Eir

Eir
Menglad sitter sammen med sine ni møyer, inkludert Eir, på Lyvjaberg. Tegning av Lorenz Frølich (1893)
Trossystem		Norrøn mytologi
Religionssenter		Skandinavia
Aspekt		Legekunst
Bosted		Lyvjaberg
Tekster		Fjolsvinnsmål, Gylvaginning, Skaldskaparmål
I andre mytologier		Hygieia (Gresk mytologi)

Eir (norrønt Eir, «hjelp», «nåde», «vern», «ro»)^[1] er i norrøn mytologi ei gudinne, ei åsynje, for legekunst. Hun er også nevnt som en av flere møyer som sitter sammen med Menglad (som kan tolkes som Frøya).^[1]

Eir er attestert i Edda-diktene, som er satt sammen fra eldre, tradisjonelle kilder på 1200-tallet av Snorre Sturlason, og i skaldekvadene, og dessuten i en runeinskripsjon som ble gjort i Bergen en gang rundt år 1300. Forskere i norrøn mytologi har stilt spørsmål ved om disse kildene viser til samme figur, og diskutert om Eir opprinnelig var en gudinne for legekunst eller en valkyrje. Som med mange andre mindre gudinner har det også blitt fremmet at Eir egentlig er Frigg. Som selvstendig gudinne har hun blitt sammenlignet med den greske gudinne Hygieia.

I diktet Fjolsvinnsmål i Den eldre Edda presenterer vaktmannen Fjolsvinn en liste over møyer som ledsager fruen i tårnet, Menglad. Den listen omfatter Eir, og uttaler at de sitter alle på fjellet Lyvjaberg («Helbredberget»^[2] Ordvekslingen mellom helten Svipdag og Fjolsvinn som nevner Eir er som følgende:

Etter ordvekslingen spør Svipdag om disse kvinnen gir hjelp om det blir blotet til dem. Fjolsvinn svarer at Svipdag har rett:

I Gylvaginning i Den yngre Edda gir Den Høye (Odin) en kort beskrivelse av 16 åsynjer. Den Høye lister Eir som den tredje: «Ho er ein framifrå lækjar».^[4] I Skaldskaparmål i Den yngre Edda opptrer Eir enkelte utgaver i en liste over navn på valkyrjer, men Eir ikke oppført i listen over åsynjer i den samme teksten. Disse listene blir ikke alltid inkludert i moderne utgivelser av Skaldskaparmål.^[5]

I skaldekvad opptrer Eir hyppig som kjenning for «kvinne», noe også flere andre navn på åsynjer blir benyttet som. En enkel konstruksjon er Eir aura («Eir av rikdom»), som opptrer i Gisle Surssons saga.^[6] Navnet er også benyttet på samme vis av skaldene Kormark Ogmundsson og Hallfred Vandrædaskald på 900-tallet.^[7]

Tilsvarende ble navnet Eir også benyttet i en kjenning for en kvinne i en runeinskripsjon som risset inn på en pinne en gang rundt år 1300 i Bergen. Pinnen nedtegner en felles handel fulgt av et vers fra den fornøyde skribenten:

Vör kennir mér víra

vitr úglaðan sitja;

Eir nemr opt ok stórom

öluns grundar mik blundi.

«Kloke Vår av tråd [«kvinne av filigran», i betydningen «kloke smykkekledde kvinne»] lar (meg) sitte uglad.

Eir [kvinne] fra makrellgrunn [«havkvinne» eller «gullkvinne»] tar ofte og mye søvn fra meg.»^[8]

Første linje henviser til at kvinne (eller kanskje ekteskap) gjør mannen ulykkelig, og en særskilt og ikke minst krevende kvinne, enten hun er knyttet til havet, eller gull i overført betydning, tar all søvn fra mannen.

Eir ble også benyttet som kjenning i den islandske rímurpoesien på 1300-tallet og framover.^[9]

I henhold til at referansene er tilsynelatende noe ulike og muligens motstridende har Andy Orchard sagt at etymologien for navnet Eir synes å passe til rollen som en gudinne og tjener av Menglad best, men at man bør overveie at også valkyrjen har evnen til å vekke de døde.^[10] John Lindow er skeptisk til at noen gang har vært en dyrkelse av Eir som en gudinne og hevder at «uansett om vi stoler på Snorre og tenker oss muligheten av en gudinne Eir er det problematisk».^[11] Rudolf Simek mener at Eir kan opprinnelig ha vært ganske enkelt en valkyrje framfor en gudinne og lister Menglads tjener ved det samme navnet som en atskilt figur.^[12]

Hilda Ellis Davidson har kommentert at «bortimot ingenting» er kjent om Eir utover hennes tilknytning som legegudinne, og peker på at hun er «utpekt som en av nornene som former livene til barn». Davidson legger til «ingen tilfredsstillende konklusjoner» har blitt trukket fra navnet. Hun betrakter alle de stedene hvor Eir nevnt som den samme figuren og sier i referanse til Eirs opptreden blant Menglads møyer at navnene til disse møyene «antyder at de er skytsånder, og [de er] sagt å ‘verne og redde’ de som gjør ofringer til dem. Det kan være beslektet til beskyttende husånder, som vokter både menn og kvinner». Davidson trekker dessuten en forbindelse mellom disse åndene og Lyvjaberg:

«Lyvjaberg er hvor gudinnene sitter omgitt av hennes hjelpfulle ånder. Skjønt helbredelse fra en gudinne – eller faktisk av heller en gud – har etterlatt få spor i norrøne myter slik som de har blitt videreført til oss, det er liten tvil at legekraften fra gudinnene var av enorm betydning i dagliglivet i den førkristne perioden, slik som det var med mange kvinnelige helgener i kristen tid. Gudinnen som overvåket fødsler ble ansett å ha makt over liv og død, og ble dyrket som en som ga liv, både i familielivet hjemme og ved kongenes hoff, skjønt hun kunne også dømme til døden.»^[13]

• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Davidson, Hilda Roderick Ellis (1998): Roles of the Northern Goddess. Routledge. ISBN 0415136105
• Ross, Margaret Clunies (2005): A history of old Norse poetry and poetics, Boydell & Brewer. ISBN 9781843840343
• Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget 2007, 2. utg. ISBN 978-82-521-7141-9
• Macleod, Mindy. Mees, Bernard (2006): Runic Amulets and Magic Objects. Boydell Press. ISBN 1843832054
• Olsen, Karin (1996): «Woman-kennings in Gísla Saga», samlet i Stanley, Gerald Eric. Toswell, M. J. (1996): Studies in English language and literature: «Doubt Wisely»: Papers in Honour of E. G. Stanley. Routledge. ISBN 0415138485
• Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0 304 34520 2
• Simek, Rudolf (overs. Av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0-85991-513-1