Edward Delaval
Edward Delaval | |||
---|---|---|---|
Født | 1729 | ||
Død | 14. august 1814 (85 år) Westminster | ||
Beskjeftigelse | Forfatter, lærd | ||
Utdannet ved | Pembroke College | ||
Far | Francis Blake Delaval | ||
Mor | Rhoda Apreece[1] | ||
Søsken | Rhoda Delaval Francis Blake Delaval John Delaval, 1st Baron Delaval | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Språk | Engelsk | ||
Medlem av | Royal Society Göttingens vitenskapsakademi | ||
Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Copleymedaljen (1766)[2] |
Edward Hussey Delaval (født i 1729, død 14. august 1814 i Westminster) var en britisk lærd og vitenskapsmann.[3]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han var tredje sønn av Francis Blake Delaval (død 1752), landeier i Northumberland og Lincolnshire, og Rhoda (død 1759). Den eldste broren døde i 1771, og da den nest eldste broren døde barnløs i 1808, overtok Edward eiendommene. Samme år giftet han seg med Sarah Scott, men de fikk ikke barn.[3]
Han var en dyktig musiker og lingvist (klassiske språk, foruten også fransk, tysk og italiensk). På Universitetet i Cambridge ble han interessert i Newtons naturfilosofi og i eksperimentelle forgreininger av Newtons arbeid innenfor kjemi, elektrisitet og optikk.[3] Han innvalgt som medlem av Royal Society i 1759, hvor hans sertifikat ble signert av blant annet Benjamin Franklin.[3] I 1766 delte Delaval utmerkelsen Copleymedaljen for sine vitenskapelige arbeider, der han blant annet ble sitert for hans grundige forskning på metall og glass.[4] 1769 satt Delaval og Franklin i samme komite, utnevnt av Royal Society, for å komme med anbefalinger for å beskytte St. Pauls katedral mot lynnedslag.[5]
I dag huskes Delaval hovedsakelig for sine musikalske glass og hans framføringer på disse var ganske velkjente i sin tid.[6] I 1761 var Franklin tilstede da Edward Delaval spilte på musikalske glass, 50 vinglass av krystall, plassert i et kabinett, og stemt ved å fylle dem med ulik mengder vann. Han spilte på dem ved å la en fuktig finger gli over glasskantene og således frambringe en kald, fjern falsettlyd. Den britiske poeten Thomas Gray, som også overhørte denne samme forestillingen, skal ha bemerket: «Jeg trodde det var en basunengler i en boks.»[7]
Franklin ble inspirert[8] og bestemte seg forbedret Delavals instrument ved å benytte mindre glass for høyere tonehøyde, plassert på aksel styrt av en pedal, og hans «armonika» ble en suksess. Både Mozart som Beethoven komponerte for det og utøvere turnerte med det.[7] Men musikalsk smak endret seg, og armonika, musikalske glass, ble en fotnote i musikkhistorien.[8]
Selv om Delaval levde i den kjemiske revolusjon, utga han ingenting etter 1785, men før denne tid var hans skrifter velkjent i Europa. Han var medlem av en rekke vitenskapsamfunn, blant annet i Göttingen og Uppsala.[3] Hans musikalske glass var derimot en mindre og mer ubetydelig del av hans forskning. Han døde i 1814 og ble gravlagt i Westminster Abbey. Hans eiendommer ble arvet av en nevø, Jacob Henry Astley, parlamentsmedlem for Norfolk.[3]
Bibliografi (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- An experimental inquiry into the cause of the permanent colours of opake bodies, London 1777
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Brock, W. H. (2004): «Delaval, Edward Hussey (bap. 1729, d. 1814)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
- ^ Copley-vinnere
- ^ The Glass Armonica: Delaval
- ^ Rose, Frank Clifford (2004): Neurology of the Arts: Painting, Music, Literature, Imperial College Press, s. 212
- ^ a b Guerrieri, Matthew (26. august 2007): «For pure sound, a clear choice», Boston Globe
- ^ a b The Glass Armonica: Franklin Arkivert 17. juni 2008 hos Wayback Machine.