EØS

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), engelsk: European Economic Area (EEA), er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i EFTA (Norge, Island og Liechtenstein). Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.^[1]

Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De to felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de to rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS, som representerer partene i arbeidslivet.^[2][3]

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til EU-land til økonomisk og sosial utjevning i EØS. I perioden 2014–2021 ble det bevilget ca. 2,8 milliarder euro som EØS-midler, hvorav Norge dekket ca. 98 %.^[4]

EFTA ble etablert i 1960 for å verne om handelsinteressene til de europeiske landene som ikke var medlemmer av EU. Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer.^[2][5]

Europakommisjonen ved sin president Jaques Delors, inviterte i 1989 EFTA-landene til et «strukturert partnerskap». Delors fryktet at en utvidelse av EU utover de tolv daværende medlemslandene, ville føre til mindre fordypning av den europeiske integrasjon enn ønskelig. Østerrike oppfattet dette som en et forsøk på å hindre fullt medlemskap for andre land. Landet søkte derfor sommeren 1989 om fullt medlemskap. Østerrike og senere også Finland, Sverige og Norge, anså EØS som et forstadium til fullt medlemskap i EU.^[6]

EØS-avtalen ble undertegnet av EF og EFTA-landene i Porto 2. mai 1992, og trådte i kraft 1. januar 1994.

Sveits vedtok ved folkeavstemning i 1992 å holde seg utenfor EØS.^[6] Landet har knyttet seg til EØS gjennom bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning.^[7] Liechtenstein trakk seg første omgang, da landet var i tollunion med Sveits. Nye forhandlinger måtte til, og dette førte til forsinkelse med avtalen.^[6]

I Norge foreslo partiene Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i forbindelse med trontaledebatten i 1991 å avholde en rådgivende folkeavstemning om EØS-avtalen dersom det ble oppnådd en forhandlingsløsning mellom EFTA og EF, men dette fikk ikke flertall i Stortinget.^[8]

Den 16. oktober 1992 ga Stortinget^[9][10] med 3/4 flertall etter Grunnloven § 93 (nå § 115) samtykke til at Regjeringen kunne ratfisere EØS-avtalen. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet mot å gi samtykke. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen. Samtykke ble gitt etter Grunnloven § 93, i motsetning til § 26, fordi EØS-avtalen overfører suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen med hensyn til håndhevelse av konkurransereglene.^[11]

Avtalen ble ratifisert av Norge 6. november 1992.^[12] Den reviderte avtaleteksten som følge av Sveits' nei til EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget 29. april 1993, med stemmetallene 119 for og 36 mot.^[13] Stortinget avholdt 21. oktober 1993 på nytt en avstemning om EØS-avtalen, denne gang et forslag fra Erling Folkvord (Rød Valgallianse) om hvorvidt det nyvalgte storting skulle behandle spørsmålet om Norges tilknytning til EØS-avtalen. Dette forslaget falt med 112 stemmer mot, 39 stemmer for.^[14]

I 1994 ble det holdt folkeavstemninger om medlemskap i EU, i søkerlandene Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Samtlige land sa ja til medlemskap, bortsett fra Norge.^[6]

EØS-avtalen er sett fra EU-rettens side, en assosieringsavtale etter TEUV artikkel 217.^[16]

Store deler av EU-retten er innlemmet i EØS-avtalen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om de fire friheter og konkurransebestemmelsene. I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet energi, miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.^[17][18]

En rekke land utenfor EU deltar i EUs byråer og programmer gjennom EØS-avtalen, men også på bilateralt grunnlag. Norge deltok per 2017 i 31 av disse byråene. Som hovedregel har norske styrerepresentanter møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett i byråene Norge deltar i. Norge deltok også i tolv av EUs programmer (2014–2020), som for eksempel Erasmus-programmet og Galileo og Egnos-programmene.^[19] Norge er i 2021–2027 tilknyttet Horisont Europa, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, samt Erasmus+, EUs rammeprogram for ungdom, utdannelse og sport.^[20] Det europeiske helsetrygdkortet gir EØS-borgere rett til helsehjelp i EØS/EU-land og Sveits.^[21]

