Dream Theater

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2018-01

Dream Theater
Dream Theater i Rio de Janeiro 2006
Opphav		Long Island, New York
Periode		1985–
Musikalsk karriere
Sjanger		Progressiv metal
Aktive år		1985–
Nettsted		www.DreamTheater.net
IMDb		IMDb
Medlemmer
James LaBrie John Petrucci John Myung Jordan Rudess Mike Portnoy
Tidligere medlemmer
Chris Collins Charlie Dominici Kevin Moore Derek Sherinian Mike Mangini
Logo
Dream Theater på Commons

Dream Theater er et progressivt metallband fra USA, som ble dannet ved Berklee College of Music på midten av 1980-tallet. Senere har de blitt et av de mest populære bandene innenfor sjangeren, siden den progressive rockens gullalder midt på 1970-tallet.

Bandets mestselgende album, Images and Words fra 1992, solgte til gull og blir ansett som en milepæl i utviklingen av sjangeren. Bandet blir ofte referert som det største og viktigste innen progressiv metal.^[1]

Bandet er godt kjent for enkeltmedlemmenes tekniske dyktighet, og har vunnet mange priser fra forskjellige musikkmagasiner. Av de samme grunnene blir de imidlertid ofte sett på av kritikere som en «pompøs» rockegruppe som setter fart og teknikk i høysetet. Trass i dette, er de høyt respektert av mange av de største navnene innen rock og metal, noe som har ført til mange samarbeid mellom gruppens medlemmer og andre kjente musikere. Et godt eksempel er at gitarist John Petrucci ble med som tredje gitarist på G3-turné med Steve Vai og Joe Satriani. Her følger han i fotsporene til Eric Johnson, Robert Fripp, Yngwie Malmsteen og andre innflytelsesrike gitarister. Jordan Rudess ble tatt opp til The Juilliard School allerede som 9-åring, og studerte klassisk pianomusikk før han fikk interesse for rock, synth og populærmusikk.

Dream Theater er også kjent for sin musikalske allsidighet og den store spennvidden på sjangre de har vært innom i sin karriere, noe som har gjort det mulig for dem å turnere med et ganske spredt utvalg av band. Noen av de mer nevneverdige turnépartnerne inkluderer Deep Purple, Emerson, Lake & Palmer, Iron Maiden, Joe Satriani, King's X, Marillion, Megadeth, Pain of Salvation, Porcupine Tree, Queensrÿche, Spock's Beard, Yes, Symphony X, Opeth.

Dream Theater ble dannet i 1985 av gitarist John Petrucci, bassist John Myung og trommeslager Mike Portnoy mens de studerte ved Berklee College of Music i Boston. Kevin Moore, som Petrucci hadde gått på videregående skole med, ble rekruttert til å spille keyboard, og Chris Collins ble dratt inn som vokalist.

Kvintetten bestemte seg for navnet Majesty på sin nye gruppe (navnet ble inspirert av Portnoys beskrivelse av avslutningspartiet på «Bastille Day» av Rush), og de tre som gikk på Berklee droppet ut av skolen for å konsentrere seg om bandet.

Etter noen måneder med låtskriving og opptredener sluttet Chris Collins i november 1986 på grunn av kreative uenigheter med de andre medlemmene. Etter å ha prøvd i et år å finne en erstatning ble Charlie Dominici, som var langt eldre og hadde mer erfaring enn de andre medlemmene, med etter en opptaksprøve. Med stabiliteten som Dominici brakte med seg til Majesty begynte de å spille flere konserter i og rundt New York-området og fikk mye oppmerksomhet for et band som enda ikke hadde gitt ut en plate.

Deres første store innspilling var The Majesty Demos, en samling av ideer og demoer som ble utgitt i 1987. Det første opplaget på 1000 eksemplar ble solgt innen 6 måneder. Dubbede kopier av kassetten spredte seg som ild i tørt gress gjennom det progressive metalmiljøet over hele verden.

Rett etter utgivelsen av demoene, ble de tvunget til å bytte navn da et annet band ved navn Majesty truet med rettslig forfølgelse. Diverse navn ble prøvd ut før faren til Portnoy foreslo navnet Dream Theater, som ble vedtatt.

