Peters første brev

Peters første brev eller Første Petersbrev er ett av de katolske brev og er det tjueførste brev i den kanoniske rekkefølgen i Det nye testamente. Ifølge den kristne tradisjon er det apostelen Peter, opprinnelig Simon Bar-Jona, som har skrevet brevet.

Brevet inndeles vanligvis med følgende struktur:

0. Preskript (1,1-1,2)

1. Hoveddel (1,3-5,11)

1.1 Bekreftelse av kristen identitet og verd (1,3-2,10)

1.2 Rett oppførsel og det gode vitnesbyrd i den hedenske verden (2,11-3,12)

1.3 Kristen oppførsel og håp i møte med motstand (3,13-5,11)

2. Postskript (5,12-5,14)

Når det gjelder spørsmålet om sjanger, er det tydelig at både preskriptet og postskriptet legger opp til en epistolær forståelse av skriftet. Enkelte vil forså skriftet som en homiletisk utleggelse (for eksempel over en dåpshomilie, 1,4-4,11 [merk bruddet i 4,11||12 og det liturgiske preget]). En annen ting er tiltalen som er i mange tilfeller i 2. person flertall, og situasjonen som tyder på at brevskriveren må ha «sett leserne for seg».

Forfatterspørsmålet er vanskelig. Forskeren Raymond Brown mener at av alle de katolske brev er det Første Petersbrev som har størst sannsynlighet for ha forfatteren som tradisjonen tilskriver. Selv konkluderer han at det ikke er apostelen (Simon) Peter som har skrevet brevet. Han gir hele seks argumenter mot Peter som forfatter: a. Gresken er god (Peter var fisker). b. Avhengigheten til de paulinske skriftene (Peter og Paulus var ikke på godfot, jf. Apg. 15). c. Referanser til en «ildprøve» (4,12) og erfaringen av lidelse. d. Kirkeorganiseringen gjenspeiler en mye senere periode (jf. Pastoralbrevene, Apostlenes gjerninger). Forskeren L. Goppelt ser her en kirke i overgangsfasen mellom carisma og «frühkatolizismus» (tidligkatolisisme), og argumenterer i sin bibelkommentar for en dato mellom 80-85 e.Kr. e. Den symbolske benevnelsen Peter i stedet for Simon (Peter) blir brukt. f. Konteksten peker også henimot en sendatering.

Når det gjelder språket så er det som nevnt god gresk. Samtidig bruker forfatteren LXX ganske intensivt, og semittismene mangler. På enkelte steder er det mulig å spore hymniske stykker, som åpenbart er bearbeidet inn i brevets argumentasjon av forfatteren. Av betydning er det 2,21-24 og muligens også 3,18-22.

Konklusjon: En rekke forskere hevder at brevet har et pseudepigrafisk forfatterskap, ikke av en oppdiktet karakter, men av en representant i Roma (en disippelskole?) som så på seg selv som etterfølger av Simon Peter.

Det er mulig å dele dateringen inn i to fløyer, en tidlig og en sen. Den tidlige dateringen støtter seg på at skriftet kjent hos tidlige 2-årh. vitner (Andre Petersbrev, Polykarp, Papias og muligens Første Klementsbrev) og mener at brevet kan ha vært forfattet så tidlig som 57-58 e.Kr., men mest sannsynlig tidlig på 60-tallet e.Kr. Ifølge R. Brown er det da to alternativer, enten 60-63 eller 70-90. En del interne ting, samt forfatterspørsmålet, peker mot den siste dateringen. Et flertall av forskere i dag går for den sene dateringen.

Adressatleddet i preskriptet angir adressatene til å være «de utvalgte som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (1 Pet. 1,1). Provinsene i opplistingen er nok ikke ment i sin fulle utstrekning (ville ha vært hele det vestlige Lilleasia), men er nok distrikter i et mindre område innenfor provinsene (det nordlige Lilleasia). Raymond Brown mener at disse områdene ble misjonert fra Jerusalem og var innenfor Peters og Jakobs misjonsadministrasjon. Han bygger det på Peters pinsetale (Ac. 2,9ff) og lar det forklare noe av årsaken til at rettledningen kommer fra Roma og ikke Jerusalem. En annen årsak er en eventuell datering etter Jerusalems fall, etter at de kristne har flyktet til Pella (jf. Eusebius kirkehistorie). Da er det naturlig at menigheten i Roma, som har også sitt opphav fra Jerusalem/Peter som autoritet, tar dette ansvaret (Brown viser til Rom. 3,1 og Første Klementsbrev). De utvalgte synes å være hedninger med god kjennskap til Det gamle testamente (jf. exodus-motivene i brevet).

