Den arabiske våren

Trenger oppdatering: Denne artikkelen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Opprøret i den arabiske verden i 2011
Demonstranter på et militært kjøretøy i Kairo, 29. januar 2011
Revolusjon   Sivil lidelse og omveltning i regjering   Omveltning i regjering   Større protester   Mindre protester
Område		Flere land i Nord-Afrika og Vest-Asia
Stater		Algerie · Bahrain  · Egypt (detaljer) · Jemen · Jordan · Libya (detaljer) · Mauritania · Oman · Saudi-Arabia · Sudan · Syria · Tunisia (detaljer)
Periode		18. desember 2010 — pågående
Mål		Regimeskifte, menneskerettigheter og demokrati[1]
Virkemidler		Politisk demonstrasjon, sivil ulydighet og selvpåtenning
Dødsfall		Over 1500 (se under)

Den arabiske våren,^[a] først kalt opprøret i den arabiske verden i 2011, er et vidtrekkende opprør i den arabiske verden med formål om å skape omfattende endringer i de arabiske land. Opprøret ble utløst av sjasminrevolusjonen i Tunisia vinteren 2011.25. januar samlet rundt 15 000 mennesker seg i Kairo som protesterte mot president Hosni Mubaraks regime, på det som ble kalt «Vredens dag». Politiet måtte ta i bruk tåregass og vannkanoner, noe som endte med at flere titals mennesker ble skadet. Tilsvarende demonstrasjoner fant sted i 15 andre egyptiske byer.

Opprøret i Tunisia skapte sjokkbølger i den arabiske verden.^[2] Dette skyldes blant annet at dette opprøret har sin bakgrunn i det Al Jazeera English kaller «den dødelige kombinasjonen av økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse, de tre kjennetegn på de fleste arabiske samfunn.»^[3] Al Jazeera English har meldt at de tunisiske aktivistene har vært de mest frittalende i denne delen av verden og brukt blant annet Twitter for å uttrykke støtte til Bouazizi.^[4]

De sosiale mediene kan være en viktig faktor i gjenopplivingen av den arabiske nasjonalismen som har ligget nede siden Gamal Abdel Nasser døde i 1970,^[5] og at spredningen av kunnskap om hva som skjer i de andre arabiske landene skjer svært raskt.^{[5] [6]} Det hersker derfor en frykt for at opprøret skal spre seg til andre arabiske land,^[7] og enkelte av disse iverksetter tiltak for å bedre forholdene for befolkningen.^[5]

Imidlertid er mange av de samme forholdene til stede i andre arabiske land, fra Marokko til Algerie og Egypt til Jordan, og dette gjelder særlig arbeidsløshet, hardhendt politi og brudd på menneskerettighetene.^[7]

29. desember var det sammenstøt mellom politi og demonstratorer i Alger, hvor det ble demonstrert mot husmangel, og minst 53 personer ble skadet og ytterligere 29 ble arrestert.^[8] Som følge av de økende matvareprisene i januar 2011, var det lignende protester mot levevilkårene og de stigende matvareprisene over hele landet^[9] i en uke.^[10] Til sammen ble tre demonstranter drept, mer enn 800 skadet, og minst 1 100 ble arrestert.

I dagene mellom 12. og 19. januar slo det en bølge med selvantennelser gjennom landet. Det startet 12. januar da Mohamed Aouichia satte fyt på seg selv i Bordj Menaiel i protest over det husvære familien hadde. Dagen etter satte Mohsen Bouterfif fyr på seg selv etter å ha vært i møte hos borgermesteren i Boukhadra i Tebessa og denne hadde ikke vært i stand til å gi Bouterfif verken arbeid eller bolig. Det er rapportert at Bouterfif døde noen dager etter og rundt 100 ungdommer protesterte ved hans død og provinsguvernøren avsatte borgermesteren. Ytterligere minst 10 tilfeller av selvantennelser ble rapportert den uken.

22. januar organiserte opposisjonspartiet «Samling for kultur og demokrati» en demonstrasjon i Alger som samlet 300 personer, denne demonstrasjonen var erklært ulovlig siden landet har hatt unntakslover siden 1992, og demonstrasjonen ble slått ned på av politiet, med 42 skadede.

