Lodur

Lodur (norrønt Lóðurr) var en obskur og dunkel gud blant æsene i norrøn mytologi. I henhold til Voluspå i Den eldre Edda inngikk han i gruppen «Odin-Høne-Lodur», men Snorre Sturlason erstattet den gruppen med «Odin-Vilje-Ve» og da er Lodur antagelig den samme som Ve. Snorre kaller de tre gudene for Bors-sønnene.

I Voluspå har Lodur fått rollen å gi liv til de første menneskene, Ask og Embla, og til tross for viktigheten i denne skapelsesmyten blir han ellers knapt nevnt. Forskere har i ulike tider forsøkt å identifisere ham med henholdsvis Loke, Ve, Vilje og Frøy, men ingen teori har fått konsensus.

Meningen bak navnet Lodur er ukjent. Det har blitt spekulativt knyttet til forskjellige norrøne ord som lóð, «frukt», «land», ljóðar, «folk», og laða, «å tiltrekke». De gotiske ordene liudan, «å vokse» og laudi, «forme», foruten også det tyske ordet lodern, «å flamme, blusse», har også blitt nevnt i denne sammenhengen.

Den metriske posisjonen av Lodurs navn i skaldekvadet Islendingadråpa, som er strengt komponert i versemålet drottkvætt, indikerer at navnet inneholder lydverdien /ó/ heller enn /o/. Dette er et sterkt, men ikke uomtvistelig tegn, og en del forskere har valgt å beholde lesningen Loðurr/Lodur (med /o/).

I Den eldre Edda opptrer navnet Lodur kun en gang; i Voluspå, hvor gudene gir liv de første menneskene.

Den nøyaktige meningen av disse strofene og deres kontekst i Voluspå er omdiskutert. Den mest relevante for den nåværende diskusjon er at Lodurs gaver av blod og likhet med guder (lá ok litu góða). Ordet lá er dunkelt og oversettelser som «kjøttets slør» og «blod» er kun to av flere muligheter som har blitt foreslått. Frasen «litu góða» er noe mindre vanskelig er blitt tradisjonelt tolket som «gode farger», «god form» og selv «godt utseende».

Den svenske forskeren Viktor Rydberg foreslo på 1800-tallet å lese «litu goða» i betydningen «gudenes form», og linjen som en indikasjon på at gudene skapte menneskelige vesener i deres eget bilde. Mens manuskriptene ikke skiller mellom fonemene /o/ og /ó/ har de fleste andre forskere foretrukket lesningen med /ó/ grunnet årsaker i verseformen. Den metriske strukturen av Voluspås’ fornyrdislag er imidlertid ikke særlig streng, og i 1983 ble Rydbergs på nytt fremmet av den norske forskeren Gro Steinsland, sådan som det er vist i oversettelsen over.^[2]

Med unntak fra strofen i Voluspå opptrer Lodurs navn kun to ganger i de norrøne kildene. Navnet er funnet i skaldekvadet Håleygjatal (Háleygjatal) av den norske skalden Øyvind Skaldespiller, og Islendingadråpa (Íslendingadrápa), muligens diktet av den ellers ukjente Haukr Valdísarson. Her blir frasen «Lodurs venn» brukt som en kjenning for Odin. Dette synes å være i overensstemmelse med Lodurs rolle i Voluspå.

I Snorre Sturlasons Gylvaginning i Den yngre Edda er med all tydelighet fraværende. Her er skapelsen av menneskene tilskrevet sønnene til Bor som Snorre andre steder navngir som Odin, Vilje og Ve.

Snorre siterer ofte Voluspå i sitt verk, men i dette tilfellet gjør han det ikke. Vi kan ikke vite om han kjente strofene over eller om han arbeidet i henhold til helt andre kilder.

En annen kilde som stundom blir ført inn i diskusjonen er Nordendorf fibula. Denne gjenstanden som er datert til rundt år 600 e.Kr. inneholder runeinskripsjonen:

logaþorewodanwigiþonar

Dette blir vanligvis tolket som Logaþore Wodan Wigiþonar hvor Woden er Odin og Wigiþonar er antagelig Tor. Det ville være naturlig for logaþore å være navnet på en tredje gud, men det er ingen opplagt identifikasjon med norrøn mytologi slik vi kjenner det. Både Lodur og Loke har blitt foreslått, men den etymologiske begrunnelsen er spinkel, og en bestemt konklusjon er umulig å trekke.

