Den tunisiske revolusjon

Revolusjonen i Tunisia, også kjent som sjasminrevolusjonen i vestlige medier,^[3] var et opprør og revolusjon i Tunisia som blant annet førte til at tunisias president, Zine El Abidine Ben Ali, rømte landet den 14. januar 2011, etter 23 år som president.^[4] Han flyktet til Saudi-Arabia, og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok først makten.^[5] 15. januar overførte Ghannouchi presidentmyndigheten videre til nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ.^[2] Grunnlovsrådet besluttet at det måtte avholdes nytt presidentvalg innen 60 dager.^[6] Den 17. januar 2011 presenterte Ghannouchi en ny koalisjonsregjering, hvor tre av statsrådene kom fra opposisjonspartiene.^[7] Da flere av opposisjonens statsråder trakk seg den 19. januar, var imidlertid regjeringens fremtid usikker.^[8]

Politisk uro av denne typen hadde vært sjelden i Tunisia, blant annet fordi landet ble ansett for å være mer velstående og stabilt enn andre land i regionen. Med Ben Alis avgang og flukt fra landet hadde gatedemonstrasjoner for første gang ført til en arabisk statsleders fall.^[9]

Representanter for myndighetene erklærte den 17. januar 2011 at minst 78 mennesker hadde mistet livet under uroen.^[7]

Opprørerne protesterte mot arbeidsledighet, stigende matpriser, korrupsjon,^[10] manglende ytringsfrihet^[11] og dårlige levevilkår. Det ble rapportert at aggresjonen rettet seg ikke minst mot presidentfruen og hennes familie,^[12] som ble anklaget for å ha sørget for en voksende mafialignende politisk og økonomisk dominans i landet.^[12] På den måten hindret presidentfruens familie en utvikling mot mer åpenhet i landet, ble det hevdet,^[12] fordi åpenhet og ytringsfrihet ville ført til at det ble kjent hvordan de hadde tilranet seg både tidligere offentlige selskaper og eiendom, samt andre private selskaper hvor de selv bestemte hva de skulle betale for oppkjøpet.^[12] Den 15. januar ble det offentliggjort bilder av plyndringer av et av husene til presidentfruens bror, Belhassen Trabelsi,^[12] og den 16. januar døde presidentfruens nevø Imed Trabelsi, etter å ha blitt knivstukket to dager tidligere. Han var det første dødsofferet med tilknytning til presidentfamilien.^[13]

Opprøret skapte sjokkbølger i den arabiske verden.^[1] Dette skyldes blant annet at opprøret hadde sin bakgrunn i det Al Jazeera English kalte «den dødelige kombinasjonen av økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse, de tre kjennetegn på de fleste arabiske samfunn.»^[14] Den engelskspråklige utgaven av nyhetsorganet Al Jazeera mente at de tunisiske aktivistene var de mest frittalende i denne delen av verden, og rapporterte at demonstrantene blant annet brukte Twitter for å uttrykke sin støtte til Bouazizi.^[15]

De sosiale mediene kan være en viktig faktor i gjenopplivingen av den arabiske nasjonalismen som har ligget nede siden drapet på Gamal Abdel Nasser i 1970,^[16] og at spredningen av kunnskap om hva som skjer i de andre arabiske landene skjer svært raskt.^{[16] [17]} Det hersker derfor en frykt for at opprøret skal spre seg til andre arabiske land, og enkelte av disse iverksetter tiltak for å bedre forholdene for befolkningen.^[16]

Imidlertid er mange av de samme forholdene til stede i andre arabiske land, fra Marokko til Algerie og Egypt til Jordan, og dette gjelder særlig arbeidsløshet, hardhendt politi og brudd på menneskerettighetene. Også i andre arabiske land, som Jordan, Egypt, Algerie og Mauritania har det vært innledende protester, hvor også personer har satt fyr på seg selv,^[18] blant annet fire menn i Algerie og en i henholdsvis Egypt og Mauritania^[19]

Også i Jemen var det demonstrasjoner, og 23. januar ble 19 politiske aktivister arrestert i frykt for at det skulle bli nye politiske demonstrasjoner i landet.^[20] Disse arrestasjonene har imidlertid utløst nye demonstrasjoner i hovedstaden Sana, rettet mot president Ali Abdullah Saleh.^[20] Disse skal ha blitt stoppet etter voldsbruk fra politiets side.^[20]

25. januar samlet rundt 15 000 mennesker seg i Kairo som protesterte mot president Hosni Mubaraks regime. Politiet måtte ta i bruk tåregass og vannkanoner, noe som endte med at flere titals mennesker ble skadet.^[21] Tilsvarende demonstrasjoner fant sted i 15 andre egyptiske byer.

