Egbert av Wessex

Egbert Konge av Wessex og Mercia
Egbert, fra Genealogical Chronicle of the English Kings, manuskript fra sent på 1200-tallet (British Library)
Født		ca. 770 Wessex
Død		Juli 839 Wessex
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Wessex (802–839) King of Mercia (829–830)
Ektefelle		Redburga
Far		Ealhmund av Kent[1]
Mor		unnamed mother of King Egbert of Wessex[1][2]
Søsken		Æthelburh of Wilton
Barn		Æthelwulf, samt nok en sønn og en datter
Nasjonalitet		Wessex
Gravlagt		Winchesterkatedralen Winchester
Annet navn		Ecgbryht, Ecgberht, Ecgbert
Regjeringstid		802–juli 839
Egbert av Wessex på Commons

Egbert (født 771/775, død 839), også omtalt som Ecgberht, Ecgbert, eller Ecgbriht, var konge av Wessex fra 802 og til sin død i 839. Hans far var Ælhmund av Kent. På 780-tallet var Egbert tvunget til landflyktighet av Offa av Mercia og Beorhtric av Wessex, men da sistnevnte døde i 802 kom Egbert tilbake og tok tronen.

Lite er kjent de første 20 årene av Egberts styre, men det er antatt at han var i stand til å opprettholde Wessexs uavhengighet mot kongeriket Mercia, som på den tide var den dominerende makten over de andre engelske rikene i sørlige England. I 825 beseiret Egbert i slaget ved Ellandun sin motstander Beornwulf av Mercia. Det gjorde slutt på Mercias overherredømme og Egbert tok kontroll over Mercias besittelser i sørøstlige England. I 829 beseiret han Wiglaf av Mercia og fordrev ham fra hans kongerike. For en kort tid styrte han Mercia direkte. Senere det samme året tok Egbert imot underkastelsen til den northumbriske kongen ved Dore. Den angelsaksiske krønike har etterpå beskrevet Egbert som en bretwalda, det vil si «hersker av Britannia».

Egbert greide ikke å opprettholde denne dominerende posisjonen, og i løpet av et år fikk Wiglaf tilbake herredømmet over tronen. Wessex beholdt kontrollen over Kent, Sussex, og Surrey; disse tre områdene ble gitt til Egberts sønn Æthelwulf som styrte som en underkonge av Egbert. Da Egbert døde i 839 ble han etterfulgt av Æthelwulf. De sørøstlige kongerikene ble til sist absorbert i kongeriket Wessex etter Æthelwulfs død i 858.

Det er usikkerhet om Egberts opphav. De eldste versjonene av Den angelsaksiske krønike, Parker-krøniken, begynner med et genealogisk forord som sporer opphavet til Egberts Æthelwulf bakover gjennom Egbert, Ælhmund (antatt å være Ælhmund av Kent), og ellers ukjente Eoppa og Eafa til Ingild, bror av kong Ine av Wessex, som abdiserte fra tronen i 726. Den fortsetter tilbake til Cerdic, grunnleggeren av huset Wessex.^[3] Egbert avstamming fra Ingild ble akseptert av historikeren Frank Stenton, men ikke den eldre genealogi tilbake til Cerdic.^[4] Heather Edwards i hennes artikkel i Online Dictionary of National Biography argumenterer at han hadde opphav i Kent, og den vestsaksiske avstammingen kan ha blitt fabrikkert i løpet av hans tid som konge for å gi ham legitimitet.^[5] Rory Naismith betrakter et opphav i Kent som usannsynlig, og at det er mer sannsynlig at «Egbert kom fra god vestsaksisk kongelig familie.»^[6]