De signerte sin første platekontrakt med Mechanic (et underselskap av MCA) i 1988 og begynte å spille inn sitt første album.

When Dream and Day Unite ble sluppet i 1989 og fikk dårligere mottakelse enn forventet. Mechanic endte opp med å bryte majoriteten av de finansielle løftene de hadde gitt bandet før de signerte kontrakten. Så de var begrenset til å spille i området rundt New York city av økonomiske årsker. Promoteringsturneen for albumet besto av bare fem konserter, som alle var holdt i New York eller på Rhode Island.

Etter den fjerde av disse konsertene ble Dominici sparket av personlige og kreative uenigheter mellom ham og resten av bandet. Men rett etterpå ble Dream Theater spurt av Marillion om å åpne en konsert for dem på Ritz i New York, og Dominici ble gitt sjansen til å opptre en siste gang. Det kom til å gå to år før Dream Theater igjen hadde en fulltidsvokalist.

På sin søken etter en ny vokalist hadde de audition for over 200 mennesker. Blant dem tidligere frontmann i Fates Warning, John Arch, men alle ble avvist av diverse årsaker. I 1991 kom det en tape fra den kanadiske sangeren James LaBrie som umiddelbart ble flydd til New York for en ordentlig audition. Etter en kort jamsession ble han leid inn som ny vokalist.

I de neste par månedene begynte bandet å spille konserter igjen og de jobbet på vokalen til all musikken de hadde skrevet opp til nå. Atco Records (nå Eastwest Records), signerte Dream Theater til en kontrakt på sju album kun på det sterke ryktet deres og en demo med tre sanger (senere gjort tilgjengelig som The ATCO DEMOS gjennom Dream Theaters fan klubb).

Det første albumet som ble sluppet under den nye kontrakten var Images and Words i 1992. Sangen «Pull Me Under» fikk en del spilletid på radio, og som et resultat ga plateselskapet klarsignal for en musikkvideo for å promotere sangen, som forsåvidt fikk høy rotasjon på MTV.

Suksessen med «Pull Me Under», kombinert med intens turnevirksomhet i USA og Japan gjorde at Images and Words klarte å selge til gull i USA og platina i Japan. En turne i Europa fulgte i 1993 som inkluderte et show på Londons berømte Marquee Club. Dette showet ble tatt opp og gitt ut som Live at the Marquee, Dream Theaters første offisielle konsertalbum. I tillegg ble det sluppet en samling av deres japanske konserter (mikset sammen med noe «off-stage»-materiale i dokumentarstil) under navnet Images and Words: Live in Tokyo.

Ivrige på å jobbe med nytt materiale trakk Dream Theater seg tilbake i studio i mai 1994. Seansene fra 1994 var de første der Dream Theater skrev musikk sammen som en helhet.

Dream Theaters tredje studioalbum Awake ble sluppet i oktober 1994, og var kontroversielt blant etablerte fans. Kort tid før albumet ble mikset annonserte Moore til resten av bandet at han ønsket å konsentrere seg om sine egne musikalske interesser og at han kom til å slutte i Dream Theater. Dette sjokkerte bandet som hadde nytt kun to år med stabilitet etter de kaotiske fem første årene. Men Moore var ikke lenger interessert i livet som turnémusiker eller i den typen progressiv metal som Dream Theater framførte. Så de to partene gikk sine separate veier. Som et resultat av dette måtte bandet finne en erstatter på keyboard i stedet for å hoppe på neste turné.

Jordan Rudess, en fremadstormende keyboardist som var relativt ukjent på dette tidspunktet ble invitert til å spille en prøvekonsert med Dream Theater i håp om at han ville bli med. Konserten gikk bra, men Rudess bestemte seg for å bli med i The Dixie Dregs som turnémedlem i stedet, så Derek Sherinian ble hentet inn som midlertidig keyboardist i stedet. På slutten av Awake promoturnéen ble Sherinian fast keyboardist på fulltid.