Protestene i Bahrain er en serie demonstrasjoner opprinnelig med den hensikt å oppnå større politisk frihet og respekt for menneskerettighetene, uten samtidig å true monarkiet.^[11] Protestene begynte den 14. februar^[11] og var stort sett fredelige inntil 17. februar da politiet rykket ut mot demonstranter sovende ved det kjente perlemonumentet i Manama. Politiet drepte tre demonstranter.^[12][13] Etterfulgt av dette politiraidet økte demonstrantenes opprop mot monarkiet.^[14] 15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner.^[15]

Demonstrasjonene og opprøret i Egypt begynte angivelig på grunn av politibrutalitet, unntakstilstand, feilslåtte lover, arbeidsløshet, ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard.^[16] Hovedformålet med opprøret er å styrte Egypts president Hosni Mubaraks regime, som har hatt makt i nesten 30 år.^[17]

25. januar samlet rundt 15 000 mennesker seg i Kairo som protesterte mot president Hosni Mubaraks regime, på det som ble kalt «Vredens dag». Politiet måtte ta i bruk tåregass og vannkanoner, noe som endte med at flere titals mennesker ble skadet.^[18] Tilsvarende demonstrasjoner fant sted i 15 andre egyptiske byer.

28. januar var det store demonstrasjoner etter fredagsbønnen, og fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei har sluttet seg til demonstrasjonene, men ble holdt tilbake av politiet^[19] på en dag som har fått navnet «Vredens fredag».^[19]

1. februar meldte FNs høykommissær for menneskerettigheter at det er antatt at 300 mennesker var drept under urolighetene så langt.^[20] Mer enn 3 000 skal ha blitt skadet og hundrevis arrestert.^[20] I en tale 10. februar opplyste Mubarak at han blir sittende som president til det kunne gjennomføres frie valg i september, men visepresident Omar Suleiman kunngjorde 11. februar 2011 at Mubarak går av.^[21][22]

Det hadde i Jemen vært uro siden midten av januar etter at et forslag til en endring av konstitusjon i landet ble lagt fram, og demonstrantene mente at disse endringene ikke var tilstrekkelige mot arbeidsløsheten og de dårlige økonomiske forholdene.^[23] Protester 20. januar var det også protestaksjoner i Ta'izz.^[23] I Aden var det demonstrasjoner 18., 19. januar^[24] og 20. januar.^[23] I Aden ble det brent bildekk, gater ble sperret, og minst sju personer, både soldater og demonstranter, ble skadet.^[24] To av protestaksjonen foregikk på universitetet i Sana med slagord som «reise før du blir tvunget til å reise», som nyhetsbyrået Reuters tolket som en kritikk mot blant andre president Ali Abdullah Saleh.^[23]

23. januar ble 19 politiske aktivister arrestert i frykt for at det skulle bli nye politiske demonstrasjoner i landet.^[25] Disse arrestasjonene har imidlertid utløst nye demonstrasjoner i hovedstaden Sana, rettet mot president Ali Abdullah Saleh.^[25] Disse skal ha blitt stoppet etter voldsbruk fra politiets side.^[25]

Demonstrasjonene i Egypt 25. januar ble fulgt opp i Jemen 27. januar med nye, omfattende opptøyer som har gjentatt kravet om president Ali Abdullah Salehs avgang.^[26]

Fredag den 19. mars ble 52 mennesker drept da tilhengere av Saleh åpnet ild mot demonstranter nær universitetet i hovedstaden Sana. Hendelsen førte til ytterligere press på Salehs avgang. Like etter erklærte brigader Ali Mohsen Saleh, en av landets mest høytstående offiserer, sin støtte for regimekritikerne. Landets menneskerettsminister, turistministeren og sjefen for landets statlige nyhetsbyrå, trakk seg i protest mot presidenten.^[27]

Det kom til demonstrasjoner 14. januar, da flere hundre mennesker demonstrerte mot regjeringen i flere jordanske byer, blant dem Amman, Maan, Karak, Salt og Irbid. Disse demonstrasjonene var organisert av fagforeningene og venstreorienterte partier, og med krav var at regjeringen skulle gå av.

Den jordanske regjeringen svarte på protestene ved å gå tilbake på en økning av brennstoffutgiftene.^[28] Al Jazeera hevdet at demonstrasjonene imidlertid ville fortsette i den kommende ukene på grunn av de økte matprisene.^[28]

Dette kom særlig 21. januar da rundt 5 000 demonstrerte i den største protesten til da i Amman.^[29] Det var også store protester 28. januar, og 1. februar kunngjorde kong Abdullah II at regjeringen ble avsatt som en følge av uroen og den tidligere generalen Marouf al-Bakhit ble bedt om å danne en ny regjering og at han oppdrag var å gjennomføre raske reformer.