Ettersom Den yngre Edda nevner sønnene til Bor i den samme konteksten som Voluspå nevner Høne (Hœnir) og Lodur (Lóðurr), har en del forskere grunnet at Lodur kan være et annet navn for enten Vilje (Vili) eller Ve (Vé). Viktor Rydberg var en som tidlig fremmet denne teorien, men den har senere fått liten oppmerksomhet.

En mer populær teori, som er foreslått av forskeren Ursula Dronke, sier at Lodur er «et tredje navn for Loke/Lopt» (Loki/Loptr). Hovedargumentet for dette er at gudene Odin, Høne og Loke opptrer som en trio i Haustlong (Haustlöng), som Snorre refererer til Skaldskaparmål med Tjodolv den kvinværske oppgitt som forfatter. Den samme trioen finnes også i prosaprologen i Reginsmål (Reginsmál). Odin-kjenningen «Lodurs venn» opptrer ytterligere som en parallell til kjenningen «Lopts venn», og Loke er tilsvarende referert til som «Hønes venn» i Haustlong, noe som styrker denne trio-forbindelsen. Mens mange forskere godtar denne identifikasjonen, er den ikke allment akseptert. Et argument imot den er at Loke opptrer som en ondskapsfull fyr rett etterpå i Voluspå, noe som synes å være i konflikt med det poetiske bildet av Lodur som en «kraftfull og kjærlig» figur.

En identifikasjon med Frøy har også blitt foreslått. Denne teorien framhever muligheten av en lesning av fruktbarhet i Lodurs navn, men har ellers ingen direkte bevis som støtter teorien.

Gro Steinsland kommer innom en annen teori som forvansker det hele. Ved å gå til grunnteksten i Voluspå skimtes tre jotunkvinner som kan ha vært deltagere til skapelsesmyten. Tallet tre har feminin form i de to kildene, strofe 17 som er i både Codex Regius og i Haugsbok, de to ulike kildeskriftene til Voluspå. De tre som omtales i Hauksboks versjon av strofe 17 omtales som «tre tussemøyer», det vil si jotunkvinner.^[4]

• Ásgeir Blöndal Magnússon (1989): Íslensk orðsifjabók. Reykjavík: Orðabók Háskólans.
• Bugge, Sophus (1867): Norræn fornkvæði. Christiania: Malling. Tilgjengelig online at http://etext.old.no/Bugge/. Særlig Völuspá.
• Bæksted, Anders (1986): Goð og hetjur í heiðnum sið, Eysteinn Þorvaldsson translated to Icelandic. Reykjavík: Örn og Örlygur. Sidene 74 og 184.
• Dronke, Ursula (1997): The Poetic Edda : Volume II : Mythological Poems. Oxford: Clarendon Press. I særdeleshet sidene 18 og 124-125.
• Edda, «Den eldre Edda» og «Den yngre Edda», Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Eysteinn Björnsson (2001): Lexicon of Kennings : The Domain of Battle.
• Eysteinn Björnsson (red.): Snorra-Edda: Formáli & Gylfaginning : Textar fjögurra meginhandrita. 2005.
• Eysteinn Björnsson (red.): Völuspá. Denne redaktøren foretrekker lesningen litu goða.
• Finnur Jónsson (1913): Goðafræði Norðmanna og Íslendinga eftir heimildum. Reykjavík: Hið íslenska bókmentafjelag.
• Finnur Jónsson (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
• Jón Helgason (1971): Eddadigte : Völuspá Hávamál, 2. ændrede udg. København: Munksgaard.
• Rydberg, Viktor (1886–1889): Undersökningar i germanisk mythologi. Stockholm: Bonnier.
• Sigurður Nordal (1952): Völuspá. Reykjavík: Helgafell.
• Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): Volusoå. Oslo. ISBN 82-530-2136-4
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo. ISBN 82-530-2607-2
• Steinsland, Gro (1983): «Antropogonimyten i Völuspá. En tekst- og tradisjonskritisk analyse» i Arkiv för nordisk filologi, 1983, ss. 80 – 107. Lund.