EFTA

Det europeiske frihandelsforbund
Org.form		Internationale Organisation
Stiftet		4. januar 1960 (Stockholm)
Hovedkontor		Genève
Generalsekretær		Henri Gétaz
Antall ansatte		90[1] (2021)
Antall medlemmer		Island Liechtenstein Norge Sveits
Undergrupper		Overvåkningsorganet, Domstolen
Nettsted		www.efta.int (en)
Det europeiske frihandelsforbund 46°13′12″N 6°08′19″Ø

Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Den ble opprettet i 1960 for å fremme fri handel og økonomisk integrasjon mellom medlemsstatene.^[2] EFTA var et svar på opprettelsen av EEC, en forløper til EU.

Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer. EFTAs medlemsstater bortsett fra Sveits, ble derfor tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.^[3][4]

Stockholmskonvensjonen som var organisasjonens grunnleggende traktat, ble i 2002 avløst av Vaduzkonvensjonen. Dette medførte utvidelse av samarbeidet til flere områder.^{[trenger referanse]}

EFTA-rådet (EFTA Council) er organisasjonens høyeste organ og sammensatt av representanter fra hvert av medlemslandene. To ganger i året møtes rådet på ministernivå og åtte ganger på ambassadørnivå. Ambassadørene er ledere av medlemslandenes faste delegasjoner til EFTA. Beslutninger i rådet tas ved konsensus.^[5] Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.

EFTAs faste komité er det styrende organ for EØS/EFTA-landenes samarbeid om EØS-saker. Komiteen møtes for å behandle saker som skal opp i drøftelser med EU i EØS-komiteen og EØS-rådet.^[6]

Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.^{[trenger referanse]}

EFTA-sekretariatet som ledes av en generalsekretær, har sitt hovedkvarter i Genève. Det finnes i tillegg tre assisterende generalsekretærer, en i Genève og to i Brussel. Samtlige fire stillinger ansettes av EFTA-rådet og deles mellom medlemslandene. Det finnes per 2021 ca. 90 ansatte i EFTA, hvorav en tredel arbeider i Genève og to tredeler i Brussel og Luxembourg. Kontoret i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål.^[7][8]

EFTA-domstolen er et frittstående organ med jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA.^{[trenger referanse]} Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.

Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.

EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) har som hovedoppgave å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen, gjennomføres i medlemsstatene. Dette omfatter også plikten til å innarbeide EU-retten i nasjonal rett. ESA kan gripe inn dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, og i siste instans kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.

EFTA Board of Auditors (EBOA) har ansvaret for å revidere EFTA-sekretariatet, EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Det ble opprettet i mai 1992. Det består blant annet av representanter fra den norske Riksrevisjonen. Organet samarbeider også med Revisjonsretten som er dets sidestykke i EU. EBOA møtes tre ganger i året.^[9]

Rådgivende organer i EFTA er EFTAs parlamentarikerkomité, EFTAs konsultative komité og EØS-EFTA Forum for folkevalgte representanter fra lokale og regionale myndigheter (EEA EFTA Forum of Elected Representatives of Local and Regional Authorities).^[10]

EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.

EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.

Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.

Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.

I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.

På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.

I 1989 åpnet Europakommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen og korfuavtalen.

EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.

Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.

EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.

Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt^{[bør utdypes]} som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.

#	Periode	Land
1	1960–1973	Danmark
2	1960–1973	Storbritannia
3	1960–1986	Portugal
4	1960–1995	Sverige
5	1960–1995	Østerrike
6	1960–	Norge
7	1960–	Sveits
8	1970–	Island
9	1986–1995	Finland
10	1991–	Liechtenstein

Periode	Land	Merknad
1992–	Tyrkia
1993–	Israel
1999–	Palestina  Marokko
2001–	Mexico
2002–	Nord-Makedonia  Jordan
2003–	Singapore
2004–	Chile
2005–	Tunisia
2006–	Sør-Korea
2007–	Libanon  Egypt  Mongolia	Deklarasjon om samarbeid
2008–	(de fem landene  Botswana,  Lesotho,  Namibia,  Sør-Afrika og  Swaziland)
2009–	Canada  Mauritius	Deklarasjon om samarbeid
2010–	Albania  Serbia
2011–	Peru  Colombia
2012–	Montenegro  Ukraina  Hongkong  Pakistan	Deklarasjon om samarbeid
2013–	Bosnia-Hercegovina  Myanmar	Deklarasjon om samarbeid
2014	(de seks landene  De forente arabiske emirater,  Kuwait,  Bahrain,  Saudi-Arabia,  Oman og  Qatar) (de tre sentralamerikanske statene Panama  Costa Rica og  Guatemala)
2016–	Georgia  Nigeria	Deklarasjon om samarbeid
2017–	Moldova	Deklarasjon om samarbeid
2018–	Kosovo  Filippinene	Deklarasjon om samarbeid

Nr.	Navn	Land	Period
1.	Sir Frank Edward Figgures	Storbritannia	1960–1965
2.	Sir John Coulson	Storbritannia	1965–1972
3.	Bengt Rabaeus	Sverige	1972–1975
4.	Charles Müller	Sveits	1976–1981
5.	Per Kleppe	Norge	1981–1988
6.	Georg Reisch	Østerrike	1988–1994
7.	Kjartan Jóhannsson	Island	1994–2000
8.	William Rossier	Sveits	2000–2006
9.	Kåre Bryn	Norge	2006–2012
10.	Kristinn F. Árnason	Island	2012–2018
11.	Henri Gétaz	Sveits	2018–d.d

• Det europeiske økonomiske samarbeid
• EØS-saker
• Den europeiske union
• Norges delegasjon til EU
• Central Europe Free Trade Association
• EØS-midlene
• Frihandelsavtalen mellom Norge, Island, Liechtenstein og Storbritannia

• Fredrik Sejersted m.fl.: EØS-rett, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00127-0

• (en) Offisielt nettsted
• (en) European Free Trade Association – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Norges delegasjon til EU
• Utenriksdepartementets Europaportal
• EEA Grants og Norway Grants
• Europakommisjonens Delegasjon til Norge og Island