Navnet på Egberts hustru er ikke kjent. En krønike fra 1400-tallet som nå er oppbevart ved Universitetet i Oxford navngir henne som Redburga. Hun var etter sigende var en slektning av Karl den store som Egbert giftet seg med da han var forvist, men dette er avvist av historikerne grunnet krønikens sene datering.^[7] Det er antatt at han hadde en halvsøster ved navn Alburga, senere anerkjent som en helgen for hennes grunnleggelse av klosteret Wilton Abbey. Hun var gift med Wulfstan, ealdorman av Wiltshire, og ved hans død i 802 ble hun nonne, abbedisse av Wilton Abbey.^[8][9]

Offa av Mercia, som styrte fra 757 til 796, var den dominerende makten i angelsaksiske England i den andre halvdelen av 700-tallet. Forholdet mellom Offa og Cynewulf, som var konge av Wessex fra 757 til 786, er ikke godt dokumentert, men det synes rimelig at Cynewulf hadde en form for uavhengighet fra Mercias overherredømme. Bevis på forholdet mellom kongene kan komme fra chartere, som var dokumenter som bevilget land til tilhengere eller geistlige, og som ble bevitnet av kongene som hadde makt til å tildele land. I en del tilfeller opptrer en konge på et charter som en subregulus, eller underkonge, noe som gjør det klart at han hadde en overherre.^[10][11] Cynewulf opptrer som «konge av vestsakserne» på et charter til Offa i 772;^[12] og han ble beseiret av Offa i et slag i 779 ved Bensington, men det er ingenting annet som antyder at Cynewulf ikke var sin egen herre, og at han er ikke kjent for å ha anerkjent Offa som en overherre.^[13] Offa hadde innflytelse i sørøstlige delen av landet: et charter fra 764 viser ham i selskap med Heahberht av Kent, noe som antyder at Offas innflytelse hjalp å plassere Heahberht på tronen.^[14] Utstrekningen av Offas kontroll over Kent mellom 765 og 776 er et diskusjonsemne blant historikere, men fra 776 og fram til 784 synes det som om kongene i Kent hadde betydelig uavhengighet fra Mercia.^[14][15]

En annen med samme navn, Egbert II av Kent, styrte i dette kongeriket gjennom hele 770-tallet; er nevnt siste gang i 779 i et charter som bevilget land ved Rochester.^[14] I 784 opptrer en ny konge av Kent, Ælhmund av Kent, i Den angelsaksiske krønike. I henhold til et notat i margen, «denne kong Ælhmund var Egberts far, Egbert var Æthelwulfs far». Dette er antatt av det genealogiske forordet fra A-teksten av krøniken, som oppgir navnet på Egberts far som Ælhmund uten ytterligere detaljer. Forordet er antagelig datert til slutten av 800-tallet; margnotatet er på F-teksten av krøniken, hvilket er en versjon fra Kent fra rundt 1100.^[16]

Ælhmund synes ikke å ha overlevd lenge i makten: det er ingen nedtegnelser av hans aktiviteter etter 784. Det er imidlertid bevis på Offas dominans over Kent i løpet av slutten av 780-tallet, med hans mål av tilsynelatende overherredømme til rent ut overtagelse av kongeriket.^[14] Han har blitt beskrevet som «rival, ikke overherre, av kongene i Kent».^[17] Det er mulig at den unge Egbert flyktet til Wessex i 785 eller der omkring; det er megetsigende at Krøniken nevner i et senere oppslag at Beorhtric, Cynewulfs etterfølger, hjalp Offa i sende Egbert i landflyktighet.^[14]

Cynewulf ble myrdet i 786. Hans etterfølger ble utfordret av Egbert, men han ble beseiret av Beorhtric, kanskje med støtte fra Offa.^[18][19] Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Egbert tilbrakte tre år i Frankerriket før han ble konge, forvist av Beorhtric and Offa. Teksten sier «iii» for tre, men det kan ha vært en skriverfeil, og den korrekte lesningen vil være «xiii», det vil si tretten år. Beorhtrics styre varte i seksten år, og ikke tretten; og alle bevarte tekster av Krøniken enes om «iii», men mange moderne redegjørelser antar at Egbert tilbrakte minst tretten år i Frankerriket. Det krever antagelsen at feilen i transkripsjonen er vanlig for alle manuskripter av Krøniken; mange historikere har valgt denne antagelsen, men andre har avvist den helt, gitt kildenes konsistens.^[20] I uansett tilfelle ble Egbert antagelig forvist i 789 da Beorhtric, hans rival, ble gift med datteren til Offa av Mercia.^[21]

