Folda (Nordland)

Folda
Ytre deler av Folda i den sørvestre delen av Steigen kommune. Nordfolda går innover på høyre side av fjellkjeden midt imot, og Sørfolda er fjordarmen som går innover helt ytterst til høyre på bildet.
LandNorge
OmrådeBodø, Steigen og Sørfold kommune i Salten i Nordland
Lengde 13,7 km[a]
Arm avVestfjorden
Armer
Posisjon
Kart
Folda
67°36′50″N 14°52′59″Ø

Folda (også Folla, lulesamisk: Fuolldá) er en bred fjordarm av Vestfjorden som skiller Steigenhalvøya i Steigen i nord fra Kjerringøy i Bodø kommune i sør.[1]

Fjorden strekker seg nesten 14 kilometer i østlig retning fra Helløya, som markerer innløpet,[2] til Hjartøya hvor den deler seg i Nordfolda, som fortsetter østover, og Sørfolda som går av i sørøstlig retning. Den samlede lengden fra innløpet til Sildhopen i Mørsvikbotn er 60 kilometer, mens til Sørfjordmo i bunnen av Leirfjorden er det 55 km.[3]

Folda er et fellesnavn på et fjordkompleks som strekker seg fra Karlsøyfjorden mellom Kjerringøy og Steigenhalvøya og langt inn i landet. Ved Hjartøya deler fjorden seg i Nord- og Sørfolda, som hver har mange sidearmer. Nordfolda er omtrent 24 nautiske mil (44 km) fra starten og inn til bunnen av Mørsvikfjorden i nordvest. Sørfolda som ender ved Straumen, er omtrent like lang som Nordfolda. Begge fjrodene er omgitt av svært høye fjell, utgjør et karakeristisk landskap. Det er lite skog ytterst i fjordene, men innover blir vegetasjonen tettere, spesielt i Sørfolda.[4][5]

Den aller innderste delen av Sørfolda, det vil si innenfor Måsøya og Sandvika, er ofte islagt om vinteren. Mellom Helløya og Ola-Persøya kan det oppstå sterk utgående strøm, dette selv når sjøen flør. Ved kuling fra sørvest går strømmen nesten alltid inn i Folda. Strømmen i ytre deler av Folda setter som regel inn med flo og ut med fallende vann. Imildertid kan vinden endre på forholdene. Lengre inn, i Nord- og Sørfolda går strømmen som oftest innover, men i rolig vær og når det er liten vannføring i elvene, kan den sette inn fjorden når det flør.[4]

Eidetinden ved Kjerringøy, som det høyeste punktet langs selve Folda, er 1 020 meter over havet. Andre topper er Brenntinden og Laukviktinden i Norg. Innover i fjordarmene er det mange fjell og tinder. Det er flere verneområder i Folda, blant annet Sjunkhatten nasjonalpark, Karlsøyvær vernet som naturreservat og flere andre innover i fjordarmene.[5]

Bosetninger

[rediger | rediger kilde]

Laukvika i Steigen er den eneste bosetningen på nordsiden av Folda, mens det på sørsiden strekker seg en nesten sammenhengende bebyggelse nord- og sørover fra Kjerringøy. Det er tettere bosetning innover i Sør- og Nordfolda. I de små sidefjordene er det mange veiløse og freflyttede gårder og grender, som for eksempel Rørstad.[5]

Det er ikke noen havner i Folla, men lengre inn i fjordene er det både forankringsplasser, havner og kaier.[5] [5]

Det er noe industri inne i fjorden, som Salten Verk, og litt gruvedrift, kvarts- og dolomittbrudd. Av fisk er laks av en viss betydning, men jordbruk er viktigste primærnæring.[4]

Menneskene som bode i distriktet i tidlige tider og som drev med jordbruk foretrakk å være et stykke fra det åpne havet, hvor det var med middels gode jordbruksressurser. Generelt ble hovedfjordene foretrukket for etablering av gårdene, ikke småfjorder eller trange sund. Rørstad, sammen med Sjunkfjorden og Kjerringøy, er dermed en typisk representant for bosetning i slike ytre regioner.[6] En regner også med at det var korndyrking på jernaldergårder som på Rørstad.[7]

Et sagn går ut på at Eric Werlauff som var innsatt som prest på Rørstad i 1764 reisende i båt ut til Kjerringøy. Det var vinter og snøbyger. Ved Finnkonvika, på sørsiden av Folla, var det en kveite som var blitt liggende over flomålet. På den døde fisken satt det to kråker og hakket. Vel fremme på Kjerringøy ble det båret frem mat for presten. Det var to eldre koner som hadde ansvaret for maten. Presten spurte om de hadde kveite å by på, og de svarer «[d]a ha vi inkj» på en unnskyldende måte. Werlauf viste bedre, han beskylde dem for å ha sittet og hakket på den døde kveiten i Finnkonvika. Ifølge sagnet ble de tvunget til å innrømme at det var dem som tidligere på dagen hadde omskapt seg til kråker og spist av den døde kveiten.[8]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ (Helløya-Hjartøya) Uoffisielt mål gjort i Statens kartverks Norgeskart.no.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Folda på Norgeskart.no fra Statens kartverk
  2. ^ Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, bind 10, artikkel Nordfolda. Kunnskapsforlaget 1994. ISBN 8257305855
  3. ^ Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikons artikkel om Folda[død lenke]. Besøkt 4. desember 2012.
  4. ^ a b c Den norske Los (PDF). 5–FARVANNSBESKRIVELSE RØRVIK–LØDINGEN OG ANDENES (5 utg.). StatenskartverkSjøkartverket. 2018. s. 176–180. ISBN 82-90653-17-4. 
  5. ^ a b c d e «norgeskart.no». Besøkt 3. august 2023. 
  6. ^ Fygle: Steigen bygdebok side 35-36.
  7. ^ Fygle: Steigen bygdebok side 38.
  8. ^ Mo, Ragnvald (1952). Soge og segn: folkeminne frå Salten III. Oslo: (Norli). s. 22. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]