Adressen til de kristne som bor i diasporaen viser at Første Petersbrev er opptatt av det horisontale bildet ved den kristne tilværelse, mens Paulus gjerne kaller frem et mer vertikalt bilde av de kristne (de kalte, hellige etc.). Første Petersbrevs benevnelse henter frem den sosiale dimensjon ved trossamfunnet ved hjelp av et kjent bilde fra tilhørerne. Det er en selvforståelse mer på linje med det jødisk-hellenistiske enn det gresk-hellenistiske (stoiske etc.). Det er ett folk som er spredt omkring i verden – de er Guds nye folk (1 Pet 2,9).

Måten de første kristne ble fremmede for sine medborgere forstås gjennom et teologisk motiv som ligger under første del: Det eskatologiske exodussamfunnet (1Pet 1,3-2,10). Denne måten å se seg selv på minner om Qumran-samfunnets måte å tenke (1QH 3,19-21). På mange måter er det store likheter mellom Første Petersbrev, begge taler om den nye begynnelsen som en nyskapelse og måten nyskapelsen skjer på: for Qumran omvendelse og for Første Petersbrev dåp. Enkelte forskere ser her en tradisjonshistorisk linje fra en tidlig essenerinnflytelse til Første Petersbrevs måte å nytolke Exodusmotivet.

I Første Petersbrev tolkes Exodus som tro, ikke som emigrasjon. Selv om de er likheter er det også forskjeller. Den nye eksistens var forskjellig for begge. Essenerne levde etter regler (lik Jakobbrevets empiriske teologi), mens 1 Pet 1,3’s indikativ (« …har født oss på ny og gitt oss et levende håp …») kan ikke misforstås som en beskrivelse av en empirisk tilstand, fordi en imperativ som følger i 1,13 («Sett håpet fullt og fast… »). For Qumran var det en radikalisert lovoverholdelse som var svaret, mens for Første Petersbrev er det evangeliet som motivasjon (frelsens evangelium som skjedde skjult i korset og oppstandelsen og som skal åpenbares i nær fremtid). For de kristne er det en transisjon og ikke en emmigrasjon som kjennetegner deres tilværelse. Noe er nytt er kommet, men de flytter ikke ut i ørkenen som essenerne.

Første Petersbrev forstår lidelsen som den opplever som dom. Bakgrunnen for denne forståelsen ligger i den jødiske historie (Makkabeeropprøret, Daniel etc). I 1 Pet. 4,17 er dette uttalt: «For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk». Dommen begynner med Guds tempel, hans eget folk. Det kristne er enda i syndens grep, og de må mest av alle oppleve dommen: «Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden. Derfor skal han ikke lenger følge menneskelige lyster, men leve resten av sitt liv etter Guds vilje» (4,1f).

Første Petersbrev forstår også lidelse paradoksialt som nåde. I det at de kristne deltar i den korsfestede og oppstandne Herre, så er det å lide for god oppførsel også nåde. Det sies faktisk veldig radikalt (sml. Hustavlen i 1 Pet): «Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne» (2,19). Det er etterfølgelsens kall (2,21); det er disippelskapets kall (ikke kristus-mystikken eller Imitatio Christi). Den nevnte L. Goppelt sier: «En hver som er kalt inn på Jesu vei ved troens lydighet blir en som følger ham i disippelskap». Lidelsen forstått som nåde er dermed knyttet sammen med brevets kristologi.

Første Petersbrev inneholder en rekke kristusformler, dvs. kristushymner. De er «rester» av kristushymner som motiverer og fungerer formanende i konteksten av lidelsens teologi. Det gjelder spesielt 1,18-21; 2,21-25 og 3,18-22.

Det er en nær sammenheng mellom Kristusformlene og formaningene. Det er tydelig i 2,21-25 hvor Jesus settes opp som eksempel for de kristne. Kristologien fungerer som grunnlaget for utfordringen om å opprettholde en god oppførsel (formaningen), selv om man lider. Kristi lidelse var en lidelse for de kristne, og det var en lidelse som det er meningen de kristne skal følge.

I kristusformlene møter vi også en rekke klassiske kristologiske temaer. Den første av formlene sier noe om at Kristi død var den eskatologiske løsepenge som etablerte Exodus (den eskatologiske eksistens). Den andre viser til Jesu lidelser som en prototype for de kristnes lidelser. Den tredje viser at Jesu vei til døden var en velsignelsens vei.

• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949