På den tiden da Egbert var i landsforvisning var Frankerriket syrt av Karl den store som hadde innflytelse i Northumbria og det er kjent at han støttet Offas fiender i sør. En annen landsforvist angelsakser i Frankerriket på denne tiden var Odberht, en prest. Det er bortimot helt sikkert at denne Odberht kan identifiseres med Ædberht, som senere ble konge av Kent. I henhold til en senere krøniker, William av Malmesbury, lærte Egbert kunsten å styre et land i løpet av hans tid i Gallia.^[22]

Beorhtrics avhengighet av Merica fortsatte inn i styret til Cenwulf, som ble konge av Mercia noen få måneder etter Offas død.^[13] Beorhtric døde i 802, og Egbert kom på tronen i Wessex med antagelig støtte fra Karl den store, og kanskje også ved pavedømmet.^[23] Folket i Mercia fortsatte å motsette seg Egbert: på dagen da han tiltrådte tronen ble han angrepet av Hwicce (som opprinnelig hadde utgjort et adskilt kongerike, men som på denne tiden var en del av Mericia), under lederskapet til deres ealdorman, Æthelmund. Han ble møtt av Weohstan, en ealdorman fra Wessex med menn fra Wiltshire:^[16] i henhold til en kilde fra 1400-tallet hadde Weohstan giftet seg med Alburga, søster av Egbert, og var således Egberts svoger.^[24] Mennene fra Hwicce ble beseiret, men både Weohstan og Æthelmund ble drept i slaget.^[16] Ingenting mer er nedtegnet om Egberts forhold til Merica for de neste tjue årene etter dette slaget. Det synes sannsynlig at Egbert ikke hadde noen større innflytelse utenfor sine grenser, men det er på den annen side heller ingen bevis på at han noen gang underkastet seg Cenwulf som sin overherre. Cenwulf hadde derimot overherredømme over resten av sørlige England, men i Cenwulfs chartere er tittelen «overherre av sørlige England» benyttet, kanskje som en konsekvens av at kongeriket Wessex var uavhengig.^[25]

I 815 nedtegnet Den angelsaksiske krønike at Egbert hadde herjet alle områdene til det gjenværende britonske kongeriket Dumnonia, kjent for forfatteren av Krøniken som vestwalisisk; deres kongerike var omtrent tilsvarende med hva som i dag er Cornwall.^[16][26] Ti år senere indikerte et charter datert 19. august 825 at Egbert drev krig mot Dumnonia; denne gangen kan det ha vært tilknyttet et slag nedtegnet i Krøniken ved Gafulford i 823 mellom menn fra Devon og britonere fra Cornwall.^[27]

Det var også i 825 at et av de viktigste slagene i angelsaksisk historie skjedde da Egbert beseiret Beornwulf av Mercia i slaget ved Ellendun (dagens Wroughton, i nærheten av Swindon). Slaget markerte slutten på Mericias overherredømme av sørlige England.^[28] Krøniken forteller hvordan fulgte opp sin seier: «Deretter sendte han sin sønn Æthelwulf fra hæren, og Ælhstan, hans biskop, og Wulfheard, has ealdorman, til Kent med en stor tropp.» Æthelwulf fordrev Baldred, kongen av Kent nordover over Thamsen, og i henhold til Krøniken underkastet mennene i Kent, Essex, Surrey og Sussex alle til Æthelwulf ettersom «tidligere hadde de på galt vis blitt tvunget vekk fra hans slektninger».^[16] Dette kan referere til Offa innblanding i Kent på den tiden da Egberts far Ælhmund ble konge; om så, krønikerens bemerkning kan også indikere at Ælhmund hadde forbindelser andre steder i sørøstlige England.^[23]

