Jegerbruden

Jegerbruden
Opera av Carl Maria von Weber Der Freischütz
Alois Jelen i rollen som Max i Jegerbruden (1826)
Periode		Romantikken
Publisert		Uroppført 18. juni 1821
Typisk lengde		2 ½ timer
Satser/akter		3

Jegerbruden (tysk Der Freischütz, «Friskytten») er en tyskspråklig opera fra 1821 av Carl Maria von Weber.^[1] Librettoen er av Johann Friedrich Kind, men baserer seg på en middelaldermyte om en pakt med djevelen, der skytteren får syv kuler, seks har han selv helt kontroll over, men den siste bestemmer djevelen over. Der Freischütz definerte den romantiske operastil.^[2] I tillegg til en romantisk historie med skogmystikk og magiske kuler, er operaen romantisk fordi musikken understreker handlingens dramatiske utvikling og orkesteret er nærmere knyttet opp mot tekst og sanger. Blant annet brukte han klarinett og horn i uvante toneleier for å beskrive den skumle ulvegrotten. Operaen har nok tekst til at den kan passere som et syngespill.^[3]

Den regnes som den første viktige tyske romantiske operaen,^[4] men hva som er tysk, er fortsatt uklart. En av de mest hånlige kritikerne av Weber, Ludwig Börne, bemerket: "I hvert tysk verk må det kjente finnes; fordi det er tyskernes måte å kombinere kunstens og vitenskapens farger, som folkenes prisme har delt, for å produsere det rene lyset av innsikten. Dette betyr ikke å tilegne seg noe på feil måte, ettersom fargene er lysets døtre.^[5]

Operaens handling er hovedsakelig basert på August Apels fortelling "Der Freischütz" fra Gespensterbuch, selv om eremitten, Kaspar og Ännchen først dukket opp i Kinds libretto. At Webers melodier bare var tysk folkemusikk er en vanlig misforståelse.^[6] Dens jordiske skildring av det overnaturlige i den berømte Wolfsschlucht- (ulvegrotte) scenen har blitt beskrevet som "den mest uttrykksfulle gjengivelsen av det grufulle som finnes i et musikalsk partitur".^[7]

Mottakelsen av Jegerbruden overgikk Webers egne forhåpninger, og den ble raskt en internasjonal suksess, med produksjoner i Wien samme år etterfulgt av Dresden, Leipzig, Hamburg, München, Karlsruhe, Königsberg, Praha, andre tyskspåklige sentre som Riga og København. I 1824 var det fremføringer ved fire teatre i London i fire forskjellige bearbeidelser, samt den franske premieren ved Théâtre de l'Odéon som Robin des Bois.^[8]

En versjon på fransk med resitativer ble utarbeidet av Hector Berlioz sammen med en orkestrering av Webers invitasjon til dansen for et mellomspill i en produksjon ved Pariser-operaen i 1841.^[9] Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij kritiserte Berliozs arrangement under Bolsjojteaterets produksjon fra 1873 som "helt uforenlig", "smakløs" og "dumt" ^[10] fordi den avbrøt den rustikke operaen med et helt urbant stykke musikk. I 1879 kritiserte han igjen en forestilling i Paris:

«Der Freischütz ga meg stor glede; mange steder i første akt var øynene fuktige av tårer. I andre akt gledet Krauss meg veldig med hennes fantastiske gjengivelse av Agathes arie. Ulvegrotte-scenen ble i det hele tatt ikke satt opp så fantastisk som jeg hadde forventet. Den tredje akten var merkelig siden de med franske frekkhet tok seg friheter med på den ene siden å sette inn Invitation à la valse med de mest dumme dansene, og på den andre siden å kutte ut rollen til eremitten som dukker opp på slutten av handlingen.»^[11]

Berlioz sin orkestrering av Invitation à la valse ble snart et eget konsertstykke i seg selv.

Også Webers ouverture og "jegerkoret" fra akt 3 ("Was gleicht wohl auf Erden") fremføres ofte som konsertstykker.

Sted: Böhmen

Tid: Rett etter Tredveårskrigen

Da stykket begynner, er vi ved skogvokteren Cunos hus. Max er forelsket i og forlovet med Agathe, men kan ikke få henne om han ikke vinner morgendagens skytterkonkurranse foran prins Ottokar, da vinneren blir neste skogvokter. Han har nettopp tapt dagens skytterkonkurranse til den unge og rike bonden Kilian. Kilian blir utnevnt til skytterkonge (Viktoria! der Meister soll leben), og erter Max (Schaut der Herr mich an als König). De andre i landsbyen tar del i ertingen. Max blir sint og frustrert, og resten av landsbyen drar ned til dansen.