EØS-avtalen omfatter ikke Den økonomiske og monetære union, EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeri­politikken, EUs justis- og innenrikspolitikk eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.^[17]

Handel med fisk og landbruksvarer er regulert i egne bestemmelser i EØS-avtalen.^[17]

Hoveddelen av EØS-avtalen er statisk og finnes på lovdata. Avtalens vedlegg og protokoller, som finnes på Efta-sekretariatets hjemmeside, er dynamiske, og det foreligger ingen offisiell norsk oversettelse av disse.^[17]

EØS-samarbeidet bygger på to pilarer, der EU og Efta utgjør de to pilarene. Samarbeidet har fire felles organer, hvor representanter fra Efta/EØS-landene og representanter for EU møtes. Det dreier seg om EØS-rådet og EØS-komiteen, som kan betraktes som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg kommer Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS (arbeidslivets parter).

EFTA/EØS-landene kan ikke delta i EUs beslutningsprosess. Disse landene får imidlertid lov til å delta i saksbehandlingen når Europakommisjonen skal fremsette forslag til nye rettsakter som skal innlemmes i avtalen.^[17]

EFTA-landene behandler sakene i sine nasjonale politiske systemer. I Norge konsulterer regjeringen Stortinget ved å forelegge saken for Europautvalget.^[23]

For at en rettsakt skal kunne innføres i EFTA-landenes rettssystemer, må forslaget vedtas behandles i EØS-komiteen son består av medlemmer fra EFTA og EU. Komiteen møtes normalt sju ganger i året i Brussel. Vedtaket i komiteen gjøres ved enighet. Dersom partene ikke blir enige, foreligger intet vedtak. Hvert EFTA-land har vetorett i EFTAs faste komité. Den samme vetoretten gjelder ikke for landene på EU-siden. EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU.^[24]

Dersom EØS-komiteen ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet reservasjonsretten i avtalen.^{[trenger referanse]}

Stortinget kan nedlegge veto mot en rettsakt som er vedtatt i EØS-komiteen, dersom nasjonale statsrettslige vilkår ikke er oppfylt.^[25] Det vil typisk være dersom traktaten er av særlig viktighet og derfor krever samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26 (2).^[26]

EØS-avtalens artikkel 28 sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å bli part i EØS-avtalen. På samme måte kan Sveits, og enhver europeisk stat som blir medlem av EFTA søke om å bli part i avtalen. Vilkårene for tiltredelse fastsettes i en avtale mellom søkerstaten og avtalepartene.^[27]

I forbindelse med utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 ble vilkårene for disse landenes tiltredelse forhandlet i EØS-avtalen. Utvidelsen av EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen, som fikk kun én stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt, og avtalen ble til slutt vedtatt mot Kystpartiets ene stemme.

1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.^[28]

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet mellom EØS- og EU-land. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter fordelt på 15 mottakerland. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS, derav betegnelsen. For inneværende periode (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro, hvorav Norge bidrar med ca 2,738 milliarder, om lag 97 % er Norges andel.^[29] Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder.

Norge deltar i et av EUs regionale utviklingsprogram, Interreg Sverige-Norge, og betaler samme bidrag som andre EU-land. Det var 26 millioner euro i 2016.^[30]

• Europalov
• Norges delegasjon til EU
• Schengen-traktaten
• Mercosur
• EURES

• Finn Arnesen, Sten Foyn, Olav Kolstad, Ole-Andreas Rognstad og Fredrik Sejersted EØS-rett 2011 ISBN 9788215017730

• (en) European Economic Area – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• lovdata.no EØS-avtalen, konsolidert tekst
• regjeringen.no Regjeringens oversiktside om EØS
• NOU 2024: 7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer
• EFTA-sekretariatets oversikt over bilag til avtalen
• EØS-relevante saker i prosess hos Europalov
• regjeringen.no EØS-midlene
• regjeringen.no Oversikt over EØS-regelverk til norsk næringsliv