Krønikens versjon av hendelsene får det til å synes som om Baldred ble fordrevet ut kort tid før slaget, men det var antagelig ikke tilfelle. Et dokument fra Kent som er blitt bevart gir datoen mars 826 som det tredje året til styret til Beornwulf. Av den grunn er det sannsynlig at Beornwulf fortsatt hadde autoritet i Kent på denne tiden som Baldreds overherre; av den grunn var Baldred mest synlig fortsatt ved makten.^[27][29] I Essex forviste Egbert dennes konge Sigered, skjønt datoen er ukjent. Det kan ha vært forsinket fram til 829, ettersom en senere krøniker har knyttet forvisningen med en krigskampanje som Egbert hadde i dette året mot Mercia.^[27]

Den angelsaksiske krønike nevner ikke hvem som var den angripende part ved Ellendun, men en nyere historie forsikrer at Beornwulf bortimot helt sikkert var den som angrep. I henhold til dette synet kan Beornwulf ha forsøkt å dra fordeler av Wessexs krig i Dumnonia sommeren 825. Beornwulfs motivasjon for å angripe kan a vært trusselen av uro eller ustabilitet i sørøst: den dynastiske forbindelsene med Kent gjorde Wessex til en trussel til Mercias dominans.^[27]

Konsekvensene av Ellendun gikk utover det umiddelbare tapet av Mercias makt i sørøst. I henhold til Krøniken ba East Anglia om Egberts beskyttelse mot Mercia det samme året, 825, skjønt det er mulig det var året at anmodningen kom. I 826 invaderte Beornwulf riket East Anglia, antagelig for å gjenopprette sitt overherredømme. Han ble drept i dette forsøket. Imidlertid invaderte hans etterfølger, Ludeca, dette landet på nytt i 827, tilsynelatende av samme årsak. Det kan være at Mercia håpet på støtte fra Kent: det er en del grunner til å anta at Wulfred, erkebiskop av Canterbury, kan ha vært misfornøyd med styret til Wessex da Egbert hadde sluttet med Wulfreds valuta og begynt å prege sine egne mynter ved Rochester og Canterbury,^[27] og det er kjent at Egbert tok eiendom som tilhørte Canterbury.^[30] Resultatet i East Anglia ble en katastrofe for Mercia som bekreftet Wessex makt i sørøst.^[27]

I 829 samlet Egbert hæren og invaderte Mercia og fordrev Wiglaf, kongen i Merica, i landflyktighet. Denne seieren ga Egbert kontroll over myntverkstedet i London, og han utstedte egne mynter som konge av Mercia.^[27] Det var etter denne seieren at den vestsaksiske skriveren beskrev ham som en bretwalda i bokstavelig betydning «bred hersker», forstått som «hersker av Britannia», i et kjent avsnitt av Den angelsaksiske krønike. Den relevante delen av krøniken leser (i C-teksten av krøniken):^[31]

⁊ þy geare geeode Ecgbriht cing Myrcna rice ⁊ eall þæt be suþan Humbre wæs, ⁊ he wæs eahtaþa cing se ðe Bretenanwealda wæs.

I norsk oversettelse: «Og det samme året erobret kong Egbert kongeriket Merica, og alt som var sør om [elven] Humber, og han var den åttende kongen som var bretwalda».^[32]

De foregående bretwaldaer er også navngitt av Krøniken, og som oppgir de samme sju navnene som Beda den ærverdige listet, begynnende med Ælle av Sussex og slutter med Oswiu av Northumbria. Listen er ofte antatt å ikke være fullstendig og at den utelater en del framtredende konger fra Mercia som Penda og Offa. Den nøyaktige betydningen av tittelen «bretwalda» har vært mye diskutert; det har blitt beskrevet som «et begrep av panegyrisk poesi»,^[33] men det er også bevis på at det innebar en særskilt rolle som hærfører.^[34]