I dagene 13. til 16. januar kom det til opptøyer i flere byer, blant dem Darnah, Benghazi og Bani Walid med protester mot vanstyre og korrupsjon. Demonstrantene brøt seg inn og okkuperte offentlige bygninger.^[30][31] 27. januar svarte myndighetene med å komme med et fond for husbygging og utvikling med en verdi på tilsvarende 24 milliarder dollar.^[32]

20. februar ble anslaget over drepte justert opp til mer enn 100, som ifølge Human Rights Watch er et konservativt anslag.^[33][34] Samtidig hevdet regimet at Israel og vestlige medier sto bak uroen i landet.^[33]

18. februar tok demonstrantene kontroll over landets nest største by Benghazi, med støtte fra enkelte elementer innen politiet og militære, støtte med stridsvogner.. Som en svar på dette sendte myndighetene inn sine elitestyrker som møter motstand fra byens befolkninger og militære som har gått over opprørenes side.^[35]

Samtidig er situasjonen i hovedstaden Tripoli usikker, hvor regimet til nå har hatt kontroll. Utviklingen i Tripoli kan bli avgjørende for regimet^[36] og om kvelden søndag 20. februar ble det meldt om opptøyer i Tripoli hvor tusenvis av demonstranter samlet seg om kvelden. Samtidig ble det meldt at opprørerne hadde sikret full kontroll over Benghazi etter at rundt 50 mennesker ble skutt og drept søndag ettermiddag.^[37]

24. februar ble det meldt at opprørerne hadde sikre seg fullstendig kontroll over Tobruk dagen før. Soldater og byens innbyggere feiret med flagget fra det tidligere kongedømmet, skudd i luften, tuting med bilhorn og slagord som «folket krever oberstens avgang». Militære kommandanter hevdet de skulle forsvare «frigjorte områder» med deres liv etter at president Muammar al-Gaddafi dagen før hadde truet med å ta byen tilbake med makt. To piloter hoppet ut av flyene sine i fallskjerm etter at de var beordret til å bombe byen. I fraværet av sentrale myndigheter, dannet byens innbyggere egne komiteer for sikkerhet og for å sørge for matfordeling.^[38]

Også andre byer ble meldt gikk over til opprørernes kontroll denne dagen, blant dem Zuwarah (Zuara) 120 km vest for Tripoli,^[39][40] i An Nuqat al Khams, mens selve Tripoli var under regimets kontroll hvor milits lojal mot Gaddafi patruljerte gatene for å unngå nye protester og demonstrasjoner.^[38] Det var også en større styrkeoppbygging i byen Az Zawiyah, 50 km vest for Tripoli.^[41] Det bleogså meldt denne dagen at Libyas tredje største by, Misratah var under opprørernes kontroll, etter harde kamper hele dagen.^[40]

Det kom på denne tiden stadig flere fransktalende leiesoldater fra Subsaharisk Afrika, og det ble antatt at disse var fra nabolandet Tsjad sør for Libya.^[39]

Gaddafi hevdet i en TV-tale pr telefon at Al-Qaida sto bak opprøret og mente at Osama bin Laden og jihadister hadde dopet ned ungdommene til å gjøre opprør. Han hevdet også i denne talen at han allerede i 1977 hadde overført makten i landet til folket og at han ikke lenger hadde ansvaret for hva som skjedde i landet.^[42] Det at Gaddafi ikke viste seg offentlig, men valgte å snakke via telefon, ble tolket som et uttrykk for at han er sterkt svekket.^[42]

25. februar ble det antatt at Gaddafi kun hadde kontroll over det sentrale Tripoli, fødebyen Surt og Sabha i den sentrale delen av landet.

Det var tilsvarende protester i Mauritania hvor Yacoub Ould Dahoud satte fyr på seg selv i nærheten av presidentpalasset i protest mot president Mohamed Ould Abdel Aziz.^[43][44]

17. januar demonstrerte 2 000 mennesker i hovedstaden Muskat mot regjeringen, hvor demonstrantene krevet lønnsøkninger og lavere levekostnader. Dette var svært uvanlig i den den vanligvis rolige arabiske gulfstaten, og den ble organisert av menneskerettighetsgrupper i landet.^[45]

En uidentifisert 65 år gammel mann døde 21. januar etter at han skal ha satt fyr på seg selv i byen Samtah i Jizan, helt sør i Saudi-Arabia. Dette skal være det første kjente tilfellet av selvantennelse i kongedømmet.^[46][47]

Det har vært demonstrasjoner i flere byer og ved universitetet i Khartoum. En av opposisjonslederne, Hassan al-Turabi, ble arrestert etter at han tok til ordet for samme type protestaksjoner også i Sudan for å få avsatt regjeringen etter dens valgfusk, den høye inflasjonen og undertrykte politiske og sivile rettigheter^[48][49], i en tid da Sudan gjennomførte folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan som ga et overveldende flertall for løsrivelse. 7. februar uttalte Sudans president Omar Hassan al-Bashir at valgresultatet skulle respekteres.^[50]