Opprøret i Egypt ble fulgt opp i Jemen 27. januar med nye, omfattende opptøyer som har gjentatt kravet om president Ali Abdullah Salehs avgang.^[22]

• Opprøret forsterket seg etter at dokumenter fra WikiLeaks avslørte de korrupsjonsanklagene som eksisterte mot Ben Ali. Særlig oppmerksomhet fikk en rapport fra 17. juli 2009 fra den amerikanske ambassadøren til Tunisia, som ble offentliggjort på WikiLeaks 7. desember 2010.^[23] Det hersket imidlertid tvil om betydningen av WikiLeaks og den digitale spredningen via sosiale medier.^[24]
• 17. desember satte den høyskoleutdannede gateselgeren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i protest mot konfiskeringen av frukt- og grønnsaksvognen hans, angivelig fordi han manglet en salgstillatelse.^[23][25] Han ble umiddelbart transportert til et sykehus i Tunis, hvor han døde 4. januar.^[26]

• 18. desember, dagen etter Bouazizi selvantenning, brøt opprøret ut i byen Sidi Bouzid, hvor politiet brukte tåregass for å spre demonstrantene, men dette fikk i første omgang ikke så stor oppmerksomhet annet enn på sosiale medier som Facebook og YouTube hvor det ble publisert bilder av politiet som spredte ungdommer som angrep butikker og ødela biler. Demonstranter samlet seg da utenfor offentlige bygninger for å protestere mot behandlingen av ham. Tilsvarende klatret demonstranten Lahseen Naji opp i en høyspentmast 22. desember i protest mot «sult og arbeidsledighet». Det var flere protestselvmord mot forholdene.
• 24. desember ble Mohamed Ammari skutt i brystet og drept av politiet. Også andre demonstranter ble skadet, blant dem Chawki Belhoussine El Hadri, som døde 30. desember.^[27]
• Opprøret spredte seg, først i Sidi Bou Zid-provinsen og deretter til andre byer, blant dem Tunis^[28] den 27. desember da rundt 1 000 innbyggere uttrykte støtte og solidaritet^[29] med befolkningen i Sidi Bouzid og forlangte arbeid. Demonstrasjonen, som ble organisert av uavhengige fagforeninger, ble stoppet av sikkerhetsstyrker.
• Protestene og demonstrasjonene spredte seg videre til Sousse, Sfax og Meknassy,^[30] og en demonstrasjon 28. desember i Gafsa ble stoppet av sikkerhetsstyrkene. Samtidig protesterte 300 advokater nær regjeringsbygningen i Tunis.^[31]

• 3. januar ble protestene mot arbeidsledighet og høyere levekostnader i Thala voldelige. Ved en demonstrasjon med rundt 250 deltakere, for det meste studenter, brukte politiet tåregass, og en beholder landet inne i en lokal moské. Dette førte til at demonstrantene satte fyr på bildekk og angrep kontorene til regjeringspartiet.^[32]
• 6. januar gikk de aller fleste av landets 8 000 advokater til streik, ifølge lederen av den tunisiske advokatforening.^[33] Dagen etter gikk også lærerne til streik.^[34]
• 12. januar meldte en reporter fra den italienske kringkasteren RAI at han og hans kameramann hadde blitt slått av politiet med batonger under opptøyer i sentrum av Yunis, og at politiet hadde konfiskert kameraet.^[35] Samme dag ble det iverksatt et portforbud i Tunis om natten, som følge av opptøyene og kampene med politiet.^[36]
• 14. januar flyktet president Zine El Abidine Ben Ali til Saudi-Arabia og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok makten.^[37] Ghannouchi sa han ville lede landet til det kunne avvikles valg, og at han ville forsøke å danne en koalisjonsregjering med de andre partiene fram til et valg kunne avvikles.^[1] Etter at Ben Ali hadde forlatt landet oppstod imidlertid en uklar politisk situasjon i Tunisia.^[6]
• 15. januar ble det kunngjort av Tunisias grunnlovsråd at det var nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ – og ikke statsministeren – som var landets fungerende president inntil det kunne velges en ny president,^[2] og rådet har også avgjort at et slikt valg må holdes innen 60 dager.^[6] Den tunisiske statlige TV-stasjonen meldte om morgenen samme dag at Ben Ali formelt hadde gått av som president og at Ghannouchi hadde overført makten til nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ.^[2]

• 16. januar ble det meldt om omfattende plyndringer og jernbanestasjonen i Tunis ble stukket i brann.^[13] Særlig butikker med tilknytning til Ben Alis familie ble utsatt.^[13] Både soldater og sivilkledde sikkerhetsagenter ble satt inn og arresterte dusinvis av antatte plyndrere ved sjekkpunkter, dro dem ut av bilene og kjørte dem bort med lastebiler.^[13] I frykt for plyndringer tok også innbyggerne i enkelte områder loven i egne hender og satte opp egne veisperringer med sjekkpunkt og organiserte døgnvakt ved disse.^[13] Disse gruppene risikerer å utøve selvtekt og tilfeldig voldsutøvelse.^[38] Det ble meldt om omfattende skyting i både Tunis og Karthago mens sikkerhetsstyrkene forsøkte å gjenopprette orden.^[39]

• 17. januar presenterte Ghannouchi en ny koalisjonsregjering, hvor tre av statsrådene kom fra opposisjonspartiene.^[7] Samtidig meldte myndighetene at så langt hadde minst 78 mennesker mistet livet under uroen.^[7]