Senere i 829, i henhold til Den angelsaksiske krønike, gikk Egbert underkastelse av folk i Northumbria ved Dore (dette stedet er i dag en forstad til Sheffield). Kongen av Northumbria var antagelig Ænred.^[34] I henhold til en senere krøniker, Roger av Wendover, hadde Egbert invadert Northumbria og plyndret det før Ænred underkastet seg: «Da Ænred hadde tatt alle sørlige kongeriker, ledet han en stor hær inn i Northumbria, og herjet denne provinsen med hard plyndring og tvang kong Ænred å betale tributt.» Roger av Wendover er kjent for å ha benyttet seg av northumbriske annaler i sin versjon; Den angelsaksiske krøniken nevner ikke disse hendelsene.^[35] Imidlertid har det blitt stilt spørsmål ved formen for Ænreds underkastelse; en historiker har forslått at det mer sannsynlig at møtet ved Dore representerte en felles anerkjennelse av overherredømme.^[36]

I 830 ledet Egbert en vellykket militær ekspedisjon mot waliserne, bortimot sikkert med den hensikt å presse igjennom innflytelsen til Wessex inn i walisiske land som tidligere hadde vært innenfor Mercias interesseområde. Det markerte høydepunktet for Egberts innflytelse.^[27]

I 830 fikk Mercia tilbake sin uavhengighet under Wiglaf. Den angelsaksiske krønike sier at Wiglag «ervervet kongedømmet Mercia igjen»,^[16] men den mest sannsynlige forklaringen er at dette var et resultat av at Marcia gjorde opprør mot overherredømmet til Wessex.^[37]

Egberts dominans over sørlige England kom til sin slutt da Wiglaf fikk makten i Mercia. Wiglafs tiltredelse er fulgt av bevis på hans uavhengighet fra Wessex. Chartere indikerer at Wiglaf hadde autoritet i Middlesex og Berkshire, og i et charter fra 836 benyttet Wiglaf frasen «mine biskoper, ducer, og magistrater» for å beskrive en gruppe som omfattet elleve biskoper fra erkebispesetet Canterbury, inkludert biskoper fra seter innenfor vestsaksiske områder.^[38] Det er betydningsfullt at Wiglaf kunne sammenkalle en slik gruppe av framtredende menn; vestsakserne, selv om de var i stand til å gjøre det, sammenkalte ingen tilsvarende møter.^[27][39] Wiglaf kan også ha ført Essex tilbake inn under Mercias innflytelse i løpet av de årene da han tok tronen.^[40] I East Anglia preget Æthelstan mynter, muligens så tidlig som 827, men mer sannsynlig etter en gang rundt 830 da Egbert innflytelse og dominans var redusert etter at Wiglaf hadde blitt konge i Mercia. Denne demonstrasjonen på East Anglias selvstendighet er ikke overraskende da det var Æthelstan som antagelig var ansvarlig for å ha beseiret og drept både Beornwulf og Ludeca.^[27]

Både Wessex' raske vekst til makt på slutten av 820-tallet, og den påfølgende svikten i å beholde denne dominerende posisjonen, har blitt undersøkt av historikere som så etter underliggende årsaker. En trolig forklaring for hendelsene i disse årene er at Wessex' framgang til en viss grad var avhengig av støtte fra frankerne. Frankerriket støttet Eardwulf da han gjenvant tronen i Northumbria i 808, det er derfor plausibelt at de også støttet Egbert tiltredelse i 802. Ved påsken 839, ikke lenge før Egbert døde, var han i kontakt med Ludvig den fromme, sønn av Karl den store, for å sikre en trygg reise til Roma. Herav synes et vedvarende forhold til frankerne å ha vært en del av politikken til angelsakserne i sørlige England i løpet av den første halvdelen av 800-tallet.^[27]

