Pontos (oldtidsrike)

Pontos (gresk: Πόντος, «hav»)^[1] er en historisk gresk betegnelse for et landområde og skiftende administrative enheter i oldtidens Anatolia på sørkysten av Svartehavet i hva som i dag er Tyrkia. Navnet ble benyttet til kystregionen i antikken av grekere som koloniserte området og det er avledet fra det greske navnet på Svartehavet: Πόντος Εὔξεινος, Pontos Euxeinos («Det gjestfrie hav»),^[2] eller ganske enkelt Pontos. Da området tilsynelatende ikke hadde opprinnelig et særskilt navn ble regionen øst for elven Halys omtalt som landet ἐν Πόντῳ en Pontôi, «på [Euxeinos] Pontos», og således fikk navnet Pontos. Det er først gang skriftlig nevnt i Xenofons Anabasis. Omfanget på regionen har variert i årenes løp, men generelt strakte det seg fra grensene av Kolchis (dagens Georgia) og godt inn i Paflagonia i vest, og med ulik grad av innland. Flere stater og provinser har hatt navnet Pontos eller varianter av dette som ble etablert i regionen i hellenistisk, romersk og bysantinsk tid. Mytologisk sett var Pontos kjent for å være stedet hvor de legendariske kvinnelige krigerne amasonene bodde hvor Amasia ikke betegnet byen Amasya, men for hele Pontos i gresk mytologi.

Amasonene var en stamme av kvinnelige krigere som er godt kjent i gresk mytologi; farlige og tiltrekkende på samme tid. De skal etter sigende ha levd hovedsakelig i området Pontos, men en del bodde i Tavrika (se Krimhalvøya) som også var et betydningsfullt område for pontiske grekere. Pontos ble amasonenes hovedområde, et dronningdømme for amasonekvinner, som Amasya, en by i Pontos, med navn etter amasonene. Det skal nevnes at antikkens forfattere plasserte amasonene på ulike steder: Herodot plasserte dem i en region som grenset til Skytia i Sarmatia (dagens Ukraina), og andre plasserte dem i blant annet Libya.^[3]

Ettersom den store anatoliske halvøya ligger relativt nært Sinaihalvøya, som er en landtange hvor ulike arter hominider (som mennesket) har migrert ut av Afrika og inn i Asia, ble Pontos bosatt av kjente og ukjente stammer og etnisitet gjennom historien. De kaukasiske kartvelske språkene, som lazisk, var antagelig språkene til de tidligste innbyggerne i området. I henhold til en del forskning var en av de tidligste pontiske stammene kalt for leokosyriere (leucosyri),^[4] Andre navn for de tidligst kjente, antagelig kaukasiske, stammer som bosatte seg i området var moskiere, marere, makronere, mossynoekere, tibarenere (tobelere hos Josefus),^[5] tzanere (antagelig lazere),^[6] og kaldiere (armensk: khaghtik).^[7] I lys av den sterke muligheten at de indoeuropeiske språkene hadde sin opprinnelse i Anatolia,^[8] kan stammer som snakket indoeuropeiske språk som armensk, hettittisk, eller andre anatoliske språk ha vært bosatt i området mer eller mindre samtidig med stammer som snakket kaukasiske språk. Uansett disse antagelsene har de historiske nedtegnelsene fastslått at det var sjøfarende grekere, talere av et annerledes indoeuropeisk språk, som begynte å kolonisere området ved en senere prosess, og enten forviste eller assimilerte de kaukasiske stammene gradvis.

De første reisende av greske handelsmenn og eventyrere som kom til regionen Pontos skjedde nok en gang fra rundt 1000 f.Kr., men tiden fra de begynte å bosette seg i større antall og deres bosetning ble fast og i befestede byer synes i henhold til arkeologiske spor å ha skjedd på 700- og 600-tallet f.Kr. Det passer godt med en datering for grunnleggelse til 731 f.Kr. som den senere kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea har rapportert for byen Sinop, kanskje den eldste av alle de greske koloniene som siden ble referert til under fellesnavnet Pontos.^[9]