I 1995 kom EP-en A Change of Seasons, det første med Derek Sherinian. Albumet inneholdt i tillegg til tittelsporet kun coverlåter, blant annet av Deep Purple og Elton John. I 1997 kom studioalbumet Falling Into Infinity, som fikk en blandet mottakelse av fansen. Jordan Rudess aksepterte nok et tilbud om å bli med i bandet i 1999, og samme år ga de ut konseptalbumet Metropolis Pt. 2: Scenes from a Memory. Det ble meget godt mottatt av fansen, og bandet turnerte internsjonalt i over et år for å promotere albumet, bandets største turne så langt. På denne turneen ble DVD-en Metropolis 2000: Scenes from New York innspilt, bandets første DVD. Den ble utgitt i 2001, og samme år ga de også ut et konsertalbum fra turneen (Live Scenes from New York).

Six Degrees of Inner Turbulence kom i 2002, og er bandets sjette studioalbum. Det er et dobbeltalbum, og disk to består av tittelkuttet som er hele 42 minutter langt, bandets lengste spor frem til da. Bandet la ut på ny verdensturne, hvor de la inn noen ekstrakonserter hvor de spilte Master of Puppets av Metallica og albumet The Number of the Beast av Iron Maiden i sin helhet. Train of Thought kom i 2003, og på dette albumet var nå soundet mer heavy, noe som trakk til seg flere metalfans, men skuffede enkelte progfans. Bandet la atter ut på ny verdensturne; An Evening With Dream Theater, som besto av en 3 timers konsert uten oppvarmingsband. I Japan ble konserten i Budokan filmet, og gitt ut som Live at Budokan i 2004. Octavarium var bandets åttende studioalbum, og utgitt i 2005, med påfølgende turne for å feire bandets 20-årsjubileum. De hadde en konsert i Radio City Music Hall i New York 1. april 2006, som ble filmet og innspilt, med følgende DVD- og CD-utgivelse Score, 29. august samme år.

Systematic Chaos kom i 2007, og var bandets første album på Roadrunner Records. Albumet nådde en 19.-plass på Billboard Top 200, bandets høyeste inntil da. Chaos In Motion World Tour 2007/2008 startet i Italia, og bandet spilte også på flere festivaler, inkludert Hellfest Summer Open Air, i Frankrike, hvor blant andre Megadeth, Korn, Mastodon og Slayer deltok. Bandet spilte på denne turneen for første gang i Australia. Etter turneen ga bandet ut samlealbumet Greatest Hit (...and 21 Other Pretty Cool Songs). Etter en mindre turne ble DVD-en Chaos in Motion 2007–2008 utgitt, med spor fra Systematic Chaos turneen.

I 2009 ga bandet ut studioalbumet Black Clouds & Silver Linings, som debuterte på 6.-plass på Billboard Top 200 albumlisten, og solgte 40 285 eksemplarer den første uken. Begge deler er rekord i bandets historie, og albumet er bandets største suksess noensinne.^[2]

8. september 2010 kom trommeslager Mike Portnoy med meldingen om at han slutter i Dream Theater. I en offisiell pressemelding skrev han:

I've come to the conclusion that the DT machine was starting to burn me out...and I really needed a break from the band in order to save my relationship with the other members and keep my DT spirit hungry and inspired.......Sadly, in discussing this with the guys, they determined they do not share my feelings and have decided to continue without me rather than take a breather.

(Jeg har kommet til den konklusjon at Dream Theater sliter meg ut, og jeg trengte virkelig en pause fra bandet for å berge forholdet til de andre medlemmene og for å holde motivasjon og inspirasjonen oppe......Dessverre, i diskusjon med de andre om dette, bestemte de seg for at de ikke delte mitt syn, og valgte å gå videre uten meg istedenfor å ta en pause)

Metal Underground^[3]

Bandet hadde prøvespillinger i slutten av oktober for å finne en ny trommeslager, og i november sa John Petrucci at de hadde funnet en erstatning, men at de ikke ønsket å oppgi hvem det var ennå. Han har holdt fansen oppdatert via Facebook, og i slutten av mars 2011 kunne han bekrefte at albumet de har arbeidet med siden januar er klar for innspilling. De har også opplyst at de vil spille på High Voltage Festivalen 2011 som hovedattraksjon sammen med Judas Priest. I en pressemelding ble det oppgitt at albumet skal hete A Dramatic Turn of Events. Senere så avslørte de at erstatningen til Mike Portnoy var Mike Mangini. Mike Mangini har nå vært med å produsere albumene Dream Theater og The Astonishing.