Protester i Syria startet 26. januar, da en person tente på seg selv i protest mot Ba'ath-regimet, som har styrt Syria siden 1963. Etter et par mindre demonstrasjoner, eskalerte situasjonen til et opprør med demonstrasjoner i flere av de største byene i landet den 15. mars. Den nylig frigitte politiske fangen Suhair Atassi ble en uoffisiell talsperson for «revolusjonen». 25. mars demonstrerte 100 000 mennesker i Daraa, og minst 20 personer ble drept. Demonstrasjonene har fortsatt regelmessig i de påfølgende månedene. Den syriske hæren har reagert med å omringe nabolagene der demonstrasjonene har funnet sted, og angrepet dem med stridsvogner, artilleri og skarpskyttere på hustakene, samtidig som strømmen og andre tjenester blir kuttet.^[51][52] Volden mot demonstrantene har økt i styrke, og i august tok den syriske hæren i bruk krigsskip til å skyte mot demonstranter i havnebyen Latakia.^[53]

31. juli har så langt vært en av de blodigste dagene i opprøret, da syriske stridsvogner drepte minst 136 mennesker i flere byer, inkludert Hama, Deir Ezzour, Abu Kamal, Daraa og Medmah. Per 11. august var det meldt om totalt mellom 2 136 og 2 417 drepte.^[54][55]

Demonstrantene i Syria krever regimeskifte og president Bashar al-Assads, samt opphevelse av unntakstilstanden som har vart siden 1963, og politiske og sivile reformer.

Internasjonale journalister slipper ikke inn i konfliktområdene, og det er svært vanskelig å få ut uavhengig informasjon.^[56]

Opprøret i Tunisia er også blitt kalt sjasminrevolusjonen i vestlige medier,^[57][7] er pågående, voldelige opprør som finner sted i flere steder i Tunisia, og som fikk Tunisias president Zine El Abidine Ben Ali til å gå av den 14. januar 2011, etter 23 år som president.^[58] Han flyktet til Saudi-Arabia, og statsminister Mohamed Ghannouchi overtok først makten.^[59] 15. januar overførte Ghannouchi presidentmyndigheten videre til nasjonalforsamlingens leder Fouad Mebazaâ.^[60] Grunnlovsrådet har besluttet at det må avholdes nytt presidentvalg innen 60 dager.^[61] 17. januar presenterte Ghannouchi en ny koalisjonsregjering hvor tre av statsrådene kom fra opposisjonpartiene.^[62] Regjeringens fremtid er imidlertid usikker da flere av opposisjonens medlemmer trakk seg 19. januar.^[63]

Slik politisk uro har vært sjelden i Tunisia, blant annet siden dette landet blir ansett for å være mer velstående og stabilt i forhold til andre land i regionen. Ben Alis avgang og flukt fra landet er den første gangen gateprotester har ført til at den øverste lederen i et arabisk land har mistet makten.^[64]

Representanter for myndighetene offentliggjorde 17. januar at minst 78 mennesker har mistet livet under uroen.^[62]

Trenger oppdatering: Denne seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Opprørene i den arabiske verden har ført til flere dødsfall, enten som følge av direkte motstand fra regjeringsmakten eller generelt demonstrasjoners voldelige utfall. I Tunisia, Egypt og Libya er flere hundre drept, hvilket overstiger andre lands antall betydelig. På bare få dager med demonstrasjoner er det angivelig Libya som har det høyeste antallet døde, med sannsynligvis over 600 omkomne.

Stat	Døde	Sårede
Algerie	8[trenger referanse]	420+[trenger referanse]
Egypt	365[65][66]	5500+[66]
Jemen	10+[67][trenger referanse]	36+[68][69][70][71][72]
Libya	1 000 – 2 000 +[73][74][75][76]	Ukjent
Mauritania	1[77]	Ingen
Sudan	1[78]	Ukjent
Tunisia	219[79][80]	94[81]

Urolighetene sendte oljeprisen høyere. Bekymringer omkring Suezkanalen har dessuten sendt shippingratene og oljeprisen høyere. Oljeprisen steg umiddelbart 15 %.

• Jon Nordenson Fra opprør til kaos – Midtøsten etter den arabiske våren Universitetsforlaget 2018 ISBN 9788215028040

• (en) 2010–2011 Arab world protests – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• nupi.no Opprør i Midtøsten, temapakke
• dagsavisen.no Midtøsten brenner, artikkelsamling

• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no