til dagens dansker.

Danene skal, ifølge nokså sene litterære kilder på 500-tallet, ha innvandret til de danske øyene fra øst, trolig fra Skåne, i løpet av 200-tallet e.Kr., dvs. yngre romersk jernalder. Arkeologiske funn fra de østlige delene av Sjælland og Fyn fra den tid underbygger de historiske overleveringene, ved et økende antall rike gravfunn og en plutselig overvekt av langskaller, økt gjennomsnittshøyde hos menn og endret gravskikk med jordfestelser i stedet for kremasjon og branngraver. Jordanes var den første som omtalte danene - noe uklart i Getica III, der han beskrev danene som «utgått av suionernes (svearnes) rot».^[1] De skal ha fordrevet et annet folk ved navn herulere fra sitt hjemland.^[2]

Daner nevnes ikke av Tacitus, noe som tyder på at de i det første hundreåret e.Kr. ikke skilte seg fra suionerne.

Prokopios' beretning om en gruppe heruleres vandring tilbake til Norden i starten av 500-tallet, er utgangspunkt for den vanlige antakelsen om at danene dro videre vestover og erobret Jylland tidlig på 500-tallet. Myrfunn av utstrakte ofringer av krigsbytte fra østlige deler av Jylland og vestlige deler av Fyn, tyder på voldsomme sammenstøt mellom beslektede folkestammer.^[3] Utgravninger i etterkrigstiden har imidlertid avslørt at krigsbytteofringene fant sted over en periode på rundt 500 år. Samme mønsteret fremtrer ved nye undersøkelser av Illerup elvedal ved Skanderborg og i Nydam-myren - store enkeltofringer i særskilte hellige myrer foretatt med generasjoners mellomrom.^[4]

Gregor av Tours (538-94) skildrer danenes samtidige plyndringstokter til Nederland og Nordfrankrike, slik som da geaterkongen Choichilaicus (Hygelak, Hugleik) falt i kamp i Frisland i 516; trolig den Hygelak som skildres i Beowulf-kvadet. Dette førte til at den danske skjoldungeætten ble oppfattet som en historisk kongerekke tilbake fra 500-tallet, men troverdigheten ble rokket av slike innslag som beretningen om kong Skjold, som angivelig drev i land i Danmark som spedbarn alene på et skip, en beretning med mange likhetstrekk med mytene om Moses, Sargon den store og Romulus og Remus som alle ble funnet drivende i vann som spedbarn.^[5]

Sven Aggesen hevdet på 1100-tallet, helt uten noe historisk belegg, at danene var oppkalt etter den fiktive kong Dan.

Bakgrunnen for navnet «daner» er norrønt danskr uten sikker etymologi, men kan være avledet av indoeuropeisk *dhen-^[6] som er opphav til middellavtysk denne («lavland»), gammelengelsk denu («dal»)^[7] og nordengelsk og skotsk dialekt den («trang dal», «smalt gjel»).^[8] Et annet forslag er slektskap mellom danr og gammelhøytysk tanar («sandbanke») eller moderne tysk Tanne («furu») (Nielsen, Jørgensen, S & B, D & M, Losique). «Danmark» kan tolkes som «danenes grenseland» («mark» i betydningen «grense»,^[9] her danenes grense mot saksere og vendere i det sørlige Slesvig-Holsten).

• Jyder