Skytteren og skogvokterassistenten Kaspar blir igjen. Han har solgt sin sjel til Den sorte jeger, Samiel, da han prøvde å vinne Agathes hjerte. Neste morgen skal sjelen hentes av Samiel. Kaspar håper på å få utsettelse ved å tilby Samiel Max. Kaspar prater med Max og overbeviser ham om at geværet var forbannet og at alt skal gå bedre (Hier im ird'schen Jammerthal). Han tilbyr Max sitt gevær, Som Max ikke vet har en magisk kule, og Max skyter ned en ørn i flukt. Kaspar tilbyr Max noe å drikke slik at det blir lettere å overtale ham om å gjøre en avtale med Samiel. Max blir etter hvert med på å smi kuler med Kaspar og Samiel i den forbannede dalen Ulveslukten. Da Kaspar er blitt alene, triumferer han over å ha lurt Max med på planen (Schweig! damit dich Niemand warnt).

Hjemme i Cunos hytte er Agathe plaget av dystre fortanelser før morgendagens bryllup. Hun møtte en eremitt, som advarte henne om at hun kunne bli offer for dystre handlinger, men brudebuketten ville kunne redde henne. Samtidig som Max bruker geværet til Kaspar for å skyte ned ørnen, faller et bilde av Agathes kusine Ännchen ned mot henne, og Agathe unngår såvidt en alvorlig ulykke. Ännchen, som selv er i rommet, prøver å berolige og oppmundre Agathe (Kommt ein schlanker Bursch gegangen"), men lykkes ikke. Agathe synger en bønn (Leise, leise). Ännchen forlater rommet, og noe senere kommer Max inn og forteller at enda han tapte dagens konkurranse, skjøt han ned en ørn fra himmelen og en hjort i Ulveslukten. Han skal gå dit. Til tross for protester fra Agathe og Ännchen, drar han (Wie? Was? Entsetzen!).

I Ulveslukten påkaller Kaspar Samiel. Til tross for at Max møter sin mors ånd og hun advarer ham mot å gjøre dette, svarer Samiel ved å lage et bilde av Agathe som drukner seg fordi hun ikke kan leve uten Max, og Max gjennomfører ritualet.

Agathe plages av engstelse etter nattens uhyggelige drøm, men legger sin skjebne i Guds hender (Und ob die Wolke sie verhülle). Hun forteller Ännchen at dun drømte at hun var en due som Max skjøt ned. Ännchen oppmuntrer henne og sender inn brudepikene. De synger for Agathe (Wir winden dir den Jungfern-Kranz), som roer seg ned. Da hun åpner esken med brudekransen som Agathe fikk fra eremitten, ligger det en likkrans i den. Alle blir redde, men Ännchen fletter en brudekrans av rosene. De går ned til festplasen.

Der er samtaleemnet Max' gode resultater. Han har brukt tre kuler, og kaspar har brukt to. Det gjenstår to kuler, og da Max ber Kaspar om en ny kule, nekter Kaspar. Da Max drar, skyter Kaspar en rev, slik at den neste kulen også blir den siste. Den siste kulen kontrolleres av Samiel, som både bestemmer hva den skal treffe og får det den treffer. Max møter Ottokar i Max' telt (Was gleicht wohl auf Erden). Han gir Max som siste oppgave å skyte en due. Kaspar gir Max den siste kulen, og Max sikter på duen. Agathe roper «Skyt ikke, jeg er den hvite due!». Imidlertid går kulen mot Agathe, styrt av Samiel. Agathe framstår som dødelig såret, men blir beskyttet av brudebuketten og av eremitten, som sitter ved siden av henne, og kulen treffer i stedet Kaspar. Da dukker Samiel opp og tar med seg sjelen.

Prins Ottokar forlanger en forklaring fra Max, som forteller alt. Til tross for at Cuno, Agathe, Ännchen og de andre jegerne prøver å overtale en rasende Prins Ottokar, som ønsker å kaste ut Max. Da griper eremitten inn og sier at den uten synd får kaste den første stenen, og minner prinsen på at det var skytekonkurransen som fikk Max til å jukse. Prins Ottokar lar seg overtale om å avskaffe skytterkonkurransen og la Max leve i ett års prøvetid for å vise at han ikke lenger skal la seg friste av magi. Prins Ottokar lover at han selv skal gi Max Agathes hånd om han lykkes. Alle synger takksigelser.

• Finscher, Ludwig (1983–1984). "Weber's Freischütz: Conceptions and Misconceptions". Proceedings of the Royal Musical Association. Taylor & Francis. 110: 79–90. JSTOR 766237.
• Fisher, Burton (2002). Weber's 'Der Freischütz'. Opera Journeys Publishing. ISBN 1-930841-56-6.
• Holden, Amanda, editor (2001). The New Penguin Opera Guide, New York: Penguin Putnam. ISBN 0-14-029312-4.
• Kutsch, K. J.; Riemens, Leo (2003). Großes Sängerlexikon (fourth edition, in German). Munich: K. G. Saur. ISBN 978-3-598-11598-1.
• Singleton, Esther (1899). "Der Freischütz", A Guide to the Opera, pp. 77–90. Dodd, Mead & Company

• Der Freischütz hos International Music Score Library Project
• Diskografi hos opera.stanford.edu