Felsisk mineral

Felsisk mineral er relativt lyst og lett mineral med en tetthet mindre enn 3 g/cm³. Begrepet "felsisk" kombinerer ordene "feltspat" og "silisium". På 1800- og 1900-tallet ble også begreper sure bergarter noen ganger synonymt med vulkanske bergarter med høyt-silikat-innhold (mer enn 63% SiO₂ av vekten). Innholdet av tyngre jern og magnesium er lavt mens det er høyt innhold av lettere silikat og aluminium, samt oksygen, natrium og kalium. Felsiske bergarter er vanligere i kontinentalskorpe enn i havbunnsskorpe, og inneholder generelt mye aluminium (derav betegnelsen sial). Mineraler som ikke er felsiske kalles mafiske og er med et større innhold av magnesium (sima) tyngre enn de felsiske mineralene, eksempelvis bergartene basalt, diabas og gabbro.^[1]

Den felsiske magmaen bygger en polymerisert væske rik på feltspat og kvarts som gjør felsisk magma betraktelig seigere enn andre typer magma. Felsisk magma kan bygge lava ved så lave temperaturer som 650–700°C - dog bruker den å være atskillig varmere.

Felsisk lava har, sammenlignet med mafisk, en høy viskositet på grunn av det høyere innholdet av silikat, aluminium, kalium, natrium og kalsium. Vann og andre flyktige stoff har vanskeligere for å forlate felsisk lava, så utbrudd fra vulkaner med felsisk lava er mer eksplosive enn de ved vulkanene med mafisk lava. Felsisk lava som ryolitt og dakitt assosieres med stromboliske utbrudd, vanligvis i form av lavadomer og lavadekke, og pyroklastisk utbruddsmateriale og tuff.

Mellomformen internmediært mineral inneholder en lavere andel aluminium og silika og større andel magnesium og jern enn rent felsisk. Også intermediære mineraler assosieres med såkalte stromboliske utbrudd, men også mer sammensatte vulkaner. De bygger andesitt-domer og lavadekke. Kombinasjonen av deres lave aluminium- og silikainnhold og deres høyere temperatur (750–950°C) gjør dem noe mer lettflytende. Den høyere temperaturen tenderer også til å bryte opp de polymeriserte bindninger i magmaen hvilket ytterligere bidrar til å gjøre dem mer lettflytende samtidig som det underletter byggingen av krystaller. Den høyere andelen magnesium og jern viser seg i den mørkere grunnmassen og iblant også i krystaller bestående av amfibol og pyroksen.

Felsiske mineraler er vanligvis lyse i fargen og har egenvekt mindre enn 3. Den vanligste felsiske bergarten er granitt, men gruppen omfatter også kvarts, muskovitt, vulkansk rhyolitt, ortoklas, og natrium-rik plagioklas-feltspat. For at en stein skal bli klassifisert som felsisk, må det generelt å inneholde mer enn 75 prosent felsiske mineraler som kvarts, ortoklas og plagioklas. Bergarter med mer enn 90 prosent felsiske mineraler kan også bli kalt «lysfarget» (leucocratic).

Felsitt er et petrologisk feltbegrep som brukes for å referere til svært finkornede eller afanittiske, lyse vulkanske bergarter som kan være reklassifisert etter en mer detaljert mikroskopisk eller kjemisk analyse. I noen tilfeller kan felsisk vulkanske bergarter inneholde fenokryster av mafiske mineraler, vanligvis hornblende, pyroksen eller en feltspat-mineral, og må da nødvendigvis få navn etter sitt fenokrystmineral, for eksempel hornblendebærende felsitt.

Det kjemiske navnet på en felsisk stein er gitt i henhold til TAS-klassifiseringen av Le Maitre (1975). Dette gjelder imidlertid bare for vulkanske bergarter. Hvis fjellet er analysert og funnet å være felsisk, men er metamorf og ikke har bestemt vulkansk protolitt, kan det være tilstrekkelig å bare kalle det en "felsisk skifer". Det finnes kjente eksempler av svært skårne granitter som kan forveksles med ryolitter.

For fanerittisk felsiske bergarter bør QAPF-diagram brukes, og navn gis i henhold til granitt-nomenklaturen. Arter av mafiske mineraler inngår ofte i navnet, for eksempel hornblendebærende granitt, pyroksen kvartsdioritt eller augitt megakrystisk monzonitt, fordi begrepet "granitt" allerede å antas innholde feltspat og kvarts.

De felsiske bergartene kan også klassifiseres utfra sin tekstur:

• QAPF-diagram
• Liste over mineraler
• Liste over bergarter
• Mafisk mineral
• Ultramafisk mineral

• Myron G. Best: Igneous and Metamorphic Petrology. W.H. Freemann & Company, San Francisco 1982, ISBN 0-7167-1335-7
• Wolfhard Wimmenauer: Petrographie der magmatischen und metamorphen Gesteine. Enke Verlag, Stuttgart 1985, ISBN 3-432-94671-6
• Le Maitre, L.E., ed. 2002. Igneous Rocks: A Classification and Glossary of Terms 2nd edition, Cambridge