Folkerepublikken Kinas ledelsesgenerasjoner

Folkerepublikken Kinas ledelsesgenerasjoner (kinesisk: 八大元老; pinyin: Bā dà yuán lǎo eller kort kinesisk: 八老; pinyin: Bā lǎo) er et uttrykk som impliserer en progresjon av militære og politiske ledere som er eller var omtrent av samme alder. Uttrykket er blitt kjent i Vesten siden 1970-årene. Ettersom både Det kinesiske kommunistiske parti og Folkets frigjøringshær normalt forfremmer i aldersrekkefølge, er det blitt mulig å inndele Folkerepublikken Kinas lederskap i generasjoner.

Den første generasjons viktigste ledere var Mao Zedong (* 1893). Sammen med Zhou Enlai (* 1898), Zhu De (* 1886), Chen Yun (* 1905), Liu Shaoqi (* 1898) utgjorde han gruppen som populært ble kalt «de fem store». Også offiserene Peng Dehuai (* 1898) og Lin Biao (* 1907) var betydelige ledere av denne generasjon. Denne generasjonen bestod for det meste av folk født i 1890-årene, og de dominerte i kinesisk politikk til 1976.

Dette er grunnleggerne av Folkerepublikken Kina. De fleste av dem var aldri utenlands, og ble preget av den lange marsjen, den annen kinesisk-japanske krig og den kinesiske borgerkrig. Noen få av dem, som Zhou Enlai, hadde utdannelse fra Vesten.

Lederen av annen generasjon var Deng Xiaoping (* 1904). Blant de andre var Chen Yun (* 1905), Hu Yaobang (* 1915) og Hua Guofeng (* 1921). Denne generasjonen av folk født mellom 1900 og 1921 var ved maktfra 1976 til 1992.

I 1980-årene tilkom ledere som Yang Shangkun (* 1907), Wang Zhen** (* 1908), Li Xiannian (* 1908), Peng Zhen (* 1902) og Bo Yibo (* 1908).

Også disse var aktivt med på den kommunistiske maktovertakelse i Kina, men i underordnede roller. Mange av dem hadde studier i utlandet bak seg.

Denne personkretsen hadde en rekke felles erfaringer som bandt dem sammen. De fleste av dem hadde deltatt på «den lange marsjen» 1934-1935. De tilhørte den gruppen som ble rammet under kulturrevolusjonen. De holdt for det meste tett sammen ved firerbandens fall og var sammen om å frata Hua Guofeng politisk makt. De følte seg forpliktet på Deng Xiaopings fire grunnprinsipper. Med unntak av særlig Deng var de alle konservative.

Til tredje generasjon hørte menn som Jiang Zemin (* 1926) og hans rival Li Peng (* 1928), og dessuten Li Ruihuan (* 1934), Qiao Shi (* 1924) og Zhu Rongji (* 1928). De ble født i 1920-årene og regjerte fra 1992 til 2003.

Andre viktige personer i samme generasjon var Yao Yilin (* 1917), Wan Li (* 1916) og Song Ping (* 1917).

Dette var en mer heterogen gruppe enn den forrige. Medlemmene var vesentlig mer pragmatiske enn første ledelsesgenerasjon og la ikke like så meget vekt på ideologiske problemstillinger. Dessuten hadde mange av dem erfaringer med ledelse på provinsnivå. Mange av dem hadde deltat i den annen sino-japanske krig.

Disse lederne ble født før den kommunistiske maktovertagelse og hadde fått et grunnpreg fra tiden før Kinas brudd med Sovjetunionen. Mange av dem hadde utdanning fra Sovjetunionen. De opplevde Koreakrigen, flere av dem som deltakere. Mange av dem var protesjeer av ledere fra første eller annen ledelsesgenerasjon.

Den fjerde generasjon er den som var med makt til november 2012, og i enkelte av dem noen grad fremover. Den består av folk som Hu Jintao (* 1942), Wen Jiabao (* 1942), Zeng Qinghong (* 1939), Wu Bangguo (* 1941), Jia Qinglin (* 1940), Zeng Qinghong (* 1939) og Li Changchun (* 1944).

Dette var den generasjon som overtok makten i 2002/2003. De fleste av dem er ingeniører som fikk sin utdannelse avbrutt under kulturrevolusjonen. Få av dem har tilbragt særlig lang tid i utlandet.

Den femte generasjon består av folk som Xi Jinping (* 1953), Li Keqiang (* 1955), Wang Qishan (* 1948), Li Yuanchao (* 1950), Wang Yang (* 1955) og Zhang Gaoli (* 1946). Frem til hans fall fra makten i mars 2012 ble også Bo Xilai (* 1949) ansett som en ledende kraft blant dem.

Denne generasjonen er blitt forberedt på å rykke inn i maktposisjonene sent i 2012 og i løpet av 2013. Mange av dem er utdannetved eliteuniversiteter i USA. De var unge under kulturrevolusjonen. I denne generasjonen er det ikke så mange ingeniører, men heller en del finanseksperter og jurister. Noen av dem betegnes som «medlemmer av kronprinspartiet» (fordi de er barn av tidligere høye partikadre).

Denne generasjon er fremdeles i midlere stillinger i makthierarkiet i Parti og stat. Mange av dem er født etter kulturrevolusjonen, og det han synes som om de er mer nasjonalistisk sinnet enn sine forløpere. Dette er en generasjon med mange med erfaringer fra eliteskoler i USA.

• William Whitson: The Chinese High Command, Macmillan, London 1973, ISBN 0333150538
• Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. Carl Hanser Verlag, München 1995, ISBN 3446162844
• Cheng Li: China's Leaders: The New Generation, Rowman & Littlefield, Lanham 2000, ISBN 0847694976
• Joseph Fewsmith: China since Tienanmen, Columbia University Press, New York 2001, ISBN 0521001056