Den internasjonale kvinnedagen

Markering av den internasjonale kvinnedagen med demonstrasjonstog i Dhaka i Bangladesh.
Menn på kvinnedagen i Oslo 2011 som demonstrerer for merking av reklame som benytter retusjerte modeller, for å forebygge slankepress og spiseforstyrrelser.

Den internasjonale kvinnedagen markeres hvert år den 8. mars.

En nasjonal kvinnedag ble først arrangert av Socialist Party of America i USA 28. februar 1909. Dette inspirerte året etter tyske delegater til å foreslå en kvinnedag på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, men uten å fastslå noen dato. Etter den russiske revolusjon ble 8. mars innført som nasjonal kvinnedag i Sovjetunionen, og dagen ble markert på denne datoen der og i andre land i den sovjetiske innflytelsessfæren. Dagen var derfor assosiert med kommunistiske land og bevegelser frem til den gradvis ble omfavnet av den nye kvinnebevegelsen i vestlige land i 1960- og 1970-årene.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag,[1] og en av flere av organisasjonens årlige merkedager.[1] Dagen ble dermed en mer upolitisk dag enn tidligere. I noen land gjenspeiler dagen fortsatt sine venstreradikale røtter, mens den i vesten i senere tiår har blitt en mer upolitisk og sosiokulturell feiring av kvinner.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og mannlige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909.[trenger referanse]

I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København.[trenger referanse] Den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag. Dato var ikke spesifisert, men de første årene var markeringen i slutten av februar.[trenger referanse] Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.[trenger referanse]

I 1914 var den på den 8. mars, muligens fordi det passet best ettersom det var søndag. Det er blitt hevdet at datoen knyttet an til en protestaksjon den 8. mars 1857 av kvinner i tekstilindustrien i New York, men forskere har tilbakevist dette som en myte.[2][3][4]

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender. Februarrevolusjonen begynte 23. februar 1917, og dette tilsvarer 8. mars i gregoriansk kalender.

Bolsjeviken Aleksandra Kollontaj gjorde etter oktoberrevolusjonen sitt beste for å få Lenin til å markere denne dagen, som ved kalendersammentreffet kunne knytte an til begge de nevnte begivenheter, og i 1922 besluttet så Lenin at dagen skulle være en kommunistisk merkedag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.[trenger referanse] Den ble imidlertid ikke offentlig arbeidsfri dag i Sovjetunionen før i 1965.

I Norge

[rediger | rediger kilde]
Se også: 8. mars i Norge

Det første arrangementet med tilknytning til kvinnedagen fant sted i Norge i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet et folkemøte for fred.[5] Kvinnedagen ble ikke regelmessig markert i Norge før etter annen verdenskrig.[6] Frem til 1970-årene ble dagen bare markert gjennom små arrangementer av organisasjoner med tilknytning til Norges Kommunistiske Parti (NKP), og de borgerlige kvinneorganisasjonene tok derfor avstand fra dagen. Fra 1970-årene endret markeringen karakter og fikk en bredere profil, etter at den nye kvinnebevegelsen hadde begynt å markere dagen også internasjonalt. I 1972 tok en gruppe fra Kvinnefronten i Oslo initiativ til en felles markering med flere andre kvinneorganisasjoner. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. Dagen hadde sin storhetstid i 1970-årene, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet.[6] I 1980-, 1990- og 2000-årene sank oppslutningen. Som i andre vestlige land har dagen de siste tiårene av 1900-tallet fått en mer tverrpolitisk profil, i stedet for å være direkte knyttet til den radikale venstresiden. I 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven.[7][8]

Det avholdes flere arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars i ulike deler av landet. Arrangementene har alltid vært i privat regi, men det er vanlig at flere organisasjoner samarbeider. I flere norske byer, bl.a. Oslo, var det i 1970- og 80-årene vanlig med to 8. marstog med ulike arrangører, på grunn av uenighet mellom kvinneorganisasjonene. Den gangen brøt Kvinnefronten ut og laget sitt eget alternative arrangement, mens de andre kvinneorganisasjonene stod bak det andre arrangementet; konflikten skyldtes at Kvinnefronten var del av AKP-bevegelsen, som de andre kvinneorganisasjonene ikke ville samarbeide med. Fra 2022 har Oslo igjen hatt to 8. marstog, etter kritikk av transfobi.[9] I byer som Bergen og Tromsø har feminister samlet seg om et felles arrangement, med en inkluderende profil, der alle feminister uansett kjønn har stemmerett på parolemøtene. 8. mars-initiativet i Bergen har uttalt at 8. mars i Bergen bygger på en interseksjonell forståelse av feminisme og blant parolene i 2024 var «transkamp er kvinnekamp», «fremtiden er interseksjonell» og «Bergen for inkluderende feminisme».[10]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «History of International Women's Day» (på engelsk). UN Women Watch. Arkivert fra originalen 12. februar 2015. Besøkt 11. desember 2020. 
  2. ^ Temma Kaplan (1985). «On the Socialist Origins of International Women's Day» (PDF). Feminist Studies (på engelsk) (11 utg.): 163–171. Arkivert (PDF) fra originalen 15. juni 2007. )
  3. ^ Liliane Kandel; Françoise Picq (1982). «Le Mythe des origines à propos de la journée internationale des femmes». La Revue d'en face (på fransk) (12 utg.): 67–80. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 11. desember 2020. 
  4. ^ Angela Howard Zophy (1991). Handbook of American Women's History (på engelsk). Garland. s. 187. 
  5. ^ Lena-Christin Kalle; Eva Stabell (8. mars 2014). «Festdag for verdens kvinner». NRK Urix. Besøkt 11. desember 2020. 
  6. ^ a b «8. mars». Kvinnehistorie.no (på norsk). Besøkt 27. september 2021. 
  7. ^ «Oslo massemønstret til forsvar for kvinnerettigheter». ABC Nyheter. NTB. 8. mars 2014. Besøkt 11. desember 2020. 
  8. ^ Anne Marte Blindheim (8. mars 2014). «Rekord-oppslutning landet rundt». Dagbladet. Besøkt 11. desember 2020. 
  9. ^ «Utbrytere lager eget 8. mars-møte». Klassekampen. Besøkt 27. januar 2024. 
  10. ^ Viste støtte til omstridt forfatter – ble bortvist på kvinnedagen
  11. ^ «Internasjonal dag for kvinner i rurale områder». FN-sambandet. Arkivert fra originalen 17. november 2020. Besøkt 10. desember 2020. 
  12. ^ «Internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner». FN-sambandet. Arkivert fra originalen 26. februar 2021. Besøkt 10. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_internasjonale_kvinnedagen&oldid=24501772»