De episke fortellingene knyttet til reisene til Jason og argonautene til Kolchis, fortellingene til Herakles' sjøreise på Svartehavet, og Odyssevs' reise til landet til kimmeriere, foruten myten om Zevs som fanget og spente Prometheus fast til Kaukasusfjellene som straff for å ha overlistet gudene, kan alle bli sett på som refleksjoner av de tidlige kontaktene mellom de første greske kolonistene og lokalbefolkningen. Den tidligste kjente skriftlige beskrivelsen av Pontos er imidlertid gjort av Skylax fra Korianda som på 600-tallet f.Kr. beskrev den greske bosetningen i området.^[10]

Ved 500- eller 400-tallet f.Kr. hadde Pontos blitt underlagt akamenide-dynastiet i Perserriket, noe som betydde at de lokale greske koloniene måtte betale tributt til perserne.^[11] Da den athenske hærføreren Xenofon passerte gjennom Pontos rundt et århundre senere i 401-400 f.Kr., fant han ingen persere i Pontos.^[11] Pontos kom seg ut av det persiske overherredømmet da kongedømmet Kappadokia ble utskilt fra Perserriket og tok Pontos som en av sine provinser.^[12] Deretter klarte Pontos å løsrive seg selv fra Kappadokia under Mithridates I Ktistes («Ktistes», Κτίστης, i betydningen «Grunnleggeren», konstruktør på gresk) i 302 f.Kr. og ble uavhengig.^[12] Da den større delen av det kongedømmet han etablerte lå innenfor den umiddelbare regionen til Kappadokia, som i tidligere tidsaldre strakte seg fra grensene av Kilikia og til Svartehavet, ble kongedømmet som helhet i begynnelsen kalt for «Kappadokia mot Pontos», men deretter senere kun for «Pontos», navnet Kappadokia ble deretter begrenset for bety den sørlige halvdelen av region som tidligere omfattet betegnelsen.

Kongedømmet Pontos strakte seg generelt øst til elven Halys. Det persiske dynasti som grunnla dette kongedømmet hadde i løpet av 300-tallet f.Kr. styrt den greske byen Khíos (senere kalt for «Prusias ved havet») i Mysia, hvor dets første kjente medlem var Ariobarzanes I av Kios og den siste herskeren basert i byen var Mithridates II av Kios. Sønn av sistnevnte, også kalt for Mithridates, var den som ble Mithridates I Ktistes av Pontos.

I løpet av de vanskelige årene som fulgte Aleksander den stores død i 323 f.Kr., var Mithridates I Ktistes for en tid underlagt og i tjeneste hos Antigonos I Monofthalmos, en av Aleksanders etterfølgere og som gradvis manøvrerte seg fram i den urolige tiden som fulgte etter 302 f.Kr. til å opprette kongedømmet Pontos som kom til å bli styrt av hans etterkommere som alle kom til bære hans navn. Det varte fram til 64 f.Kr. Således klarte dette persiske dynastiet, om enn hellenisert, til å overleve og ha framgang i den hellenistiske verden mens Perserriket selv hadde gått under.

Kongedømmet Pontos nådde sitt høyeste framgang under Mitridates VI av Pontos som fikk tilnavnet Eupator, men vanligvis kalt for «den store». I mange år drev han innbitt krigføring mot romerne. Under ham omfattet kongedømmet Pontos ikke bare pontiske Kappadokia, men også kystlinjen fra grensen av Bitynia til Kolkhis, deler av innlandet av Paflagonia og Armenia Minor (mindre Armenia, vest og nordvest for oldtidens kongedømme Armenia). Til tross for å herske over sistnevnte region, var Mitridates VI en alliert av den armenske kong Tigranes I av Armenia som han giftet sin datter Kleopatra til for å styrke forbindelsen.^[13] Overmakten til det store Romerriket ble dog for stort til å stå imot for regionale makter, og både Mitridates VI og Tigranes I ble beseiret i de mithridatiske kriger som førte Pontos inn under romersk styre.^[14]

Da kongedømmet ble underkastet av den romerske hærføreren Pompeius i 64 f.Kr. var det umiddelbart lite som endret seg for livet generelt, verken for oligarkiene som kontrollerte byene eller for folk flest i byene eller innlandet, men meningen av navnet Pontos gjennomgikk en endring. Deler av kongedømmet ble nå annektert inn under Romerriket og ble forent med Bitynia som en dobbelprovins kalt Pontos et Bitynia: denne delen omfattet kun kystlinjen mellom Herakleia Pontike (latin: Heraclea Pontica, i dag den tyrkiske byen Ereğli) og Amisos (dagens Samsun), området ora Pontica. Den større delen av Pontos ble imidlertid inkludert i provinsen Galatia.^[14]

Deretter kom enkeltnavnet Pontos uten berettigelse til å bli jevnlig henvist til mene den ene halvparten av fellesprovinsen, særlig romerne og folk som snakket fra en romersk synvinkel. Det er slik det er benyttet i Det nye testamente. Den østlige halvdelen av det gamle kongedømmet ble administrert som et klientkongedømme sammen med Kolkhis. Dens siste konge var Polemon II.

