Erik Eiegod

Erik I Eiegod Konge av Danmark
Plakett til minne om Erik Eiegod i Páfos på Kypros
Født		ca. 1055 Slangerup på Sjælland
Død		10. juli 1103 (ca. 48 år) Kypros
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Danmarks monark (1095–1103)
Ektefelle		Bodil Thrugotsdatter
Far		Svein Estridsson
Søsken		9 oppføringer Ingrid Svendsdatter Sigrid Svendsdatter Svend Korsfarer Knut den hellige Harald Hen Olav Hunger Nils av Danmark Svend Tronkræver Benedict (Svend Estridsens sønn)
Barn		Med Bodil: Knud Lavard Utenfor ekteskap: Harald Kesja Ragnhild Benedikt Erik Emune
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Páfos
Regjeringstid		1095–1103
Erik Eiegod på Commons

Erik Eiegod (egentlig Egod, «den eviggode», «den alltid gode»,^[1] jfr. islandsk ægóðr,^[2] født ca. 1055 på kongsgården i Slangerup i Nordsjælland, død 10. juli 1103 i Pafos på Kypros) var Danmarks konge i tidsrommet 1095–1103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige.

Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som ble konge av Danmark. Hans mor var en ukjent frille,^[3] kanskje storbondens kone. Erik vokste opp i Slangerup der hans far kongen ofte oppholdt seg. Også som voksen bodde Erik i Slangerup sammen med sin dronning, Bodil Thrugotsdatter, og sønnen deres, Knud Lavard, vokste opp her.^[4] Erik hadde også en rekke døtre med flere friller, samt sønnene Harald Kesja og Erik Emune.^[3]

Ifølge Saxo lot Erik bygge et kloster med klosterkirke i Slangerup, slik at alteret ble plassert over det stedet der han ble født i kongsgården. I dag finnes det ingen spor etter kirke eller kloster, men utgravninger rundt Klosterstræde og Svaldergade avdekket bygningsfundamenter og en kirkegård. Kirken har vært hele 51 meter lang og bygget i klebersten.^[4]

Mens halvbroren Knut satt på tronen, støttet Erik ham som jarl over Sjælland. Da Knut etter Jyllands opprør flyktet til Fyn, dro Erik Ejegod til halvbroren, men dro videre like før sammenstøtet som endte med at Knut ble drept i Odense i 1086. Halvbroren Oluf Hunger kom deretter på tronen, og Erik Eiegod og hans kone Bodil bosatte seg i Sverige. Men da Oluf døde i 1095, ble Erik valgt til konge og dro tilbake til Danmark.^[1]

I begynnelsen av sin regjeringstid hadde han nok å gjøre med å bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble fortrengt av germanere som var trengte inn i den østlige delen av Tyskland. Venderne tok da til med plyndringstokter mot den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn Henrik som vendernes fyrste.^[1] Både islandske skaldekvad og Saxo beretter om flere vellykte felttog, bl.a. til Oldenburg.^[3]

I 1101 innkalte han kong Magnus Barfot av Norge og kong Inge den eldre av Sverige til et møte i Konghelle for fredsforhandlinger og fastleggelse av landegrenser.^[4] Det ble inngått en fredsavtale mellom de tre landene som skulle garantere de tre nordiske kongenes rett til sine egne kongedømmer. Kanskje har Erik forgjeves prøvd å sikre det gamle danske kravet på Viken, dvs. området rundt Oslofjorden.^[5]

Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers arbeid for å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Erkebiskop Liemar av Hamburg var i konflikt med paven etter at han i 1080 deltok i kirkemøtet i Brixen som fordømte pave Gregor VII.^[6] I 1103 ble Asser som Oluf Hunger hadde utnevnt til biskop i Lund, Nordens første erkebiskop.^[7] Når kong Erik ikke levnes mye ære i Roskildekrøniken fra 1130-tallet, kan det skyldes at Roskilde-kapitlet var skuffet over at erkesetet ble lagt til Lund.^[5]

I 1098 dro Erik Eiegod til Roma og møtte pave Urban II. Sammen reiste de til Bari, der de også møtte Anselm av Canterbury.^[1] I Italia grunnla kong Erik et herberge for pilegrimer i Piacenza, og stiftet i Lucca et legat som sikret alle nordboer gratis vin når de passerte byen på valfart. Disse institusjonene var i virksomhet iallfall 50 år etter Eriks død.^[3]

Erik Eiegod fremla sine to ønsker for paven, opprettelsen av et dansk erkebispedømme og helgenkåring av halvbroren Knut. Etter lengre forhandlinger gikk Paschalis II med på å helgenkåre kong Knut, og relikviene hans ble skrinlagt i Sankt Knuds kirke under en stor fest i Odense 19. april 1100. Kong Erik inviterte engelske benediktinermunker fra Evesham-klosteret i Worcestershire til å stå for helgendyrkelsen.^[5]

Under det første korstoget (1096-99) ble Jerusalem tilbakeerobret fra muslimene. Erik ønsket å besøke byen og trolig ivareta Danmarks interesser blant de andre korsfarerlandene. Han satte sin ektefødte sønn Knut til oppfostring hos Skjalm Hvide og konen Signe på Hvide-slektens gård i landsbyen Fjenneslev.^[4] Han innsatte i sitt fravær sin eldste sønn, frillesønnen Harald Kesja, og erkebiskop Asser som regenter.^[3]

Erik Eiegod hadde latt dansker delta i det første korstog, og var den første kongen som la ut på valfart til Jerusalem. Sagnet vil ha det til at folket forgjeves tilbød å betale tredjedelen av alt sitt løsøre for å løskjøpe kongen fra korstogsløftet hans. Sammen med dronning Bodil reiste han gjennom Russland til Konstantinopel, der keiser Alexios Komnenos angivelig så med skepsis på danskekongen, men da speiderne kunne fortelle at Erik oppfordret væringene til å vise keiseren troskap, hedret han ham med å gi ham skip til den videre reisen.^[1]

Ifølge Knytlingesagaen fra 1200-tallet døde kong Erik i byen Basta på Kypros og ble gravlagt der. Basta kan leses som Baffa, en forvanskning av Páfos, der den viktige kirken Pannanya Chrystopolissa lå, så Erik er trolig gravlagt i eller utenfor denne. Saxo skrev at Erik ba om å bli gravlagt utenfor hovedstaden som på den tiden var Páfos.^[4] Dronning Bodil fortsatte reisen, men døde på Oljeberget.^[3]

Datteren Ragnhild ble mor til den senere kongen Erik Lam.^[1] Av sønner etterlot Erik Eiegod seg den ektefødte Knut Lavard og frillesønnen Harald Kesja. Knut Lavard ble den 7. januar 1131 myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en rival til tronen. Knut Lavard ble drept bare noen dager før hans sønn Valdemar ble født. Gutten vokste opp beskyttet av den mektige Hvide-slekten^[8] og ble senere konge av Danmark.