• 18. januar ble det meldt om omfattende nye demonstrasjoner mot den nye regjeringen i byene Sousse, Sfax, Bizerte, Bengarden, Gabez og Tunis, og i hvert fall demonstrasjonen i Tunis ble møtt med tåregass.^[40] Protestene er særlig rettet mot de ministerne som videreføres fra den gamle regjeringen og at støttespillerne til den tidligere presidenten fortsatt har maktposisjoner.^[40] Samtidig hevdes det fra informerte kilder at det ikke finnes en sentral ledelse for protestene, men at alt kommer i stand via kontakter på sosiale medier som Facebook og Twitter.^[40]
• 19. januar fortsatte det politiske kaoset, da flere av opposisjonspartienes medlemmer i den nye regjeringen trakk seg, og det var uklart hvem som skulle delta på krisemøte denne dagen.^[8] Samme dag trakk også Ghannouchi og Fouad Mebazaâ seg fra regjeringspartiet til Ben Ali siden opposisjonen nektet å sitte i en regjering med representanter for dette partiet, som de anså for å være korrupt.^[8] Samme dag returnerte opposisjonspolitikeren Moncek Marzouki etter mer enn 20 år i eksil i Frankrike, og ble tatt imot av en begeistret folkemengde på Tunis-Karthago internasjonale flyplass.^[8] Han forlangte ved ankomst at Saudi-Arabia skulle utlevere Ben Ali slik at han kunne ble stilt for retten for «forbrytelser mot det tunisiske folket».^[8] Samme dag bekreftet også en minister at alle politiske fanger var løslatt, men at 33 familiemedlemmer av den avsatte president var arrestert, mistenkt for «forbrytelser mot Tunisia».^[41]
• 20. januar forlot alle regjeringsmedlemmene fra Ben Alis parti RCD dette partiet, men ble sittende i regjeringen. RCD la samtidig ned sin sentralkomité, ettersom så mange av medlemmene hadde meldt seg ut av partiet.
• 21. januar ble det innført en tre-dagers landesorg over ofrene for opprøret, men dagen ble benyttet til nye demonstrasjoner mot regjeringen. For å dempe protestene kunngjorde Ghannouchi at det ville bli avholdt nytt valg til både nasjonalforsamlingen og til ny president innen seks måneder, og han at selv ville trekke seg ut av politikken.^[42]
• 22. januar var det store demonstrasjoner i Tunis, og denne gangen deltok også uniformerte politifolk i demontrasjonen.^[43] Det ble antatt at rundt 2 000 politimenn deltok i demonstrasjonene.^[44] Politifolkene klaget over arbeidsforholdene, krevde en ny og uavhengig fagforening, og klaget over at de ble assosiert med Ben Alis undertrykkende regime.
• 24. januar ble det forhandlet om etablering av et nytt råd som den midlertidige regjeringen skulle være ansvarlig overfor. Dette nye myndighetsorganet skulle ha som oppgave å beskytte revolusjonen som avsatte tidligere president Ben Ali.^[44]
• 26. januar var det sammenstøt i nærheten av regjeringskontorer i gamlebyen, og politiet brukte tåregass mot flere hundre demonstranter.^[44] Samme dag gjennomførte den tunisiske fagorganisasjonen en generalstreik i landets nest største by og finansielle sentrum, Sfax, og krevde regjeringens avgang.^[44] På denne datoen opplyste også landets justisminister at de hadde bedt Interpol om hjelp til å arrestere tidligere president Ben Ali og hans familie slik at de kunne bli stilt for retten for tyveri og valutakriminalitet.^[45]
• 27. januar kunngjorde utenriksminister Kamel Morjane sin avgang, og statsminister Ghannouchi kunngjorde senere at regjeringen ville få ny sammensetning, ettersom sentrale personer fra det tidligere regjeringspartiet ville bli skiftet ut.^[44]

Avsettelsen av Ben Ali fikk støtte i den vestlige verden; den 14. januar gikk både USA og EU ut med hyllest til demonstrantene for å ha styrtet regimet til Ben Ali.^[1] Ghannouchi ble oppfordret til å innfri løftet om demokrati og valg.^[1]

Al-Qaeda i Nord-Afrika publiserte den 13. januar en video der grupperingens talsmenn støttet både de tunisiske opprørerne og tilsvarende protester i Algerie. Talsmennene tilbød militær hjelp og opplæring av demonstranter og oppfordret dem til å kaste «det korrupte, kriminelle og tyranniske» regimet og til «gjengjeldelse» mot den tunisiske regjering. Lederen Abu Musab Abdel Wadoud oppfordret også til innføring av den islamske sharia-lovgivningen i Tunisia.^[46] Det ble også rapportert at Al Qaeda hadde startet rekruttering blant demonstrantene.^[47]

FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalte at «den politiske situasjonen er i rask utvikling, og alle involverte parter må gjøre sitt ytterste for å etablere dialog og løse problemene på en fredelig måte for å unngå ytterligere tap, vold og opptrapping».^[48]

• (en) Tunisian Revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons