Dialog

Dialog (av gresk: dia- «gjennom» og -legein «snakke»)^[1] betyr samtale mellom to eller flere. Ordet brukes også om replikkvekslinger i skjønnlitteratur, skuespill og film, og i eldre tid i titlene på filosofiske verker i samtaleform, som Dialoger av Platon, Cicero, Plutark og Lukian.^[2]

Kajsa Ahlstrand beskriver dialog i religiøs vinkling i boken Väger - en öppen religionsdialog: «De troende hör hemma i traditioner som är mer än deras egna personliga erfarenheter».^[3] En slik dialog forutsetter vilje til å lytte på flere plan, og å være åpen for å kunne forandre seg. Her forutsettes gjensidig tillit og respekt for hverandres ulikheter. Ahlstrand skriver om «det levde livets dialog» som finner sted der mennesker fra ulike religioner kommer sammen i hverdagslivet.^[4]

I religionssammenheng snakker man om «den fjerde samtaleform». Dag Hareide anser i en kronikk i Morgenbladet dialog som et alternativ til debatt, diskusjon og forhandling. Mens debatten handler om å vinne og sette ting på spissen, vil dialogen prioritere lytting og det å forstå den andre. Mens diskusjonen slik den foregår særlig i akademia legger vekt på det saklige i motsetning til det personlige, er den personlige historien og følelsene tema i dialogen. Mens forhandlingen dreier seg om å bli enig om hva som skal gjøres, vil angivelig ikke dette være det viktigste målet i dialogen.^[5]

• Rusnavn-Tveit, Tom André (2023). Sokrates Aristoteles (1 utg.). Askvoll: Johenen Pagera Forlag. ISBN 978-82-94032-09-9.