Dream Theater, sammen med Queensrÿche og Fates Warning, blir sagt å ha gjenopplivet progressiv musikk på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet etter at sjangeren hadde tilbrakt nesten et tiår på nedtur. Tungvektere som Yes og Genesis hadde beveget seg mot et mer kommersielt pop-/rock-uttrykk tidlig på 1980-tallet. Og nyprogressive band som Marillion og IQ var populære, men ble sett på som mindre progressive enn sine motstykker på 1970-tallet. Det var ikke før Dream Theater og andre begynte å klatre på listene tidlig på 1990-tallet at progressiv musikk igjen ble sett på som en populær musikksjanger.

De progressive rockebandene fra 1970- og 1980-tallet hadde en markant innflytelse på strukturen i Dream Theaters musikk, mens moderne band som Metallica og Iron Maiden ga preg på lydbildet, noe som gir Dream Theater deres «tunge» lyd og «hylende» vokalstil. Denne unike miksen av 1970-tallets progressiv rock og 1980-tallets heavy metal som var ukjent før dannelsen av Queensrÿche og Fates Warning ble gitt navnet progressiv metal. Dream Theater er sett på som pionerer innen denne sjangeren til tross for at de ble dannet litt senere enn både Queensrÿche og Fates Warning, og de er gitt æren for at det er så mange progressive metalband som har blitt startet gjennom 1990-tallet og fram til nå.

I dag står de som et av de viktigste og mest suksessrike bandene innenfor progressiv metal-sjangeren. Mens Queensrÿche bevegde seg mot mer rett fram rock etter suksessen med albumet Empire (med hiten «Silent Lucidity»), og Fates Warning strevde med få et kommersielt gjennombrudd, påvirket Dream Theater mange moderne progmetal band samtidig som de klatret sikkert oppover hitlistene.

I 1997 dannet Mike Portnoy også Liquid Tension Experiment sammen med Jordan Rudess og John Petrucci, de fikk også med seg Tony Levin på bass. Gruppen spiller instrumental progressivt metall og har vært aktive i periodene 1997–1999, 2008 og igjen fra 2020.

Nåværende

• James LaBrie – Vokal og perkusjon (kun live) (1991–)
• John Petrucci – Gitar og støttevokal (1985–)
• John Myung – Bassgitar og chapman stick (1985-)
• Jordan Rudess – Keyboard, steel guitar, og continuum (1999–)
• Mike Portnoy – Trommer, slagverk, støttevokal (1985–2010, 2023–)

Tidligere

• Chris Collins – Vokal (1986)
• Charlie Dominici – Vokal (1987–1990) (død 2023)
• Kevin Moore – Keyboard (1985–1994)
• Derek Sherinian – Keyboard (1995–1999)
• Mike Mangini – Trommer, slagverk, (2010–2023)

RIAA Gold and Platinum certification

• Images and Words (gullplate) – 2. februar 1995
• Live Scenes from New York (gullplate) – 8. november 2002
• Live at Budokan (platinaplate) – 26. januar 2005

• Fates Warning
• Queensrÿche

• Bredius, Mark. Dream Theater – The Official Site. (Retrieved February-April, 2005.)
• Dixon, Brad et al. DTFAQ.com – Dream Theater FAQ. (Retrieved February-April, 2005.)
• Hansen, Scott & Portnoy, Mike. Dream Theater Tourography. (Retrieved February-April, 2005.)
• King, Brian. (2003). «JaM Progductions! Interview with John Petrucci and Mike Portnoy». Theater of Dreams 29, pp. 14–20.
• Hansen, Scott. (2003). «James LaBrie: As this man thinks». Theater of Dreams 27/28, pp. 26–30.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Dream Theater – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Dream Theater – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Dream Theater på Internet Movie Database
• (en) Dream Theater på Apple Music
• (en) Dream Theater på Discogs
• (en) Dream Theater på MusicBrainz
• (en) Dream Theater på Encyclopaedia Metallum
• (en) Dream Theater på SoundCloud
• (en) Dream Theater på Spotify
• (en) Dream Theater på Songkick
• (en) Dream Theater på Last.fm
• (en) Dream Theater på Genius — sangtekster
• (en) Dream Theater på AllMusic
• (en) YtseJam Records