Dux

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Dux er latin for «leder» (fra verbet ducere, «å lede», flertall: duces), og er en referanse til alle som ledet tropper i antikkens Roma, og senere ble tittelen opphavet til franske duc, engelske duke,^[1] som tilsvarer norske hertug (som har annen etymologi),^[2] og venetianske doge.^[3]

Under den romerske republikk kunne dux vise til enhver som kommanderte soldater, inkludert utenlandske ledere, men det var ikke en formell militær rang. Da Julius Cæsar skrev sine kommentarer til gallerkrigen, benyttet han begrepet kun om galliske hærførere, men et unntak, for en romersk kommandant som ikke hadde en offisiell rang.^[4]

Fram til 200-tallet e.Kr. var dux ikke en formell uttrykk for rang innenfor det romerske militæret eller det administrative hierarki.^[5]

I militæret ville en dux være en general med ansvaret to to eller flere legioner. Mens tittelen dux kunne referere til en konsul eller en imperator, refererte det vanligvis til en romersk guvernør i en provins. Som guvernør var dux både den som hadde den øverste administrative makt samtidig som han var øverste hærfører for legionene stasjonert i provinsen.

Ved midten av 200-tallet e.Kr. hadde tittelen fått et mer presist meningsinnhold ved å definere kommandanten av hjelpetropper, vanligvis bestående av spesialavdelinger, vexillationes, fra en eller flere regulære militære formasjoner. Slike utnevnelser ble gjort for å håndtere særskilte militære situasjoner når trusselen for ikke å bli slått tilbake synes å overstige kapasiteten til den provinsbaserte militære kommandostrukturen som hadde karakterisert den romerske hæren under keiserriket.^[6]

Fra tiden til Gallienus og framover i mer enn et århundre, var duces uforanderlig Viri Perfectissimi, det vil si medlemmer av andre klasse av ridderklassen, equites.^[7] Som sådan ville de ha hatt høyere rang enn kommandantene av provinslegionene som vanligvis var Viri Egregii, equites av tredje klasse.^[8] Duces adskilte seg fra praeses (latin for «den som sitter foran», altså i ledelsen) som hadde øverste sivile foruten også militære autoritet innenfor deres provinser i at funksjonen til det førstnevnte var rent militært. Imidlertid var den militære autoriteten til en dux ikke nødvendigvis begrenset til en enkelt provins og de synes ikke å ha vært underlagt autoriteten til provinsguvernøren i hans område.

Det var ikke før mot slutten av 200-tallet at begrepet dux framsto som en vanlig militær rang holdt av en senioroffiser i limitaneii, det vil si grensetropper i motsetningen til de som var tilknyttet den keiserlige hæren (comitatenses), og hadde ansvar innenfor et definert geografisk område. Den eldste dokumentasjon for en dux med et definert regional ansvar synes å ha vært Aur. Firminianus, dux limit. prov. Scyt,^[9] det vil si dux for grensetroppene i provinsen Skytia på 290-tallet.

Under dominatet ble makten til posisjonen dux delt fra rollen til guvernøren og gitt til en ny posisjon kalt dux. Posisjonen var nå den høyeste militære offiser innenfor provinsen og kommanderte legionene, men guvernøren hadde autoritet til benytte hans makt. Kun autorisert kunne dux handle uavhengig fra guvernøren og håndtere alle militære affærer. Et eksempel er Dux per Gallia Belgica som var dux for provinsen Gallia Belgica.

I Diokletians reformer under tetrarkiet ble provinsene organisert i bispedømmer som hver var administrert av en vicarius. Som med guvernørene var denne støttet av en dux. Denne dux sto over alle andre duces innenfor bispedømmet og når vicarius tilkalte legionene i alle bispedømmer til handling, var alle legionene kommandert av dux. Et eksempel var Dux per Gallia som var dux av bispedømmet Gallia. Posisjonen som dux var blitt til magister militum for hans respektive pretorianske prefektur og over ham sto keiseren.

I den bysantinske tiden til Romerriket hadde posisjonen som dux overlevd (bysantinsk gresk: δούξ, doux, flertall δούκες, doukes) som en rang likestilt med en general (strategos). Mot slutten av 900- og tidlig på 1000-tallet, hadde en doux eller katepano (κατεπάνω, «[den] plassert øverst») ansvaret for store innskrenkninger bestående av mindre themata (distrikt) og av profesjonelle regimenter (tagmata) i den bysantinske hæren (i motsetning til de store militærstyrker i de fleste themata).

I perioden under huset Komnenos ble tittelen som doux erstattet helt av strategos som den militære myndighetsperson med ansvaret for en thema. I den bysantinske flåten opptrådte doukes av flåten på 1070-tallet, og posisjonen som megas doux («stordoux») ble opprettet på 1090-tallet som øverstkommanderende for hele flåten.

Tittelen ga også opphav til et familienavn, de aristokratiske Doukas (δούκας), som på 800- til 1000-tallet produserte flere bysantinske generaler og keisere, mens senere bærere av dette navnet, etterkommere i en sidegren på morssiden, grunnla despotatet Epirus i nordvestlige Hellas.

Kong Arthur, i en av de eldste litterære framtoninger, er beskrevet som dux bellorum («kampenes dux») blant de romersk-britonske kongene i deres kriger mot angelsaksere.

En krønike fra sankt Martins kloster i Köln hevdet at klosteret hadde blitt plyndret av saksere i 778, men at det hadde blitt gjenoppbygget av en «Olgerus, dux Daniæ» (som kan ha vært den historiske figuren som myten om Holger Danske hadde oppstått) med hjelp fra Karl den store.

Dux er også rotordet til ulike føydale adelstitler, slike som franske duc, engelske duke, spanske og portugisiske duque, venetiansk doge, italienske duca og duce, og nevnte bysantinskgreske dukas eller doukas.

Den italienske fascistdiktatoren Benito Mussolini benyttet tittelen dux og duce på italiensk for å representere sittlederskap. Fra 1925 var han Il Duce og som fascistisk leder, slik Adolf Hitler opprettet posisjonen som Der Führer, kalte Mussolini seg i september 1943 seg som Duce della Repubblica Sociale Italiana («Duce av den italienske sosiale republikk»).^[10]

I skoler i Storbritannia,^[11] Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Island er dux en moderne tittel gitt til den høyest rangerte student i en akademisk eller sportslig prestasjon, henholdsvis Dux Litterarum og Dux Ludorum, ved hver avgangseksamen. Den som kom nærmeste fikk tittelen proxime accessit («han/hun som kom nærmest») eller semidux.

Begrepet har vært i bruk i norsk skolevesen før Norge ble selvstendig. Som motsats, kunne den dårligste eleven i en klasse bli kalt «fuks».^{[12][trenger referanse]}

• dux, ordbokoppføring i Wiktionary