Evangelium

Med evangeliene mener man vanligvis de fire bøkene i NT Det nye testamentet som direkte omhandler Jesu liv og virke, nemlig Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Markus, Evangeliet etter Lukas og Evangeliet etter Johannes. Disse fire evangeliene, som ble skrevet på gresk, har sine navn etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, men er skrevet av ukjente forfattere. De fleste forskere i dag regner med at de er skrevet i perioden mellom år 60 og 120. Evangeliet etter Markus regnes for å være det tidligste, og man regner med at Lukas og Matteus hadde Markus som en av sine kilder når de skrev sine evangelier (også brukt som kilde av Matteus og Lukas er Q-kilden). Fordi det er mye felles stoff i Markus, Matteus og Lukas kalles disse for de synoptiske evangelier.

Evangeliet etter Johannes regnes som det seneste, og skiller seg noe fra de tre andre både i form og i ordvalg. Men felles for alle de fire evangeliene er at de fokuserer på Jesu sitt virke de siste årene, fra han lot seg døpe av Døperen Johannes, og til han ble korsfestet under Pontius Pilatus. Tyngdepunktet i alle fire evangeliene ligger på Jesu siste dager i Jerusalem og hans død. Alle de fire evangeliene inneholder beretninger om at Jesus viser seg for disiplene etter sin død.

Evangelier utenfor Bibelen

I tillegg til de fire evangeliene som inngår i Bibelens kanon eksisterer det også flere andre evangelier med skildringer av Jesu ord eller liv. Blant de mest kjente er Tomasevangeliet, Maria Magdalenas evangelium og Filipevangeliet.

Disse ble utelatt fra kanon fordi de ikke var i bruk i den første kristne menighet eller fordi de ikke kunne knyttes sikkert til en av apostlene. Mange av de alternative evangeliene har også en annen innfallsvinkel på Jesus – den gnostiske.

Et utvalg apokryfe evangelier og evangeliefragment ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen, og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier, skildringer av jesu barndom, og av Jesu nedfart til dødsriket.

Mer om evangeliene

De fire evangeliene danner grunnlaget for historier om Jesu liv. Budskapet til evangelistene er å forkynne troen på den levende Jesus som hadde stått opp fra de døde.

Evangeliet etter Matteus står først i Det nye testamente. Man antar at evangeliet er nedskrevet mellom år 70 og 90.^[1] Verket er sterkt preget av at det er blitt til i et jødisk samfunn.

Evangeliet etter Markus antas å være det første evangeliet med fortellinger om Jesu liv. Det ble trolig skrevet ned rundt år 65-70^[2] og er det korteste evangeliet. Markus legger vekt på å formidle at Jesus virkelig er Messias, den frelseren jødene ventet på.

Lukas' evangelium er det lengste av de fire evangeliene, og trolig skrevet i 80-årene.^[3] Innholdet tyder på at forfatteren hadde en god utdanning, som skriver sin fortelling i samme stil som datidens andre historiske fortellinger.

Evangeliet etter Johannes er skrevet en gang mellom 70 og 100 etter Kristus.^[4] Dette verket skiller seg fra de tre andre evangeliene i både form og innhold, da det ikke er av de tre synoptiske evangeliene.

De fire symbolene

I kirkekunsten symboliseres evangeliene (etter en tolkning hos kirkefaderen Ireneus av Lyon) av fire kjeruber, slik de beskrives av profeten Esekiel (1,5f og 10,14) som fire vingede skikkelser: Henholdsvis et menneske (ikke en engel!), en løve, en okse og en ørn. I kjerubernes ansikter så Ireneus Kristi natur og gjerning uttrykt. Løven henviste til Jesu styrke og majestet, oksen til hans offerdød (ettersom Mithras-kulten med sitt tyreoffer var svært utbredt i Romerriket på den tiden), menneskeansiktet til inkarnasjonen og ørnen til «åndens nedflyvende nåde over kirken». Løven ble knyttet til Johannes, oksen til Lukas, mennesket til Matteus og ørnen til Markus. Hieronymus foretrakk imidlertid å knytte løven til Markus (og dermed senere til Venezia) og ørnen til Johannes, i stedet for omvendt, og slik ble det.^[5]

Etter det vi^[hvem?] kjenner til, var Ireneus også den første som utpekte Nytestamentets fire evangelier som «kanoniske», samtidig som han beskrev^[hvor?] resten som «fylt av blasfemi». På hans tid^[når?] sirkulerte dusinvis av evangelier i de kristne menighetene, inkludert hans egen greskspråklige innvandrer-menighet i Gallia, men Ireneus insisterte^[hvor?] på at bare disse fire var «autentiske». Hans begrunnelse var at liksom det bare eksisterer fire verdenshjørner, fire vindretninger og fire søyler til å holde himmelen oppe, kan der bare finnes fire evangelier. Disse, påstod han, var skrevet av Jesu egne apostler (Matteus og Johannes), eller deres ledsagere (Markus, Peters disippel, og Lukas, Paulus' disippel).^[6]

Referanser

^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 212
^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 201
^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 223
^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 234
^ Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 109-10), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2
^ Elaine Pagels: The Origin of Satan (s. 69), Penguin press, London 1996, ISBN 0-7139-9073-2

Eksterne lenker

(en) Gospels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 212

[2] Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 201

[3] Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 223

[4] Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen, side 234

[5] Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 109-10), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2

[6] Elaine Pagels: The Origin of Satan (s. 69), Penguin press, London 1996, ISBN 0-7139-9073-2

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]