Støtte fra karolingerne i Frankerriket kan ha vært en av faktorene som hjalp Egbert til å oppnå militær suksess på slutten av 820-tallet. Imidlertid fikk det rhinske og frankiske kommersielle nettverket et sammenbrudd en gang på 820- eller 830-tallet, og i tillegg brøt et opprør mot Ludvig den fromme ut i februar 830, den første av en rekke indre konflikter som varte det meste av 830-tallet og utover. Disse distraksjonene kan ha forhindret Ludvig fra å støtte Egbert. I dette synet kan tilbaketrekningen av frankisk innflytelse ha etterlatt East Anglia, Mercia og Wessex til å finne en maktbalanse som ikke var avhengig av utlandsk støtte.^[27]

Til tross for tap av dominans endret Egberts militære suksess fullstendig det politiske landskapet i angelsaksiske England. Wessex fikk kontroll over de sørøstlige kongerikene, med mulig unntak av Essex, og Mercia greide ikke å få kontroll over East Anglia.^[27] Egberts seire markerte slutten på den uavhengige eksistensen til kongerikene Kent og Sussex. De erobrede områdene ble administrert som et underkongerike for en tid, inkludert Surrey og muligens Essex.^[41] Selv om Æthelwulf var en underkonge av Egbert er det klart at han opprettholdt sin egen kongelige husholdning som han reiste med rundt om i sitt kongerike. Chartere utstedt i Kent beskrev Egbert og Æthelwulf som «konger av vestsakserne og også av folket i Kent». Da Æthelwulf døde i 858 gjorde hans testamente, hvor han etterlot Wessex til en sønn og det sørøstlige kongeriket til en annen, at det var ikke før etter 858 at kongerikene ble helt og holdent integrert.^[42] Mercia forble imidlertid en trussel; Egberts sønn Æthelwulf, etablert som konge av Kent, ga eiendommer kristkirken i Canterbury, antagelig som mottiltak fra den innflytelsen som Mercia kunne ha hatt der.^[27]

I sørvest ble Egbert beseiret i 836 ved Carhampton av danene,^[16] men i 838 vant han et slag mot dem og deres allierte i vestwaliserne i slaget ved Hingston Down i Cornwall. Kongeslekten i Dumnonia fortsatte etter denne tiden, men det er denne datoen hvor uavhengigheten til en av de siste britonske kongerikene kan bli betraktet som avsluttet.^[27] Detaljene i den angelsaksiske ekspansjonen inn i Cornwall er meget svakt nedtegnet, men en del bevis kan bli lest i stedsnavn.^[43] Elven Ottery, som flyter øst inn i Tamar i nærheten av Launceston, synes å ha vært en grense: sør for Ottery er stedsnavnene hovedsakelig korniske mens de i nord for grensen er tungt influert av angelsaksiske nykommere.^[44]

Ved et råd ved Kingston upon Thames i 838 overdro Egbert og Æthelwulf land til bispedømmene ved Winchester og Canterbury i gjenytelse for støtte til Æthelwulfs krav på tronen.^[30][38][45] Erkebiskopen av Canterbury, Ceolnoth, aksepterte også Egbert og Æthelwulf som herre og beskytter av klostrene under Ceolnoths kontroll. Disse avtalene, sammen med et senere charter hvor Æthelwulf bekreftet kirkens privilegier, antyder at kirken hadde anerkjent at Wessex var en politisk makt som måtte forholdes til.^[27] Geistlige vigslet kongen ved kroningsseremoniene og hjalp til med å skrive testamentet som spesifiserte kongens arving; deres støtte hadde reell verdi i å etablere vestsaksisk kontroll og ga en rolig overgang til Egberts slekt.^[46] Både nedtegnelsene av rådet ved Kingston og et annet charter det samme året hadde samme ordvalg: betingelsen for tildelingen av land er at «vi, oss selv, og vår arvinger skal alltid heretter ha solid og ubrytelige vennskap fra erkebiskop Ceolnoth og hans menighet ved kristkirken.»^[45][47][48]