I år 62 e.Kr. ble landet av keiser Nero innstiftet som en romersk provins. Den ble inndelt i tre distrikter: Pontus Galaticus i vest med grense mot Galatia; Pontus Polemoniacus i midten, betegnet slik grunnet dens hovedstad Polemonium; og Pontus Cappadocicus i øst, og som grenset til Kappadokia (Armenia Minor). Et mislykket anti-romersk opprør i år 69 e.Kr. ble ledet av Anicetus. Senere la den romerske keiseren Trajan Pontos inn i provinsen Kappadokia tidlig på 100-tallet.^[14] Som svar på et østgotisk angrep på Trapezunt i 287, besluttet den romerske keiseren Diokletian å splitte opp området i mindre provinser under mer lokal administrasjon.^[6]

Med reorganiseringen av provinssystemet under Diocletian en gang rundt 295, ble distriktene i Pontos delt opp i tre mindre uavhengige provinser innenfor bispedømmet Pontica:^[6]

• Galatiske Pontos (Pontus Galaticus), også kalt for Diospontos, senere omdøpt til Helenopontos av Konstantin den store til minne om hans mor. Den hadde hovedstad ved Amisus, og omfattet byene Sinope, Amasia, Andres, Ibora, og Zela.
• Pontos Polemoniacos med hovedstad ved Polemoniom (også kalt Side) og omfattet byene Neocaesarea, Argyroupolis, Comana og Cerasos.
• Kappadokiske Pontos med hovedstad ved Trebizond, og omfattet de mindre havnebyene Athanae og Rhizaeon. Denne provinsen strakte seg helt til Kolchis.

Den bysantinske keiser Justinian I den store reorganiserte området ytterligere i 536:

• Pontos Polemoniakos ble oppløst hvor den vestlige delen (Polemoniom og Neokaesarea) gikk til Helenopontos, Komana gikk til den nye provinsen Armenia II, og resten (Trebizond og Kerasos) ble sammenslått med den nye provinsen Armenia I Magna og med dens hovedstad ved Justinianopolis.^[6]
• Helenopontos fikk Polemoniom og Neokaesarea, og mistet Zela til Armenia II. Provinsguvernøren fikk posisjonen som moderator.
• Paflagonia absorberte Honorias og ble plassert under en pretor.

Tidlig i bysantinsk tid ble Trebizond et senter for kultur og vitenskap.^[15] På 600-tallet kom en person ved navn Tykikos tilbake fra Konstantinopel for å etablere en skole. En av studentene var den tidlige armenske lære Anania av Shirak.^[15]

Under Østromerriket kom Pontos under thema Armeniakōn hvor den delen som lengst vest (Paflagonia) tilhørte thema Boukellariōn. Over tid ble disse større themene oppdelt i mindre enheter og ved slutten av 900-tallet var Ponto inndelt themene Khaldia som ble styrt av familien Gabrades,^[15] og Koloneia. Etter 700-tallet fikk området en blomstringsperiode som kom til en brå slutt da området ble erobret av muslimske seldsjukkene på 1070-1080-tallet. Frigjort av Alexios I Komnenos ble området styrt av delvis selvstendige lokale herskere som familien Gabras i Trebizond.

Som følge av Konstantinopels tap av selvstendighet under herjingene av det fjerde korstog i 1204 ble Pontos uavhengig under Trapezunt-riket (Trebizond) under dynastiet Komnenos. Ved en kombinasjon av være geografisk fjerntliggende og smidig diplomati ble dette bevart inntil området ble underlagt osmanerne i 1461 etter Konstantinopels fall.^[16] Denne politiske smidigheten omfattet å bli en vasallstat ved ulike tider til både Georgia og til ulike tyrkiske herskere i innlandet. I tillegg ble Trapezunt-riket et fornyet senter for kultur under komnenos-keiserne inntil muslimene førte til kulturell tørke etter 1461.^[17]