Selv om det ikke er kjent om det var noen andre som gjorde krav på tronen, er det likevel sannsynlig at det fantes andre overlevende etterkommere Cerdic (den antatte stamfar til alle kongene i Wessex) som kunne ha tevlet om makten i riket. Egbert døde i 839, og hans testamente, i henhold til redegjørelsen av det som er bevart i testamentet til hans sønnesønn, Alfred den store, etterlot land til kun mannlige medlemmer av sin familie slik at eiendommer ikke gikk tapt ved ekteskap. Egberts rikdommer, anskaffet ved erobring, var uten tvil en årsak til hans evne til å kjøpe seg støtte fra kirken i sørøstlige England; vektleggingen av velstand i hans testamente indikerer at han forsto viktigheten av personlig rikdom for en konge.^[46] Kongedømmet Wessex hadde jevnlig blitt utfordret av ulike grener av den kongelige slekt, og det er en bemerkelsesverdig prestasjon av Egbert at han sikret sønnen Æthelwulf en etterfølgelse uten vanskeligheter.^[46] I tillegg hadde sønnen allerede erfaring som konge i underkongeriket som ble opprettet fra Egberts sørøstlige erobringer.^[49]

Egbert ble gravlagt i Winchester hvor hans sønn Æthelwulf, hans sønnesønn Alfred, og hans sønnesønns sønn Edvard den eldre også er gravlagt. I løpet av 800-tallet begynte Winchester å vise tegn på urbanisering, og det er sannsynlig ved at kongene av Wessex holdt byen høyt i aktelse ved at de alle ble gravlagt her.^[50]

Primærelitteratur

• Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle. New York: Routledge. ISBN 0-415-92129-5.
• Egbert's charters hos Anglo-Saxons.net

Sekundærlitteratur

• Abels, Richard (2005): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Longman. ISBN 0-582-04047-7.
• Ashley, Mike (1998): The Mammoth Book of British Kings and Queens. London: Robinson. ISBN 1-84119-096-9.
• Campbell, James; John, Eric; Wormald, Patrick (1991): The Anglo-Saxons. London: Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5.
• Edwards, Heather (2004): «Ecberht» i: Oxford Online Dictionary of National Biography
• Fletcher, Richard (1989): Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England. Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-089-5.
• Higham, N.J.; Hill, D.H. (2001): Edward the Elder. Routledge. ISBN 9780415214971.
• Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain and Early England: 55 B.C. – A.D. 871. W.W. Norton & Company. ISBN 0-393-00361-2.
• Kirby, D.P. (1992): The Earliest English Kings. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5.
• Naismith, Rory (2011): «The Origins of the Line of Egbert, King of the West Saxons, 802–839»^{[død lenke]} (PDF) i: English Historical Review, Oxford University Press. CXXVI (518): 1–16. doi:10.1093/ehr/ceq377.
• Nelson, Janet L. (2004): «Æthelwulf (d. 858)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8921. (betalingsmur eller tilgang fra britisk bibliotek Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine.)
• Payton, Philip (2004): Cornwall: A History. Cornwall Editions. ISBN 1-904880-00-2.
• Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-821716-1.
• Whitelock, Dorothy (1968): English Historical Documents v.l. c.500–1042. London: Eyre & Spottiswoode.
• Wormald, Patrick; Bullough, D.; Collins, R. (1983): Ideal and Reality in Frankish and Anglo-Saxon Society. Oxford. ISBN 0-631-12661-9.
• Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. London: Seaby. ISBN 1-85264-027-8.
• Yorke, Barbara (1995): Wessex in the Early Middle Ages. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-1856-X.

• (en) Egbert of Wessex – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Ecgberht 10» Arkivert 27. april 2016 hos Wayback Machine. hos Prosopography of Anglo-Saxon England